Arveoppgjør.... - usikker og redd jeg blander meg for mye som svigerdatter/kone

[AnonymBruker]

Min svigerfar døde etter veldig mange års sykdom for litt over en uke siden, begravelsen var fin, verdig og det ligger en lettelse sammen med en sårhet over at det nå er "nye" tider. - min mann har en eldre bror og det er en stemor som skal fordele og rydde opp sammen. De mistet sin mor når de var små, og stemoren har vært farens verge de siste 15årene, så det er en spesiell situasjon.

Jeg har nok følt meg mer involvert enn det jeg faktisk har vært fra disse tre sin side. Det er bare en kjennsgjerning jeg må ta til meg nå i etterkant. Jeg skulle ønske at de så at også jeg som svigerdatter har et behov for å takke alle de som har stilt opp gjennom årene og at også jeg har et behov for å vite veien videre. Broren hans har også en samboer, men jeg opplever ikke at hun har vært like delaktig som det jeg har vært både ved å være der, føle på små deler av ansvaret. Jeg har aldri kunnet gjøre noe mer enn å snakke med han, tørke munn/nese og passe på at han ikke fryser og har det "bra", men for meg har det vært nok til at jeg har blitt glad i han og føler en forpliktelse til å være der oppe sammen med mannen min og bidra med det lille jeg kan. Har ikke noe ønske om å være med å bestemme noe eller være med på de store tingene som må ryddes opp i formelt. Det er ikke min plass, selv om det er ufattelig sårt å bli så holdt utenfor noe jeg føler jeg er en del av. Det er vel først og fremst ovenfor broren hans jeg er livredd for å tråkke på noen punkter eller er redd for alt jeg gjør feil. Føler meg så liten i hans nærvær, en som ikke skal være der, men som har trengt seg på uten grunn.

Alt dette hadde ikke vært noe problem hadde ikke vi bodd på den ene siden av landet og de på den andre. Derfor har svigermoren min allerede begynt å snakke om rydding av boet, hun vil flytte tilbake til stv der hun har barnebarn og det er et hus som har stått på stedet hvil siden 80-tallet. Det har kommet ting inn, men ingenting er tatt ut. - Jeg har tatt det som en selvfølge at jeg skal være med på dette med å rydde opp (ikke se gjennom private ting, men fysisk kaste søppel). Men jeg skjønner at dette også er noe de ser på som de 3 sin oppgave og greie. Jeg burde jo være glad til, det er jo en drittjobb.

Og oppi alt dette her merker jeg at jeg sliter med mange småting som skjedde både før, under og nå etter begravelsen. Det var så mange ting som jeg fant upassende og merkelig, men det er ikke min far som er død så det er heller ikke der min plass å si noe om det heller. Men jeg merker at det har bygget seg opp en usikkerhet inni meg om alt og alle og min rolle. usikker på om det var jeg som gjorde en dårlig figur i begravelsen. Om det er/var galt av meg å forvente at også de skal se at det er flere som har stilt opp og gjort noe enn de tre. Det er vel bare det at de ikke tenker på den måten.

Det er sikkert feil av meg å føle dette her også, at det er slik det bare er for de aller aller fleste. Samtidig er jeg bare så livredd for å tråkke noen på tærne eller å bry mannen min med mine følelser og tanker når det er han som har mistet noen.

Anonymous poster hash: 92cf2...324

[AnonymBruker]

Jeg vil bare være til hjelp og være til støtte for mannen min, men alt blir jo og føles jo feil uansett.

Anonymous poster hash: 92cf2...324

[Ciara]

Dette ble veldig vagt. Du beskriver dine følelser, men ikke alle "småtingene" og ord som ble sagt som har fått deg til å føle slik. Slik det er nå vet jeg egentlig ikke hva du lurer på, og har ingen mulighet til å tolke dette selv.

Men sånn helt generelt - hvis du vil være en støtte for dem kan du jo bare si det? "Jeg vil gjerne hjelpe og støtte, så dere får gi meg beskjed hvis dere vil ha min hjelp". Og så trekke deg litt tilbake hvis du er redd du blander deg for mye. De er voksne mennesker, de sier nok fra

[QueenOfTheSidewalk]

Synes du skal la være å trenge deg inn i en stengt gruppe. Det er kun for familien selv om du var glad i han

Antageligvis har du nok allerede tråkket på tær, i og med at du føler deg liten i forhold til broren hans. Du burde ikke gå videre, det kan ende i en stygg krangel. La de få ordne opp seg i mellom.

Endret 14. april 2014 av Evilposelos

[AnonymBruker]

Min svigerfar hadde ms, han har vært en levende død de siste 5-10årene. Ikke noe evne til å kommunisere, pleietrengende 24t i døgnet der hjemmesykepleien har vært innom fast 4ganger i døgnet. Men han har bodd hjemme. Det har hele veien vært sånn at en er "sykepleiere" når en er hjemme på besøk. Alt skal være perfekt til enhver tid, det skal ikke snakkes om at det er en veldig syk mann som sitter i en rullestol ved siden av oss og aller helst skal alle personlige ting ikke snakkes om overhodet. Det være seg barnebarn eller at svigermor ifjor sommer fikk kreft, det er ikke plass til verken sorg eller glede opplever jeg. Hver påske, hver jul, hver sommer og flere ganger i året har vi vært på besøk, både bare oss to og alle fire. Dette er på vestlandet, både vi og bror med samboer bor på østlandet.

Jeg kom inn i denne familien for 4år siden, dette har vært en totalpakke som en bare forholder seg til, ikke diskuterer. Men jeg har nok følt at dette er noe jeg også MÅ forholde meg til når vi og jeg legger planer for fremtiden eller at en er bekymret for hvordan det går. Mannen min har blitt oppdratt til at dette er en privatsak, som angår dem, ikke alle andre. Så ingenting blir kommunisert til meg uten at jeg spør direkte. Ting har vært vanskelig å forholde seg til, og i desperasjon har vel jeg hatt et behov for å snakke om det å blitt avvist så til de grader, får jeg ikke svar av mannen min har jeg spurt broren siden han er eldre og jeg har trodd han har vist mer, og blitt enda mer avvist.

I julen toppet det seg når jeg var der oppe å feiret sammen med dem, nærmest under tvang siden en som gifte feirer julen sammen. Det er det verste jeg har opplevd noensinne av menneskelige relasjoner! Det hadde vært mye bedre om broren kun sa at han ikke ønsket meg der på forhånd enn denne evige hakkingen og konstante krasse tonen. Og det er vel det som har preget oss siden, jeg går på tå for å ikke gjøre eller si noe feil. Usikker på absolutt alt jeg gjør der oppe, livredd for å ikke være god nok som svigerdatter eller dumme meg ut med det jeg sier og gjør. Etter jul følte jeg meg tvunget til å rydde opp, så jeg sendte en mail med en unnskyldning hvis han opplevde at jeg hadde trenget meg på, og at det ikke var min intensjon i det hele tatt.

Når svigerfar døde på fredag, reiste mannen min og broren hans hjem og var der sammen med stemoren frem til tirsdag før jeg med mine foreldre og svigerinnen min kom opp. Hun er høygravid, så jeg har spurt om det er ting jeg kan gjøre, fått svar om at jeg er mer i veien. Helt ok, jeg gjør andre ting. Så ble det gjort en del ting i begravelsen som jeg er uenig i, hadde jeg gjort noe tilsvarende hadde jeg vel fått en utskjelling på stedet, så det er egne regler for andre. - Jeg kunne ikke drømme om å ta bilder inne i kirken av blomsteroppsatsene når folk var på vei inn i kirken, heller ikke le og smile til enken. Men vi håndterer ting forskjellig og det er greit, skulle bare ønske at han under minnesamværet kunne si takk fra oss to også til hjemmesykepleien som har vært der. For jeg er sikker på at vi begge føler en takknemlighet for all hjelp det har kommet.

Han er spesiell slik er det bare, og det er klart han ikke liker meg det kan ingen tvinge han til. Bare opplever ting vanskelig og sårt akkurat nå disse dagene.

Anonymous poster hash: 92cf2...324

[AnonymBruker]

Synes du skal la være å trenge deg inn i en stengt gruppe. Det er kun for familien selv om du var glad i han

Antageligvis har du nok allerede tråkket på tær, i og med at du føler deg liten i forhold til broren hans. Du burde ikke gå videre, det kan ende i en stygg krangel. La de få ordne opp seg i mellom.

Det jeg vet jeg har gjort, og at vi ser på dette med to forskjellige øyne. Jeg ser på dette som noe en bærer sammen for å klare å håndtere, mens han ser på det som en privatsak. Etter at det nå er over ser jeg ting som jeg ikke klarte å se før han var død. At de antakeligvis har utviklet se en del overlevelses mekanismer de også for å klare det. En av de tingene er vel å ikke snakke om det, men heller legge lokk på alt og ikke involvere andre fordi det åpner opp noen sår. Så jeg har sagt til mannen min at jeg ikke vil ha noe med denne ryddingen å gjøre eller andre ting. Vanskelig er det fordi jeg gjerne vil gjøre noe, men jeg ser at det ikke er min plass.

Det jeg ville med dette innlegget er vel det å få noen utenifra til å si til Meg også at dette er ikke min plass! Og at det verste som kan skje er en slik krangel.

Anonymous poster hash: 92cf2...324

[AnonymBruker]

Handler vel om mest om den sårheten at en ikke føler at en er verdt noe som helst. Det er sårt og vanskelig.

Heldigvis fikk jeg en hyggelig sms av svigermor dagen etter vi reiste hjem fra jula at jeg var savnet og at en merket at jeg ikke var der. Det var veldig godt, og at jeg vet at mannen min setter pris på alt jeg gjør.

Anonymous poster hash: 92cf2...324

[AnonymBruker]

Det virker som dette egentlig handler om (minst) to ting...

Først, en klem til deg, for det er ikke godt å føle seg mindre verdt. Og det høres ut som din manns bror spesielt ikke er særlig inkluderende og raus. Det er et problem i seg selv og kan lage vanskeligheter også framover. Ser mannen din dette?

Men akkurat arveoppgjør og begravelse hadde jeg holdt meg unna som inngift. Det er faktisk akkurat det jeg har sagt til mannen min, som er ett av fem søsken og dermed er vi mange inngiftede som kan føle og mene både det ene og det andre. Noen har vært en del av familien lenge, noen i noen få år. Noen kommer godt overens, noen ikke fullt så godt. Noen tenker mer på penger enn andre, det tør jeg si anonymt på et forum.

Og jeg har sagt en ting til mannen min, at når foreldrene hans dør skal de kaste oss ut på gangen alle sammen, og kun ordne med begravelse og arveoppgjør søsknene i mellom. Noe annet kommer bare til å bli bråk, det ser jeg allerede. Kanskje det kan være at din "svigermor" og svoger tenker i de baner? Det er jo likevel sært av dem å ikke ønske det minste praktisk hjelp en gang, men min første tanke er at noen familiegreier gjøres best av de aller aller nærmeste, uten så mye innblanding fra "nykommere" (slike som deg og meg, mao. Jeg har vært sammen med mannen min i nesten ti år, men det er likevel kort tid i forhold til andre i familien).

Anonymous poster hash: 3793f...5ba

[Gjest åffårno]

Hm.

Jeg forstår ikke helt hva du vil her.

Men om jeg leser det riktig så handler vel dette mer om dine usikkerheter, og at du kanskje putter de inn en plass hvor det fort blir helt feil sted og timing?

Jeg har vært i ca samme situasjon, men klarer likevel ikke helt se helt hva du prøver formidle annet enn noe som egentlig handler om deres relasjon og dine følelser fremfor akkurat denne hendelsen?

Kan du ikke bare helt enkelt stille opp på det som er ønskelig, ta avstand om det trengs og være generelt fleksibel?

Jeg tror ikke det blir helt suksess å ta inn dine behov og følelser i akkurat denne situasjonen altså. Det bør du nesten holde for deg selv og komme over på egen hånd uten å legge det på noen av dem.

[AnonymBruker]

Begravelsen er over, "oppryddningen" er igang - og alt sammen har de 3 holdt på akkurat slik som de vil uten min eller min svigerinne sin innblanding overhodet. Helt ok, og akkurat slik det skal være. Jeg vil ikke ha noe av materielle ting eller annet, det eneste jeg ville og ville var å tilby min praktiske hjelp. Alt av formelle ting holder jeg meg laaaaaaaaaaangt unna slik jeg skal.

Hva jeg vil med denne tråden er vel bare å få en ublåsning for min egen del slik at jeg klarer å se det litt med nye øyne. Noe jeg faktisk gjør, det er ikke så "viktig" for meg nå som det var tidligere idag. Jeg hadde bare et behov for å blåse ut uten at det fikk noen konsekvenser eller at det såret noen.

Jeg har klart å konkretisere at problemet mitt først og fremst er egen usikkerhet og mindreverdighetskomplekser ift en familie som jeg opplever som iskald, ikke at det er spesielt viktig at jeg er en del av dette med å rydde opp, det siste er helt ok når jeg tenker meg om.

Legger denne død jeg nå, takk for alle innspill.

Anonymous poster hash: 92cf2...324

[AnonymBruker]

Slik jeg leser det så handler ikke dette om broren i det hele tatt, men om din mann. Han burde inkludere deg og forlange at du blir inkludert. Hvis hans handlinger hadde markert at han trenger deg og at du er en viktig del av storfamilien, så ville du ikke hatt dette problemet.

Når det er sagt så synes jeg du skal slutte å søke bekreftelse fra broren. Tenk på ham som en bitteliten mus hver gang du ser ham, da vil du snart føle deg bedre og de krasse kommentarene bare være små pip som du knapt hører.

Anonymous poster hash: b9637...1ab

[AnonymBruker]

Det er ikke din feil. Det er hans. Broren. Han høres ut som en trykkkoker hvor dampen tyter ut kun til den han tørr å motsi. Dessverre er det deg det går ut over. Prøv å ha minst mulig med ham å gjøre (ignorer).

Anonymous poster hash: 08ffc...ca5

[Havbris]

Da min mor døde for en del år tilbake var vi 3 søsken som skulle tømmet huset, ordne begravelse etc. Det er mange praktiske ting rundt det å skulle "rydde opp" i et hus, men det handler også om mye mer enn rydding. Vi brukte mange dager på å planlegge begravelse, etterhvert komme oss igjennom huset, det var mange minner som skulle deles og snakkes om, tårer som skulle gråtes og da var det ikke plass til fler enn oss tre. En slik "ryddejobb" er ikke bare fysisk rydding og kasting, det er en også en mental prosess som innebærer å kunne dvele ved minner, gjenstander, fotoalbumer m.m.

Jeg skjønner at det er sårt at det ikke er plass til deg akkurat nå, men det kommer dager etter dette da du vil finne din plass igjen.

Endret 14. april 2014 av Havbris

[AnonymBruker]

Da min mor døde for en del år tilbake var vi 3 søsken som skulle tømmet huset, ordne begravelse etc. Det er mange praktiske ting rundt det å skulle "rydde opp" i et hus, men det handler også om mye mer enn rydding. Vi brukte mange dager på å planlegge begravelse, etterhvert komme oss igjennom huset, det var mange minner som skulle deles og snakkes om, tårer som skulle gråtes og da var det ikke plass til fler enn oss tre. En slik "ryddejobb" er ikke bare fysisk rydding og kasting, det er en også en mental prosess som innebærer å kunne dvele ved minner, gjenstander, fotoalbumer m.m.

Jeg skjønner at det er sårt at det ikke er plass til deg akkurat nå, men det kommer dager etter dette da du vil finne din plass igjen.

Ja, det skjønner jeg, og jeg er helt enig med alt du sier.

Dette er bare ekstreminnfallsvinkelen når jeg i utgangspunktet føler meg sår for å ikke være inkludert. Det ble plutselig bare så veldig, veldig synlig. Mye mer enn tidligere.

Anonymous poster hash: 92cf2...324

[ViljaH]

Jeg synes du overdriver noe veldig, beklager. Du har vært i familien i 4 år, kun, du er helt fersk. Svigerfaren din har vært syk mye lengre enn det, du kjenner han ikke engang. Og så vil du stå fremme i sentrum. Jeg skjønner broren.

Når det gjelder å ordne opp i boet, så vil jeg sterkt råde deg til å holde deg helt i bakgrunnen og la arvingene styre på. Jo flere kokker, jo mere søl. De er allerede tre stk som skal finne løsninger sammen. Min mor har vært inngiftet i familien i over 35 år, men hadde likevel vett til å overlate dette til arvingene. Jeg tror din mann også vil føle det som utidig innblanding om du begynner.

Jeg synes du er helt på jordet når du forventer at familien skal takke for hjelp fra deg, når du er helt fersk. De har kjent mannen i 30-40 år om ikke lengre. De kan si "vi i familien" vil takke, men ikke mer enn det.

[AnonymBruker]

Du skal naturligvis være der for din mann, men selve arveoppgjøret har du ingenting med å gjøre. Arv er faktisk en så personlig ting, at selv om dere er gift, så vil hans del av arven være særeie.

Anonymous poster hash: 1a064...676

[AnonymBruker]

De kan si "vi i familien" vil takke, men ikke mer enn det.

Var det jeg ønsket, ikke noe mer.

Jeg er ikke så narssistisk at jeg ønsker at alle skal knele for mine føtter, heller tvert imot. Jeg skulle bare ønske at jeg og min svigerinne fikk være med på felles takken til de som har gjort det mulig for oss å faktisk klare å ha en normal hverdag et helt annet sted i landet. En felles takk til hjemmesykepleien og assistenten som vi også kunne være med på. Det løste seg egentlig helt greit, jeg tok selv intiativ til å si takk til dem og de som var der.

Og jeg ser jeg har formulert meg feil i overskriften, fordi det handler ikke om Arveoppgjøret egentlig i det hele tatt, men om å hjelpe til med det praktiske. Kaste det de har bestemt skal kastes i containeren, vaske rom som er ferdig ryddet ut av osv, ikke formelle ting. Det har jeg alltid holdt meg borte fra og det kommer jeg til å fortsette å holde meg borte fra, det er ikke min plass. Inkluderingen jeg snakker om er enkelt å greit å kunne være en del av samtalen, ikke være ignorert og kanskje til og med bli spurt om hvilke uker på sommeren det passer for meg at vi reiser opp. Ikke mer enn det.

Og ja, jeg overdriver sikkert. Det er mye vonde følelser som har vært der hele veien men som nå har kommet til overflaten igjen etter at det var ryddet opp i. Jeg ser hva flere av dere snakker om, og jeg ser det også enda tydeligere fra min svoger sin side også. Mye av det bunner i at jeg er usikker totalt sett og søker anerkjennelse hos ham siden han er den nærmeste for mannen sin.

Anonymous poster hash: 92cf2...324

[AnonymBruker]

Så jeg har ingen problemer eller utfordringer med å akseptere at det ikke er plass til meg verken i planleggingen av begravelsen, minnesamvær, deling av bo eller andre formelle ting. Det jeg har utfordringer med å akseptere er at forholdet mellom meg og min svoger er så distansert til vanlig også, det synes jeg er trist spesielt for mannen min.

Trenger ikke være super nære, men ikke gå hverandre på nervene! Mannen min tok min side etter julen, vi fikk ryddet opp da og jeg er sikker på at når dette roer seg ned vil det ting gå seg til automatisk. Om ikke annet kommer det en liten baby som kan endre ting til det bedre.

Og jeg skal selvfølgelig holde meg unna deling av boet. Det var naivt og dumt av meg, men jeg viste ikke bedre.

Anonymous poster hash: 92cf2...324

[ViljaH]

Du vil inkluderes, men det angår da ikke deg. Du og mannen din er fortsatt to personer. Han trenger ikke å koordinere bo-oppgjør med deg, om dere ikke har små barn og han trenger deg til barnepass akkurat da. De ønsker ikke å ha perifere folk tråkkende rundt i et bo-oppgjør, det må du forstå og ikke bli fornærmet av. De skal se på ting og snakke om ting som harmed deres historie å gjøre, "se på denne muggen, husker du det skåret, mamma var så glad i den og brukte den likevel til saft da vi lekte ute". Dette er en sorgprosess for dem også, hvor de skal gå over og pakke bort sine foreldres liv. Hvis du vil ha respekt, så kan du begynne med å vise respekt. Hvis broren ser på deg som en grenseløs person og derfor irritasjonsmoment, så har du nå en glimrende mulighet til å vise deg som en person verdt å respektere.

[AnonymBruker]

Jeg synes faktisk det er litt sært å stenge deg ute på den måten. Ikke bare det som blir gjort rent fysisk, men jeg får inntrykk av at dette ikke skal snakkes om mellom deg og din mann? Det synes jeg isåfall er innmari merkelig, og jeg hadde stusset veldig dersom min mann hadde behandlet meg sånn. Vi snakker om alt, inkludert hverandres familie. Slik jeg forstår det er det kanskje mangelen på kommunikasjon du er mest lei deg for?

Anonymous poster hash: bca18...f99