Folk som overser de som de ikke kjenner

[AnonymBruker]

Dette ble en merkelig overskrift kjenner jeg, men kom ikke på noen bedre formulering. Det er en ting jeg ofte reagerer på og synes er litt ubehagelig og kleint, og det er når jeg er sammen med for eksempel kjæresten eller en venninne og vi treffer på noen som kjenner den jeg er sammen med, men som ikke vet hvem jeg er, og vedkommende overser meg totalt og kun prater med den/de jeg er sammen med. Når jeg møter på folk jeg kjenner som er sammen med noen jeg ikke kjenner/vet hvem er hilser jeg enten bare kort eller jeg stopper og slår av en prat og passer på å i alle fall vie alle et blikk, og ikke bare stå å prate i evigheter med den jeg kjenner. Er ikke dette normal folkeskikk? Jeg sier ikke at man nødvendigvis må hilse på alle man treffer som er sammen med noen man kjenner, men dersom man ikke kjenner vedkommende godt nok til at det faller seg naturlig å hilse på venner og kjærester synes jeg i alle fall man i det minste kan forsøke å inkludere vedkommende i samtalen gjennom blikk eller ved å si "dere" i stedet for "du" osv. Er det bare jeg som reagerer på dette? Og hva gjør dere andre når dere kommer i en slik situasjon?

Anonymous poster hash: 39630...ba6

[AnonymBruker]

Jeg er enig med deg, men kan ikke huske at jeg har opplevd å bli helt oversett. Jeg pleier å smile litt til den personen som hilser på min venn, og da smiler de gjerne eller hilser.

Anonymous poster hash: 882e3...be1

[AnonymBruker]

Aldri opplevd. Men det skyldes trolig at ingen kommer innafor radius på 2 meter og slipper unna at jeg engasjerer meg på ett eller annet vis i praten

Anonymous poster hash: 1cc79...c47

[AnonymBruker]

De kan da være sjenerte eller ha sosial angst. Jeg har vært i flere sånne situasjoner og jeg føler det er ubehagelig å smalltalke eller ta initiativet når det kommer til å prate til nye personer..

Anonymous poster hash: cda5b...db9

[AnonymBruker]

De kan da være sjenerte eller ha sosial angst. Jeg har vært i flere sånne situasjoner og jeg føler det er ubehagelig å smalltalke eller ta initiativet når det kommer til å prate til nye personer..

Anonymous poster hash: cda5b...db9

Det var dette jeg også skulle svare. Jeg har kjempe vanskelig for å ta intitativ til å prate med venners venner. Sjenert og sosial angst. Men helt fremmede jeg vet at ikke vet hvem jeg er eller som jeg vet jeg aldri møter igjen er jeg utadvendt med. Litt bakvendt. Føler meg skikkelig slem og mislykka når jeg ikke greier å være immøtekommende mot venners venner og fått høre at jeg er både frekk og overlegen og tror at jeg er bedre enn alle andre, men inni meg er det jo helt motsatt, jeg er liten og så hyggelig at jeg ikke vil si noe feil til venners venner/kjærestens venner. Selvom vi står i "ring" og det blir naturlig å prate med alle så blir jeg helt fryst og nervøs , redd for å gi feil inntrykk om jeg prater til noen, men det hele spinner jo bare ut i at jeg gir HELT feil inntrykk siden folk tror jeg er overlegen og ikke er interessert i å prate med dem..

Anonymous poster hash: a8cd5...533

[AnonymBruker]

Jeg tror at når jeg er den som står på sidelinjen slik, så er jeg egentlig glad til hvis den personen ikke snakker med meg, for jeg er som oftest ikke så veldig interessert (det er jo en fremmed, kanskje bare bekjent av min venn). Jeg smiler litt, mens jeg venter på at de skal bli ferdige å snakke.

Anonymous poster hash: 882e3...be1

[AnonymBruker]

Jeg forstår hva du mener, men det er vel egentlig den som kjenner begge to som bør introdusere dere for hverandre da. Selv synes jeg det er litt for direkte å strekke ut hånden og hilse på noen som kjenner en bekjent av deg og begynne å snakke med vedkommende (gitt at det er et tilfeldig og raskt møte).

Anonymous poster hash: 7a07e...eb9

[Nullfilter]

Hvis ikke den jeg er sammen med har oppdragelse nok til å introdusere, så strekker jeg frem armen og gjør det selv. Jeg hater og bli oversett og overser heller ikke.

Men det er lett for meg å si, for jeg er utadvendt. Møtes to mennesker som begge er innadvendte, eller tre da med den felles vennen, så er det jo ikke like greit.

Men vanlig folkeskikk er å presentere folk for hverandre i sånne settinger.

[AnonymBruker]

Jeg kommer fra et annet Europeisk land og ble sjokkert over hvor ofte jeg ble oversett! Ble ikke presentert og ble ikke inkludert i samtalen. Måtte noen runder med mannen for å få ham til å oppføre seg .

Den som kjenner begge introduserer og finner en fellesnevner, det er alltid noe to fremmede kan snakke om. Begge har hund, begge driver med samme hobby, begge liker å jogge, begge er fotballgale eller hva det skal være.

Det er ikke det spor vanskelig

Anonymous poster hash: 77196...f0f

[Cuntzilla]

Det er den som kjenner begge som skal introdusere.

Noen gjør ikke det, da oppstår det en litt rar situasjon som varer helt til en eller begge "fremmede" har funnet ut at den felles kjente ikke har tenkt å introdusere, og strekker frem hånda selv.

Men jeg har også opplevd å bare bli stående på sidelinjen, noen ganger gir man bare litt faen og er ikke interessert i å hilse på alle eller bli involvert i samtalen. Synes det kan være greit og, men jeg føler meg bittelitt uhøflig. Men det er egentlig den felles bekjente som ikke har fulgt etikette her.

[AnonymBruker]

Dette ble en merkelig overskrift kjenner jeg, men kom ikke på noen bedre formulering. Det er en ting jeg ofte reagerer på og synes er litt ubehagelig og kleint, og det er når jeg er sammen med for eksempel kjæresten eller en venninne og vi treffer på noen som kjenner den jeg er sammen med, men som ikke vet hvem jeg er, og vedkommende overser meg totalt og kun prater med den/de jeg er sammen med. Når jeg møter på folk jeg kjenner som er sammen med noen jeg ikke kjenner/vet hvem er hilser jeg enten bare kort eller jeg stopper og slår av en prat og passer på å i alle fall vie alle et blikk, og ikke bare stå å prate i evigheter med den jeg kjenner. Er ikke dette normal folkeskikk? Jeg sier ikke at man nødvendigvis må hilse på alle man treffer som er sammen med noen man kjenner, men dersom man ikke kjenner vedkommende godt nok til at det faller seg naturlig å hilse på venner og kjærester synes jeg i alle fall man i det minste kan forsøke å inkludere vedkommende i samtalen gjennom blikk eller ved å si "dere" i stedet for "du" osv. Er det bare jeg som reagerer på dette? Og hva gjør dere andre når dere kommer i en slik situasjon?

Anonymous poster hash: 39630...ba6

Det er et modenhetstegn. Jeg kan være litt barnslig i den forstand at jeg faktisk glemmer å introdusere folk så blir de stående...til de introduserer seg selv (i sammenheng jeg burde ha gjort det). Flaut.

Har skjerpet meg og jeg er altså enig med deg. Når det kommer til situasjonene du nevner så pleier jeg mesteparten av tiden å introdusere, spesielt hvis man blir stående å prate på gata.

Anonymous poster hash: 3889b...620

[akkuratnå]

Ja, det er litt merkelig når folk gjør det. Jeg opplevde det en gang med familien til samboers ex. Jeg prøvde å hilse, og smilte og alt, men det bare overså meg totalt, og snakket med samboer over hodet på meg. Verken mora, faren eller søstra ville så mye som se ordentlig på meg. På et tidspunkt stilte mora et spørsmål til samboer, men han var opptatt av å høre på hva faren sa, så han hørte det ikke, og jeg tenkte det naturlige var å svare på spørsmålet. Hun spurte om han hadde solgt bilen, så det var liksom noe jeg godt kunne svare på uten at det ble dumt heller, men da bare overhørte hun meg Usikker på hva som var problemet, samboer og ex'n hadde på dette tidspunktet slått opp for åtte år siden, så de burde jo kommet over det... Men, men, i mitt hode var det de som så dumme ut