Forelsket i kollega

[AnonymBruker]

Jeg er altså ikke den samme personen som har skrevet at hun er mer forelsket i kollega enn sin samboer. Bare så man ikke mikser hun og meg.

Jeg vil begynne med å si at elsker min samboer svært høyt, han gir meg varme og gode forelskafølelser både titt og ofte. Det selvsagt ikke som da vi var nyforelska, men jeg vil beskrive forholdet vårt som godt, varmt, åpent og herlig. Et liv uten min samboer er ganske utenkelig. Vi har vært sammen i en del år nå og jeg føler vi har et sterkt forhold. Og med tiden ønsker vi både å gifte oss og få barn.

Men jeg har klart det fullstendig idiotiske. Jeg har klart å forelske meg i en kollega. Jeg vil understreke at vi aldri noen ting har gjort noe utover at jeg har utviklet disse følelsene, jeg har aldri vært utro rent fysisk. Problemet er at jeg føler meg vanvittig skitten og omtrent utro fordi jeg nærer disse varme og intense følelsene for min kollega.

Jeg føler meg helt forferdelig. Det er ikke slik at jeg har ønsket dette, jeg har aldri noen sinne vært utro, jeg har aldri hatt ønske om det og jeg føler det fullstendig moralsk forkastelig. Så hva i huleste er galt med meg? Jeg merker dette gjør meg vanvittig frustrert. På meg selv, men også på følelsene. Jeg kan ta meg selv å dagdrømme i lunsjpausene og jeg sommerfuglene i magen når han ser på meg og smiler.

Det begynte rett før jul, da jeg ble hentet over fra en avdeling til en annen. Vi er et lite team på bare tre stykker, to menn og meg selv. Og vi "klikket" fra dag én. Ikke bare gir det mange gode resultater og vi gjør det kjempegodt sammen alle sammen rent profesjonelt, men vi går også godt sammen på det personlige plan. Vi har det rett og slett kjempegøy på jobb. Så gøy at jeg gleder meg til å gå på jobb hver eneste dag.

Men dette har også medført at jeg har jobbet tettere med disse to karene på mitt team, hvor det er den ene jeg av en eller annen grunn har fått disse sterke følelsene for. Jeg visste ikke engang at jeg hadde dem, før de plutselig kom over meg.

Jeg fatter bare ikke hva jeg skal gjøre for å stoppe disse idiotiske følelsene. Det er verken rettferdig når det gjelder min samboer eller vårt forhold. Han fortjener en som kun elsker ham.

Er det noen som har vært i samme situasjon som kan komme med noen råd, eller lufte tanker?

Og nei, det er uaktuelt å ta dette videre, derfor har jeg forøvrig begrenset kontakten med min kollega til det minimale, unntaket er med hensyn til jobbrelaterte ting.

Anonymous poster hash: 2891c...1ea

[AnonymBruker]

Ts her.

Fikk forøvrig vite da jeg kom hjem i går, da jeg satt og sjekket e-posten etter at at jeg hadde skrevet innlegget over her, at min kollega og jeg må reise bort sammen på jobbreise. Kjenner jeg gruer meg veldig. Dette blir bare verre og verre.

Anonymous poster hash: 2891c...1ea

[Noope]

Forestill deg at det var din egen samboer som hadde blitt forelsket i en kvinnelig kollega, mens du selv ikke var det. De to skulle også på jobbreise sammen.

Nøyaktig hva hadde du ønsket at han hadde gjort da? Du kan jo gjøre det samme.

[TuridS]

Vær åpen og ærlig med din samboer. Det er det aller beste. Si at du ikke vil føle det sånn men at det har blitt sånn.

Du må rett og slett bytte jobb om du vil ha en forandring her og glemme denne kollegaen. Sånn er det dessverre.... Ikke moro å bytte jobb men må man så må man. Bedre det enn å gå å ha det sånn her hverdag. Det er ikke noe godt liv.

[AnonymBruker]

Ts her.

Forestill deg at det var din egen samboer som hadde blitt forelsket i en kvinnelig kollega, mens du selv ikke var det. De to skulle også på jobbreise sammen.

Nøyaktig hva hadde du ønsket at han hadde gjort da? Du kan jo gjøre det samme.

Det har jeg allerede forestilt meg selv mange ganger, og det er selvfølgelig både vondt og helt, helt feil.

Men helt ærlig så vet jeg ikke hva jeg hadde ønsket han skulle gjøre. Man vil jo gjerne at forelskelsen skal forsvinne, det er derimot lettere sagt enn gjort ser det ut som.

Vær åpen og ærlig med din samboer. Det er det aller beste. Si at du ikke vil føle det sånn men at det har blitt sånn.

Du må rett og slett bytte jobb om du vil ha en forandring her og glemme denne kollegaen. Sånn er det dessverre.... Ikke moro å bytte jobb men må man så må man. Bedre det enn å gå å ha det sånn her hverdag. Det er ikke noe godt liv.

Ja, jeg har tenkt på det, jeg er bare så redd for konsekvensene. Men det er jo selvsagt egoistisk å tenke slik, jeg er klar over dette. Jeg føler jeg har gjort noe galt uten å ville det selv, at følelsene lever et helt eget liv.

Bytte jobb. Ja, det kan hende det er eneste alternativ. Problemet er det å skaffe ny jobb i den byen vi bor i nå, et tøft jobbmarked. Min samboer er selv på jobbjakt og sliter veldig, så jeg synes det er et vanskelig valg å ta så lenge vi både har forpliktelser med tanke på boliglån osv. Men jeg har faktisk sett etter andre jobber, jeg har det. Hadde nok vært lettere hvis jeg ikke trivdes på jobben og dette er min drømmejobb.

Anonymous poster hash: 2891c...1ea

[AnonymBruker]

Ts her.

Fikk forøvrig vite da jeg kom hjem i går, da jeg satt og sjekket e-posten etter at at jeg hadde skrevet innlegget over her, at min kollega og jeg må reise bort sammen på jobbreise. Kjenner jeg gruer meg veldig. Dette blir bare verre og verre.

Anonymous poster hash: 2891c...1ea

Nå blir're pulings!

Anonymous poster hash: 04b7d...6d2