Gå til innhold

Orker faen ikke mer, jeg er så sliten.


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Dette var en sterk historie, du har all min medfølelse.

Men du er ung, og da skal man ikke gi opp noe som helst. Dette vil bli din historie og bruk den! Til å bli enda sterkere.

Nå har du skrevet av deg dette, og det du nå skal gjøre er å komme deg ut av offerrollen, for du er ikke det, er du vel?

Jeg har en minst like jævlig historie, men da jeg ble kalt offer ble jeg forbanna! Håper du også kan finne dette inni deg, pågangsmot drevet av en : FAEN HELLER! DETTE SKAL IKKE KNEKKE MEG!

Du er en superhelt, oppfør deg som en!

Lykke til, det går bra skal du se :)



Anonymous poster hash: a3cff...003
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

  • 1 måned senere...

<-- TS, Jeg snubla over denne gamle tråden igjen, som jeg skrev for nesten 1 år siden da livet mitt var et helvete og jeg var forvirret frustrert samtidig som jeg må innrømme at jeg vasset litt rundt i selvmedlidenhet og annet piss..

Nå ett år senere så ser jeg jo at mye av det dere har skrevet var rett, jeg er ung, livet er ikke over og motgang bygger styrke og karakter.

Ting har gått oppover siden jeg skrev dette, litt ved hjelp av flaks men mest hardt arbeid, mye refleksjon og en dose shut the fuck up folk har det verre enn deg.

Det praktiske er mer eller mindre det samme som før, bortsett fra at jeg har en leilighet og en deltidsjobb jeg har hatt en stund. Den største forskjellen ligger i hodet mitt. Jeg føler meg uendelig mye mer klar for å takle livet nå enn hva jeg gjorde når jeg først skrev dette.

En over her skrev dette, Nå har du skrevet av deg dette, og det du nå skal gjøre er å komme deg ut av offerrollen, for du er ikke det, er du vel? Nei, jeg er ikke noe offer. Og jeg er ikke her fordi folk skal synes synd på meg. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg er her, men det er iallfall ikke grunnen.

Sånn, nå har jeg oppdatert litt for dem som er interessert :)



Anonymous poster hash: 5c294...06d
  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så utrolig hyggrlig å høre. Gråt meg gjennom innlegget ditt, det traff meg.

En ting som slo meg er at du har et skrivetalent. Noe sier meg at norsk var yndlingsfaget ditt? Finn ut av hva du liker best å gjøre og tenk ut hva drømmejobben er. Slik jeg ser det kunne du blitt en aldeles strålende forfatter.

Anonymous poster hash: 517b2...c59

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så utrolig hyggrlig å høre. Gråt meg gjennom innlegget ditt, det traff meg.

En ting som slo meg er at du har et skrivetalent. Noe sier meg at norsk var yndlingsfaget ditt? Finn ut av hva du liker best å gjøre og tenk ut hva drømmejobben er. Slik jeg ser det kunne du blitt en aldeles strålende forfatter.

Anonymous poster hash: 517b2...c59

Takk for komplimentet på skrivingen min :) Men nei, norsk er faktisk mitt svakeste fag og det eneste jeg har igjen for å få studiekompetanse (har eksamen nå i vår)

Men skal ta komplimentet ditt og gjøre det strålende på eksamen og komme ut med gode karakterer :)

Anonymous poster hash: 5c294...06d

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...
Gjest Nattogdag

Utrolig sterk lesing, og utrolig godt å se at det nå går bedre med deg! Motgang gjør oss sterkere, og det å klare å innse det selv, det er tegn på at du er en utrolig sterk person! :)

Lykke til videre, ønsker deg alt det beste!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Leste hovedinnlegget ditt, og skummet meg igjennom svarene dine og så du har svart du har kommet deg videre. Kjempeflott å høre.

Hovedinnlegget var sterk lesning, og jeg er imponert over hvor flink du er å skirve!

Håper ting går rett vei videre og at du nå får et godt og lykkeleig liv som er litt enklere enn det du har hatt :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tårene mine triller. At livet kan være så urettferdig for noen. Håper alt ordner seg til slutt :klem:

Og det setter mine egne problemer i perspektiv.



Anonymous poster hash: ecf08...9da
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 6 år senere...
AnonymBruker skrev (På 12.6.2013 den 2.24):

Vel. Skriver dette som anonym denne gangen. Noen herfra vil kanskje være i stand til å sette innlegget sammen med brukeren min og om du er en av dem så håper jeg du holder tett. Dette er vandkelig nok å snakke om fra før av. Og jeg ber moderator pent om å la denne tråden ligge selv om jeg snakker om et tema som er veldig alvorlig og kanskje til og med litt tabu. Jeg har brukt mye tid på å skrive dette.

 

Til saken, jeg orker ikke mer. Livet mitt har vært en lang flippings tragedie og jeg har nylig innsett at jeg kanskje ikke er i stand til å sloss videre. Det er ikke slik at jeg ikke har prøvd, shit jeg prøver fremdeles. Men etter 10år (om ikke mer, jeg husker ikke lengre) med smerter, tragedier og skuffelser føler jeg at jeg nærmer meg slutten, slutten på motivasjonen, slutten på kreftene, slutten på livslysten, kanskje slutten på alt.

 

Hvorfor ser jeg på livet mitt som en tragedie spør du? Vel kanskje det er fordi jeg er sippete og klagete eller kanskje det er fordi jeg har gått igjennom mer piss enn de aller fleste til tross for at jeg ikke er gamle karen (22år). Men for at dere skal få litt forståelse ovenfor dette så kan det være greit å begynne med litt bakgrunn.

 

Hele helvetet startet sommeren 2002 da jeg fikk diagnosen Lupus, vel sant å si så startet det før dette men jeg var for syk til å være deprimert, for syk og for ung. Jeg var bare en 12åring som ikke skjønte hva det var som feilte meg. 12åringer skal være ute med venner, ikke sengeliggende med store smerter. Min far ga langt faen i at jeg var syk å pusha meg på skolen helt til kroppen min ikke orket mer og jeg endte opp for syk

til å gjøre noe annet enn å sove. Jeg havnet på sykehuset kort tid etter og fikk diagnosen min. Så startet hele helvete med behandling og medisiner. Store doser cellegift og prednisolon ble pumpet i meg uten noen større effekt, sant å si så var det bare bivirkningene jeg fikk kjenne på. Og de var mange, kvalme, utmattelse, intens hodepine, humørsvingninger jeg ikke klarte å kontrollere + langtidsvirkninger som redusert høydevekst (er per idag bare 164cm høy) og ekstrem fedme pga prednisolonen.

 

Men mirakuløst nok kjempet jeg meg igjennom det til tross for at legene sa at jeg omtrent lå på dødsleie. Med nesten ødelagte nyrer + litt annet skurr i kroppen var det kanskje ikke noe annet og forvente. Men leve skulle jeg for faen, jeg ville ikke dø, ikke så ung.

 

Vi spoler fremover til høsten 2002 og ungdomsskole start. Sykdommen hadde kommet relativt godt under kontroll til tross for at jeg måtte inn til kontroll i Oslo annenhver uke. Nå hadde prednisolonen virkelig hatt sin effekt, jeg var smellfeit og fikk høre dette ofte fra mine medelever. Kort sagt jeg hadde blitt et mobbeoffer. Jeg gjennomgikk daglig trakkasering i lang tid, og i tilegg til dette så var jeg fremdeles syk, jeg hadde dårlige dager med mye smerter og en fysisk utmattelse jeg ikke kan beskrive, jeg tror at det kun er andre lupuspasienter som virkelig kan forstå hvor jævli det var. Men ta mitt ord for det når jeg sier det var overveldende. Min far fortsatte å pushe meg og jeg fikk ofte kjeft når jeg ikke gjorde som han ønsket av meg i skolesammenheng. Det var ofte at jeg på dårlige dager skulka og gikk å la meg til å sove på et solarium i nærheten av der jeg bodde. Selvsagt fikk min far vite at jeg ikke hadde gått på skolen og selfølgelig vanket det kjeft når jeg kom hjem. Min far har i ettertid begrunnet dette med at han ikke ville gjøre forskjell på meg og mine gjevnaldrende stesøsken.

 

Vi spoler litt fremover til slutten av 8ende klasse. Nå hadde jeg fått nok av å bli mobbet, fått nok av en far som ikke forsto, nok av å konstant bli pusha til ting jeg umulig kunne greie i min daværende tilstand og nok av kjeften jeg fikk hver gang jeg ikke levde opp til min fars urealistiske forventninger. Jeg ville til min mor og til min mor dro jeg.

Så var vi i gang igjen. Nytt sted, ny skole, nye ting og oppleve. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å ikke bli et mobbeoffer denne gangen, jeg skulle meie ned hver eneste jævel som prøvde seg. Og som tenkt så gjort, jeg utviklet meg etterhvert til å bli voldelig, ikke bare mot mobberene men mot alle som kom i veien for meg. Mobbere, venner, lærere, ja til og med min egen mor (jeg angrer bittert på det den dag i dag) men med så mye innestengt sinne + disse helvetes humørsvingningene så ble det bare slik. Jeg begynte å henge i feil miljø og begynte å ruse meg. Røykte veldig mye hasj og gjorde småkriminelle ting ofte.

 

Vi spoler nok en gang fremover. Denne gangen noen år. Ungdomsskole årene mine gikk til mye rus, mye vold, endel kriminalitet og utplasseringer til diverse steder for problembarn. Nå var det på tide å begynne på videregående. Jeg ble der ikke lenge, etter knappe 3mnd slo lupusen ut for fullt igjen og jeg måtte i behandling. Noe som resulterte i at jeg rett å slett droppa ut av skolen ettersom jeg ikke orket å gå.

 

Årene gikk og sykdommen ble bedre. Faktisk så slapp den fullstendig taket og året 2007 var det siste jeg fikk kjenne på lupushelvetet. Har vært frisk siden den gang. Men nå som jeg begynte å føle meg bedre fysisk og endelig hadde krefter igjen så bestemte jeg meg for at jeg hadde fått nok av å være feit. Jeg begynte å trene, jeg bodde omtrent på et treningssenter i 1år og kiloene bare rant av. Bieffekten av dette var at jeg dessverre ble litt for glad i å se vekta rase ned. Jeg hadde utviklet anoreksi, jeg begynte i behandling hos psykolog. Etter 1år i behandling ble jeg erklært frisk. Nå var jeg 18 og trodde hele verden lå foran mine føtter, jeg var lykkelig. Jeg hadde til og med fått meg min første kjæreste. Men den illusjonen sprakk fort, etter 2mnd ble jeg dumpa og sårbar som jeg var pga gamle erfaringer så datt jeg rett ned i grøfta igjen. Det tok meg et halvt år og bygge meg opp igjen.

 

Kort tid etter at jeg fikk hodet på plass igjen traff jeg verdens herligste jente og kort tid etter dette ble det oss to. Jeg fikk 3 herlige måneder sammen med henne før en ny tragedie inntraff. Jeg hadde begynt på sonans for å fullføre skolegangen jeg aldri klarte og alt gikk på skinner, helt til en dag hvor jeg ringte min mor for å spørre om litt penger

slik at meg å dama kunne gå å kjøre gocart. Men det var ikke min mor som tok telefonen, det var kjæresten hennes. Han fortalte meg at det hadde skjedd noe med min mor og at han var på vei til sykehuset. Jeg tok taxi opp dit med en gang og fikk etter en times venting vite hva som hadde skjedd. Min mor hadde prøvd å henge seg.

 

Hun lå på intensiven i 3dager, jeg rikket meg ikke fra henne. Bare satt der å grein og ba til alle høyere makter som fantes om at hun måtte klare seg. Det gjorde hun ikke, 16mars 2010 ble hun erklært død. Jeg brakk sammen, droppa ut av skolen. Satt bare i leiligheten hennes å drakk og røykte hasj mens jeg prøvde å innbille meg at det hele bare var et jævlig mareritt. Men jeg våknet aldri, jeg pusha kjæresten å vennene mine vekk og i begravelsen knakk jeg fullstendig sammen. Jeg angra på alle gangene jeg hadde gjort henne vondt, alle de stygge tingene jeg sa til henne, men mest av alt mine siste ord til henne. Ikke plag meg, det var mine siste ord (gråter vist litt mens jeg skriver dette) Min mor var et fantastisk menneske, empatisk og uselvisk som få med et hjerte av rent gull. Hun fortjente en bedre sønn enn meg, hun fortjente et bedre liv.

 

Tiden gikk og med hjelp fra kjæresten kom jeg meg gradvis på bena igjen. Men hun hadde også problemer med psyken og knappe 1mnd etter at jeg på ny hadde startet opp skolen så prøvde hun også å ta livet sitt. Hun hadde funnet noen av mine gamle lupusmedisiner å spist 60 piller av forskjellig type. Jeg fant henne i sengen en dag etter at jeg hadde kommet hjem fra legen. Hun var slapp, men hun hadde vært syk noen dager allerede så jeg tenkte ikke større over det. Det var først da jeg ga henne et kyss På panna at jeg oppdaget at hun var iskald. Jeg henta termometeret og fant ut at kroppstemperaturen var knappe 34grader. Jeg ringte ambulanse og mens jeg gjorde dette fortalte hun meg hva hun hadde gjort. Ambulansen kom og livet hennes ble reddet. Etter at hun ble skrevet ut fra sykehuset ble hun innlagt på et dps. Jeg droppet nok en gang ut av skolen for å være der med henne, og når jeg endelig kom tilbake hadde jeg gått glipp av så mye at jeg fant d umulig å henge med videre. Jeg ble dumpa 1 mnd senere til fordel for en narkis hun traff på dette dps'et

 

Året etter jeg ble dumpa ble nok en gang brukt til mye hasj, mye kriminalitet og masse vill festing. Jeg betalte ikke husleia, jeg ga faen i regninger, hva slags rolle spilte disse? Livet mitt sugde pikk uansett, jeg ga fullstendig faen. Ingenting kom til å gå greit for meg uansett.

 

Et halvt år senere i begynnelsen av dette året ble jeg kastet ut naturligvis. Jeg bestemte meg for å flytte til min far igjen for å ordne opp i økonomien, dessuten hadde jeg intet annet sted å bo. Etter et halvt år i ensomhet i skogen i telemark hvor hverdagen besto av konstant nedrakking på både meg og min mor bestemte jeg meg for å flytte tilbake til hjembyen min uten annet enn klærne jeg har på meg.

 

Så nå sitter jeg her, ingen jobb, ingen utdannelse, ingen penger, null stabilitet i livet, ikke engang no sted å bo (bor i en nødbolig) og funderer på om livet er verdt å leve. Jeg er så sliten, så ufattelig sliten. Alt er bare kaos

 

Beklager for et laaaaangt innlegg og for alle skrivefeilene, tegnsettings feil og alle mine grove brudd på og/å regelen. Jeg suger til dette

 

Anonymous poster hash: 5c294...06d

Hei! Hvordan går det med deg nå?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...