Noen som er sammen med en/ei med barn, uten barn selv?

[Becka]

Om ja, hvordan fungere det? Og jeg vil gjerne vite om du selv er frivillig eller ufrivillig barnløs selv, eller om det er noe du ikke har tenkt på,( ennå. )

Jeg syntes selv det kan være vanskelig å forholde meg til de med barn, spesielt når jeg ikke har barn selv, vil jeg tro, da jeg er uerfaren med barn. Jeg aner ikke hvordan jeg skal være, og jeg vet ikke alltid hva jeg kan si/ikke si. Jeg har heller aldri måtte forholde meg til ekser på den måten. ( altså mor til barna ). Jeg skjønner jo at det slik må det være. Men jeg kjenner jo at jeg syntes det kan være litt tøft å se forbindelsen der. De har noe de deler, som jeg og kjæresten ikke har. Er det ego av meg å tenke slik, og føle på det savnet? Er det ego av meg å føle bitte litt sjalusi for dette?

Jeg syntes barna hans er utrolig flotte, ( så er heldig sånn sett. ) Jeg vil gjerne bli godt kjent med dem. Men jeg sliter som sagt med hvor "frempå" jeg skal være, og hva jeg kan og ikke kan gjøre. De som vet om meg her, vet jeg er ganske fersk i forholdet også.

Jeg vil gjerne bare høre andres erfaringer, og kanskje noen tips

[Becka]

Ikke så mange som er i min situasjon her tydeligvis...?

[Sylvari]

Jeg er sammen med en som har to barn fra før. Nå er jeg en av de som ikke ønsker egne barn, og det å i det heletatt bli sammen med noen med barn var en avgjørelse som tok en stund å ta. Men barna hans er herlige, sammarbeidet med mor er kjempefint. Han har ene barnet 100% og andre barnet kun annenhver helg,

Men nei, kan ikke si jeg kjenner noe sjalusi over at de har barn sammen, han var av typen som alltid ønsket seg barn, så jeg er veldig glad han fikk den biten overstått før jeg kom inn i bildet, og unner han alt godt med det.

Hvordan mener du sliter litt med å være frempå? Tenker du grensesetting? Eller bare være sosial med de?

[Becka]

Jeg er sammen med en som har to barn fra før. Nå er jeg en av de som ikke ønsker egne barn, og det å i det heletatt bli sammen med noen med barn var en avgjørelse som tok en stund å ta. Men barna hans er herlige, sammarbeidet med mor er kjempefint. Han har ene barnet 100% og andre barnet kun annenhver helg,

Men nei, kan ikke si jeg kjenner noe sjalusi over at de har barn sammen, han var av typen som alltid ønsket seg barn, så jeg er veldig glad han fikk den biten overstått før jeg kom inn i bildet, og unner han alt godt med det.

Hvordan mener du sliter litt med å være frempå? Tenker du grensesetting? Eller bare være sosial med de?

Så fint at du kan se på det slik. Forskjellen på meg da er vel at jeg har lyst på barn selv.

Jeg føler jeg kommer greit overens med dem, og grensesetting er noe jeg ikke blander meg med, iallfall ikke på et så tidlig stadige. Men ja, er vel mer sosialt. Jeg kjenner at jeg ikke klarer å være 100% meg selv med dem, fordi jeg er så redd for å ikke være gøy, og, også det at jeg ikke er så kjent med barn, og hva de kan høre og ikke høre, og hvordan man skal prate til dem på en måte. Jeg føler meg ikke helt klønete, men kjenner ekstra på det når det er hans barn. De jeg snakker med sier, " vær deg selv. " men man kan jo ikke akkurat være helt seg selv når det er snakk om barn. Man må jo te seg, og tenke over hva man sier.

Kanskje jeg tenker for mye bare... Men det er jo viktig for meg å bli likt av dem.

[Sylvari]

.

Endret 23. august 2017 av Sylvari

[Becka]

Er jo bare fint at du prøver så godt du kan, viser jo at du er interessert i å være den beste deg du kan være rundt de. Men det er sant det de sier, "vær deg selv". Jeg er meg selv, på godt og vondt, bare at jeg filtrerer ut banning og sex snakk når de er i nærheten, men det går av seg selv etterhvert =D

Ikke prøv å gjør deg selv mer moro "enn du er", du trenger ikke være der for å underholde de, det klarte de fint på egenhånd før du kom, de klarer det nok fint etter du kom også.

Men, bare snakk og te deg som normalt, jeg snakker til de som jeg ville snakket til en voksen, bruker jeg ord eller uttrykk de ikke skjønner så sier de ifra, så kan man forklare det. null problem =)

Du får heller tenke på det slik, at joda, det er _hans_ barn, men om dere får barn sammen (som det virker som du sikter mot), så blir dette søsken til barnet dere får. Det blir familie.

Ja du sier noe der. Ingen vits i å underholde. Og til nå, har jeg snakket ganske vanlig til dem ja. Men har vært i tvil hvor mye de egentlig forstår osv. Men det er nok som du sier, de spør om de ikke forstår. De er jo ganske åpne. Ikke sjenerte.

Vel, jeg har virkelig skutt gull fuglen, for han vil ikke ha flere barn. Så kanskje derfor også det hele blir litt sårt. Jeg trodde ikke barn var så viktig, men kjenner jo på savnet nå, og spesielt kanskje i en situasjon som dette.

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon som deg trådstarter. Forskejllen er vel bare at barna til min kjæreste er 18 og 14 år. Altså, jeg trenger ikke underholde eller noe sånt. Jeg hadde aldri klart å gå inn i et forhold til en med små barn. jeg ser det hadde blitt for mye til meg ( er sliten etter jobb og hobbyer) Det er nesten helt greit for meg at han har barn når de er så store. Jeg klarer ikke å være meg selv helt når de er til stede, men det er mer fordi bruddet med moren er ganske så nylig. En skal ikke ta lett på det å gå inn i et forhold til en med barn (små iallefall) Det vil kreve masse av deg. Jeg hadde ikke gjort det om jeg var yngre, sånn som deg trådstarter? I min alder har alle barn, så det må jeg nesten regne med:-)

Anonymous poster hash: 01599...a91

[Becka]

Jeg er i samme situasjon som deg trådstarter. Forskejllen er vel bare at barna til min kjæreste er 18 og 14 år. Altså, jeg trenger ikke underholde eller noe sånt. Jeg hadde aldri klart å gå inn i et forhold til en med små barn. jeg ser det hadde blitt for mye til meg ( er sliten etter jobb og hobbyer) Det er nesten helt greit for meg at han har barn når de er så store. Jeg klarer ikke å være meg selv helt når de er til stede, men det er mer fordi bruddet med moren er ganske så nylig. En skal ikke ta lett på det å gå inn i et forhold til en med barn (små iallefall) Det vil kreve masse av deg. Jeg hadde ikke gjort det om jeg var yngre, sånn som deg trådstarter? I min alder har alle barn, så det må jeg nesten regne med:-)

Anonymous poster hash: 01599...a91

Jeg er er kommet i en alder hvor det er mer normalt for meg også å treffe noen med barn.

De er ikke så små lenger, ene er 13.

Nei, kjenner jo det krever en del. Men på en annen side, så er det kanskje meg som legger for mye i det så tidlig også. Bare ville høre om andre, og om det kan fungere greit.

[AnonymBruker]

Jeg var i dame situasjon som deg,ts. Min hadde barn fra før og jeg syntes det var vanskelig å finne min plass. For min del hadde det vært uaktuelt å bli værende i forholdet hvis han ikke hadde ønsket flere barn. Jeg ønsket meg barn, noe jeg gjorde klart tidlig i forholdet. Hadde jeg vært deg hadde jeg funnet meg en uten barn og som ønsker å få barn. I verste fall hadde jeg funnet meg en med barn fra før som ønsket flere... Har to barn nå og nå føler jeg meg hel.

Anonymous poster hash: 52002...4d3

[mlilja]

Nå er det jeg som har barn fra før her da. Men samboer var veldig usikker på hvordan han skulle være ovenfor barnet mitt i begynnelsen. Men vi hadde gode samtaler om det. Noe som gjorde ting mye lettere for han.

Så mitt råd er, snakk med kjæresten, spør han om ting du lurer på

[minister-mio]

Har tidligere vært i den situasjonen og syntes det var hyggelig, men ønsket meg veldig egne også

[Becka]

Jeg var i dame situasjon som deg,ts. Min hadde barn fra før og jeg syntes det var vanskelig å finne min plass. For min del hadde det vært uaktuelt å bli værende i forholdet hvis han ikke hadde ønsket flere barn. Jeg ønsket meg barn, noe jeg gjorde klart tidlig i forholdet. Hadde jeg vært deg hadde jeg funnet meg en uten barn og som ønsker å få barn. I verste fall hadde jeg funnet meg en med barn fra før som ønsket flere... Har to barn nå og nå føler jeg meg hel.

Anonymous poster hash: 52002...4d3

I know. Er jo det som kan bli greia her. Men først og fremst, så er det å kunne slappe av med hans barn uten å føle meg utilpass og at jeg ikke strekker til som er målet. Jeg tror de syntes jeg er ok da. Og det å faktisk være seg selv, er vel det aller beste uansett. Så takk for gode råd folks.