Gå til innhold

Lav selvfølelse i parforhold


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg har møtt en livlig, morsom og sjarmerende fyr. Men jeg har ikke kjent han så lenge, det sa bare klikk med en gang.

Men jeg er livredd for å bli såret. Har dårlig erfaring. Er redd for at han skal gå lei eller at han player meg.

Er livredd for å ikke være god nok. Dette hemmer meg. Er redd for å ta initiativ og bli avvist.

Men det blir jo feil om bare han skal ta initiativ hele tiden.

Utad fremstår jeg som en selvsikker, utadvent person. Innerst inne er jeg veldig usikker og har fått kalde føtter tidligere når ting begynner å bli seriøst.

Er klar over at mye av dette bunner i min vonde barndom.

Vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette og bryte ut av dette?

Noen som har råd og faktisk klart å bryte et liknende mønster?

Anonymous poster hash: e43a6...4f9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Helst ved hjelp av psykolog kanskje. Eller en god venn du kan være helt ærlig med, og som har litt innsikt i sånne ting?

Komme til bunns i årsakene..

 

Man er sårbar i forhold. Man må stole på at den andre virkelig er interessert, ønsker å være med deg, og du vil ikke bli forlatt, han vil ikke gjøre deg vondt.

Uten å satse, kommer man ingen vei.



Anonymous poster hash: dba23...973
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helst ved hjelp av psykolog kanskje. Eller en god venn du kan være helt ærlig med, og som har litt innsikt i sånne ting?

Komme til bunns i årsakene..

Man er sårbar i forhold. Man må stole på at den andre virkelig er interessert, ønsker å være med deg, og du vil ikke bli forlatt, han vil ikke gjøre deg vondt.

Uten å satse, kommer man ingen vei.

Anonymous poster hash: dba23...973

Ja det er sant, men jeg har satset tidligere og har brent meg. Er redd for at han ikke er noe å satse på. Men han virker snill og oppriktig. Da blir jeg redd for å ikke være god nok, men redd for å bli såret. Venninnen min sier at jeg bør være mer kritisk ovenfor han fremfor selvkritisk.

Anonymous poster hash: e43a6...4f9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du bør jo ikke mistenke han. Men å være litt forsiktig er jo bra. Bli godt kjent før relasjonen tas et skritt videre.

Ikke overtolk ting han sier og gjør, men husk at handling er mye viktigere enn ord.

Mange luringer er flinke til å snakke for seg, men ved å se på handlingene deres, ser man fort at det er humbug, om det ikke er som med en del skikkelig psykoer, at de er megasjarmerende i starten, lasser på med gaver, komplimenter osv.

 

Ikke prøv å være annerledes enn du er, i frykt for at han ellers ikke vil like deg.



Anonymous poster hash: dba23...973
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er som deg hvis du ser bort fra vond barndom. Gikk inn i mitt første forhold på syv år nå nylig, men følelsen av å ikke være bra nok, og tanken på at han kunne finne seg en bedre dame når som helst, førte til at jeg nylig avsluttet det.

Du vet når man føler at man ikke er verdig den personen man er dypt forelsket i? Det er en ekkel følelse som konstant gnager. Kan tilføye at dette ikke hadde noe med hans måte å oppføre seg på, kun min egen usikkerhet.

I begynnelsen var jeg livredd, men bestemte meg for å satse alt og gå inn i det med åpne øyne. Vel, du ser hvordan det gikk med meg, men vil du være like feig?

Nå tenke jeg på hva som kunne blitt og hvordan vi kunne fått det, men det får jeg aldri vite. Sitter her og bobler i min egen usikkerhet.

Anonymous poster hash: 30f8c...872

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er som deg hvis du ser bort fra vond barndom. Gikk inn i mitt første forhold på syv år nå nylig, men følelsen av å ikke være bra nok, og tanken på at han kunne finne seg en bedre dame når som helst, førte til at jeg nylig avsluttet det.

Du vet når man føler at man ikke er verdig den personen man er dypt forelsket i? Det er en ekkel følelse som konstant gnager. Kan tilføye at dette ikke hadde noe med hans måte å oppføre seg på, kun min egen usikkerhet.

I begynnelsen var jeg livredd, men bestemte meg for å satse alt og gå inn i det med åpne øyne. Vel, du ser hvordan det gikk med meg, men vil du være like feig?

Nå tenke jeg på hva som kunne blitt og hvordan vi kunne fått det, men det får jeg aldri vite. Sitter her og bobler i min egen usikkerhet.

Anonymous poster hash: 30f8c...872

Det er jo helt meningsløst. Hvorfor skulle ikke vi være like mye verdt som alle andre ? Det er vår indre fiende som må motarbeides. Du bør oppsøke han og være åpen om ditt problem. Kanskje det kan løses. Leste en artikkel om det i går.

Anonymous poster hash: e43a6...4f9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Først og fremst, vit en ting, du er ikke alene om denne typen problem. Jeg er en av dem. 

Jeg tror faktisk, spesielt for deg, når det stikker så dypt, at du burde få hjelp ved terapi. Det tror jeg kan komme deg godt til nytte. Selv om det er godt å snakke med gode venner, så trenger man av og til noen helt utenforstående, som kan komme med eksakte råd og tips til hva man kan gjøre. 

 

For det er så vondt å gå rundt sånn. Og det er så kjedelig om dette skal ødelegge for deg. Du har tanker som antageligvis ikke stemmer med virkeligheten. Men det er ofte vanskelig å skille. Skille om du har grunn, eller ikke grunn. Hvis du skjønner. 

 

Mitt tips, enn så lenge; Når du kjenner på usikkerhet, hvor det oppstår en situasjon, så ikke reagere før du har fått tid til å tenke gjennom det. Det er ikke alltid like lett, om situasjonen oppstår der og da, men for meg, så trenger jeg i allfall få ting litt på avstand, for å sette det i perspektiv. Jeg stiller meg spørsmål som; Var dette egentlig så ille som jeg skal ha det til? Har jeg egentlig grunn til å være redd? Kan det være at jeg reagerer nå pga en tidligere hendelse? 

 

Ofte når jeg fikk tenkt meg litt om, så roet jeg meg ned, erstattet "gamle tanker" med mer positive tanker. 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har det på samme måte, anser meg selv som ett skikkelig skadeskutt dyr som har store problemer med selvfølelsen i ett forhold.

Jeg møtte en kar for noen uker siden, og det tok meg ikke lang tid før jeg begynte å trekke meg fordi følelsene begynte komme.. jeg tenkte at det var bedre at jeg såret meg selv, før han fikk muligheten og prøvde faktisk å backe unna.

Han responderte på akkurat den måten jeg trengte, ved å si at han ikke ville trekke seg og at han han hadde sterke følelser for meg.. han backet ikke når jeg backet, men tok ett skritt nærmere.

Jeg jobber med å finne balansen med å være layed-back, men uten å være for initiativløs. 
jeg har fortalt ham at han må være tydelig med meg, altså ikke forvente at jeg skal forstå hvis han feks vil at jeg skal sove over men ikke sier det med ord.. jeg trenger at han snakker, og ber meg bli... for hvis ikke har jeg fokus på å ikke trenge meg på.
Det er slitsomt, og jeg jobber mye med meg selv med kognitiv teknikk hvor jeg bruker litt tid på å finne ut hvilke tanker som gir meg de vanskelige følelsene, for så å trene litt på å tenke annerledes.. og det fungerer jo.
Hver gang jeg får en vond følelse tar jeg ett skritt tilbake, og tenker over hvorfor...hva er det som utløser følelsen.. og hva er andre alternativer.
Høres muligens klein ut, men det funker. 

Eksempel er noe så konkret som at han ikke sier at han vil jg skal bli, så tenker jeg automatisk at han har bedre ting å gjøre.. det er min absolutt automatiske tanke, at jeg ikke er viktig nok. 
Da stopper jeg opp, og tenker hva er andre alternativ.. jo, feks at han ikke har annet enn en sofa å sove på akkurat den natten. Er det mer sannsynlig enn at han ikke vil ha meg der? Ja.. da tenker jeg den tanken i stedet.
Og etter en liten stund blir det min sannhet.. det er plassen, ikke meg.

Dette handler om automatikk i hjernen, og det er fult mulig å endre - men det krever litt egenjobbing.

Anbefaler deg prøve :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har det på samme måte, anser meg selv som ett skikkelig skadeskutt dyr som har store problemer med selvfølelsen i ett forhold.

Jeg møtte en kar for noen uker siden, og det tok meg ikke lang tid før jeg begynte å trekke meg fordi følelsene begynte komme.. jeg tenkte at det var bedre at jeg såret meg selv, før han fikk muligheten og prøvde faktisk å backe unna.

Han responderte på akkurat den måten jeg trengte, ved å si at han ikke ville trekke seg og at han han hadde sterke følelser for meg.. han backet ikke når jeg backet, men tok ett skritt nærmere.

Jeg jobber med å finne balansen med å være layed-back, men uten å være for initiativløs. 

jeg har fortalt ham at han må være tydelig med meg, altså ikke forvente at jeg skal forstå hvis han feks vil at jeg skal sove over men ikke sier det med ord.. jeg trenger at han snakker, og ber meg bli... for hvis ikke har jeg fokus på å ikke trenge meg på.

Det er slitsomt, og jeg jobber mye med meg selv med kognitiv teknikk hvor jeg bruker litt tid på å finne ut hvilke tanker som gir meg de vanskelige følelsene, for så å trene litt på å tenke annerledes.. og det fungerer jo.

Hver gang jeg får en vond følelse tar jeg ett skritt tilbake, og tenker over hvorfor...hva er det som utløser følelsen.. og hva er andre alternativer.

Høres muligens klein ut, men det funker. 

Eksempel er noe så konkret som at han ikke sier at han vil jg skal bli, så tenker jeg automatisk at han har bedre ting å gjøre.. det er min absolutt automatiske tanke, at jeg ikke er viktig nok. 

Da stopper jeg opp, og tenker hva er andre alternativ.. jo, feks at han ikke har annet enn en sofa å sove på akkurat den natten. Er det mer sannsynlig enn at han ikke vil ha meg der? Ja.. da tenker jeg den tanken i stedet.

Og etter en liten stund blir det min sannhet.. det er plassen, ikke meg.

Dette handler om automatikk i hjernen, og det er fult mulig å endre - men det krever litt egenjobbing.

Anbefaler deg prøve :)

 

Syntes ikke det høres kleint ut! Det var dette jeg å prøvde å forklare isted. Kjenner meg veldig godt igjen! Jeg skulle også sagt i fra om at han må være direkte med meg. Er akkurat sånn, tenker det verste, redd for å trenge meg på. Redd for å ikke være like ønsket. Jobber også med akkurat slike tanke endringer som du beskriver. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lav selvtillit i et forhold betyr bare lav selvtillit generelt. Det blir bare tydeligere i et forhold, fordi du er mer sårbar. Du kan ikke sikre deg slik du kan på andre områder i livet.

 

Dating og forhold er sjansespill. Du vinner ingenting uten å satse, og du har ingen garantier. Det faktum må du forsone deg med.

 

Videre så er alt lettere om du har flere ben å stå på. Da mener jeg at du har et liv som er interessant, givende, stabilt og godt selv som singel. Familiemedlemmer du har et godt forhold til og god kommunikasjon med, gode venner du kan stole på, en jobb som er interessant og får ut det beste i deg, at du lever sunt og mosjonerer, at du har hobbyer der du virkelig trives. Dersom du ofte tenker at hele din lykke står og hviler på godkjennelsen av en mann du liker, er sjansen stor for at du ikke kan krysse av de nevnte boksene. Selvtillit hentes fra mange ulike områder, den kan ikke hentes fra bekreftelse fra menn alene. 



Anonymous poster hash: 1940f...c07
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lav selvtillit i et forhold betyr bare lav selvtillit generelt. Det blir bare tydeligere i et forhold, fordi du er mer sårbar. Du kan ikke sikre deg slik du kan på andre områder i livet.

Dating og forhold er sjansespill. Du vinner ingenting uten å satse, og du har ingen garantier. Det faktum må du forsone deg med.

Videre så er alt lettere om du har flere ben å stå på. Da mener jeg at du har et liv som er interessant, givende, stabilt og godt selv som singel. Familiemedlemmer du har et godt forhold til og god kommunikasjon med, gode venner du kan stole på, en jobb som er interessant og får ut det beste i deg, at du lever sunt og mosjonerer, at du har hobbyer der du virkelig trives. Dersom du ofte tenker at hele din lykke står og hviler på godkjennelsen av en mann du liker, er sjansen stor for at du ikke kan krysse av de nevnte boksene. Selvtillit hentes fra mange ulike områder, den kan ikke hentes fra bekreftelse fra menn alene.

Anonymous poster hash: 1940f...c07

TS her. Takk for mange gode råd her. Det er forskjell på selvtillit og selvfølelse. Selvtillit er å ha tro på sine evner, selvfølelse er følelsen av hvor mye man er verdt.

Må si jeg har hatt mange spennende jobber og jeg har sterk konkurranse i min bransje, men at jeg har klart å jobbe meg opp og frem.

Jeg har også gode venner. Jeg er ikke A4, heller ikke vennene mine. Vi finner på ting sammen etc.

Jeg bare skulle ønske jeg klarer å finne en snill mann som ikke bare ser mitt ytre, men også mitt indre.

Jeg leste en artikkel om at for å bryte dette mønsteret, må man møte sin frykt. Jeg har en jobb med meg selv. Gjerne være åpen om det ovenfor partneren sin.

Anonymous poster hash: e43a6...4f9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Først og fremst, vit en ting, du er ikke alene om denne typen problem. Jeg er en av dem. 

Jeg tror faktisk, spesielt for deg, når det stikker så dypt, at du burde få hjelp ved terapi. Det tror jeg kan komme deg godt til nytte. Selv om det er godt å snakke med gode venner, så trenger man av og til noen helt utenforstående, som kan komme med eksakte råd og tips til hva man kan gjøre. 

 

For det er så vondt å gå rundt sånn. Og det er så kjedelig om dette skal ødelegge for deg. Du har tanker som antageligvis ikke stemmer med virkeligheten. Men det er ofte vanskelig å skille. Skille om du har grunn, eller ikke grunn. Hvis du skjønner. 

 

Mitt tips, enn så lenge; Når du kjenner på usikkerhet, hvor det oppstår en situasjon, så ikke reagere før du har fått tid til å tenke gjennom det. Det er ikke alltid like lett, om situasjonen oppstår der og da, men for meg, så trenger jeg i allfall få ting litt på avstand, for å sette det i perspektiv. Jeg stiller meg spørsmål som; Var dette egentlig så ille som jeg skal ha det til? Har jeg egentlig grunn til å være redd? Kan det være at jeg reagerer nå pga en tidligere hendelse? 

 

Ofte når jeg fikk tenkt meg litt om, så roet jeg meg ned, erstattet "gamle tanker" med mer positive tanker. 

 

TS igjen her. Takk for gode råd.

 

Ja det er negative tankemønstre som må brytes.

 

Jeg husker da jeg jeg begynte å studere og kjente ingen på skolen. Vi hadde levert vår første skoleoppgave og vi var fri til å gjøre hva vi ville, læreren skulle i mellomtiden karaktersette oppgavene våres. Det virket som at alle var utadvendte og hadde funnet hverandre. Jeg var sjenert og tenkte; hva gjør jeg nå? Videre tenkte jeg at jeg bare får tusle litt i korridorene enn så lenge, det er vel ingen som er interessert i meg.

 

Jeg ble nesten målløs da en jente i klassen spurte meg; Vil du være med oss på kafe? Vi ble venninner.

 

På den annen side sa tok jeg en gang initiativ til å bli kjent med en snill kollega som jeg var trygg på. Hun er jeg venn med i dag.

 

Gikk til psykolog tidligere og hun sa at jeg må synligjøre meg selv ovenfor meg selv. Sette meg selv i lyset.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: e43a6...4f9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Møte sin frykt er viktig..

For min del dreier det seg om frykt for å bli forlatt, redsel for å bli lurt, sveket. Og da er det om å gjøre å tørre risikere akkurat dette selv om man ikke har noen garanti. Som han jeg er sammen med sa til meg; skal du flykte hver gang kommer du deg jo aldri i ett forhold igjen. Så da hoppet jeg med begge beina også ser vi hvor det bærer.

Masse lykke til :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

TS igjen her. Takk for gode råd.

Ja det er negative tankemønstre som må brytes.

Jeg husker da jeg jeg begynte å studere og kjente ingen på skolen. Vi hadde levert vår første skoleoppgave og vi var fri til å gjøre hva vi ville, læreren skulle i mellomtiden karaktersette oppgavene våres. Det virket som at alle var utadvendte og hadde funnet hverandre. Jeg var sjenert og tenkte; hva gjør jeg nå? Videre tenkte jeg at jeg bare får tusle litt i korridorene enn så lenge, det er vel ingen som er interessert i meg.

Jeg ble nesten målløs da en jente i klassen spurte meg; Vil du være med oss på kafe? Vi ble venninner.

På den annen side sa tok jeg en gang initiativ til å bli kjent med en snill kollega som jeg var trygg på. Hun er jeg venn med i dag.

Gikk til psykolog tidligere og hun sa at jeg må synligjøre meg selv ovenfor meg selv. Sette meg selv i lyset.

Anonymous poster hash: e43a6...4f9

Kan du utdype dette med å synliggjøre deg selv overfor deg selv?

Anonymous poster hash: 4b318...a6c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Møte sin frykt er viktig..

For min del dreier det seg om frykt for å bli forlatt, redsel for å bli lurt, sveket. Og da er det om å gjøre å tørre risikere akkurat dette selv om man ikke har noen garanti. Som han jeg er sammen med sa til meg; skal du flykte hver gang kommer du deg jo aldri i ett forhold igjen. Så da hoppet jeg med begge beina også ser vi hvor det bærer.

Masse lykke til :)

 

Jeg er redd for alt det der jeg også, både å bli såret, ikke være bra nok, bli forlatt.

Men om jeg flykter hver gang, blir jeg jo bare tilfreds i singeltilværelsen, selv om jeg egentlig vil ha noen å dele resten av livet mitt med. 

 

Har ikke lyst til å ende opp som en gammel tante liksom. Jeg vil ha noen som står meg nær.

Anonymous poster hash: e43a6...4f9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan du utdype dette med å synliggjøre deg selv overfor deg selv?

Anonymous poster hash: 4b318...a6c

 

Det vil si at man ikke lar seg bli oversett av andre og seg selv. Har blitt mye oversett i min barndom. Er vandt med å ikke bli sett og forventer at andre heller ikke gjør det. Jeg må forstå at jeg er viktig, ta vare på meg selv, sette grenser ovenfor andre. Forstå at jeg er verdifull.

 

 

Anonymous poster hash: e43a6...4f9

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

 

Jeg er redd for alt det der jeg også, både å bli såret, ikke være bra nok, bli forlatt.

Men om jeg flykter hver gang, blir jeg jo bare tilfreds i singeltilværelsen, selv om jeg egentlig vil ha noen å dele resten av livet mitt med. 

 

Har ikke lyst til å ende opp som en gammel tante liksom. Jeg vil ha noen som står meg nær.

Anonymous poster hash: e43a6...4f9

 

 

Hei igjen..

 

Jeg tror at vi treffer mennesker som kompletterer oss.. nå er mitt nye forhold veldig ferskt, og jeg kjenner på MYE kaos. 

Jeg jobber hard hver dag med å ikke overanalysere, ikke overtenke, ikke feiltolke.. Og det å finne den balansen er ikke så lett, sist jeg gikk inn i ett "forhold" så gav jeg alt av meg selv og endte opp nettopp forlatt, såret og brukt.. akkurat som i ekteskapet mitt.

Jeg har vært veldig ærlig med han jeg er med nå, jeg har sagt at jeg er merket, jeg har fortalt litt av det jeg har opplevd og hittil har jeg kun møtt støtte og omsorg. 

Men det er klart, jeg er veldig klar over at dette er en hårfin balanse, for han skal ikke lide for mine tidligere feil.. 

Men, i motsetning til andre så er denne veldig omsorgsfull, han viser meg at han bryr seg om meg med kjærtegn og blikk, og han viser meg at han savner meg.

Kontakten utenom, når vi ikke er sammen - er den som gjør meg utrygg. 

Derfor trives jeg og best når vi er fysisk sammen, for da kan jeg bare se på ham så ser jeg.. det er verre med meldinger og kommunikasjon på andre fora.

 

Jeg hadde som nevnt før trukket meg, det vet jeg - om ikke han tok ett skritt frem.

Både fordi jeg er såpass redd som jeg er for å bli såret, og fordi jeg har tanker om at jeg ikke passer inn i ett forhold med mine greier.

All den tid han er beredt på å takle meg og mine ting, så er det verdt ett forsøk.. Men jeg tror kanskje terskelen for å backe ut er lavere enn før.

At jeg HAR disse tankene om at ved å komme for tett på så er fallhøyden større.

 

Jeg vet at jeg er en god partner for den rette, at jeg kan komplementere andre på en utrolig god måte - så sånn sett, meg som partner er jeg trygg på.. Og jeg er villig til å gi av meg selv.

Men om en partner er god for meg, det er jeg mer skeptisk til.

Det går jo rett og slett på at man er merket.. man er ett brent barn, som helst vil unngå ilden - fordi man har sett konsekvensene før og fordi det er noe man ikke er helt klar for å kjenne på igjen med det første.

jeg vil ikke leve livet mitt alene, så jeg må satse.. og mens jeg satser så fortsetter jeg å jobbe med mitt eget hode, for det er der problemet ligger.

Sannsynligheten for at jeg absolutt er mer enn bra nok er stor, også må jeg bare tenke at jeg ikke kan dra alle over samme kam og gi de en sjanse. 

Du finner veien.. prøv deg frem, og si noe om det. Fortell ham hva du trenger når du blir usikker, og er det riktig så forstår han.

Og skynde deg sakte. 

Livet er en berg og dalbane, å for oss så er det om å gjøre henge på som best vi kan i svingene.

Det finnes noen der ute for oss også, som ikke sårer oss slik som vi har opplevd før... og det må vi bare stole på.

Stole på at vi er verdt det, at vi klarer det og at vi kan ta vår plass.

 

Masse lykke til <3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...