Gå til innhold

MÅ man involvere seg i kjærestens barn?


Tuva80

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Du er helt urimelig. 

 

Barnet kommer alltid først. Tror du virkelig denne mannen vil fortsette å være sammen med deg om du har denne holdningen til hans sønn? Det kjæreste han har? 

 

Om du ikke vil ha noe med barnet å gjøre, så slå opp med mannen. Når man blir sammen med en med barn, er det en pakkeløsning. Du kan ikke velge vekk barnet, eller late som om han er et møbel som kan settes vekk i en krok når du ikke vil ha noe med ham å gjøre. 

 

 



Anonymous poster hash: 60cd6...e4e
  • Liker 14
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du er helt urimelig. 

 

Barnet kommer alltid først. Tror du virkelig denne mannen vil fortsette å være sammen med deg om du har denne holdningen til hans sønn? Det kjæreste han har? 

 

Om du ikke vil ha noe med barnet å gjøre, så slå opp med mannen. Når man blir sammen med en med barn, er det en pakkeløsning. Du kan ikke velge vekk barnet, eller late som om han er et møbel som kan settes vekk i en krok når du ikke vil ha noe med ham å gjøre. 

 

Anonymous poster hash: 60cd6...e4e

Dette!!!!!!!

 

Og så må jeg få legge til at jeg synes forferdelig synd på denne sønnen dersom faren velger å opprettholde sitt fohold til deg med den innstillingen du fremviser overfor sønnen. Jeg er helt sjokkert, og håper for far og sønn sin del at far tar til vettet og finner ut rimelig raskt at dette forholdet ikke er noe å satse på. De fortjener begge noe bedre, og du bør aldri i verden rote deg borti noen med barn enn så lenge som du har den innstillingen til barn som du har i dag. Beklager, men sånn er det bare.

Endret av Nemigirl
  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du er helt urimelig.

Barnet kommer alltid først. Tror du virkelig denne mannen vil fortsette å være sammen med deg om du har denne holdningen til hans sønn? Det kjæreste han har?

Om du ikke vil ha noe med barnet å gjøre, så slå opp med mannen. Når man blir sammen med en med barn, er det en pakkeløsning. Du kan ikke velge vekk barnet, eller late som om han er et møbel som kan settes vekk i en krok når du ikke vil ha noe med ham å gjøre.

Anonymous poster hash: 60cd6...e4e

Helt enig, jeg hadde absolut satt mine 2 sønner først. Jeg ville sett på han som en dårlig far om han ikke gjorde det,attpå til att han har gutten kun 2 helger i mnd.

Enten får du gå noen runder med deg selv, eller så får du gjøre det slutt før det blir mere følelser knyttet til dette forholdet.

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du er urimelig. Et barn vil alltid være det viktigste i livet. Og at han ønsker at du skal ta del i det syns jeg du skal ta som et stort komplement. Det viser at du også er viktig i livet hans. Hvis du ikke ønsker å ta del i den delen av livet hans som omhandler sønnen så syns jeg du skal vurdere om dette forholdet er riktig for deg i det hele tatt.

 

Når det gjelder den delen med at han absolutt vil at sønnen skal være med når du hilser på foreldrene så kan det være at det er viktig for han å vise foreldrene at du er en kvinne som også kan være en god stemor. Det kan være at dette betyr veldig mye for han. Det høres ut som en flott mann spør du meg.

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror ikke dere har lest det jeg skrev. Det var vel aldri et spørsmål om hvem som kommer først? Sønnen kommer først, og jeg har aldri motsatt meg det. Sette han vekk som et møbel? Hva i all verden?? Dette er et spørsmål om hvor mye jeg forventes å involvere meg når kjæresten har samvær med sønnen sin annenhver helg hjemme i sitt eget hjem, hvor jeg ikke bor. Og om det er akseptabelt at jeg ikke har noe særlig interesse av å være der med dem, men heller er i mitt eget hjem, og kommer på besøk til dem av og til?!

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Nei, det er ikke akseptabelt. Hadde dere hatt et forhold basert på knull og tull så er det ingen grunn til å involvere barn, men snakker vi et seriøst forhold med fremtidig samboerskap så har du ikke noe valg, det er full pakke eller ingenting.

Hvordan tror du far vil ta det når du holder hans sønn på avstand? Hvor velkommen i deres hjem tror du sønnen vill føle det hvis "stemor" ikke vil komme på skoleavsluttninger, bursdager osv?

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig med de over her, uansett hvor mange ganger jeg leser det du har skrevet, TS!

Jeg mener ikke at du skal ta helt over morsrollen eller noe sånt, men det du skriver er så langt borte fra det det burde ha vært, at jeg blir litt sjokket over at du kan se for deg dette som et varig forhold. Dette er barnets barndom, som du tydeligvis ser på som et nødvendig onde som varer noen år til og så er du kvitt det. For barnet og faren, er dette en viktig tid som aldri kommer tilbake, og som man skal nyte i fulle drag.

 

Selv om det kanskje er tidlig i forholdet, er holdningene dine så langt fra det som er rimelig, og jeg håper inderlig at du eller denne mannen tar til vett og gjør slutt på forholdet. For gutten sin del. Han fortjener å oppleve et normalt familieliv, også når han er hos faren.



Anonymous poster hash: d580f...601
  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg svarer bare på spørsmålet ditt i overskriften for resten orket jeg ikke å forholde meg til.

Ja! Hvis man skal ha et seriøst og langvarig forhold til en person som har barn fra før så må man forholde seg til barnet/barna.

Anonymous poster hash: d8025...1c1

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror ikke dere har lest det jeg skrev. Det var vel aldri et spørsmål om hvem som kommer først? Sønnen kommer først, og jeg har aldri motsatt meg det. Sette han vekk som et møbel? Hva i all verden?? Dette er et spørsmål om hvor mye jeg forventes å involvere meg når kjæresten har samvær med sønnen sin annenhver helg hjemme i sitt eget hjem, hvor jeg ikke bor. Og om det er akseptabelt at jeg ikke har noe særlig interesse av å være der med dem, men heller er i mitt eget hjem, og kommer på besøk til dem av og til?!

 

Saken er enkelt og greit at du ønsker å ha minst mulig med sønnen å gjøre. For min del er det bedre å ønske å sette sønnen vekk som et møbel enn det faktum at du skulle ønske at han overhodet ikke eksisterte (det var ikke jeg som skrev dette med møbel, men likevel). Det er tross alt bedre å være et møbel enn ingenting dersom man først skal sammenlikne på den måten... Du skriver selv i HI;

 

Jeg er nylig blitt sammen med en flott mann, vi er begge veldig sikre på at dette forholdet er noe å satse på. Vi har passert 30, og før vi traff hverandre hadde vi begge vært single ganske lenge. Jeg har ingen barn, mens han har en sønn på 8 år som han har annenhver helg. Han og sønnens mor gikk fra hverandre for 7 år siden, samtidig som moren ble sammen med stefaren til gutten.

Vi har hver vår bolig, men når han ikke har sønnen så bor han mer eller mindre fast hos meg. Når han har sønnen drar han hjem til seg.

Jeg er ikke spesielt glad i barn, og for meg vil alltid denne gutten være "barnet som han har med en annen kvinne". Jeg er altså ikke interessert i å ha noe videre med han å gjøre. Jeg har selvfølgelig truffet sønnen og blitt litt kjent, og jeg har jo ikke noe i mot gutten i seg selv, han er søt og grei. Og han har fortalt til sin far at han liker meg også. Men min interesse for han strekker seg ikke lenger enn at jeg kan komme og spise middag med dem o.l. en gang i blant. Men så vil kjæresten min at jeg skal tilbringe mer tid sammen med dem. Om det primært er fordi han savner meg, eller om det er fordi han vil at jeg skal involvere meg i sønnen, vet jeg egentlig ikke. Jeg tror det er litt begge deler. Men han bruker også fraser som "dersom VI vil ha barnefri...." Sånn jeg ser det så har jeg barnefri 365 dager i året. Er jeg urimelig som ikke vil ta del i samværet med sønnen hans? Er det noen som har erfaringer rundt dette?

Jeg tenker at ting hadde vært annerledes dersom kjæresten min hadde vært hovedforsørger, eller om gutten var mye mindre. Men da hadde jeg helt ærlig aldri vurdert han som kjæreste. Dette er en ganske stor gutt som primært bor hos mor og stefar, og far har vært singel i 3 år før han traff meg så det er ikke sånn at gutten forventer en familiesituasjon hjemme hos han.

Vi flytter jo kanskje sammen en gang, men jeg tror fortsatt jeg vil tenke likt som nå; at det er kjæresten min som "har" han, og at jeg i bunn og grunn kan gjøre som jeg vil, uten å måtte ta noe ansvar for gutten. Og heller ikke trenger å være med på aktiviteter som de finner på. Det er hans og en annen kvinnes barn, og det barnet angår ikke meg. Selvfølgelig skal jeg være snill og vennlig mot han, men utover det føler ikke jeg at jeg har noe "plikt" ovenfor verken han eller kjæresten min.

Dette er selvfølgelig ting jeg skal ta opp med kjæresten og prate om, men jeg vil gjerne ha litt synspunktr her først :-) Er jeg urimelig? Eller er mine forestillinger helt akseptable?

Sånn helt til slutt, litt på siden: Jeg har ikke truffet foreldrene til kjæresten min enda. De vil gjerne treffe meg, og jeg vil treffe dem. Men kjæresten vil absolutt ha med sønnen når jeg skal treffe dem. Er det feil av meg å synes at dette er litt respektløst? At når han skal presentre meg -den nye kvinnen i hans liv, for aller første gang, så skal han ta med et barn han har med en annen kvinne?

 

Jeg er fortsatt sjokkert - og du fornekter deg ikke ved åpenbart ikke å forstå at folk reagerer på dine egne utsagn. Herre min hatt - det handler ikke om at du ikke ønsker ansvar for barnet. Du ønsker ikke å ta hensyn en gang. Du skriver at du "ikke vil ta del i samværet med sønnen" og at du "ikke er interessert i å ha noe videre med han og gjøre" - ene og alene fordi "dette barnet ikke angår deg".

 

Herregud - du kan ikke være helt riktig skrudd sammen. Eller er du fortsatt bare et barn selv? Eller et svært lite morsomt troll? Vet virkelig ikke hva jeg skal tro om dette, altså...

Endret av Nemigirl
  • Liker 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du vil ha mannen, men ikke barnet i livet ditt? 



Anonymous poster hash: 0545c...bf1
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg forstår deg ts. Men kan se at det kan bli problematisk for far og den sønnen hvis du viser null interesse å være med dem. Barnet kan plukke opp dette og føle du ikke liker han. Hadde involvert meg med å bidra til hyggelige kvelder, bli med på tur.. Vise at du triver i deres selskap. Men jeg forstår at du ikke vil inolvere deg i viktige saker og bli en reserve mamma. Jeg synes mange over her overreagerer og legger ord i munnen på deg. Kan ikke se at du som noen påstår ønsker at far ikke skal være med sønnen. Det handler om å finne den gyldne middelveg. Hvis du og kjæresten flytter sammen en gang må du jo være rundt barnet. Snakk med mannen og kanskje han faktisk har stor forståelse for det og dere kan legge en "plan". Ikke hør på disse sure saueflokken på KG. :blomst:



Anonymous poster hash: 30219...b0f
  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er nylig blitt sammen med en flott mann, vi er begge veldig sikre på at dette forholdet er noe å satse på. Vi har passert 30, og før vi traff hverandre hadde vi begge vært single ganske lenge. Jeg har ingen barn, mens han har en sønn på 8 år som han har annenhver helg. Han og sønnens mor gikk fra hverandre for 7 år siden, samtidig som moren ble sammen med stefaren til gutten.

Vi har hver vår bolig, men når han ikke har sønnen så bor han mer eller mindre fast hos meg. Når han har sønnen drar han hjem til seg.

Jeg er ikke spesielt glad i barn, og for meg vil alltid denne gutten være "barnet som han har med en annen kvinne". Jeg er altså ikke interessert i å ha noe videre med han å gjøre. Jeg har selvfølgelig truffet sønnen og blitt litt kjent, og jeg har jo ikke noe i mot gutten i seg selv, han er søt og grei. Og han har fortalt til sin far at han liker meg også. Men min interesse for han strekker seg ikke lenger enn at jeg kan komme og spise middag med dem o.l. en gang i blant. Men så vil kjæresten min at jeg skal tilbringe mer tid sammen med dem. Om det primært er fordi han savner meg, eller om det er fordi han vil at jeg skal involvere meg i sønnen, vet jeg egentlig ikke. Jeg tror det er litt begge deler. Men han bruker også fraser som "dersom VI vil ha barnefri...." Sånn jeg ser det så har jeg barnefri 365 dager i året. Er jeg urimelig som ikke vil ta del i samværet med sønnen hans? Er det noen som har erfaringer rundt dette?

Jeg tenker at ting hadde vært annerledes dersom kjæresten min hadde vært hovedforsørger, eller om gutten var mye mindre. Men da hadde jeg helt ærlig aldri vurdert han som kjæreste. Dette er en ganske stor gutt som primært bor hos mor og stefar, og far har vært singel i 3 år før han traff meg så det er ikke sånn at gutten forventer en familiesituasjon hjemme hos han.

Vi flytter jo kanskje sammen en gang, men jeg tror fortsatt jeg vil tenke likt som nå; at det er kjæresten min som "har" han, og at jeg i bunn og grunn kan gjøre som jeg vil, uten å måtte ta noe ansvar for gutten. Og heller ikke trenger å være med på aktiviteter som de finner på. Det er hans og en annen kvinnes barn, og det barnet angår ikke meg. Selvfølgelig skal jeg være snill og vennlig mot han, men utover det føler ikke jeg at jeg har noe "plikt" ovenfor verken han eller kjæresten min.

Dette er selvfølgelig ting jeg skal ta opp med kjæresten og prate om, men jeg vil gjerne ha litt synspunktr her først :-) Er jeg urimelig? Eller er mine forestillinger helt akseptable?

Sånn helt til slutt, litt på siden: Jeg har ikke truffet foreldrene til kjæresten min enda. De vil gjerne treffe meg, og jeg vil treffe dem. Men kjæresten vil absolutt ha med sønnen når jeg skal treffe dem. Er det feil av meg å synes at dette er litt respektløst? At når han skal presentre meg -den nye kvinnen i hans liv, for aller første gang, så skal han ta med et barn han har med en annen kvinne?

 

 

Jeg tror ikke dere har lest det jeg skrev. Det var vel aldri et spørsmål om hvem som kommer først? Sønnen kommer først, og jeg har aldri motsatt meg det. Sette han vekk som et møbel? Hva i all verden?? Dette er et spørsmål om hvor mye jeg forventes å involvere meg når kjæresten har samvær med sønnen sin annenhver helg hjemme i sitt eget hjem, hvor jeg ikke bor. Og om det er akseptabelt at jeg ikke har noe særlig interesse av å være der med dem, men heller er i mitt eget hjem, og kommer på besøk til dem av og til?!

 

 

Du bør snarest fortelle mannen om disse tankene, slik at han kan velge å ikke ha noe mer med deg å gjøre. Hvorfor i alle dager har du ikke fortalt dette med en eneste gang? For da hadde nok ikke han valgt å bli sammen med deg. Jeg håper inderlig dere avslutter snarest, dette kommer til å ødelegge den lille gutten og forholdet hans med far. 

 

Du har virkelig null innsikt i hvordan et forhold fungerer, og at du i det hele tatt tenker tanken på at det er respektløst å ta med barnet sitt på presentasjon??? Fordi han har barn med en annen dame? 

 

Jeg klarer ikke tro at dette innlegget er sant. Det er rett og slett for ondt å tenke slik. 

Anonymous poster hash: 516fb...f64

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Ja, jeg mener du er urimelig. Og dersom du hadde tatt dette opp som kjæresten min, hadde jeg blitt veldig såret og trist på både egne og barnets vegne, og jeg hadde ikke verken kunnet eller villet forsatt forholdet mitt med deg.

Endret av kisskissbangbang
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Før dette går for langt vil jeg anbefale deg å dele dine tanker med mannen, eller å gjøre det slutt. Når man går inn i ett forhold så tar man hele pakken, og da må man være klar på å ha ett oss, og vårt liv sammen - etter min mening da. Og om du ønsker å være med denne mannen, så bør du kunne da del i alle aspekter av hans liv. Hans sønn er forhåpentligvis en stor del av hans liv (selv om de ikke nødvendigvis tilbringer så mye tid sammen), og om du ikke er klar for det (slik jeg tolker deg), anbefaler jeg deg å avslutte dette straks. 

Man går ikke inn i ett forhold med noen som har barn fra tidligere uten å i det minste være åpen for muligheten om å ta del i barnets liv. Den dagen dere flytter sammen, så vil du være ste-mamma, og det er ikke uten ansvar eller forventninger. Jeg blir litt skremt av dine holdninger..

 

Jeg tror ikke dette er rette mannen for deg, og jeg tror du absolutt ikke er rette mannen for han(og sønnen). Sønnen er en del av pakken, om det ikke er greit for deg, og noe du ønsker en del i, så bør du for hans skyld avslutte dette straks.

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, du er urimelig!! Og en dårlig kjæreste. Gå fra mannen hvis barnet hans er en så stor byrde for deg.



Anonymous poster hash: 266c9...3fd
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

I naturen skjer det mye rart. Som menneske-dyrene vi er så er vi nok ikke så forskjellige. Sannsynligvis liker ikke TS avkommet til andre menneske-dyr da hun har instinkter som fiendtlige mot noe som kan konkurrere med hennes avkom i framtiden.



Anonymous poster hash: cc215...23d
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser det problematiske i TS' innstilling - klarer du ikke se på kjærestens barn som annet enn "barnet han fikk med en annen kvinne" vil det fort bli ødeleggende for forholdet, og et barn er en så stor del av enhver foreldres liv at det er vanskelig å si at "jeg ønsker ikke å forholde meg til den delen av livet ditt". Samtidig synes jeg det var veldig mye aggressivitet og "alt eller intet"-innstilling her - er det virkelig sånn at  i det øyeblikket du går inn i et forhold til en mann med barn så forventes du å bli 110% stemor, se på barnet som ditt eget, alltid stille opp, ta ansvar, involvere deg (men uten å tråkke noen på tærne...)? Man kan vel være en del av et barns liv uten å gå inn i foreldrerollen og være kjernefamilie i hver samværshelg, hvertfall så lenge man faktisk ikke bor sammen? TS sier jo ikke at hun vil at far skal bruke mindre tid med barnet eller prioritere henne mer på bekostning av barnet.

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sånn helt til slutt, litt på siden: Jeg har ikke truffet foreldrene til kjæresten min enda. De vil gjerne treffe meg, og jeg vil treffe dem. Men kjæresten vil absolutt ha med sønnen når jeg skal treffe dem. Er det feil av meg å synes at dette er litt respektløst? At når han skal presentre meg -den nye kvinnen i hans liv, for aller første gang, så skal han ta med et barn han har med en annen kvinne?

 

Hva faen? Så lenge du ikke ser sønnen hans som annet enn et symbol på forholdet til eksen kommer ikke dette til å fungere. Avslutt forholdet med en gang, du er på ingen måte klar til å involvere deg med noen som har barn fra før. Han ønsker å ha med seg de to viktigste personene i livet sitt, sønnen er 100% hans, ikke noe han "deler med eksen". 

 

Selv liker jeg ikke barn, og ønsker ingen egne, men i det øyeblikket jeg velger å involvere meg med noen som har barn fra før involverer jeg med også med barnet. Det er ingen som forventer at du skal adoptere og elske barnet på første daten, men holdningen din er helt på vidda, og ikke legitim i det hele tatt. 

 

Anonymous poster hash: 7358d...cbd

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler samtlige her (med unntak av to) leser akkurat det de vil lese, og misforstår hele dilemmaet. Det var ikke akkurat mye saklig tilbakemelding å få her. Gutten er skjønn og grei skriver jeg. Jeg har vært med han og blitt kjent med han skriver jeg. Jeg drar hjem til de og spiser middag med de skriver jeg. Gutten liker meg skriver jeg. Tror dere virkelig han hadde likt meg hvis jeg var stygg mot han, sånn som dere fremstiller det at jeg er? Men jeg er ikke interessert i noe videre enn det skriver jeg. Jeg vil ikke være reservemor. Han er 8 år, han vet jeg ikke er det uansett. Men kjæresten vil at jeg involverer meg mer, det er delvis fordi han savner meg skriver jeg. Men det gjør han 2 timer etter han har gått ut av døren, så en dag uten meg er en evighet for han. JEG har ingen problemer med at han har samvær med sønnen, men jeg ønsker ikke å være der døgnet rundt, for han er ikke mitt barn.

Hvis/når/om vi flytter sammen så ønsker jeg heller ikke å ta på meg ansvar for sønnen hans ved at jeg må ta han på fotballtrening, hente han på karate etc, det er kjæresten min sitt ansvar etter min mening. Eller om han vil fiske, eller sykle, spille fotball, så er ikke jeg pliktig til å gjøre de aktivitetene med han. Det er også faren sin jobb. Det er på ingen måte ensbetydende med at jeg skal stue han vekk som et møbel eller ikke ta hensyn til han, eller ødelegge gutten, eller ødelegge forholdet deres. Det her var så lite nyttig at det var helt bortkastet. Det viser bare gruppementaliteten på sitt verste. Lenge leve lynsjemobben. Tror jeg og kjæresten skal finne ut av dette helt på egenhånd jeg, uten noe som helst råd herfra. Og nei vi går nok ikke fra hverandre, og gutten vil ha det aldeles utmerket.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...