Når skilte dine foreldre seg/var det feil alder?

[AnonymBruker]

Ok, klønete overskrift, men jeg lurer på når det er verst/ best for barn av foreldre skiller seg. Ja, jeg vurderer det, men ikke noe hast.

Vi har en datter på ti år, det ville knust henne om vi skilte oss nå. Men hvordan er det når hun er 15/16? Er det bedre eller likevel forferdelig. Det skal sies at vi kommer til å gjøre det vennskapelig og også være venner etter bruddet, ikke noe bråk og drama.

Jeg synes det er lenge å vente til hun er 20 når vi har begynt å tenke på det nå.

Men vi har det for bra til å ødelegge mye for henne, hun er veldig følsom.

Men altså, så lenge det er vennskapelig, hvor mye skader det en tenåring?

Anonymous poster hash: 1154d...bc4

[AnonymBruker]

De 'skilte' seg etter samleie.
Jeg skulle nok bare ha vært en flekk på lakenet

Anonymous poster hash: 3c5e9...b70

[Gjest Herr Heftig]

Skill dere nå, så slipper dere å irritere dere over hverandre og så kan bruddet bli pent.

Mine foreldre var også venner etter de skilte seg, men siden de fortsatt tilbrakte mye tid sammen så ble de ofte irritert av hverandre og fikk derfor behov for å lufte ventilen i bilturen på vei hjem. Mamma pleide å si noe frekt om ham etterfulgt av å le, mens pappa overførte irritasjonen sin til kvinner generelt ved å si: "Damer er så/gjør (et eller annet negativt som passer for min mor).

[søtpai]

Foreldrene mine skilte seg når jeg var 10, dvs 13 år siden. Jeg brydde meg ikke, da jeg så det komme.

Min yngste søster som da var 7, brydde seg ikke heller - mens hun i midten derimot som da var 8 ble ganske lei seg og slet en del i de senere årene.

[totes_mc]

Jeg var ca 4. Jeg kan ikke huske at de faktisk skilte seg, og det er jeg glad for. Tror det hadde vært verre hvis jeg hadde vært eldre.

[AnonymBruker]

En av mine gode venner skilte seg for noen måneder siden, da deres yngste nettopp har flyttet ut (18 år gammel). De har planlagt det ganske lenge men bevisst ventet. Jeg er veldig imponert over hvordan de har taklet det, da de fleste ikke har tålmodighet eller vilje til å ofre seg for barnas skyld i disse dager. De samarbeider fullstendig som foreldre selv om de ikke elsker hverandre mer.

Akkurat når som er det beste tidspunktet er vanskelig å si. Jeg vil si tenåringsfasen eller årene rett opp mot det er blant de verste, da livet allerede er forvirrende og vanskelig nok for barna allerede. Men alle barn er forskjellige, så det er ikke noen fasit.

Er sikker på at det finnes endel selvhjelpslitteratur eller forskning på dette som du kan finne på Amazon.

Anonymous poster hash: a0d6e...94e

[Mango]

Jeg var 15, lillebror 10 + to eldre søsken. Vi takla det fint, og for min del kunne de gjort det flere år før. De holdt tydelig sammen pga barna. Jeg syns det er mye bedre å se de lykkelig på hver sin kant, enn miserable sammen. Aldri hold sammen kun for barnet.

[Gjest kath93]

Foreldrene mine skilte seg når jeg var 11, søsteren min var 15 og broren min 17. Det var like ille for oss alle når det pågikk, men det er nå 10 år siden og vi har alle kommet over det for lengst, og akseptert det Så lenge dere gjør det på snill måte nå, så er vel det bedre enn å vente noen år og risikere at det blir en stygg skilsmisse? Jeg vet ikke, jeg, jeg er bare 21. Men foreldrene mine skilte seg på en såkalt "snill" måte, var ikke noe bråk eller krangling, og det går fint med både meg og søsknene mine nå Lykke til

[Arianna]

Jeg var 15, søstrene var 11 og 8. Jeg tok det ganske tungt, selv om jeg så det komme. Søstrene der i mot, tenkte ikke så mye over det, og skjønte ikke så mye. Så etter mine erfaringer ville jeg gjort det nå, om det var det riktige!

[AnonymBruker]

Ts her.

Vi er ikke ulykkelige, egentlig, og sexen er veldig bra, så det er ikke sånn at vi krangler hele tiden og må lide skikkelig for å holde ut. Heller sånn at det plutselig har gått opp for meg (han har kjent på det tidligere) at vi ikke var så lykkelige som jeg trodde, og at vi begge kanskje egentlig ønsker oss noen vi passer bedre med. Men vi elsker hverandre og stemningen hjemme er som oftest veldig fin. Selv om de siste to månedene, etter at jeg plutselig fikk en reality check, har vært litt kjipe. Men nå er det ganske mye over, har vært trist og lei, men føler jeg har landet på jorda og at det er greit dersom det blir brudd. Det hadde jeg aldri trodd for ett år siden. Og nå gir jeg mer faen, dvs jeg irriterer meg mindre, for jeg skal jo uansett ikke deale med tingene resten av livet, så la han holde på, liksom. Siden vi har det bra fysisk, så holder vi nok lettere ut enn folk som ikke har sex. Hadde jeg ikke fått sex hadde jeg taklet det mye dårligere.

Anonymous poster hash: 1154d...bc4

[AnonymBruker]

Takk for svar, forresten!

Det finnes tydeligvis ingen fasit!

Anonymous poster hash: 1154d...bc4

[Prestekragen]

Mine skilte seg da jeg var 11, og de ventet alt for lenge. Aldri bli i et forhold pga barna, UANSETT, mener nå jeg.

[Doge]

Mine skilte seg da jeg var 11, og de ventet alt for lenge. Aldri bli i et forhold pga barna, UANSETT, mener nå jeg.

Akkurat det samme med meg

Jeg tror barn får mer skade av å bo med foreldre som bare irriterer hverandre/ikke er glad i hverandre, enn å ha to hjem.

[sweg]

Mine skilte seg når jeg var 7, og jeg skjønte ikke så mye og brydde meg heller ikke. Ble en del lei meg som 10-åring når mamma begynte å date en annen mann, men det gikk fort over

Venninna mi sine foreldre er i ferd med å skille seg, og hun er 20 år gammel. Da hun fikk vite at de hadde levd sammen i 6 år som bare venner, ble hun kvalm fordi hun ser på de 6 årene som skuespill fra deres side og at hun hadde hele tiden levd på en løgn selv om hun visste at de ikke hadde det så bra sammen enkelte perioder. Best å skille seg nå enn å leve som venner. Da slipper man at barna vokser opp med gretne foreldre og slike ting.

[Leini]

Jeg var baby.

Det var en traumatisk opplevelse.

[Gjest Riviera]

4. Ingen negative tanker rundt det.

[Gjest constance90]

20 med to søsken i begynnelsen av ungdomsskolen. Jeg ble plutselig "terapauten" og fikk høre alt for jeg var gammel nok og mor mente jeg var hennes beste vennine. Ikke kult.

M&F ventet i 10 år og skulle vente til søskene også var voksne. De har garantert taklet dette best.

[AnonymBruker]

Ts her.

Vi er ikke ulykkelige, egentlig, og sexen er veldig bra, så det er ikke sånn at vi krangler hele tiden og må lide skikkelig for å holde ut. Heller sånn at det plutselig har gått opp for meg (han har kjent på det tidligere) at vi ikke var så lykkelige som jeg trodde, og at vi begge kanskje egentlig ønsker oss noen vi passer bedre med. Men vi elsker hverandre og stemningen hjemme er som oftest veldig fin. Selv om de siste to månedene, etter at jeg plutselig fikk en reality check, har vært litt kjipe. Men nå er det ganske mye over, har vært trist og lei, men føler jeg har landet på jorda og at det er greit dersom det blir brudd. Det hadde jeg aldri trodd for ett år siden. Og nå gir jeg mer faen, dvs jeg irriterer meg mindre, for jeg skal jo uansett ikke deale med tingene resten av livet, så la han holde på, liksom. Siden vi har det bra fysisk, så holder vi nok lettere ut enn folk som ikke har sex. Hadde jeg ikke fått sex hadde jeg taklet det mye dårligere.

Anonymous poster hash: 1154d...bc4

Hvis dere ikke er ulykkelige. Og dette er noe du bare har begynt å tenke på nå de siste to månedene ville jeg heller prøvd å "fikse" opp litt. Er ikke bare å skille seg så fort man er "lei". Mener ikke at man skal være sammen uansett hva, hvis man ikke har det bra, mener bare at jeg ville gitt det litt tid og prøvd å ordne forholdet først.

Jeg var forøvrig 10 år da mine foreldre skilte seg, det gikk helt fint. Min eldre søster som var 15 tok det mye tyngre.

Anonymous poster hash: b7ef0...ec9

[AnonymBruker]

Hvis dere ikke er ulykkelige. Og dette er noe du bare har begynt å tenke på nå de siste to månedene ville jeg heller prøvd å "fikse" opp litt. Er ikke bare å skille seg så fort man er "lei". Mener ikke at man skal være sammen uansett hva, hvis man ikke har det bra, mener bare at jeg ville gitt det litt tid og prøvd å ordne forholdet først.Jeg var forøvrig 10 år da mine foreldre skilte seg, det gikk helt fint. Min eldre søster som var 15 tok det mye tyngre. Anonymous poster hash: b7ef0...ec9

TS her!

Det er mer innviklet enn jeg kan skrive her, men orker rett og slett ikke å forklare.

Det går fint å være gift noen år til, jeg har bare funnet ut at jeg ikke kommer til å være det resten av livet.

Og det synes jeg ikke er grunn nok til å bryte opp et hjem som inkluderer barn.

Når barna er store synes jeg ikke folk skal holde sammen og prøve i det evinnelige, men har man først tatt på seg ansvar for barn synes jeg ikke man kan flytte ut bare fordi ting ikke er rosenrødt.

Ikke mens de er små. Men jeg tenker at når hun er 16 kommer hun til å være mer ute enn hjemme og at det blir mer rart å holde sammen da enn nå som alle er mye hjemme. Samtidig er det en sårbar og veldig følsom tid, så kanskje er det ille da. Men det ser ut som om man ikke kan forutsi, det kommer an på personen.

Jeg får tenke positivt og ta ett år av gangen!

Anonymous poster hash: 1154d...bc4

[AnonymBruker]

Min bror var ti når foreldrene skilte seg. Han ble forklart det på en god måte med samtale der begge var til stede. Det gikk veldig fing, samtidig som han knyttet seg hardere til mor i etterkant og ikke ville være særlig hos sin far. Etter to år gjevnet det seg ut (foreldre bor kort avstand fra hverandre).

Jeg tror ikke det finnes noen aldre som er bedre enn andre. Så lenge det skjer på en skjermende måte for barna, så er nok det det beste. Håper alt ordner seg. Det kan bli veldig tøft, så sender en klem!

Anonymous poster hash: 0168c...bcf