Gå til innhold

Spontanabort.. Livet på vent?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

For to månder siden mistet jeg og min samboer vårt lille "frø". Jeg var 9 uker på vei, fra før har vi en gutt på to år. I tiden etterpå føler jeg bare at jeg ikke klarer å strekke til. Jeg sitter bare igjen med tidenes skyldfølelse og føler alt er min feil. Jeg og sambo har snakket litt om dette, men det virker ikke ut som han bryr seg så mye, og ser på det mer som et bryderi at jeg er så utrolig plaget med det. Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal få han til å forstå at jeg sliter veldig med det, og jeg er svært beskymret for om det skjer igjen om jeg evt. blir gravid igjen. Vi planlegger jo å prøve igjen, jeg er redd for å si ifra at jeg ikke er klar.

Det er så utrolig mye sårt rundt det å miste noe som var så ønsket… Noen andre som har opplevd dette, hvordan gikk dere videre? Som sagt, jeg føler bare hele livet går forbi og jeg sitter bare her. Klarer ikke helt å akseptere hva som har skjedd..



Anonymous poster hash: ae4a8...60c
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Veldig trist å høre. Er det noen som helst trøst hvis jeg sier at mange kvinner opplever spontanabort? Og at det ofte er kroppens måte å ordne opp hvis fosteret ikke er friskt?

Det er vanskelig å gi deg råd. Jeg tror du må snakke litt med samboeren din om dette. Be han lytte skikkelig til deg. Fortell at du sliter med det som skjedde, at du lurer på om det er noe du gjorde feil, at du er redd det skal skje igjen. Er du redd han skal klandre deg? Kan det hende han også plages av det som skjedde, men synes den beste måten å takle det på er å prøve på nytt så fort som mulig?

For de fleste som har hatt en spontanabort går det bra neste gang, og kroppen din har jo allerede vist at den klarer å bære frem et barn. Men jeg tror dere begge kommer til å være bekymret i starten av neste graviditet, og trenger å støtte dere til hverandre. Kan det hjelpe å snakke med noen om det, fortelle en venninne/søster/mor om aborten, og si du er redd det samme skal skje igjen?

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei, jeg mistet selv i uke 10 i høst 2013, og kan kjenne meg igjen i mye av det du skriver. Men for meg har det allerede gått 9 måneder siden og jeg har rukket å bli gravid på nytt, så kanskje det hjelper deg å høre hvordan det har gått videre med oss. :)

Jeg begynte å mislike kroppen min etter SA - jeg følte at kroppen min ikke strakk til, ikke klarte graviditet, som det var noe som var min skyld og min kroppen sin skyld. Det som hjalp meg på var å begynne med styrketrening! Det ga meg mestringsfølelse og fikk meg til å like kroppen min igjen - og fikk meg også til å slappe av mentalt, å konsentrere meg om noe annet. Jeg sier ikke at du må begynne med akkurat trening, men prøv kanskje å finne noe som får deg til å føle deg bra om deg selv igjen, gir mestringsfølelse og øker selvtillit - det hjelper! Og for meg ble det et viktig steg for å komme ut av svart sone.

Mine følelser mot min samboer endret seg - selv om det i ettertid viset seg å være midlertidig, men SA fikk meg til å tville på om vi passet sammen. Jeg hadde ikke lyst på sex, jeg hadde egentlig ikke lyst å begynne med prøving igjen, også pga smerter jeg fikk ved SA , men også pga at jeg plutselig så alt som jeg følte var feil med ham. Alt så så vanskelig ut, det var ganske grått i en periode - jeg falt nok mer sammen enn jeg selv forventet. Jeg googlet og leste om andres erfaringer og fant i grunn ut at alt dette var ganske naturlige og vanlige reaksjoner..

Og ja, samboeren min brukte nok også ekstra lang tid å skjønne hvor hardt det gikk inn på meg. Det er vel ikke før jeg ble gravid på nytt - og han så hvor redd jeg var og hvor lenge jeg var det - og jeg følte meg ikke trygg og turte nesten ikke å stole på at dette vil gå bra helt til uke 18 og ordinær UL - det er vel da han først skjønte hvor ille den SA var for meg. Han er veldig støttende og veldig omsorgsfull i denne graviditeten, så han lærte nok litt. :) Jeg vet nå at det er også ganske vanlig for menn, og snakket med en på jobben som åpnet seg og sa at han og kona hadde samme opplevelse, og han skjønte heller ikke der og da hvor ille det var for henne, det tok tid. Som kvinne, ved 9 ukers graviditet, har man jo gått gravid og følt det og tenkt på det allerede i nesten et par måneder, men mann på det tidspunktet har ikke opplevd noen symptomer, ikke sett UL, ikke rukket å "bånde" med foster - derfor er det vanskelig for ham å se det fra kvinnens synspunkt, ihvertfall sånn umiddelbart. :)

Men du, TS, alt mitt støtte er til deg! Ta være på deg selv, prøv så godt du kan å være snill med deg selv. Og gi det tid, det går nok bedre etterhvert, det blir lysere. Den opplevelsen kommer nok alltid til å være med deg, men dine følelser og tanker rundt vil endre seg. Jeg ville også vært åpen og snakket om det med de du kan, jeg tror det hjalp meg, å snakke det ut også.

Anonymous poster hash: c28cd...b13

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Så vondt å høre, føler virkelig med deg. Jeg opplevde det samme for 4 år siden. Vi var 17 uker på vei. Jeg måtte også prate meg gjennom det med venner og familie. Mannen min skjønte etterhvert hvor tungt det var for meg.Men jeg hadde en fin lege som fortalte meg at det er vanlig at det er tyngre for kvinnen,spesielt i begynnelsen. Fosteret har vært en del av vår kropp og det er naturlig å få et tomrom. Vi hadde veldig lyst på å prøve igjen og var veldig heldige. Idag er gutten vår 3 år.



Anonymous poster hash: 30b08...52f
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mistet i uke 12 etter å ha sett liv på UL to ganger.

Hadde ingen barn.

Jeg var ganske satt ut, hadde rier i en hel dag, før det endelig kom ut en kveld. Mannen var på jobbreise så det var ekstra dumt.

Jeg sørget jo over det som kunne ha vært, men tenkte også at det er jo en grunn. Spontanabort er jo veldig vanlig, og jeg tenkte at det var bedre det skjedde tidlig istedet for at fosteret var sykt etc. Ville jo helst ha et friskt barn. I tillegg tenkte jeg at jeg sikkert kom til å bli gravid om ikke så lenge igjen, og at når det skjedde og at det neste barnet faktisk kom ut i levende live, hadde det ikke vært for spontanaborten så hadde jeg ikke hatt barnet jeg har nå.

En må hjelpe seg på vei og prøve å ikke la seg fare med i tankespinnet. Ja det gjør vondt, men er ofte en god grunn til at naturen ordner opp.



Anonymous poster hash: b8bc5...83c
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig trist å høre. Er det noen som helst trøst hvis jeg sier at mange kvinner opplever spontanabort? Og at det ofte er kroppens måte å ordne opp hvis fosteret ikke er friskt?

Det er vanskelig å gi deg råd. Jeg tror du må snakke litt med samboeren din om dette. Be han lytte skikkelig til deg. Fortell at du sliter med det som skjedde, at du lurer på om det er noe du gjorde feil, at du er redd det skal skje igjen. Er du redd han skal klandre deg? Kan det hende han også plages av det som skjedde, men synes den beste måten å takle det på er å prøve på nytt så fort som mulig?

For de fleste som har hatt en spontanabort går det bra neste gang, og kroppen din har jo allerede vist at den klarer å bære frem et barn. Men jeg tror dere begge kommer til å være bekymret i starten av neste graviditet, og trenger å støtte dere til hverandre. Kan det hjelpe å snakke med noen om det, fortelle en venninne/søster/mor om aborten, og si du er redd det samme skal skje igjen?

Det er faktisk en myte, det er minst like vanlig at det er kvinnens kropp som ikke strekker til. Når det er sagt er det ingens feil!

Anonymous poster hash: dca15...121

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Det er faktisk en myte, det er minst like vanlig at det er kvinnens kropp som ikke strekker til. Når det er sagt er det ingens feil!

Anonymous poster hash: dca15...121

Jeg lærer stadig noe nytt her på kg.

Mange kvinner opplever spontanabort uten å ha problemer med å bære frem et barn senere. Eller stemmer ikke det heller?

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er faktisk en myte, det er minst like vanlig at det er kvinnens kropp som ikke strekker til. Når det er sagt er det ingens feil!

Anonymous poster hash: dca15...121

Dokumentasjon? Abort er vanlig, habituell abort er ikke vanlig.

Anonymous poster hash: f7694...537

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor føler du deg dårlig når "frøet" ikke engang var levende, i det hele tatt?



Anonymous poster hash: bf088...2d4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 måneder senere...

Kjære ts! Jeg vet så inderlig godt hvordan du har det! Det å ha en spontanabort gjør kjempe kjempe kjempe vondt psykisk! Og de som sier noe annet, de har ikke opplevd det og da er det faktisk helt umulig for dem å skjønne det.. Vi mistet selv i uke 8. Jeg ser det er en stund siden du skrev inn her, så jeg håper du har det litt bedre nå? Og JO det er som oftest noe galt med fosteret og ikke din kropp. Det skal ikke så mye til før du får en SA, tenk på alle cellene som skal deles riktig osv.. Det har ingen ting med din kropp å gjøre... Det er derrimot om man opplever flere SA/MA at det kan være din/vår kropp. Men med en SA syns jeg ikke du skal ta sorgene på forskudd! :)

Håper livet smiler litt til deg igjen nå kjære TS ! :blomst:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Hvorfor føler du deg dårlig når "frøet" ikke engang var levende, i det hele tatt?

Anonymous poster hash: bf088...2d4

Kjære gode vene! Selvfølgelig var fosteret levende, hvis ikke ville det ikke vokst. SA i uke 9 - hjerte slår, konturer av hele kroppen. Barnet har et genom - er et eget enkeltindivid, foster kan til og med ha en annen blodtype enn mor. Hva definerer liv?

Fosteret klarer seg ikke utenfor magen, ok? Det trenger hjelp, derfor skal det ligge i livmora i 9 mnd. Et nyfødt barn klarer seg heller ikke alene i denne verden -trenger hjelp til å spise osv. Hjelpe meg, det er så vell et liv!

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har opplevd en spontan abort selv. Var i uke 11.. og var kanskje det eneste barnet jeg noen gang kunne fått. Etter det skjedde sa de fleste til meg at du blir nok gravid fort igjen. Det har nå gått 5 år siden sa.. og jeg har ikke Vært gravid siden. Jeg har pco og sliter derfor med å bli gravid.. samt økt forekomst av sa.. så jeg ser vel ikke alkurat lyst på fremtiden når jeg vet at jeg kun har blitt gravid 1 gang på 7 år.. og det mista jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har opplevd en spontan abort selv. Var i uke 11.. og var kanskje det eneste barnet jeg noen gang kunne fått. Etter det skjedde sa de fleste til meg at du blir nok gravid fort igjen. Det har nå gått 5 år siden sa.. og jeg har ikke Vært gravid siden. Jeg har pco og sliter derfor med å bli gravid.. samt økt forekomst av sa.. så jeg ser vel ikke alkurat lyst på fremtiden når jeg vet at jeg kun har blitt gravid 1 gang på 7 år.. og det mista jeg.

:hug:

Anonymous poster hash: 824ed...bb2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 uker senere...

Annonse

Hadde en MA i uke 12. Det var forferdelig. Hadde sett liv 2 ganger, men noe føltes galt rundt uke 12. Gikk til privat UL og der ser vi alle at hjertet ikke slår lenger.. fikk med meg 2 tabletter hjem for å få ut fosteret.. Hadde akkurat begynt å fortelle folk om graviditeten og først av alle de to andre barna våre. De var da 9 og 6.. det var vanskelig å fortelle. Heldigvis så forsto mannen min at jeg tok det veldig tungt, han tok det ganske tungt selv. Jeg ble gravid igjen etter noen mnd. Gode klemmer til deg TS! 💜

Anonymous poster hash: a472a...ae3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...