Hva om det ikke funker med bf?

[AnonymBruker]

Må jeg bli boende i samme by (eller i nærheten) som barnefar dersom det blir slutt? Er det noen regler på dette? Jada, det er dumt for babyen om det blir slutt, men er det bedre med foreldre som krangler og skriker til hverandre..?

Anonymous poster hash: 699b0...6a2

[umwar]

Du kan ikke bare flytte (kommune) nei. Du må varsle far innen en viss frist, og han kan nekte. Min mening: ekstremt egoistisk å flytte langt fra far slik at samvær blir sjeldent og vanskelig. Det beste for barnet er hyppig samvær og nærhet mellom hjemmene!

[Gjest Magdalene]

Barnet har jo rett på å se pappaen sin like mye som deg, så det er jo fryktelig dumt å flytte langt unna.

Jeg tenker som så at når mam får barn sammen med noen andre, så mister man liksom retten til å flytte rundt etter eget ønske. Man skylder faktisk barnet sitt såpass at de har mulighet til å få et like godt forhold til begge foreldre.

[Gjest daisydaisy]

Var det vanlig for dere å krangle og skrike til hverandre før du ble gravid også?

[Alkymist]

Nav,familievern eller andre dere har vært i kontakt med pga bruddet kan hjelpe deg å finne reglene. Det er slik at barnefar må være enig men de spesifikke reglene kan jeg ikke. Lurt å ta opp sånt på meklingen slik at dere er litt enig på forhånd en eventuelt vil flytte. Så blir det kanskje ikke så mye krangling og babyen får det best mulig.

Kanskje finner du det ut ved å Google også.

[AnonymBruker]

Ja det er ego av meg, men han ser babyen minimalt uansett. Han vil heller jobbe hele kvelden enn å være med oss. Når han kommer hjem ligger jeg og babyen å sover. Og han orker ikke sove på samme rom som oss siden hun våkner opp og er sulten kl3 og kl7. Han er aldri sammen med henne når hun er våken. Han viser så lite interesse for babyen og så skal jeg være stuck i denne lille byen for alltid for at han skal drite mer i ungen sin? Hvorfor skal jeg ta hensyn når han ikke har tid eller interesse uansett?

Anonymous poster hash: 699b0...6a2

[Gjest Vevila]

Hvor gammel er babyen? Den første tiden er alltid litt unntakstilstand og ting bedrer seg ofte etter hvert. Jeg tenker man ikke kan gi opp så lett når man har valgt å sette barn til verden.

[Alkymist]

Hvor gammel er egentlig denne babyen? Og om du er hjemme med barn så er det vel naturlig at han jobber? Og da må du neste bare regne med at han vil sove om natten. Nå høres det mer ut som kommunikasjonsproblemer og at du er lei (kanskje trøtt?). Er veldig vanlig at far deltar mer når babyen er litt større og mor er den som duller og daller med de når de er små. Så hvis at han jobber er problemet så tror jeg kanskje du burde prøve å finne ut av det før du bestemmer deg for å dra.

Endret 22. oktober 2014 av Alkymist

[Gjest Magdalene]

Ja det er ego av meg, men han ser babyen minimalt uansett. Han vil heller jobbe hele kvelden enn å være med oss. Når han kommer hjem ligger jeg og babyen å sover. Og han orker ikke sove på samme rom som oss siden hun våkner opp og er sulten kl3 og kl7. Han er aldri sammen med henne når hun er våken. Han viser så lite interesse for babyen og så skal jeg være stuck i denne lille byen for alltid for at han skal drite mer i ungen sin? Hvorfor skal jeg ta hensyn når han ikke har tid eller interesse uansett?

Anonymous poster hash: 699b0...6a2

Men det er jo ikke han du skal tenke på, men babyen deres.

Spedbarnstiden er unntakstilstand, og vanskelig for mange. Man bør hvertfall gi hverandre ett år, før man flytter fra hverandre.

[Timza]

Er jo ikke uvanlig i starten når barnet uansett er avhengig av sin mor at far sover en annen plass. Hisser du deg opp pga det, så lager du jo problemer ut av ingenting. Han skal ikke måtte våkne pga du må amme barnet. Han skal jo tross alt opp og på jobb.

I starten så er jo ungen såpass knyttet til mor at far uansett ikke får gjort så mye.

[Alkymist]

Men det er jo ikke han du skal tenke på, men babyen deres.

Spedbarnstiden er unntakstilstand, og vanskelig for mange. Man bør hvertfall gi hverandre ett år, før man flytter fra hverandre.

Må legge til at jeg er veldig enig her. Første året er ofte det tøffeste. Store forandringer hele tiden og man sover kanskje lite og har lite nærkontakt med partneren. Prøve å fokusere på alt det som er bra og koselig med babyen kan være lurt.

[AnonymBruker]

For det er jo kjempevanlig å plutselig jobbe 12 timer om dagen? Og hver helg er det guttekveld, så da kommer han hjem rundt midnatt. Han gjorde ikke før... Babyen får flaske, så han kunne faktisk tatt en mating. Eller et bleieskift. Men han vil bare ikke! Hvis jeg hadde flytta kunne jeg fått litt mer hjelp fra min mor noen ganger. Nå må jeg gjøre alt. Alt av husarbeid, klesvask, kokkelering faller på meg. Han roter og forventer at jeg skal rydde for jeg går jo bare hjemme og dasser hele dagen. For det er jo ikke noe arbeid med en liten baby? Hun er en mnd gammel nå, og jeg er utkjørt. Jeg er så lei av at alt faller på meg. Jeg er så sliten, jeg har aldri tid til å sove på dagen, for da må det alltid vaskes og ryddes. På natta får jeg sove max to timer i strekk. I natt ble det bare tre timers søvn siden babyen gråt og hadde vondt i magen, og måtte ha mat. Jeg er så utslitt og tenker at det kan jo ikke være bra for babyen heller når jeg bare blir sur fordi hun er sulten? Alt er bare jobb, ingenting er kos. Gubben snoker seg unna alt.

Anonymous poster hash: 699b0...6a2

[Alkymist]

Gi faen i husarbeidet i allefall. Og kanskje noen andre kan hjelpe deg litt?

[AnonymBruker]

Gi faen i husarbeidet i allefall. Og kanskje noen andre kan hjelpe deg litt?

Hvis jeg gir faen blir ingenting gjort... Han kommer bare hjem sent på kvelden, lager seg mat og legger seg. Restematen, gryter og tallerkener står igjen selvfølgelig, det orker jo ikke han å ta. Blir det stående begynner det å stinke...

Og her er det igrunn ikke mange som kan hjelpe til. Mine venner og familie bor langt unna. Vi bor i hans lille hjemby, for det var det eneste stedet her i landet han kunne bo... Og jeg har ikke så godt forhold til svigers at jeg kan spørre di om hjelp.

Anonymous poster hash: 699b0...6a2

[AnonymBruker]

Dere bør nok ta et møte med familierådgivning i kommunen? Ville begge ha dette barnet? Hadde dere snakket om hvordan dere skulle fordele ansvaret før ungen kom?

Min mann jobber fulltid og vi har en 3 åring fra før, men han skifter alle bleier om natten og alle når han har kommet hjem fra jobb. Han tar ofte rapingen etter amming og vi bytter på å lage middag og passe barna.

Han må rett og slett skjerpe seg, ellers får du utfordre han på det, lag retningslinjer på hva han må gjøre, ellers drar du. Hvis han ikke deltar i noe med barnet er han heller ikke en omsorgsperson for barnet, og du bør kunne gå rettens vei til å flytte nærmere der du får hjelp og støtte.

Anonymous poster hash: d3df9...cde

[Alkymist]

Ta deg en ferie hjem til din mor om du blir helt utslitt da. Kanskje får du sovet og kosa deg litt og med det litt perspektiv. Har selv vært i et forhold der jeg var den eneste som bidro. Men dessverre er det ikke noe lettere når man blir alene heller.

[Katniss]

Erm, hvordan var han før dere valgte å starte familie?

[Gjest AllisHagtorn]

I en slik situasjon hadde jeg dratt for en periode, og bedt ham bestille time hos familievernkontor etc om han hadde noen interesse av å ha barnet i livet sitt.

Det er jo helt bak mål at man skal finne seg i dette.

[Mafalda]

Enig med Allis- ferie hjem til mor (og avstand til partner), og samtale hos familievernkontor, helsesøster eller en eller annen utenforstående fagperson.

Jeg skjønner godt at du er pisslei av manglende engasjement både i forhold til baby og felles hjem. Men å flytte fra hverandre permanent akkurat i den fasen dere er nå kan lett bli overilet. Du vet jo best selv om dere har et godt forhold i bunnen her et sted- har dere overhodet ikke det kan det være nytteløst å kjempe.

Men for veldig, veldig mange er første barnet en total omveltning som blir veldig kaotisk. Du sier at babyen er en måned gammel, og da er det strengt tatt for tidlig å slå fast at han alltid drar ut i helgen og alltid jobber 12-timersdager. Nå er det jo sånn for de fleste av oss at tålmodigheten ikke akkurat øker proporsjonalt med søvnmangel og slitenhet, snarere tvert imot, så det kan hende at du reagerer ekstra sterkt akkurat nå. Det er vel ikke få av oss som har tenkt tilbake på den perioden og tenkt at vi kanskje reagerte litt i sterkeste laget og overdrev problemer en smule...

Uansett: jeg synes du kan ta deg en liten ferie vekk fra fyren, og si klart og konkret i fra hva du er misfornøyd med. Men kanskje ikke heise alle røde flagg og ringe banken for å selge leiligheten, for å si det sånn. Hvis han kommer deg i møte er det gode sjanser for at dere overlever spedbarnstiden, dere også (som sagt ikke hvis forholdet er elendig fra før av, men det vet du best selv...).

Lykke til i alle fall!