Gå til innhold

Mormor dør når som helst. Siste ord?


hedhed

Anbefalte innlegg

Mormoren min ligger på sykehuset og kan dø når som helst (akutt leukemi). Hun har fire barnebarn, men jeg har alltid vært den som har vært nærest knyttet til henne. Alltid hvis det har skjedd noe, har hun vært den jeg har gledet meg aller mest til å fortelle det til, og jeg kommer til å savne henne så utrolig mye. Det jeg lurer på er om det er noen ting man kommer til å angre på at man ikke sa/gjorde før hun døde. Noen som har erfaring der?

Det jeg kanskje syns er aller trist, er morfar, som blir igjen helt alene. I motsetning til mormor er han veldig stille og sier nesten ingenting, i tillegg til at han hører ganske dårlig. Det gjør at det ikke er så veldig lett å bare stikke innom en tur på besøk på samme måte som da mormor levde. Alle søsknene hans er døde, og han møter nesten aldri venner mer da de også er gamle og skrøpelige. Hva skal han gjøre med livet sitt videre liksom? Han er ganske sprek og kan komme til å leve i mange år til. Har noen noen tips til hva man kan gjøre for ham?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Hei, så trist for hele familien når en god person er på vei ut av livet. Jeg jobber som sykepleier, å opplever at det folk angrer mest på å ikke ha sagt er at de er glad i dem. Ofte tenker man at det er en selvfølge, men etter et dødsfall begynner man å lure på om de virkelig forsto hvor mye man satte pris på dem.

Selv døde pappa når jeg var 22 år, og jeg angrer nok litt på det samme. At jeg ikke viste han hvor glad jeg var i han.

Hvor gammel er morfaren din? Det beste dere kan gjøre er egentlig å være der for han, gjennom det han trenger der til. Et besøk, lage middag sammen (kan han lage mat selv? Mange eldre menn har alltid fått servert mat av kona og spiser bare boksemat når de blir alene), om han ikke kan lage mat kan dere jo ha et lite kurs for han, gå en tur sammen (da trenger man ikke å snakke så mye). Selv om han hører dårlig, er det nok godt for han å bli inkludert. Det er ikke slik at man må holde en samtale gående for å ha det fint sammen.

Over til en annen ting; bruker han høreapparat? Og er det tilpasset godt nok? Kan godt være at det kan gjøres noen justeringer for at han kan få det bedre:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er en grunn til at eldre menn som mister kona si dør ganske raskt etter hvis de ikke har et nettverk rundt seg.

Dere må nok være forberedt på å hjelpe han med endel praktiske ting men når det gjelder det psykiske så er nok løpet kjørt.



Anonymous poster hash: 22ef4...575
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mormoren min ligger på sykehuset og kan dø når som helst (akutt leukemi). Hun har fire barnebarn, men jeg har alltid vært den som har vært nærest knyttet til henne. Alltid hvis det har skjedd noe, har hun vært den jeg har gledet meg aller mest til å fortelle det til, og jeg kommer til å savne henne så utrolig mye. Det jeg lurer på er om det er noen ting man kommer til å angre på at man ikke sa/gjorde før hun døde. Noen som har erfaring der?

Det jeg kanskje syns er aller trist, er morfar, som blir igjen helt alene. I motsetning til mormor er han veldig stille og sier nesten ingenting, i tillegg til at han hører ganske dårlig. Det gjør at det ikke er så veldig lett å bare stikke innom en tur på besøk på samme måte som da mormor levde. Alle søsknene hans er døde, og han møter nesten aldri venner mer da de også er gamle og skrøpelige. Hva skal han gjøre med livet sitt videre liksom? Han er ganske sprek og kan komme til å leve i mange år til. Har noen noen tips til hva man kan gjøre for ham?

Jeg synes likevel dere skal stikke på besøk. Man trenger ikke si så mye, men det er lov å si at jeg kommer innom til uka. Med mindre han er tilbakestående vil han forstå, men jeg tror ikke alle eldre har behov for mange ord. De setter som regel pris på at vi forteller hva vi har gjort /shopppet etc, og litt om hvordan det går ellers.

Synes du skal besøke han, spør han hvordan han har det, fortell litt om værmeldingen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var kjempenær morfar og mormor, morfar døde for noen måneder siden. Han døde av sykdom ikke av vanlig alderdom. Når det skjedde gikk det veldig fort. Siste gang jeg besøkte han (han var da innlagt på sykehus) hadde vi en kjempefin stund med nærmeste familie. Da vi skulle gå sletjeg med å gå der i fra. Vi skulle tilbake dagen etter, men jeg klarte ikke helt løsrive meg. Jeg gikk inn igjen til han, kysset han på pannen og fortalte han at jeg var veldig glad i han. Han svarte at han var veldig glad i meg. Morgenen etter, før vi rakk tilbake, døde han. Det som er godt for meg er iallefall at vi ikke hadde noe usagt, og de siste ordene var perfekte som avskjed.

når det gjelder mormor er det vondt å se hvor hjelpeløs og liten hun ble alene (de var gift i 57 år). Vi har vært nøye på å besøke henne, finne på ting med henne og prate mye med henne. Om vi finner på ting utenfor huset er vi litt med henne i huset etterpå, så følelsen av å komme tilbake til tomt hus blir litt mindre vond. Familiesamhold har vært veldig viktig i denne tiden.

Stor klem til deg, ts! Det er utrolig vondt å miste noen man er nær.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...