Har ikke bedt søsken i bryllup - ramaskrik

[AnonymBruker]

Da syntes jeg vel bare at dere har en særdeles pussig måte å invitere til selskap, men om dette er vanlig i din familie, greit nok. Men det går fullstendig på tvers at alt som heter normal etikette.

Syntes du tar for gitt at alle andre ser på konflikten mellom deg og søsteren din på akkurat samme måte som deg selv, noe som nødvendigvis ikke stemmer, også om de sier noe annet til deg.

Jeg vil opplevd som om jeg måte "velge side" og selv om dette er en stor dag i ditt liv er de fleste av oss opptatt av å ha et forhold til søsknene sine også etter noens bryllup.

Jeg(som du siterer) er ikke TS. Men dette er ikke vanlig i min familie. Og vi vi alle reagerte jo på forhånd at ikke svoger ble invitert, men poenget mitt var at da bryllupet kom ble det ikke klient, for da var folk opptatt med bryllup og fest.

Anonymous poster hash: d0f5e...1aa

[KikiEco]

Jeg(som du siterer) er ikke TS. Men dette er ikke vanlig i min familie. Og vi vi alle reagerte jo på forhånd at ikke svoger ble invitert, men poenget mitt var at da bryllupet kom ble det ikke klient, for da var folk opptatt med bryllup og fest.

Anonymous poster hash: d0f5e...1aa

Beklager !

[AnonymBruker]

Av hensyn til din mor ville jeg invitert henne, og jeg tror rett og slett ikke at en søster kan ødelegge bryllupsdagen din, med mindre hun setter fyr på bålet eller driter deg ut i talen. Det er hva man gjør det til, går man inn med et positivt sinn og omrigner seg med sine kjæreste, tar det verken tid eller energi å gi beng om så din søster surmuler hele kvelden.

Anonymous poster hash: 5595b...4b8

[Misophonia]

Jeg mener du gjorde helt rett i ditt valg. Om søsteren din behandler deg så dårlig som

ho gjør, så har ikke blodsbånd så mye å si, nei. Er ikke sånn at man skal la seg tråkke

på, fordi man er av samme kjøtt og blod. Det her er din og din manns dag. Du skal

heller ikke ha dårlig samvittighet.

[AnonymBruker]

Siden hun har fått beskjed om at hun ikke er invitert i bryllupet, blir det feil å si nå at hun kan komme. Da viser det seg at dersom hun hyler høyt så får hun viljen sin.

Dette er din og mannen din sin dag. Kos dere sammen med de som dere bryr dere om.

Anonymous poster hash: 977f7...d47

[ViljaH]

Dette er en slik situasjon hvor du velger den veien du vil gå videre på. Hvis du ønsker å bryte bånd, så holder du på ditt overfor din mor. Da vil du vise familien at du har tatt et valg som du står for, og ikke lar deg rikke av trygling om fasade.

[AnonymBruker]

Dette er en slik situasjon hvor du velger den veien du vil gå videre på. Hvis du ønsker å bryte bånd, så holder du på ditt overfor din mor. Da vil du vise familien at du har tatt et valg som du står for, og ikke lar deg rikke av trygling om fasade.

Jeg vet, og det kommer nok ikke til å skje noe videre. Jeg har sagt til min mor at det eneste hun trenger å gjøre er å ta en telefon så vi får skværet opp. Det har gått en uke og jeg har ikke hørt noe fra henne, så da blir det nok som planlagt.

Videre har jeg fått svar at det er manglende invitasjon som fikk henne til å gå i fistel. Ikke at hun nødvendigvis vil feire meg.

Anonymous poster hash: 78d5f...ef0

[Gjest Zeitgeist]

Hei TS!

Kinkig situasjon. Vet de andre søskene dine og moren din hvorfor du ikke ønsker å be søsteren din? Og hva sier de til at du ikke ønsker å invitere henne?

Jeg har full forståelse for at du ikke ønsker å ha et menneske som fikk seg til å si ufine ting til deg da du befant deg i en forferdelig livssituasjon, og jeg er enig med deg i at hun bør så definitivt be om forlatelse. Men det forutsetter at man møtes på halvveien - til tross for at du sikkert allerede har forsøkt.

Slik situasjonen er nå, har jeg inntrykk av at dette er en skikkelig verkebyll.

Kanskje det vil hjelpe hvis du setter deg ned og skriver et brev til søsteren din og forklarer henne hvor dypt hun såret deg med sin ufine kommentar. Hvis hun fortsatt vegrer seg til å gjøre noe med oppførselen sin, hvis hun avslår den håndsutrekningen du gir henne - vel, da får det bare stå til og det har ingen hensikt å invitere henne. Da har du faktisk gjort omtrent alt du kan for å forsones, men det er hun som er sta og tverr. Og hvis det er utfallet, så bør du også informere moren din og andre involverte om at du faktisk har prøvd. Kanskje kan også de andre søskene dine ta seg en alvorsprat med henne. Med den oppførselen hun har, sørger hun jo også for å holde familien deres splittet.

[AnonymBruker]

Utlufting...

Jeg gifter meg til sommeren. Jeg har tre søsken, men ett av dem kommer jeg overhodet ikke overens med. Vi har aldri kommet overens egentlig, men det toppet seg for meg for litt over to år siden, da vedkommende sa noe ufint om meg etter at jeg mistet et barn. Siden dette har vi ikke snakket sammen. Det kom ikke engang en gratulasjon på 40-årsdagen min pr sms - bare for å beskrive hvor "nære" vi er.

At vi er totalt forskjellige - spesielt når det kommer til verdier og holdninger - kan jeg leve fint med. Problemet er den at det alltid blir bråk når vi er i samme rom, og jeg må passe hvert ord jeg sier fordi en ting, som er helt vanlig å diskutere for andre, blir tatt helt feil av min søster. Jeg må altså vokte hvert ord jeg sier. Hvis ikke er jeg plutselig "fittekjerring", og det er "faen og helvete" og gudene vet hva mer. Selv er jeg mer av den "rolige og saklige krangleren", noe som sikkert er fryktelig irriterende for en hissigpropp.

Nuvel. Mitt søsken hadde et gigantisk bryllup i fjor sommer, med sånn cirka ørten inviterte. Vi ble invitert, og jeg ble både overrasket og skuffet da jeg fikk innbydelsen i posten. Det ene fordi jeg så meg nødt til å takke nei. Det andre fordi grunnen antakeligvis ikke var forsoning, da livet til vedkommende bærer preg av "fasade" (hvis noen skjønner hva jeg mener). Jeg prøvde også å være den voksne for et par år siden, og troppet opp ved en annen anledning der hun var tilstede. Hele greia ble en klam affære, hvor hun ikke sa hei, og forsvant og ble borte de tre timene jeg var der (hun forventer at jeg sier unnskyld fordi jeg reagerte da hun ikke kunne akseptere at jeg var noe småparanoid og overbeskyttende for det barnet jeg har igjen, seks måneder etter at mitt andre barn døde).

Nå er det vår tur til å gifte oss. Vi skal ha et lite og intimt bryllup med bare 20 stykker. Vi har invitert de vi bryr oss om, også mine to andre søsken. Det er ikke naturlig for meg å invitere et menneske jeg aldri snakker med og som har vært ufin mens jeg har vært på mitt mest sårbare. På tross av at jeg ble invitert dit. Jeg er heller ikke interessert i sure miner på min egen bryllupsdag, og jeg orker ikke tanken på klein stemning.

Min mor har nettopp besøkt henne (hun bor på en annen kant av landet), og i følge henne ble det et ramaskrik da min søster fikk vite at hun ikke ble invitert.

Så sitter hun (min mor) og trygler og ber og sier "kan du ikke bare invitere dem da - de kommer sikkert ikke engang".

Jeg tenker at "skaden" allerede har skjedd. Hva er poenget med å invitere noen i etterkant når det er så åpenbart at vi ikke vil ha henne der i utgangspunktet? Må man be alle man deler blodsbånd med - KUN fordi man deler nettopp dette, og ingenting annet?

*sukk*

Anonymous poster hash: 78d5f...ef0

Di har sikkert mange venner som jatter med og forteller deg at det er riktig av deg å ikke invitere den slemme søsteren din, men her kommer min ærlige mening, og som sikkert mange tenker uten at de tør å ta det opp med deg:

Søsteren din høres ut som et menneske det kan være vanskelig å komme overens med, men betyr ikke at du kan kutte henne ut av livet ditt på denne måten. Hun er ikke en hvilken som helst eks-venninne du har kommet på kant med, hun er søsteren din - og søsteren din vil hun alltid være.

Du sier ingenting om detaljene i krangelen deres, men ut fra det du skriver høres det ut som gode intensjoner som slo feil og såret dere begge to. Sånt skjer. Dere må ordne opp dere i mellom, og hvis dere ikke klarer å rydde opp og si unnskyld begge to, så får dere i det minste bli enige om å sette strek over hele greia og gå videre som om det ikke har hendt. Dere kan ikke holde på slik som nå resten av livet. Har du virkelig lyst til at neste gang du ser søsteren din blir i en begravelse? Det blir ikke noe lettere med årene.

Det er ufint av deg å invitere dine to andre søsken og ikke henne. Enten inviterer du alle søsknene du har, eller så inviterer du ingen. Hun inviterte deg, og det skulle bare mangle. Ble du skuffet over at invitasjonen ikke handlet om forsoning? Forventet du virkelig at hennes bryllupsdag skulle handle om deg? Uansett hvor mye hennes feil du mener alt sammen er, så har du også et ansvar for at situasjoen har blitt som den har blitt. Ikke gjør ting verre enn det er.

Hilsen ei som gjerne skulle hatt en søster og synes du bør jobbe for å ta vare på den du har.

Anonymous poster hash: 6588e...9ee

[DMS]

Det er vel heilt greitt at der er menneske ein ikkje går overeins med? Og det må vel vere heilt greitt å ikkje ynskje å ha slike menneske i brullaupet sitt?

Det at du og systa di ikkje likar kvarandre så godt er vel ein kjent sak for familia uansett, og dermed syns vel ikkje dei det er så frykteleg rart at systa di ikkje er i brullaupet.

Det kan derimot vere greitt å ta tyren ved horna og ringe systa di. Utan å gå inn på konkrete episode, men sei kvifor du ikkje har invitert ho, mao noko slikt: "Du veit like godt som eg at vi ikkje kjem overeins, og at det ofte blir konflikter mellom oss når vi møtast. Det er nok begge sin feil, men det er uansett ikkje relevant så lenge vi ikkje klare å møtast utan at det vert drama. Eg ynskjer ikkje drama eller dårleg stemning på brullaupsdagen min, og det reknar eg med at du kan forstå."

Vonar brullaupet vert ein flott dag for deg og din kjære, uansett kva du velje å gjere med tanke på systa di.

[AnonymBruker]

Hun vet at det bare er å ta en telefon og skvære opp. Hvis hun gjør det er det ok. Ringer jeg blir det fort hyling fra hennes side og masse stygge ukvemsord. Det bryr jeg meg for så vidt ikke om, men vi har forsøkt forsoning ørten ganger uten at det blir noe bedre. Heller verre.

Jeg vil tro ting har roet seg for hennes del nå. Problemet er også at vi er svært forskjellige, og at jeg ikke er slik en søster skal være i hennes bilde.

Et eksempel på dette er at jeg la inn (små) silikoninnlegg for noen år siden. Dette ble hun skikkelig furt for, og ga uttrykk for via mamma (istedenfor å si "hva er det du har gjort?" osv direkte til meg). Brorparten av venninnene hennes er noen skikkelig jåler - med silikon. Og det er helt ok (tilsynelatende) for hennes del. Hun fikser bare ikke at JEG har andre meninger eller holdninger overhodet. Og det å vokte hvert ord jeg skal si er jeg møkk lei av.

Uansett; det er en åpning hvis hun ringer og vil prøve og forsones, men den telefonen kommer jeg aldri til å få. Jeg har prøvd hardt nok og tatt nok initiativ i årene som har gått. Denne gangen føler jeg faktisk at det er hennes tur.

Anonymous poster hash: 78d5f...ef0

[AnonymBruker]

Selv om man har kommet ut av den samme kroppen en gang i tiden og har vokst opp i samme hus og er familie er ikke det det samme som at det er noe man må komme overens med eller ha noe med å gjøre i voksen alder.

Venner er familie man velger.

Familie kan man ikke velge, men når man blir voksen så kan man faktisk velge de bort. Uansett om det høres sårt ut for de som ikke har søsken. Det er lov å ha det fint på sin egen bryllupsdag uten et familiemedlem når alternativet er en møkkadag fordi man følger etikette.

Anonymous poster hash: 9a56e...88a

[kaprifolen]

Jeg hadde aldri bedt henne... Og jeg synes heller ikke det er TS som setter moren i en vanskelig situasjon, det er det søsteren som gjør med sin oppførsel. Ts har vel så vidt vi vet ikke involvert moren i avgjørelsen om å ikke be søsteren.