Komplisert krangel og ignorering! Hva skal jeg gjøre?

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten krangler veldig mye. I perioder kan vi krangle opp til hver dag. Ingen av disse er små krangler, de bygger seg alltid til store. Ofte er den eneste måten å ende det på at en av oss som begynner å gråte og den andre gir seg deretter.

Et tema vi har kranglet ekstra mye om er at han legger på når vi snakker på telefon eller "rømmer" fra situasjonen ved å gå eller nekte å snakke mer. Dette synes jeg er det verste av alt, og han har lovet mange ganger at han skal slutte med dette fordi det sårer meg veldig. Jeg blir stresset, klarer ikke gjøre noe som helst før jeg får snakket med han og løst det.

I tillegg gjør han ting som gjør at jeg føler han ikke bryr seg om meg, og ikke har lyst til å være med meg. For eksempel er det jeg som tar ALT initiativ til å finne på ting, være sammen osv. (Vi bor ikke sammen, men er sammen stort sett hver dag). Jeg fortalte dette til han og etter en god krangel ga han seg og sa at han skulle prøve. Han har gjort det noen ganger men det er stor sett jeg som tar initiativ og har lyst til å være sammen.

I går var det på'n igjen. Vi hadde avtalt å være sammen på kvelden, men han sier det ikke går fordi han må øve til eksamen og hadde en avtale med en annen venn. Jeg foreslår at vi kan øve sammen, men dette vil han ikke. Jeg ble litt såret allerede her fordi jeg følte han ikke ville være med meg, og sa det til han. Naturligvis ble det krangel og han går midt i samtalen og drar hjem.

At han drar vekk fra situasjonen uten å si noe mer synes jeg er helt forferdelig og det vet han godt. Så jeg sender han en melding, og får et enkelt svar. Etter dette sender jeg han flere meldinger og prøver å ringe, men ingen svar. Etter mange timer fortsetter jeg å prøve å kontakte han men får ingen svar. Ringte han gang på gang kanskje opptil 20 ganger.

Jeg følte meg helt forferdelig og lå bokstavelig talt å gråt i flere timer, og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg sendte han meldinger om at dette er helt forferdelig for meg og jeg blir helt ødelagt om han skal fortsette sånn. Da fikk jeg som svar at han ikke orket å krangle mer, det er derfor. Jeg svarte deretter at jeg ikke var interessert i å krangle og fikk ikke noe svar. Han vet også at jeg sliter med depresjon og dette preger meg veldig da jeg føler fort at ingen bryr seg om meg osv.

Endelig svarte han på telefonen og fortsatte å kjefte på meg og true med å legge på om jeg begynte å krangle. Ting ble litt bedre og jeg sa at jeg gjerne ville møte for å prate om det, men han sier at det ikke går og han får komme i morgen. Plutselig får jeg moren hans på tråden som sier bla. at han ikke vil prate mer og dere får snakkes i morgen, og sier at jeg ikke skal gjøre noe dumt før hun legger på. Altså har han fortalt til henne alt, og alt med depresjonen min og meg, som jeg stolte på at han ikke skulle si til en sjel. Jeg fortalte på melding at jeg gjerne ville komme til han, at jeg kunne det og trenger for min egen psykiske helse å prate med noen, og aldri har jeg opplevd noe med han som gjorde så vondt som å bli ignorert, (han er den eneste jeg står skikkelig nære, den eneste jeg kan prate med om sånt). - Ingen svar igjen

Etter dette ble jeg helt ødelagt, utrolig såret og lei meg, men tok etterhvert sovemedisin og la meg. I dag tidelig våknet jeg og så på meldingen igjen. Jeg fikk vite at han hadde vist alle meldingene jeg hadde sendt til moren sin. Jeg har ringt sikkert 20 ganger i dag også men ikke noe svar.

Jeg vet jeg ikke burde ringe men klarer rett og slett ikke la være, jeg MÅ få prate med han og jeg begynner å bli desperat og stresset. Jeg er utrolig glad i han og er livredd for å miste han men vet ikke om det er vært det lenger. Jeg føler rett og slett at jeg er gal når han gir telefonen til moren sin (vi er begge 19 år) så hun kan "beskytte" han og skjerme meg fra han. Er det jeg som er problemet? Er dette en normal reaksjon? Hva skal jeg gjøre?

Anonymous poster hash: da449...545

[AnonymBruker]

Jeg jeg jeg. Du virker veldig needy og slitsom å være sammen med. Sorry.

Anonymous poster hash: 5f454...c56

[AnonymBruker]

Jeg jeg jeg. Du virker veldig needy og slitsom å være sammen med. Sorry.

Anonymous poster hash: 5f454...c56

Takk, det hjelper veldig når du sier det på den måten.

Anonymous poster hash: da449...545

[Gjest Hinkelpinkel]

Sånn som eg leser det så er det du som er problemet ja.

[skruf]

Jeg tror du kommer til å ødelegge hele forholdet med å holde på sånn. Gi fyren litt albuerom og pustepause! Å ringe konstant er jo rene telefonterroren.

Skjønner godt at han må lese til eksamen og foretrekker å være alene når han gjør det. Det er vanskelig å konsentrere seg når andre er i nærheten. Kunne du ikke latt han få kvelden til å lese på? Likedan må det være rom for egentid og tid med venner i et forhold også. Tror du gjør best i å slippe litt taket, hvis ikke kveler du han helt.

[QueenOfTheSidewalk]

Ut fra det du beskriver, synes jeg du virker som problemet. Han må få lov til å gjøre andre ting uten at du skal krangle om det.

Hva du skal gjøre? Kanskje gå til fastlegen og få henvisning til psykolog? Du burde iallefall prøve å arbeide med deg selv når det gjelder utbruddene.

Endret 22. november 2014 av Evilposelos

[AnonymBruker]

Wow. WOW!! Ja, det er du som er problemet. Du reagerer ikke normalt! Telefontrakassering fordi han ikke ville gjøre lekser med deg. Shit...

La han være i fred.

Anonymous poster hash: 39450...2fe

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten krangler veldig mye. I perioder kan vi krangle opp til hver dag. Ingen av disse er små krangler, de bygger seg alltid til store. Ofte er den eneste måten å ende det på at en av oss som begynner å gråte og den andre gir seg deretter.

Et tema vi har kranglet ekstra mye om er at han legger på når vi snakker på telefon eller "rømmer" fra situasjonen ved å gå eller nekte å snakke mer. Dette synes jeg er det verste av alt, og han har lovet mange ganger at han skal slutte med dette fordi det sårer meg veldig. Jeg blir stresset, klarer ikke gjøre noe som helst før jeg får snakket med han og løst det.

I tillegg gjør han ting som gjør at jeg føler han ikke bryr seg om meg, og ikke har lyst til å være med meg. For eksempel er det jeg som tar ALT initiativ til å finne på ting, være sammen osv. (Vi bor ikke sammen, men er sammen stort sett hver dag). Jeg fortalte dette til han og etter en god krangel ga han seg og sa at han skulle prøve. Han har gjort det noen ganger men det er stor sett jeg som tar initiativ og har lyst til å være sammen.

I går var det på'n igjen. Vi hadde avtalt å være sammen på kvelden, men han sier det ikke går fordi han må øve til eksamen og hadde en avtale med en annen venn. Jeg foreslår at vi kan øve sammen, men dette vil han ikke. Jeg ble litt såret allerede her fordi jeg følte han ikke ville være med meg, og sa det til han. Naturligvis ble det krangel og han går midt i samtalen og drar hjem.

At han drar vekk fra situasjonen uten å si noe mer synes jeg er helt forferdelig og det vet han godt. Så jeg sender han en melding, og får et enkelt svar. Etter dette sender jeg han flere meldinger og prøver å ringe, men ingen svar. Etter mange timer fortsetter jeg å prøve å kontakte han men får ingen svar. Ringte han gang på gang kanskje opptil 20 ganger.

Jeg følte meg helt forferdelig og lå bokstavelig talt å gråt i flere timer, og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg sendte han meldinger om at dette er helt forferdelig for meg og jeg blir helt ødelagt om han skal fortsette sånn. Da fikk jeg som svar at han ikke orket å krangle mer, det er derfor. Jeg svarte deretter at jeg ikke var interessert i å krangle og fikk ikke noe svar. Han vet også at jeg sliter med depresjon og dette preger meg veldig da jeg føler fort at ingen bryr seg om meg osv.

Endelig svarte han på telefonen og fortsatte å kjefte på meg og true med å legge på om jeg begynte å krangle. Ting ble litt bedre og jeg sa at jeg gjerne ville møte for å prate om det, men han sier at det ikke går og han får komme i morgen. Plutselig får jeg moren hans på tråden som sier bla. at han ikke vil prate mer og dere får snakkes i morgen, og sier at jeg ikke skal gjøre noe dumt før hun legger på. Altså har han fortalt til henne alt, og alt med depresjonen min og meg, som jeg stolte på at han ikke skulle si til en sjel. Jeg fortalte på melding at jeg gjerne ville komme til han, at jeg kunne det og trenger for min egen psykiske helse å prate med noen, og aldri har jeg opplevd noe med han som gjorde så vondt som å bli ignorert, (han er den eneste jeg står skikkelig nære, den eneste jeg kan prate med om sånt). - Ingen svar igjen

Etter dette ble jeg helt ødelagt, utrolig såret og lei meg, men tok etterhvert sovemedisin og la meg. I dag tidelig våknet jeg og så på meldingen igjen. Jeg fikk vite at han hadde vist alle meldingene jeg hadde sendt til moren sin. Jeg har ringt sikkert 20 ganger i dag også men ikke noe svar.

Jeg vet jeg ikke burde ringe men klarer rett og slett ikke la være, jeg MÅ få prate med han og jeg begynner å bli desperat og stresset. Jeg er utrolig glad i han og er livredd for å miste han men vet ikke om det er vært det lenger. Jeg føler rett og slett at jeg er gal når han gir telefonen til moren sin (vi er begge 19 år) så hun kan "beskytte" han og skjerme meg fra han. Er det jeg som er problemet? Er dette en normal reaksjon? Hva skal jeg gjøre?

Anonymous poster hash: da449...545

For å være helt ærlig virker det ut som om du er utrolig kranglete. At du pakker det inn som et behov for å prate forandrer ikke det at det er krangling. Og han oppfatter det som krangling, og det eskalerer/varer lenge nok til at han blir helt utslitt og ikke orker mer. Det virker som om den eneste utveien han ser for å stoppe deg er å gå/legge på. Dette bør du kanskje ta til deg? Når til og med moren hans må steppe inn for å få en slutt på at du kontakter han for å fortsette kranglingen så er det på tide å innse at du er alt for intens. Du fokuserer veldig mye på dine behov i dette forholdet...hva med hans behov? Og det er leit at du sliter med depresjon men det virker som om du lar dette gå utover han og at du bruker det som et pressmiddel (jeg må komme til deg å "prate"/les: fortsette krangelen). Det er en stor belastning å ha en deprimert kjæreste og han trenger kanskje å trekke seg unna for at ikke alt skal dreie seg om deg.

Det virker også som om det hovedsakelig er du som starter kranglene og holder de gående. Det er ikke naturlig å krangle så ofte, mye og intenst i et forhold og han kommer ikke til å orke å fortsette sånn i lengden.

Du kan ikke bli såret over hver minste lille ting. Kjæresten din har rett til å prioritere å lese til eksamen alene uten å bli forstyrret av deg. Og han har rett til å se andre venner og må ikke føye seg etter deg og dine behov hele tiden. Han kan ikke alltid være sammen med deg når det passer deg. Tror du vil gjøre lurt i å step back, trekke pusten dypt og roe deg ned. Slutt å ring i ett sett og bombarder han med meldinger der du bedriver emosjonell utpressing og prøver å tvinge frem å møtes. Det ender bare med at han trekker seg unna og at du mister han.

Og du bør også se en psykolog for depresjonen din!

Lykke til!

Anonymous poster hash: f8bff...e08

[Gjest Fargerik]

Eg syns det er ein positiv ting at han går vekk frå krangelen. Betre å fjerne seg frå situasjonen, roe seg og tenke over tingene, enn å ende opp med å seie/gjere noko man vil angre på. SPESIELT når det er mykje krangling... som berre ende når eine parten griner. Krangling, og spesielt gjentakande krangling som ikkje fører nokon stad, det går jo ikkje. Ei løysing må finnas og saka lagt til ro. Du driv med telefonTERROR når du ringer han så mykje som du gjer, i tillegg til å bombardere han med sms.

Respekter at han har andre grenser og behov enn deg, gje han rom til å roe seg ned. Han tek nok kontakt når han føler seg klar. Tid for seg sjølv og tid med vener er viktig, sjølv om man har kjærast. Å vere i lag så ofte, når man i tillegg krangler ofte, er ikkje alltid så sunt/bra. Eg trur det kan vere ein god idè med litt tid frå kvarandre. Han skal ikkje vere ansvarleg for at du får all den bekreftelsen du treng, ei heller vere di einaste talestøtte for dine psykiske problemer. Det vil tære forferdelig på forholdet mellom dykk. Det må du finne nokon andre til. Psykolog kan truleg hjelpe. Kontakt fastlegen og få ein henvisning.

At han har vist alle meldingane til mor si og fortalt ho om deg, viser at han er sliten, lei og stoler på mor si til å gje han råd og støtte i situasjonen. Det må vere veldig slitsamt å krangle med kjærasten så ofte og deretter bli utsatt for konstante telefoner, gråt og meldingar etterpå. Du kjem til å drive han vekk om du fortsetter sånn, det er eg sikker på.

Pust djupt, legg VEKK telefonen, tenn lys, sett på musikk eller film, lag deg middag eller finn noko godt å kose deg med, forsøk å slappe av. Evt. gå deg ein tur og få litt frisk luft først (IKKJE til bustaden hans). Få alt på avstand og klarne tankene.

Er virkelig alt de kranglar om, noko å krangla om?

Kva krangler dykk om?

Kven er det som yppar til krangel?

Kan ikkje det meste løysas ved å prate om det på ein fin måte?

[AnonymBruker]

Her er det helt klart du som er problemet. Du krever alt for mye, terroriserer han og bruker dine psykiske problemer som pressmiddel, for å gi han dårlig samvittighet, og for at han skal møte deg.

Du må skaffe deg hjelp, ellers så kommer du til og miste kjæresten din, hvis du ikke allerede har gjort det.

Anonymous poster hash: e8533...39f

[AnonymBruker]

Jeg var akkurat som deg, og det ble nesten slutt mellom oss pga det. Jeg var også deprimert. Jeg sluttet på ppillen, begynte å gå til psykolog, og begynte å være mer med venner, trene og fokusere på skole istedenfor å være så avhengig av kjæresten min.

Det viktigste av alt: når du kjenner den panikken som du har nå bygger seg opp og du får lyst å bombandere han med meldinger, kjefte og være sint, gjør nøyaktig det motsatte. Ikke kontakt han mer enn en gang, om han ikke svarer så må du bare vente uansett hvor forferdelig det er. Hold deg opptatt. Ikke kjeft på han mens du fortsatt er opprørt, men ro deg ned, tenk deg om og snakk med han når du har roet deg. Mest sannsynlig har du ikke behov for å kjefte på han etter det, fordi om du klarer å tenke rasjonelt vil du begynne å forstå at det er derpesjonsmonstert i hodet ditt som prøver å ødelegge for deg.

Anonymous poster hash: 71c68...dab

[Gjest Phoenix]

Du skal gi han avstand og vente på at han kontakter deg.

[Neitakk]

Eg syns det er ein positiv ting at han går vekk frå krangelen. Betre å fjerne seg frå situasjonen, roe seg og tenke over tingene, enn å ende opp med å seie/gjere noko man vil angre på. SPESIELT når det er mykje krangling... som berre ende når eine parten griner. Krangling, og spesielt gjentakande krangling som ikkje fører nokon stad, det går jo ikkje. Ei løysing må finnas og saka lagt til ro. Du driv med telefonTERROR når du ringer han så mykje som du gjer, i tillegg til å bombardere han med sms.

Respekter at han har andre grenser og behov enn deg, gje han rom til å roe seg ned. Han tek nok kontakt når han føler seg klar. Tid for seg sjølv og tid med vener er viktig, sjølv om man har kjærast. Å vere i lag så ofte, når man i tillegg krangler ofte, er ikkje alltid så sunt/bra. Eg trur det kan vere ein god idè med litt tid frå kvarandre. Han skal ikkje vere ansvarleg for at du får all den bekreftelsen du treng, ei heller vere di einaste talestøtte for dine psykiske problemer. Det vil tære forferdelig på forholdet mellom dykk. Det må du finne nokon andre til. Psykolog kan truleg hjelpe. Kontakt fastlegen og få ein henvisning.

At han har vist alle meldingane til mor si og fortalt ho om deg, viser at han er sliten, lei og stoler på mor si til å gje han råd og støtte i situasjonen. Det må vere veldig slitsamt å krangle med kjærasten så ofte og deretter bli utsatt for konstante telefoner, gråt og meldingar etterpå. Du kjem til å drive han vekk om du fortsetter sånn, det er eg sikker på.

Pust djupt, legg VEKK telefonen, tenn lys, sett på musikk eller film, lag deg middag eller finn noko godt å kose deg med, forsøk å slappe av. Evt. gå deg ein tur og få litt frisk luft først (IKKJE til bustaden hans). Få alt på avstand og klarne tankene.

Er virkelig alt de kranglar om, noko å krangla om?

Kva krangler dykk om?

Kven er det som yppar til krangel?

Kan ikkje det meste løysas ved å prate om det på ein fin måte?

Jeg er fult klar over at jeg krever mye av han og at jeg på en dum måte har laget mine egne "forventninger" til han, men han sier han så gjerne vil hjelpe meg, og jeg hjelper han. Men jeg går til psykolog for det jeg sliter med, selv om det ikke hjeper noen ting. Jeg har det fint, men det blir "trigget" når han får meg til å føle meg

Når det kommer til det med hvem som starter kranglene så vil jeg ikke høres selvgod ut og at jeg aldri gjør feil, men ha tåler veldig lite. Jeg vet han har aggresjonsproblemer, han går selv og snakker med en psykolog, og jeg gjør alt for å roe han ned når jeg ser det går over hodet på han. Når vi krangler blir det til at han sier mye han ikke mener for å prøve å se en reaksjon hos meg(han sier senere at han ikke mente noe av det). Og jeg er glad for at han trekker seg unna når jeg ser det kommer til å skje, han har vært fysisk mot meg flere ganger ut av sinne, og at han prøver å la være å gjøre meg vondt er noe annet enn det han gjør nå.

Tingene vi krangler om er nesten aldri verdt å krangle om! Men vi er to streke personligheter med sterke meninger, ofte ender det opp med at vi blir sittende å le litt av hva vi kranglet om, andre ganger blir det noe stort ved at en av oss tar opp noe gammelt. Det vil alltid løse seg om jeg gir meg og begynner å tulle litt eller være litt humoristisk men det blir jo så vanskelig å gang på gang være den som må gi seg!

Denne gangen klarte jeg ikke mer og ble rett og slett helt gal, vet ikke hva som skjedde men følelsen av å være ignorert er helt grusom og jeg klarte ikke holde meg fra å ringe. Tok vel litt i ved å si 20, men ringte hvertfall 5 ..

[AnonymBruker]

Jeg er fult klar over at jeg krever mye av han og at jeg på en dum måte har laget mine egne "forventninger" til han, men han sier han så gjerne vil hjelpe meg, og jeg hjelper han. Men jeg går til psykolog for det jeg sliter med, selv om det ikke hjeper noen ting. Jeg har det fint, men det blir "trigget" når han får meg til å føle meg

Når det kommer til det med hvem som starter kranglene så vil jeg ikke høres selvgod ut og at jeg aldri gjør feil, men ha tåler veldig lite. Jeg vet han har aggresjonsproblemer, han går selv og snakker med en psykolog, og jeg gjør alt for å roe han ned når jeg ser det går over hodet på han. Når vi krangler blir det til at han sier mye han ikke mener for å prøve å se en reaksjon hos meg(han sier senere at han ikke mente noe av det). Og jeg er glad for at han trekker seg unna når jeg ser det kommer til å skje, han har vært fysisk mot meg flere ganger ut av sinne, og at han prøver å la være å gjøre meg vondt er noe annet enn det han gjør nå.

Tingene vi krangler om er nesten aldri verdt å krangle om! Men vi er to streke personligheter med sterke meninger, ofte ender det opp med at vi blir sittende å le litt av hva vi kranglet om, andre ganger blir det noe stort ved at en av oss tar opp noe gammelt. Det vil alltid løse seg om jeg gir meg og begynner å tulle litt eller være litt humoristisk men det blir jo så vanskelig å gang på gang være den som må gi seg!

Denne gangen klarte jeg ikke mer og ble rett og slett helt gal, vet ikke hva som skjedde men følelsen av å være ignorert er helt grusom og jeg klarte ikke holde meg fra å ringe. Tok vel litt i ved å si 20, men ringte hvertfall 5 ..

Føler du virkelig st det dere krangler om er verdt det? Dere krangler helt ekstremt ofte så hvis dere har så mye å ta opp som faktisk er "verdt" det så passer dere kanskje ikke så godt sammen? Det er ikke normalt å være så sinte på hverandre så ofte og det er ikke godt for forholdet.

Virker som om dere sliter hverandre ut.

Tror det er lurt om du venter med å ta kontakt til han kontakter deg også får du ta det derfra. Men dere må gjøre noen drastiske forandringer i væremåtene deres, for dette går ikke rett og slett:/

Et forhold skal ikke være så vanskelig og nedbrytende...

Anonymous poster hash: f8bff...e08

[AnonymBruker]

Jeg er fult klar over at jeg krever mye av han og at jeg på en dum måte har laget mine egne "forventninger" til han, men han sier han så gjerne vil hjelpe meg, og jeg hjelper han. Men jeg går til psykolog for det jeg sliter med, selv om det ikke hjeper noen ting. Jeg har det fint, men det blir "trigget" når han får meg til å føle meg

Når det kommer til det med hvem som starter kranglene så vil jeg ikke høres selvgod ut og at jeg aldri gjør feil, men ha tåler veldig lite. Jeg vet han har aggresjonsproblemer, han går selv og snakker med en psykolog, og jeg gjør alt for å roe han ned når jeg ser det går over hodet på han. Når vi krangler blir det til at han sier mye han ikke mener for å prøve å se en reaksjon hos meg(han sier senere at han ikke mente noe av det). Og jeg er glad for at han trekker seg unna når jeg ser det kommer til å skje, han har vært fysisk mot meg flere ganger ut av sinne, og at han prøver å la være å gjøre meg vondt er noe annet enn det han gjør nå.

Tingene vi krangler om er nesten aldri verdt å krangle om! Men vi er to streke personligheter med sterke meninger, ofte ender det opp med at vi blir sittende å le litt av hva vi kranglet om, andre ganger blir det noe stort ved at en av oss tar opp noe gammelt. Det vil alltid løse seg om jeg gir meg og begynner å tulle litt eller være litt humoristisk men det blir jo så vanskelig å gang på gang være den som må gi seg!

Denne gangen klarte jeg ikke mer og ble rett og slett helt gal, vet ikke hva som skjedde men følelsen av å være ignorert er helt grusom og jeg klarte ikke holde meg fra å ringe. Tok vel litt i ved å si 20, men ringte hvertfall 5 ..

Om det ikke er verd å krangle om hvorfor krangler dere om det da? Choose your battles. Ut i fra hva du skriver så virker det som om du er problemet og ikke han. Har du vurdert å oppsøke hjelp for å få kontroll over følelsene dine? Du kan ikke kontrollere eller bestemme over hans tanker eller reaksjpnsmønstre. Han kommer aldri til å tenke som du vil. Jo fortere du inser det jo raskere vil kranglingen opphøre. Det er ikke han som er den vrange her.

Anonymous poster hash: cd3b9...44d

[AnonymBruker]

Har aldri noensinne oppført meg slik som deg...

Men jeg har erfaring med at hver minste lille uenighet om f.eks. søvnrutiner på barnet eller tidspunkt for en avtale blir sladret om til mamma av en 35 år gammel konfliktsky mann, og at svigermor deretter sender meldinger og blander seg inn. Ufattelig slitsomt.

Anonymous poster hash: 3efde...e9c

[Gjest Lillia]

Det er vel bare positivt i deres tilfelle at han trekker seg unna eller prøve å rømme fra krangler; for å krangle hver dag er IKKE sunt. Gi han litt avstand, virker som du er på ham hele tiden og at det er galt når han ikke tilbringer en dag med deg. Hvis du fortsetter slik blir han nok fort lei, det ville jeg blitt.

[Tøytigern]

Jeg og kjæresten krangler veldig mye. I perioder kan vi krangle opp til hver dag. Ingen av disse er små krangler, de bygger seg alltid til store. Ofte er den eneste måten å ende det på at en av oss som begynner å gråte og den andre gir seg deretter.

Et tema vi har kranglet ekstra mye om er at han legger på når vi snakker på telefon eller "rømmer" fra situasjonen ved å gå eller nekte å snakke mer. Dette synes jeg er det verste av alt, og han har lovet mange ganger at han skal slutte med dette fordi det sårer meg veldig. Jeg blir stresset, klarer ikke gjøre noe som helst før jeg får snakket med han og løst det.

I tillegg gjør han ting som gjør at jeg føler han ikke bryr seg om meg, og ikke har lyst til å være med meg. For eksempel er det jeg som tar ALT initiativ til å finne på ting, være sammen osv. (Vi bor ikke sammen, men er sammen stort sett hver dag). Jeg fortalte dette til han og etter en god krangel ga han seg og sa at han skulle prøve. Han har gjort det noen ganger men det er stor sett jeg som tar initiativ og har lyst til å være sammen.

I går var det på'n igjen. Vi hadde avtalt å være sammen på kvelden, men han sier det ikke går fordi han må øve til eksamen og hadde en avtale med en annen venn. Jeg foreslår at vi kan øve sammen, men dette vil han ikke. Jeg ble litt såret allerede her fordi jeg følte han ikke ville være med meg, og sa det til han. Naturligvis ble det krangel og han går midt i samtalen og drar hjem.

At han drar vekk fra situasjonen uten å si noe mer synes jeg er helt forferdelig og det vet han godt. Så jeg sender han en melding, og får et enkelt svar. Etter dette sender jeg han flere meldinger og prøver å ringe, men ingen svar. Etter mange timer fortsetter jeg å prøve å kontakte han men får ingen svar. Ringte han gang på gang kanskje opptil 20 ganger.

Jeg følte meg helt forferdelig og lå bokstavelig talt å gråt i flere timer, og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg sendte han meldinger om at dette er helt forferdelig for meg og jeg blir helt ødelagt om han skal fortsette sånn. Da fikk jeg som svar at han ikke orket å krangle mer, det er derfor. Jeg svarte deretter at jeg ikke var interessert i å krangle og fikk ikke noe svar. Han vet også at jeg sliter med depresjon og dette preger meg veldig da jeg føler fort at ingen bryr seg om meg osv.

Endelig svarte han på telefonen og fortsatte å kjefte på meg og true med å legge på om jeg begynte å krangle. Ting ble litt bedre og jeg sa at jeg gjerne ville møte for å prate om det, men han sier at det ikke går og han får komme i morgen. Plutselig får jeg moren hans på tråden som sier bla. at han ikke vil prate mer og dere får snakkes i morgen, og sier at jeg ikke skal gjøre noe dumt før hun legger på. Altså har han fortalt til henne alt, og alt med depresjonen min og meg, som jeg stolte på at han ikke skulle si til en sjel. Jeg fortalte på melding at jeg gjerne ville komme til han, at jeg kunne det og trenger for min egen psykiske helse å prate med noen, og aldri har jeg opplevd noe med han som gjorde så vondt som å bli ignorert, (han er den eneste jeg står skikkelig nære, den eneste jeg kan prate med om sånt). - Ingen svar igjen

Etter dette ble jeg helt ødelagt, utrolig såret og lei meg, men tok etterhvert sovemedisin og la meg. I dag tidelig våknet jeg og så på meldingen igjen. Jeg fikk vite at han hadde vist alle meldingene jeg hadde sendt til moren sin. Jeg har ringt sikkert 20 ganger i dag også men ikke noe svar.

Jeg vet jeg ikke burde ringe men klarer rett og slett ikke la være, jeg MÅ få prate med han og jeg begynner å bli desperat og stresset. Jeg er utrolig glad i han og er livredd for å miste han men vet ikke om det er vært det lenger. Jeg føler rett og slett at jeg er gal når han gir telefonen til moren sin (vi er begge 19 år) så hun kan "beskytte" han og skjerme meg fra han. Er det jeg som er problemet? Er dette en normal reaksjon? Hva skal jeg gjøre?

Anonymous poster hash: da449...545

Du kan ikke ligge og gråte i mange timer fordi du ikke får svar på telefon fra en som har satt grenser for adferden din.

Voks opp og parker sovetablettene. Du er 19 år og jeg fatter ikke at det fins en lege som har gitt dem til deg.

[Tøytigern]

Jeg tror du kommer til å ødelegge hele forholdet med å holde på sånn. Gi fyren litt albuerom og pustepause! Å ringe konstant er jo rene telefonterroren.

Skjønner godt at han må lese til eksamen og foretrekker å være alene når han gjør det. Det er vanskelig å konsentrere seg når andre er i nærheten. Kunne du ikke latt han få kvelden til å lese på? Likedan må det være rom for egentid og tid med venner i et forhold også. Tror du gjør best i å slippe litt taket, hvis ikke kveler du han helt.

Hun driver med terror.

Såpass terror at han forsøkte å gi telefonen til moren sin for å få denne hysteriske dama til å slutte å plage han så jævlig.

Når han velger å gjøre det er han rimelig nærme å klikke mentalt pga dette kjærestehelvetet han desverre har dratt på seg...

Når du er 19 år og mamma må hjelpe deg å få dama til å legge på telefonen, da er du rimelig desperat etter å få fred fra jævelskapen, for å si det sånn.

T.S holder på å ødelegge en grunnleggende eksamen for han, men er opptatt av å få han til å degge med hennes nerver.

Denne moren burde ta sim-kortet ut av telefonen og og knekke det i to, til sønnen har fått gjort det han skal.

Nemlig ta eksamen. Han er 19 år og skoleresultatene skal bygge framtiden hans.

Da bør han få fred fra TS sitt behov for oppmerksomhet.

Spør dere meg bør han dumpe hele dama.

Endret 23. november 2014 av Tøytigern

[Gjest Phoenix]

Voks opp og parker sovetablettene. Du er 19 år og jeg fatter ikke at det fins en lege som har gitt dem til deg.

Virkelig? Det skrives jo ut tonnevis av piller nå og DPS har milelang kø...