Hvorfor er han sånn mot meg?

[Crobern]

Hvordan skal jeg få respekt fra han da og vise han at jeg ikke godtar dette? 

 

Ved å gå, og ikke komme tilbake igjen.

[Carrot]

Hvordan skal jeg få respekt fra han da og vise han at jeg ikke godtar dette? 

 

Hvordan får du respekt ellers i livet? Lar du mennesker behandle deg som dritt ellers også? For min del er det veldig enkelt, hvis jeg føler noen behandler meg dårlig så har jeg to valg; jeg kan si fra at dette ikke er greit og at jeg ikke liker måten de behandler meg på da jeg oppfatter det som manglende respekt for meg som person og på den måten vise tydelig at dette ikke er greit, eller jeg kan velge å ikke si noe men ikke sette meg selv i lignende situasjon med vedkommende igjen. Gjelder det yrkeslivet og noen man må forholde seg til er alternativ to utelukket, da må man si fra. Når det kommer til forhold burde det egentlig holde å si "skjerpings mister - dette er ikke OK. Jeg aksepterer ikke slik oppførsel og om dette er den du er kan jeg finne frem en søppelsekk til tingene dine og så legger du igjen nøkkelen når du går...

[blomstre]

Han oppfører seg slik fordi han er en møkkamann, rett og slett.

 

Dra og se deg ikke tilbake. Si opp leiligheten nå før 1.august, oppsigelse løper fra den 1. i neste måned hvis ikke annet er spesifisert, hvis den står i ditt navn. Hvis den ikke gjør det og depositumet er hans, så kan du vel bare dra. Kast han ut, kanskje du kan leie ut et rom til en student som en midlertidig løsning de månedene.

 

Ang ferien... Har du betalt den? Vel, da kan du reise uten han, alene eller inviter med deg noen andre. Du kan jo undersøke om du kan få refundert noe eller hele beløpet dersom du leverer legeerklæring på at det ikke anbefales at du reiser pga fare for helse, for det er det jo virkelig, både fysisk og psykisk.

 

Hvis du hadde vært min venn, datter, søster, slektning, kollega eller hva som helst, hadde jeg strukket meg langt for å hjelpe deg, enten med penger eller tilstedeværelse, kanskje du har noen sånne i livet ditt som gjerne stiller opp. Hvis du er redd for hvordan han skal oppføre seg i en utflyttingsfase, så ikke vær alene med han.

 

Alt godt til deg...

[Ulla Ullsokk]

Altså det er ikke det at jeg er mye penere, fordi det har ikke så mye å si.. Men flere har fortalt meg mange som har fått vite at jeg er sammen med han og spurt om jeg er støttekontakt for han, de har blitt sjokkert over at jeg er sammen med han osv.. Så skjønner ikke hvorfor jeg ikke er verdt å prøve å beholde? Om jeg sier at jeg vil flytte ut, så bryr han seg ikke.. Jeg har hjulpet han så mye gjennom den tiden vi har vært sammen: han har sluttet med hasj, sluttet å juge, hjelper han med økonomi, han skylder meg masse penger, stått ved hans side da han var i fengsel og rett og slett satt mitt eget liv til side for prøve å ordne hans liv. Han har ingen utdanning og jeg har funnet mange jobber til han, en gang var det en som sa at han kun fikk jobben pga meg, men "kjæresten" min møtte ikke engang opp, jeg har fått han til å begynne på skole (her er det snakk om vgs da han ikke har det i orden en gang) og jeg hjelper han hver enste dag til å gi hans tips til hva han kan gjøre; hvilke jobber han kan søke på, hva han kan gjøre hvis han ikke kommer inn på skole (han står på venteliste) og jeg må nesten tvinge han til å åpne post og jeg sorterer regningene hans og masse annet som jeg synes en voksen mann burde klare på egen hånd, og alt jeg gjør blir ikke satt pris på, men det motsatte, jeg får kjeft, jeg maser, jeg er fæl, han vil ikke bli plaget av meg osv. osv.  Anonymous poster hash: 831d3...f73

Ikke rart folk tror at du er støttekontakten hans, du ER jo det!

Håper du kommer deg fort ut av dette!

[Florence]

Han oppfører seg slik fordi han er en møkkamann, rett og slett.

 

Dra og se deg ikke tilbake. Si opp leiligheten nå før 1.august, oppsigelse løper fra den 1. i neste måned hvis ikke annet er spesifisert, hvis den står i ditt navn. Hvis den ikke gjør det og depositumet er hans, så kan du vel bare dra. Kast han ut, kanskje du kan leie ut et rom til en student som en midlertidig løsning de månedene.

 

Ang ferien... Har du betalt den? Vel, da kan du reise uten han, alene eller inviter med deg noen andre. Du kan jo undersøke om du kan få refundert noe eller hele beløpet dersom du leverer legeerklæring på at det ikke anbefales at du reiser pga fare for helse, for det er det jo virkelig, både fysisk og psykisk.

 

Hvis du hadde vært min venn, datter, søster, slektning, kollega eller hva som helst, hadde jeg strukket meg langt for å hjelpe deg, enten med penger eller tilstedeværelse, kanskje du har noen sånne i livet ditt som gjerne stiller opp. Hvis du er redd for hvordan han skal oppføre seg i en utflyttingsfase, så ikke vær alene med han.

 

Alt godt til deg...

Definitivt, hadde du vært min venn hadde du ikke behøvd å vurdere å bli hos han fordi du ikke har noe annet sted å gå. 

[AnonymBruker]

 

Altså det er ikke det at jeg er mye penere, fordi det har ikke så mye å si.. Men flere har fortalt meg mange som har fått vite at jeg er sammen med han og spurt om jeg er støttekontakt for han, de har blitt sjokkert over at jeg er sammen med han osv.. Så skjønner ikke hvorfor jeg ikke er verdt å prøve å beholde? Om jeg sier at jeg vil flytte ut, så bryr han seg ikke.. Jeg har hjulpet han så mye gjennom den tiden vi har vært sammen: han har sluttet med hasj, sluttet å juge, hjelper han med økonomi, han skylder meg masse penger, stått ved hans side da han var i fengsel og rett og slett satt mitt eget liv til side for prøve å ordne hans liv. Han har ingen utdanning og jeg har funnet mange jobber til han, en gang var det en som sa at han kun fikk jobben pga meg, men "kjæresten" min møtte ikke engang opp, jeg har fått han til å begynne på skole (her er det snakk om vgs da han ikke har det i orden en gang) og jeg hjelper han hver enste dag til å gi hans tips til hva han kan gjøre; hvilke jobber han kan søke på, hva han kan gjøre hvis han ikke kommer inn på skole (han står på venteliste) og jeg må nesten tvinge han til å åpne post og jeg sorterer regningene hans og masse annet som jeg synes en voksen mann burde klare på egen hånd, og alt jeg gjør blir ikke satt pris på, men det motsatte, jeg får kjeft, jeg maser, jeg er fæl, han vil ikke bli plaget av meg osv. osv. 

Anonymous poster hash: 831d3...f73

 

Og du lurer på hvorfor folk tror du er støttekontakten hans ?

Du oppfører deg som moren hans, og han som en unge i verste trassalder.

 

Gå, eller hiv ham ut dersom leligheten står i ditt navn (noe jeg mistenker den gjør siden han antageligvis ikke har 5 øre i egen inntekt).

 

Han vil ikke bli plaget av deg, sier du. Så still deg selv spørsmålet om hvorfor du skulle holde på ham.

Hva bringer han av positivitet inn i livet ditt ? - ingenting ?

 

Anonymous poster hash: b6a0b...507

[Cordelia]

 

Ja, men kan jeg ikke hjelpe han ut av det da? Jeg vil jo bare hjelpe, derfor det føles så vondt å bli behandlet sånn. Han har ikke bare truet med vold, jeg har flere ganger blitt slått, kvelt og skalle ned. Jeg vet at jeg er dum, men jeg ønsker at han skal bli sånn han er når han er snill hele tiden, men det er nok på tide å slutte å håpe.. 

Anonymous poster hash: 831d3...f73

 

 

 

Hvordan skal jeg få respekt fra han da og vise han at jeg ikke godtar dette? 

Du må bare hente tilbake litt av selvrespekten og innse at her er det ikke mer å hente. Selv om man gir og gir, så er det ikke dermed sagt at man får det tilbake. Desverre er ikke verden laget rettferdig. Du må innse at du er sammen med en voldelig egoistisk drittsekk som bare tenker på seg selv. Det at han iblant er snill er ingen unnskyldning.

[Havbris]

Denne mannen kan du ikke forandre, uansett hvor mye du tror og ønsker. Det eneste du kan gjøre noe med er deg selv og din situasjon. Det innebærer å omkomme seg unna han og slutte o ta ansvar for andre enn deg selv. Dessverre finnes det mange kvinner tror de skal klare å redde en skakkjørt og voldelig mann - og har fått svi for det. Kom deg vekk.

[Sheherasade]

TS, hvordan går det?

[AnonymBruker]

Du må jo klare deg selv økonomisk, som mange andre single studenter må. Mange studenter bor i kollektiv, og det er vanlig å jobbe ved siden av studiene. Hvis du synes det er bedre å bo sammen med denne fyren enn å bo i kollektiv, så vær så god.

Anonymous poster hash: 5ef45...17c

[AnonymBruker]

Klem til deg, TS. Du elsket ham, ellers hadde du ikke gjort alt det du har gjort godt for ham. Men livet er hardt og du må samle kreftene og gå. Best å være alene enn med en drittsekk av en mann som dette.

 

Synes du er så flink som åpnet dette emnet. Hvorfor kan ikke sånne drittsekker være glad i folk som gjør alt for dem? Hvordan kan vi prøve å redde forholdet, fordi vi elsker dem og håper det finnes veier om vi er flinke nok? Selv disse drittsekker kan være i lykkelige forhold, har jeg hørt fra et pålitelig kilde. Hva gjør de damene som klarer å fa dem og som kun får se deres beste sider? Jeg har ikke svar. Vi er kanskje ikke ment to be. De rett og slett elsker oss ikke sterkt nok.

 

Klem til deg.

Anonymous poster hash: c8c09...ed6

[Gjest Cartman]

 

Kjæresten min gjennom tre år (av og på) har ingen jobb i sommer og er for det meste bare hjemme og spiller poker. I går spurte jeg om han kunne sette ting i oppvaskmaskina, rydde opp søppel og sette på klesvask mens jeg var på jobb, og det sa han at han kunne. Når jeg kommer hjem fra jobb i dag kl 16, så ligger han fremdeles å sover. Jeg åpner døra å sier at det er på tide å stå opp, og han er pottesur og sier at han ikke skal stå opp. Det får jeg ikke gjort så mye med, men er litt skuffa over at han ikke har løfta en finger og bare ligget å sovet hele dagen, men tenker at jeg får rydde opp selv. Så jeg tenker at jeg først skal ta med glass/kopper fra soverommet og ta med søppel derfra. Det får jeg ikke lov til, og han nekter meg å komme inn på rommet. Dette gjør meg enda mer irritert, da jeg faktisk skal rydde og det er fredag, så jeg ønsker å bli ferdig med det fortest mulig så jeg kan slappe av. Han hindrer meg i å rydde, og begynner å si at jeg skal komme meg ut fra rommet, prøver å ta tak i meg og dytter meg ut, jeg ber han om å ikke røre meg fordi det har han ingen rett til. Han hever knyttneven for å slå, men gjør det ikke. Og jeg sier jeg trenger bare to minutter til å ta med tingene ut her i fra, hadde du latt være å krangle så hadde jeg allerede vært ute av rommet for lenge siden. Da sier han at jeg har to minutter på meg, og at jeg etter tiden er ute skal komme meg ut fra rommet og at han ikke vil se "trynet" mitt resten av dagen og at vi ikke er sammen mer. 

 

Dette er bare en av historiene, og jeg blir så utrolig fortvilet. Jeg føler ikke at jeg gjør noe galt, og skjønner ikke hvorfor han skal være så sint på meg når jeg bare prøver å rydde opp? Sitter her og føler at mye av dagen er ødelagt, og jeg har en vond følelse innvendig og er litt lei meg, men jeg tenker at det ikke skal få ødelegge så jeg bare kan kose meg med å se på serier eller noe sånt.. I sta kom han ut fra rommet og åpner døra på en sint måte og går til kjøkkenet og går rett tilbake til soverommet med et smell.. Synes dette er så utrolig respektløs måte å oppføre seg på, og jeg skjønner ikke hvordan han kan behandle meg sånn. Det gjør meg så utrolig lei meg.. Hjelper lite å snakke med han om det heller, fordi han blir bare enda mer sur, og hevder at han ikke gjør noe galt. Han er sur fordi jeg vekker han? Altså jeg la meg i går kveld ca 23, og han ville være oppe lengre. Kl 5 kommer han å legger seg og da vekker han meg (ikke med vilje) og jeg blir våken, men må stå opp 2 timer senere. Mens han har sovet over 10 timer, og da skal jeg få kjeft for å oppholde meg på soverommet mitt på dagtid? jeg synes dette er så utrolig urettferdig også.. På den ene siden skjønner jeg ikke hvorfor jeg godtar det, og på det andre siden så godtar jeg det egentlig ikke, men jeg bare ønsker å vite hva jeg gjør galt for å bli behandlet på denne måten.... 

Anonymous poster hash: 831d3...f73

 

Du har ETTTTT problem. Du er over-empatisk og han vet det. Du føler et ansvar for han, da han ikke er i stand til å ta vare på seg selv. Hvis han er sur på deg, så vil du analysere din egen adferd og lete etter svar i deg selv, mens problemet er hans adferd.

 

Så hva kan du gjøre? Du kan neppe endre personligheten hans, da personligheten til voksne mennesker er ganske "satt". Du må bare være klare over dine egne styrker og svakheter. Det at du bryr deg om andre og vil andre vell er i mange situasjoner en god egenskap, men du kan også bli utnyttet og brukt. Denne mannen bruker deg, da han vet hvem du er. Han vil alltid utnytte deg og du vil la han utnytte deg. Han elsker deg ikke og han har aldri gjort det. Ingen forelsket person vil true "den store kjærligheten" med vold. Heller ikke få et raserianfall og deretter ignorere vedkommende.

 

Hvis vi sammenlikner denne mannen med en psykopat, så ser det slik ut:

 

Manglende evne til å fungere i et forhold

Manglende evne til empati

Verbal og/eller fysisk vold/ trusler om vold

Ingen evne til å se egne feil. Skylder utelukkende på andre mennesker, dyr, ting osv

 

Jeg aner ikke om han er psykopat, men han har en del tendenser.

 

Hvorfor er du sammen med han? Det er det store spørsmålet. Svaret er sannsynligvis sammensatt. Du er som sagt over-empatisk. Dette kombinert med at du føler at du ikke fortjener bedre. Mange mennesker ville dumpet denne mannen og søkt etter "noe bedre". Du gjør ikke det. Noe skyldes kanskje frykten for skyldfølelse? Noe skyldes kanskje ditt eget selvbilde? Noe skyldes kanskje frykten for det ukjente (andre menn) ? Du vet hva du har, men ikke hva du får.

 

Uansett hva du gjør, så må du arbeide med deg selv. Du er et lett offer for en type mennesker. Ikke bli et offer.

 

Edit: Jeg leste at du hevder han "ikke lyver". Bullshit. Han lyver som bare det.

[AnonymBruker]

Det er mye rett i det mange av dere sier, men jeg vil bare få sagt ett par ting. Denne mannen, gutten, har ett godt hjerte og når han har sine gode dager finnes det ingen bedre. Men han har mye smerte inni seg, pga ting han har opplevd tidligere og ting som jeg aldri vil forstå. Jeg tror at det vi hadde var ekte, jeg tror ikke han var slem mot meg fordi han likte det, men fordi han måtte ha noen å få ut all frustrasjon og sinne på. I starten jugde han mye, men etter en stund så sluttet han, han så kun meg og jeg kan med trygghet si at han elsker meg. Vi har hatt ett helvete begge to, og jeg vet at få personer ville gått gjennom det samme.

Men nå er vi ikke sammen mere. Det er utrolig synd, men det er så mye bedre enn at vi sitter der om noen år med barn og situasjonen ikke har endret seg. Jeg kan ikke endre et annet menneske, og jeg burde gitt opp for lenge siden.

Jeg skulle ønske for alt i verden at han var den jeg ble gammel med, men da måtte mye vært annerledes. Så jeg vet at vi har gjort det rette valget, og jeg håper han får den hjelpen han trenger.

Men jeg håper også at han kan se tilbake på forholdet vårt med glede, og huske meg for den jeg virkelig er og at han vet at jeg har gjort alt bare med den hensikt å hjelpe han.

Jeg har lært så utrolig mye på disse tre årene, og det kommer jeg til å ta med meg til mitt neste forhold og resten av livet. Vi ble sammen veldig fort, og vi rakk ikke bli ordentlig kjent med hverandre først. Og jeg skal alltid huske at når mine grenser er nådd så er det kanskje greit med en ny sjanse, men INGEN sjanse nr. to.

Tusen takk for alle innspill jeg har slitet så utrolig mye med å gi slipp på han, og selv om det er utrolig vondt på mange måter så er det utrolig godt å slippe å prøve å løse problemene hans når han ikke selv er interessert. Fra nå skal jeg finne meg selv igjen, nyte livet og kanskje dukker min sjelevenn opp etter hvert. Nå er all fokus på skole, økonomi, venner, familie og meg selv.

Forresten så ønsker jeg å beholde ett slags vennskap med han, men vet ikke hvordan det vil fungere. Noen erfaringer? Selv tror jeg det hadde fungert godt, altså ikke at vi henger sammen hver dag og snakker hele tiden, men at vi kan støtte hverandre og kanskje finne på ting i ny og ned. Han var jo ikke bare kjæresten min, men også min beste venn. Å få følelsene og ansvaret på avstand tror jeg er lurt, da blir det et helt annet forhold, et vennskap..

Anonymous poster hash: 831d3...f73

[Kraula]

Jeg kjenner menn som har et sånn redningskompleks som det virker som TS har. Aldri hørt om det andre veien, men der ser man.

[Cordelia]

Jeg kjenner menn som har et sånn redningskompleks som det virker som TS har. Aldri hørt om det andre veien, men der ser man.

Oj, da følger du ikke helt med. Jeg vil påstå det er omvendt men ok. Visse kvinners behov for å "redde" mannfolk er ganske godt kjent, og desverre en realitet. Er vel rett og slett denne morsfølelsen som tar overhånd for noen. Eller overromantisering.

 

Er desverre mange som tror at dersom man overøser med kjærlighet, så vil alt løse seg. Problemet er at man da mer sannsynlig blir sårbar for manipulering. Og være snill og kjærlig er jo en positiv ting, men ikke denne typen hvor man gjør seg selvutslettende.

 

Den "romantiske" kjærligheten er ikke betingelsesløs. Det bør den heller ikke være. Men gjensidig.

Endret 31. juli 2015 av Cordelia

[Kraula]

Oj, da følger du ikke helt med. Jeg vil påstå det er omvendt men ok. Visse kvinners behov for å "redde" mannfolk er ganske godt kjent, og desverre en realitet. Er vel rett og slett denne morsfølelsen som tar overhånd for noen. Eller overromantisering.

 

Er desverre mange som tror at dersom man overøser med kjærlighet, så vil alt løse seg. Problemet er at man da mer sannsynlig blir sårbar for manipulering. Og være snill og kjærlig er jo en positiv ting, men ikke denne typen hvor man gjør seg selvutslettende.

 

Den "romantiske" kjærligheten er ikke betingelsesløs. Det bør den heller ikke være. Men gjensidig.

 

De jeg kjenner med redningskompleks har utelukkende vært menn, så basert på min erfaring har jeg ikke hørt om kvinner som TS tidligere (men igjen så har jeg flere kompiser enn venninner, så det kan nok ha en innvirkning på saken!).  

 

Er uansett enig om at det ikke er sunt.

[Vampen]

Oj, da følger du ikke helt med. Jeg vil påstå det er omvendt men ok. Visse kvinners behov for å "redde" mannfolk er ganske godt kjent, og desverre en realitet. Er vel rett og slett denne morsfølelsen som tar overhånd for noen. Eller overromantisering.

Er desverre mange som tror at dersom man overøser med kjærlighet, så vil alt løse seg. Problemet er at man da mer sannsynlig blir sårbar for manipulering. Og være snill og kjærlig er jo en positiv ting, men ikke denne typen hvor man gjør seg selvutslettende.

Den "romantiske" kjærligheten er ikke betingelsesløs. Det bør den heller ikke være. Men gjensidig.

This!

Dette behovet for å redde en annen er et skummelt utgangspunkt. Kjærlighet og støtte er fint og flott, men det må være en balanse i forholdet. Dessuten er det faktisk slik at den med problemet må fikse problemene sine selv. Andre kan ikke komme inn og svinge en slags magisk kjærlighetstryllestav og gjøre alt bra.

[Gjest Mythic]

Jeg kjenner menn som har et sånn redningskompleks som det virker som TS har. Aldri hørt om det andre veien, men der ser man.

 

Det er da mest andre veien, synes jeg. Damer som går inn i forhold og tror de skal omvende og redde fyren. Florence Nightingale-syndromet, kaller jeg det.

[Majott]

Det er mye rett i det mange av dere sier, men jeg vil bare få sagt ett par ting. Denne mannen, gutten, har ett godt hjerte og når han har sine gode dager finnes det ingen bedre. Men han har mye smerte inni seg, pga ting han har opplevd tidligere og ting som jeg aldri vil forstå. Jeg tror at det vi hadde var ekte, jeg tror ikke han var slem mot meg fordi han likte det, men fordi han måtte ha noen å få ut all frustrasjon og sinne på. I starten jugde han mye, men etter en stund så sluttet han, han så kun meg og jeg kan med trygghet si at han elsker meg. Vi har hatt ett helvete begge to, og jeg vet at få personer ville gått gjennom det samme.

Men nå er vi ikke sammen mere. Det er utrolig synd, men det er så mye bedre enn at vi sitter der om noen år med barn og situasjonen ikke har endret seg. Jeg kan ikke endre et annet menneske, og jeg burde gitt opp for lenge siden.

Jeg skulle ønske for alt i verden at han var den jeg ble gammel med, men da måtte mye vært annerledes. Så jeg vet at vi har gjort det rette valget, og jeg håper han får den hjelpen han trenger.

Men jeg håper også at han kan se tilbake på forholdet vårt med glede, og huske meg for den jeg virkelig er og at han vet at jeg har gjort alt bare med den hensikt å hjelpe han.

Jeg har lært så utrolig mye på disse tre årene, og det kommer jeg til å ta med meg til mitt neste forhold og resten av livet. Vi ble sammen veldig fort, og vi rakk ikke bli ordentlig kjent med hverandre først. Og jeg skal alltid huske at når mine grenser er nådd så er det kanskje greit med en ny sjanse, men INGEN sjanse nr. to.

Tusen takk for alle innspill jeg har slitet så utrolig mye med å gi slipp på han, og selv om det er utrolig vondt på mange måter så er det utrolig godt å slippe å prøve å løse problemene hans når han ikke selv er interessert. Fra nå skal jeg finne meg selv igjen, nyte livet og kanskje dukker min sjelevenn opp etter hvert. Nå er all fokus på skole, økonomi, venner, familie og meg selv.

Forresten så ønsker jeg å beholde ett slags vennskap med han, men vet ikke hvordan det vil fungere. Noen erfaringer? Selv tror jeg det hadde fungert godt, altså ikke at vi henger sammen hver dag og snakker hele tiden, men at vi kan støtte hverandre og kanskje finne på ting i ny og ned. Han var jo ikke bare kjæresten min, men også min beste venn. Å få følelsene og ansvaret på avstand tror jeg er lurt, da blir det et helt annet forhold, et vennskap..

Anonymous poster hash: 831d3...f73

 

Jeg leste denne tråden med stadig tilbakevendende erfaringer fra min jobb i krisesenter. Så godt å høre at du har klart å gå fra han! Denne mannen er en du klarer deg uten i framtida, han betyr bare dårlige tider og problemer for deg. 

 

Ønsker du deg barn, så vil du helst ha barn med en uten slike problemer. Uten en som kan ty til vold når han føler for det, enten det er når han vekkes eller i andre situasjoner. Det er ikke normalt.

 

Han har sikkert et godt hjerte. Det har de fleste av de mennene som damene vi har inne har et forhold til. De har et godt hjerte innimellom. De har et godt hjerte når de får det som de vil, når hverdagen er vanlig, eller når de ikke har noe å kritisere. De  har et godt hjerte når de "er seg selv". Men de mishandler både dame og barn likevel når det er noe som går galt. Enten at det er at barnet våkner kl halv 6 eller det er at dama var 5 min for lenge på butikken, eller at mannen blir vekket kl 16 på ettermiddagen. Og mange variasjoner mellom det. Og det må du beskytte dine framtidige barn imot. Du bør ikke få barn med en mann som truer med å slå deg.

 

Du tenker nok ikke på barn allerede nå, men du aner ikke hvor mange det er som har fått barn uplanlagt i lignende situasjoner. Det er lett å bli gravid, plutselig sitter du der som gravid, og vet at du vil få barn med en som truer deg med vold. Ikke gå tilbake til han, det finnes så mange gode menn der ute, som han her ikke kan måle seg med på noen måte. Finn en av dem i stedet, og glem han her. Han er ikke bra for deg, og du bør tenke minst 10 år fram i tid når du velger mann. Som regel varer forhold mellom voksne i mange år.

 

Ikke tenk på å ha han som venn. Om var din beste venn, så vet du at din beste venn truet med vold mot deg, og det skal ikke en som står deg nært gjøre. Det beste er å kutte kontakt og gå videre.

 

Han har vært i fengsel, holdt på med hasj, jugd til deg. Hva får du selv utav dette? Annet enn å være støttekontakt?

 

DU bestemmer ditt liv videre! Ikke gå for en taper som han! Og da mener jeg ikke taper på jobbmarkedet osv, for det er han allerede. Men han er også en taper når det gjelder det å opprettholde forhold, og det å kunne være en god og ok voksenperson.

 

Se for deg de du opplevde som tapere da du var liten, de som du unngikk da. Det er en sånn han er i ferd med å bli. Og du blir en av de damene som finner seg i alt, og som søker trøst i alkohol og fester. Og ja, du kan si du ikke vil bli sånn, og kan hende blir du det heller ikke. Men sjansen er der. Og du må vite å styre utenom.

[Vampen]

Jeg leste denne tråden med stadig tilbakevendende erfaringer fra min jobb i krisesenter. Så godt å høre at du har klart å gå fra han! Denne mannen er en du klarer deg uten i framtida, han betyr bare dårlige tider og problemer for deg. 

 

Ønsker du deg barn, så vil du helst ha barn med en uten slike problemer. Uten en som kan ty til vold når han føler for det, enten det er når han vekkes eller i andre situasjoner. Det er ikke normalt.

 

Han har sikkert et godt hjerte. Det har de fleste av de mennene som damene vi har inne har et forhold til. De har et godt hjerte innimellom. De har et godt hjerte når de får det som de vil, når hverdagen er vanlig, eller når de ikke har noe å kritisere. De  har et godt hjerte når de "er seg selv". Men de mishandler både dame og barn likevel når det er noe som går galt. Enten at det er at barnet våkner kl halv 6 eller det er at dama var 5 min for lenge på butikken, eller at mannen blir vekket kl 16 på ettermiddagen. Og mange variasjoner mellom det. Og det må du beskytte dine framtidige barn imot. Du bør ikke få barn med en mann som truer med å slå deg.

 

Du tenker nok ikke på barn allerede nå, men du aner ikke hvor mange det er som har fått barn uplanlagt i lignende situasjoner. Det er lett å bli gravid, plutselig sitter du der som gravid, og vet at du vil få barn med en som truer deg med vold. Ikke gå tilbake til han, det finnes så mange gode menn der ute, som han her ikke kan måle seg med på noen måte. Finn en av dem i stedet, og glem han her. Han er ikke bra for deg, og du bør tenke minst 10 år fram i tid når du velger mann. Som regel varer forhold mellom voksne i mange år.

 

Ikke tenk på å ha han som venn. Om var din beste venn, så vet du at din beste venn truet med vold mot deg, og det skal ikke en som står deg nært gjøre. Det beste er å kutte kontakt og gå videre.

 

Han har vært i fengsel, holdt på med hasj, jugd til deg. Hva får du selv utav dette? Annet enn å være støttekontakt?

 

DU bestemmer ditt liv videre! Ikke gå for en taper som han! Og da mener jeg ikke taper på jobbmarkedet osv, for det er han allerede. Men han er også en taper når det gjelder det å opprettholde forhold, og det å kunne være en god og ok voksenperson.

 

Se for deg de du opplevde som tapere da du var liten, de som du unngikk da. Det er en sånn han er i ferd med å bli. Og du blir en av de damene som finner seg i alt, og som søker trøst i alkohol og fester. Og ja, du kan si du ikke vil bli sånn, og kan hende blir du det heller ikke. Men sjansen er der. Og du må vite å styre utenom.

Veldig godt innlegg.