Gå til innhold

Orker faen ikke mer, jeg er så sliten.


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Vel. Skriver dette som anonym denne gangen. Noen herfra vil kanskje være i stand til å sette innlegget sammen med brukeren min og om du er en av dem så håper jeg du holder tett. Dette er vandkelig nok å snakke om fra før av. Og jeg ber moderator pent om å la denne tråden ligge selv om jeg snakker om et tema som er veldig alvorlig og kanskje til og med litt tabu. Jeg har brukt mye tid på å skrive dette.

Til saken, jeg orker ikke mer. Livet mitt har vært en lang flippings tragedie og jeg har nylig innsett at jeg kanskje ikke er i stand til å sloss videre. Det er ikke slik at jeg ikke har prøvd, shit jeg prøver fremdeles. Men etter 10år (om ikke mer, jeg husker ikke lengre) med smerter, tragedier og skuffelser føler jeg at jeg nærmer meg slutten, slutten på motivasjonen, slutten på kreftene, slutten på livslysten, kanskje slutten på alt.

Hvorfor ser jeg på livet mitt som en tragedie spør du? Vel kanskje det er fordi jeg er sippete og klagete eller kanskje det er fordi jeg har gått igjennom mer piss enn de aller fleste til tross for at jeg ikke er gamle karen (22år). Men for at dere skal få litt forståelse ovenfor dette så kan det være greit å begynne med litt bakgrunn.

Hele helvetet startet sommeren 2002 da jeg fikk diagnosen Lupus, vel sant å si så startet det før dette men jeg var for syk til å være deprimert, for syk og for ung. Jeg var bare en 12åring som ikke skjønte hva det var som feilte meg. 12åringer skal være ute med venner, ikke sengeliggende med store smerter. Min far ga langt faen i at jeg var syk å pusha meg på skolen helt til kroppen min ikke orket mer og jeg endte opp for syk

til å gjøre noe annet enn å sove. Jeg havnet på sykehuset kort tid etter og fikk diagnosen min. Så startet hele helvete med behandling og medisiner. Store doser cellegift og prednisolon ble pumpet i meg uten noen større effekt, sant å si så var det bare bivirkningene jeg fikk kjenne på. Og de var mange, kvalme, utmattelse, intens hodepine, humørsvingninger jeg ikke klarte å kontrollere + langtidsvirkninger som redusert høydevekst (er per idag bare 164cm høy) og ekstrem fedme pga prednisolonen.

Men mirakuløst nok kjempet jeg meg igjennom det til tross for at legene sa at jeg omtrent lå på dødsleie. Med nesten ødelagte nyrer + litt annet skurr i kroppen var det kanskje ikke noe annet og forvente. Men leve skulle jeg for faen, jeg ville ikke dø, ikke så ung.

Vi spoler fremover til høsten 2002 og ungdomsskole start. Sykdommen hadde kommet relativt godt under kontroll til tross for at jeg måtte inn til kontroll i Oslo annenhver uke. Nå hadde prednisolonen virkelig hatt sin effekt, jeg var smellfeit og fikk høre dette ofte fra mine medelever. Kort sagt jeg hadde blitt et mobbeoffer. Jeg gjennomgikk daglig trakkasering i lang tid, og i tilegg til dette så var jeg fremdeles syk, jeg hadde dårlige dager med mye smerter og en fysisk utmattelse jeg ikke kan beskrive, jeg tror at det kun er andre lupuspasienter som virkelig kan forstå hvor jævli det var. Men ta mitt ord for det når jeg sier det var overveldende. Min far fortsatte å pushe meg og jeg fikk ofte kjeft når jeg ikke gjorde som han ønsket av meg i skolesammenheng. Det var ofte at jeg på dårlige dager skulka og gikk å la meg til å sove på et solarium i nærheten av der jeg bodde. Selvsagt fikk min far vite at jeg ikke hadde gått på skolen og selfølgelig vanket det kjeft når jeg kom hjem. Min far har i ettertid begrunnet dette med at han ikke ville gjøre forskjell på meg og mine gjevnaldrende stesøsken.

Vi spoler litt fremover til slutten av 8ende klasse. Nå hadde jeg fått nok av å bli mobbet, fått nok av en far som ikke forsto, nok av å konstant bli pusha til ting jeg umulig kunne greie i min daværende tilstand og nok av kjeften jeg fikk hver gang jeg ikke levde opp til min fars urealistiske forventninger. Jeg ville til min mor og til min mor dro jeg.

Så var vi i gang igjen. Nytt sted, ny skole, nye ting og oppleve. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å ikke bli et mobbeoffer denne gangen, jeg skulle meie ned hver eneste jævel som prøvde seg. Og som tenkt så gjort, jeg utviklet meg etterhvert til å bli voldelig, ikke bare mot mobberene men mot alle som kom i veien for meg. Mobbere, venner, lærere, ja til og med min egen mor (jeg angrer bittert på det den dag i dag) men med så mye innestengt sinne + disse helvetes humørsvingningene så ble det bare slik. Jeg begynte å henge i feil miljø og begynte å ruse meg. Røykte veldig mye hasj og gjorde småkriminelle ting ofte.

Vi spoler nok en gang fremover. Denne gangen noen år. Ungdomsskole årene mine gikk til mye rus, mye vold, endel kriminalitet og utplasseringer til diverse steder for problembarn. Nå var det på tide å begynne på videregående. Jeg ble der ikke lenge, etter knappe 3mnd slo lupusen ut for fullt igjen og jeg måtte i behandling. Noe som resulterte i at jeg rett å slett droppa ut av skolen ettersom jeg ikke orket å gå.

Årene gikk og sykdommen ble bedre. Faktisk så slapp den fullstendig taket og året 2007 var det siste jeg fikk kjenne på lupushelvetet. Har vært frisk siden den gang. Men nå som jeg begynte å føle meg bedre fysisk og endelig hadde krefter igjen så bestemte jeg meg for at jeg hadde fått nok av å være feit. Jeg begynte å trene, jeg bodde omtrent på et treningssenter i 1år og kiloene bare rant av. Bieffekten av dette var at jeg dessverre ble litt for glad i å se vekta rase ned. Jeg hadde utviklet anoreksi, jeg begynte i behandling hos psykolog. Etter 1år i behandling ble jeg erklært frisk. Nå var jeg 18 og trodde hele verden lå foran mine føtter, jeg var lykkelig. Jeg hadde til og med fått meg min første kjæreste. Men den illusjonen sprakk fort, etter 2mnd ble jeg dumpa og sårbar som jeg var pga gamle erfaringer så datt jeg rett ned i grøfta igjen. Det tok meg et halvt år og bygge meg opp igjen.

Kort tid etter at jeg fikk hodet på plass igjen traff jeg verdens herligste jente og kort tid etter dette ble det oss to. Jeg fikk 3 herlige måneder sammen med henne før en ny tragedie inntraff. Jeg hadde begynt på sonans for å fullføre skolegangen jeg aldri klarte og alt gikk på skinner, helt til en dag hvor jeg ringte min mor for å spørre om litt penger

slik at meg å dama kunne gå å kjøre gocart. Men det var ikke min mor som tok telefonen, det var kjæresten hennes. Han fortalte meg at det hadde skjedd noe med min mor og at han var på vei til sykehuset. Jeg tok taxi opp dit med en gang og fikk etter en times venting vite hva som hadde skjedd. Min mor hadde prøvd å henge seg.

Hun lå på intensiven i 3dager, jeg rikket meg ikke fra henne. Bare satt der å grein og ba til alle høyere makter som fantes om at hun måtte klare seg. Det gjorde hun ikke, 16mars 2010 ble hun erklært død. Jeg brakk sammen, droppa ut av skolen. Satt bare i leiligheten hennes å drakk og røykte hasj mens jeg prøvde å innbille meg at det hele bare var et jævlig mareritt. Men jeg våknet aldri, jeg pusha kjæresten å vennene mine vekk og i begravelsen knakk jeg fullstendig sammen. Jeg angra på alle gangene jeg hadde gjort henne vondt, alle de stygge tingene jeg sa til henne, men mest av alt mine siste ord til henne. Ikke plag meg, det var mine siste ord (gråter vist litt mens jeg skriver dette) Min mor var et fantastisk menneske, empatisk og uselvisk som få med et hjerte av rent gull. Hun fortjente en bedre sønn enn meg, hun fortjente et bedre liv.

Tiden gikk og med hjelp fra kjæresten kom jeg meg gradvis på bena igjen. Men hun hadde også problemer med psyken og knappe 1mnd etter at jeg på ny hadde startet opp skolen så prøvde hun også å ta livet sitt. Hun hadde funnet noen av mine gamle lupusmedisiner å spist 60 piller av forskjellig type. Jeg fant henne i sengen en dag etter at jeg hadde kommet hjem fra legen. Hun var slapp, men hun hadde vært syk noen dager allerede så jeg tenkte ikke større over det. Det var først da jeg ga henne et kyss På panna at jeg oppdaget at hun var iskald. Jeg henta termometeret og fant ut at kroppstemperaturen var knappe 34grader. Jeg ringte ambulanse og mens jeg gjorde dette fortalte hun meg hva hun hadde gjort. Ambulansen kom og livet hennes ble reddet. Etter at hun ble skrevet ut fra sykehuset ble hun innlagt på et dps. Jeg droppet nok en gang ut av skolen for å være der med henne, og når jeg endelig kom tilbake hadde jeg gått glipp av så mye at jeg fant d umulig å henge med videre. Jeg ble dumpa 1 mnd senere til fordel for en narkis hun traff på dette dps'et

Året etter jeg ble dumpa ble nok en gang brukt til mye hasj, mye kriminalitet og masse vill festing. Jeg betalte ikke husleia, jeg ga faen i regninger, hva slags rolle spilte disse? Livet mitt sugde pikk uansett, jeg ga fullstendig faen. Ingenting kom til å gå greit for meg uansett.

Et halvt år senere i begynnelsen av dette året ble jeg kastet ut naturligvis. Jeg bestemte meg for å flytte til min far igjen for å ordne opp i økonomien, dessuten hadde jeg intet annet sted å bo. Etter et halvt år i ensomhet i skogen i telemark hvor hverdagen besto av konstant nedrakking på både meg og min mor bestemte jeg meg for å flytte tilbake til hjembyen min uten annet enn klærne jeg har på meg.

Så nå sitter jeg her, ingen jobb, ingen utdannelse, ingen penger, null stabilitet i livet, ikke engang no sted å bo (bor i en nødbolig) og funderer på om livet er verdt å leve. Jeg er så sliten, så ufattelig sliten. Alt er bare kaos

Beklager for et laaaaangt innlegg og for alle skrivefeilene, tegnsettings feil og alle mine grove brudd på og/å regelen. Jeg suger til dette

Anonymous poster hash: 5c294...06d

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Utrolig sterk lesing! Ord blir litt fattige i denne sammenhengen, men jeg ville bare legge igjen en "hilsen" alikevel. Det er alltid godt å vite at man blir hørt. Håper du ikke gir opp. Basert på det du skriver så ser det ut som om du har greid å jobbe deg opp igjen mange ganger. Gjør det en gang til! Det kan jo ikke bli værre enn det er, kan det? Prøv å tenk at du nå står fri til å gjøre hva du vil. Finn deg en enkel jobb, tjen litt penger, bruk pengene til å reise til et annet land og start et nytt liv der.. Håper du finner et lyspunkt igjen.

  • Liker 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Livet er verdt å leve TS!! Det er så mye du kan klare! Du har vært så sterk! Du har fått en helt grusom hard medfart, og dette er noe av det verste jeg har lest av personlige historier. Jeg synes du burde gi den jævelskapen du har vært gjennom litt motstand, vise at du ikke lar deg knekke fordi omstendighetene prøver. Den beste måten å komme seg opp igjen på er ved å konfrontere og hevne seg på alt du har blitt utsatt for ved å vise at det ikke. knekker. deg.

Dette kan du virkelig klare!

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Utrolig sterk lesing! Ord blir litt fattige i denne sammenhengen, men jeg ville bare legge igjen en "hilsen" alikevel. Det er alltid godt å vite at man blir hørt. Håper du ikke gir opp. Basert på det du skriver så ser det ut som om du har greid å jobbe deg opp igjen mange ganger. Gjør det en gang til! Det kan jo ikke bli værre enn det er, kan det? Prøv å tenk at du nå står fri til å gjøre hva du vil. Finn deg en enkel jobb, tjen litt penger, bruk pengene til å reise til et annet land og start et nytt liv der.. Håper du finner et lyspunkt igjen.

Håper også at jeg finner et lyspunkt igjen. Men det er dessverre ikke lett.

Anonymous poster hash: 5c294...06d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Utrolig sterkt og trist å lese :klem:

Skriv til meg på pm hvis du trenger å prate litt. Eller skrive da, retter sagt. En klem til :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forferdelig TS, livet er så forbanna urettferdig!!! Jeg vet også litt om det.

MEN! For F@eN!!! Du er frisk! Du har kjempet så langt, og nå er du frisk :D Nå er det bare opp til deg.

Legg deg på ei blomstereng, sett på musikk som får deg i godt humør, og tenk over alt du kan gjøre. Bo høs din far og spar penger et år. Så reis ett år. Over hele verden. Dra dit du vil. Opplev det du vil. Nyt livet, det har du fortjent.

Og skole, ja hva skal man si? Det er ingen hast. Nyt livet litt først. Begynn igjen når du føler deg klar.



Anonymous poster hash: 27015...083
  • Liker 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Håper også at jeg finner et lyspunkt igjen. Men det er dessverre ikke lett.

Anonymous poster hash: 5c294...06d

Det er det nok mange som kan skrive under på. Men som sagt; du har jobba deg igjennom alt dette, da kan du jo ikke bare gi opp nå! Og som så mange andre her påpeker; Du er frisk! Du har hele livet foran deg. Og det er helt greit å sette seg ned og ta en pause nå. Tenk igjennom alt det BRA du har i livet, og alt det positive du KAN få til. Drøm deg bort. Og når du har samlet krefter så kan du reise deg igjen, og gå videre. Gå i mot de drømmene du helt sikkert har. Som noen andre igjen påpeker; Utdannelse er det ingenting å stresse med. Jeg har folk i klassen som er over 50 år gamle - det er aldri for sent. Og det er j veldig mange mennesker som har klart å jobbe seg opp i næringskjeden UTEN utdannelse også. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du har vært igjennom veldig mye, ts! Du er 22 år, en skummel alder ifht selvmord! Du er for ung for et annet perspektiv, eller, jeg vet ikke hva jeg skal kalle det, men du trenger annen livserfaring. IKKE gjør noe dumt! Det er fantastisk at du er frisk! Og livserfaring har du i bøtter og spann, litt i meste laget, men du trenger ANNEN livserfaring! Du trenger å kjenner på kroppen at livet er godt å leve!

Skaff hjelp, gå til NAV, få hjelp på en eller annen måte og så bygger du deg opp et bedre liv. Det livet du fortjener. Husk at du fortjener det og ikke glem det! Hold deg unna rusmidler, fortsett å tren.

Din mor har forlengst tilgitt deg for hva enn du har sagt og gjort og håper sikkert at du kan tilgi henne, for jeg kan garantere at hun ikke følte at hun strakk til! Den beste måten å hedre henne på er å få livet på skinner! Du har alt som trengs! Når du er 30 skal du se tilbake og tenke på hvor glad du er for livet, du hadde en tøff start, men du har så mange år igen og det kan bare bli bedre! Ikke gi opp før du har opplevd det! Du skal dø gammel og fornøyd! Hvis du ikke orker mer nå så går du glipp av så uendelig mye som du enda ikke har fått oppleve! Jeg er f eks sikker på at du kommer til å ble en god far med selvinnsikt, en som hører på sitt barn og ikke gjør som din far. En som har masse kjærlighet og kan guide en nydelig liten sønn eller datter i sine liv.

For å oppsummere:

-få hjelp til et sted å bo og en jobb (eller skole)

-kjemp deg mot det fine livet du KAN og BØR ha

-snakk fint til deg selv (dette virker veldig bra!) og aaaaldri rakk ned på deg selv!

-hold deg langt unna all dop, det får fram angst og all mulig psykisk dritt som du absolutt ikke trenger!

-et par øl du unne deg hvis du ikke har avhengighet, men ikke når du er deppa! Derfor holder det med et par enn så lenge.

-tren, det er utrolig bra for psyken.

Lykke til og mange klemmer!!!

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Snyltefluen

Manglende utdannelse kan du få gjort noe med, 22 år er faktisk ingen alder, selv om du må begynne fra scratch med å skaffe studiekomtetanse først. Om du ikke har fullført videregående opplæring, ville jeg ha forhørt meg med voksenopplæringen på stedet du bor.

Om du ikke allerede mottar AAP, allier deg med fastlegen og saksbehandler fra NAV og søk! Litt lettere å komme seg på beina når man ikke teller knapper på sosialstønad.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Tirkes

Jeg har absolutt ingen gode råd. Jeg kan heller ikke si at frå nå av vil det bare gå oppover, for det kan alltids bli verre. Men det blir sjelden verre for alltid, eller for lang tid. Du er i gang, nødbolig kanskje, men du er borte fra din fars skygge, tilbake i hjembyen, frisk fra lupus og med selvinnsikt nok til å se hvor ting går galt, hva du har gjort feil eller ville gjort annerledes om du fikk spole tiden tilbake.

Moren din visste at du var glad i henne. Det er jeg sikker på. Så den samvittigheten for de siste ordene må du forsøke å jobbe bort - med hjelp av PP-tjeneste eller fastlege om du må.

Men igjen - du er i gang. Kanskje bare en nødbolig nå, med klærne du har på kroppen og fint lite annet. Men det er det første steget på veien. Og etter ett kort steg, så føles det ikke ut som om man har rikket seg av flekken. Det kan godt være du svarer på en tilsvarende tråd om noen år, og skriver om første tiden i en nødbolig som vendepunktet i livet ditt.

Det er mørkt, det er jævlig og livet er sjelden rettferdig. Noen får alt gratis og andre må kjempe for å overleve. Du er sterk, eller - har vært sterk - selv om det kanskje føles lite nyttig. Jeg beundrer deg. For jeg hadde aldri klart å stå rakrygget til å skrive fullstendige setninger engang etter den vinternatta du har vært ute for. Det gjør noe å lese historien din. Og jeg håper at det lysner så fort fremover nå at du føler fremgang både for helse, privatliv og mulig karriere fremover.

Eneste håpløse og lille unyttige råd jeg kan gi er å ta en ting om gangen. Ikke tenk at du skal ordne utdanning, jobb, kjæreste, familie og samtidig skaffe egen bolig og sertifikat. Ett mål om gangen, gjør det oppnåelig for deg selv - ellers kan du bli sliten kun av å planlegge hva som skal gjøres.

Lykke til.

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Skogkar

Du virker jo som en oppegående type som (bank i bordet) er over den verste kneika. Nå må du tenke framover. Drit i alt det pisset som har skjedd tidligere. Du har overlevd det, da kan du faen meg overleve alt det andre her i livet også. Et normalt vanlig liv er ikke så veldig vanskelig å overleve i. Det fikser du lett. Hva med å søke på litt jobber hvor du kan arbeide med vanskligstilte ungdom? SFO? Barneskole? Barnehage? Psykiatri? Det er flusst av jobber innen helse som ikke krever utdannelse (vel, kanskje vidregående..men det kan du jo og gjøre ferdig først som privatist). Sett deg ned og lag en plan, sånn at du har noe å jobbe i mot. F.eks først ta opp fag slik at du blir ferdig med vidregående, samtidig søker du deltidsstilling i en barnehage eller noe i den duren. Da får du litt struktur og stabilitet. Det kan jo høres ut som om det er noe du ikke akuratt har vært vant til å ha.

Begynn der..det "normale" livet er ikke så jævlig langt unna et unormalt liv. Har selv bare surra rundt i årevis med piss (dog ingen sykdommer) og plutselig sitter man der med kone, stasjonsvogn og fast jobb.

Plutselig løser det seg. Det er min erfaring.

Lykke til :)

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig med Skogkar.

Du har hatt det tøft, men du kommer til å greie deg gjennom dette.

Hvis du føler at du har det virkelig ille en dag, finnes det lavterskeltilbud. Psykriatrisk legevakt (I Oslo er det samme sted som vanlig legevakt, og det er gratis), hjelpetelefoner og fastlege. Det er ikke dumt å gå til fastlegen å be om hjelp. Nå har du hjulpet og stått på for andre rundt deg lenge, og du fortjener såpass. Ikke gi opp hvis det første tilbudet du prøver ikke hjelper. Til sist kommer du til å treffe noen du har kjemi med og som kan hjelpe deg videre. Ta en utskrift av innlegget ditt hvis nødvendig.

Misforstå meg rett, du klarer deg nok bra uten hjelp også, men det skader ikke å ha en kriseplan klar. Du må ikke greie alt alene hvis du ikke vil.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Shit for et liv! :hug:

Men du har hatt styrke til å komme deg gjennom alt dette. Ingenting tilsier at du ikke skal komme deg ut av dette, det har du jo gjort før. Lykke til!



Anonymous poster hash: bbe81...0af
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Åh, jeg gråter.
Ville bare gi deg en klem! Du kommer deg gjennom dette.

Everything will be okay in the end, If its not okay its not the End. <3

- Jente 20


Anonymous poster hash: aa7f7...c0e
  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...

Ingen tvil om at du har opplevd mye i ditt unge liv. Du har jo holdt ut til nå på et vis, du må bare fortsette å kjempe. På et eller annet tidspunkt vil livet smile til deg. Jeg har selv opplevd selvmord, min mann hang seg. Etterlot seg tre barn. Vi har kjempet. Det gjør vondt, men jeg har en genuin tro på at det er det beste alternativet.

Du har jo opplagt pågangsmot og vilje, ellers hadde du sannsynligvis ikke kommet dit du er i dag heller. Let etter de små lysglimtene som finnes i tilværelsen, det er ofte de som teller. Tenk positivt. Gå turer og prøv å se framover. Livet er verdt å leve.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du er like mye verdt som alle andre mennesker, uansett hva du har gjort og vært igjennom. Jeg kjente tårene presse på når jeg leste, og du er et sterkt menneske! Ikke gi opp nå, jeg vet du kan klare det! Vanskelig er det! Prøv å kom i et annet miljø, der det er mindre kriminalitet, rus, vold og lignende. Det er vanskelig, jeg vet det. Jeg vet om en som klarte å komme jeg ut av et helvetes miljø, han hadde vært leiemorder og drept folk, borti rus og lignende. Han fikk seg familie med barn, der kona døde av kreft. Han stråler som ei sol og hjelper folk. Du kan klare det, du har vært kjempesterk til nå! Det er aldri for sent! Du er enda ung, så du kan ta litt skole og skaffe deg en grei jobb sånn at du kan klare deg økonomisk. Ja, skole er hardt etter alt du har opplevd, men du kan klare det. Jeg vet du kan! Er det noe annet du kan gjøre for å få ut sinnet enn å slå? Er det noe du liker å gjøre? Finn deg en hobby som kan gi deg mestringsfølelse. Det er lett for meg og skrive dette, men du kan klare det. Tenk på all den erfaringen du har fått, som andre ikke har fått. Prøv å finn noe positivt med alt du har gått gjennom. Det kommer alltid noe positivt etter noe negativt. Man må bare vente på det og leve livet (utvikle seg selv positivt).

Ønsker deg alt det beste framover. :hug:

Endret av justmyself
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Vel. Skriver dette som anonym denne gangen. Noen herfra vil kanskje være i stand til å sette innlegget sammen med brukeren min og om du er en av dem så håper jeg du holder tett. Dette er vandkelig nok å snakke om fra før av. Og jeg ber moderator pent om å la denne tråden ligge selv om jeg snakker om et tema som er veldig alvorlig og kanskje til og med litt tabu. Jeg har brukt mye tid på å skrive dette.

Til saken, jeg orker ikke mer. Livet mitt har vært en lang flippings tragedie og jeg har nylig innsett at jeg kanskje ikke er i stand til å sloss videre. Det er ikke slik at jeg ikke har prøvd, shit jeg prøver fremdeles. Men etter 10år (om ikke mer, jeg husker ikke lengre) med smerter, tragedier og skuffelser føler jeg at jeg nærmer meg slutten, slutten på motivasjonen, slutten på kreftene, slutten på livslysten, kanskje slutten på alt.

Hvorfor ser jeg på livet mitt som en tragedie spør du? Vel kanskje det er fordi jeg er sippete og klagete eller kanskje det er fordi jeg har gått igjennom mer piss enn de aller fleste til tross for at jeg ikke er gamle karen (22år). Men for at dere skal få litt forståelse ovenfor dette så kan det være greit å begynne med litt bakgrunn.

Hele helvetet startet sommeren 2002 da jeg fikk diagnosen Lupus, vel sant å si så startet det før dette men jeg var for syk til å være deprimert, for syk og for ung. Jeg var bare en 12åring som ikke skjønte hva det var som feilte meg. 12åringer skal være ute med venner, ikke sengeliggende med store smerter. Min far ga langt faen i at jeg var syk å pusha meg på skolen helt til kroppen min ikke orket mer og jeg endte opp for syk

til å gjøre noe annet enn å sove. Jeg havnet på sykehuset kort tid etter og fikk diagnosen min. Så startet hele helvete med behandling og medisiner. Store doser cellegift og prednisolon ble pumpet i meg uten noen større effekt, sant å si så var det bare bivirkningene jeg fikk kjenne på. Og de var mange, kvalme, utmattelse, intens hodepine, humørsvingninger jeg ikke klarte å kontrollere + langtidsvirkninger som redusert høydevekst (er per idag bare 164cm høy) og ekstrem fedme pga prednisolonen.

Men mirakuløst nok kjempet jeg meg igjennom det til tross for at legene sa at jeg omtrent lå på dødsleie. Med nesten ødelagte nyrer + litt annet skurr i kroppen var det kanskje ikke noe annet og forvente. Men leve skulle jeg for faen, jeg ville ikke dø, ikke så ung.

Vi spoler fremover til høsten 2002 og ungdomsskole start. Sykdommen hadde kommet relativt godt under kontroll til tross for at jeg måtte inn til kontroll i Oslo annenhver uke. Nå hadde prednisolonen virkelig hatt sin effekt, jeg var smellfeit og fikk høre dette ofte fra mine medelever. Kort sagt jeg hadde blitt et mobbeoffer. Jeg gjennomgikk daglig trakkasering i lang tid, og i tilegg til dette så var jeg fremdeles syk, jeg hadde dårlige dager med mye smerter og en fysisk utmattelse jeg ikke kan beskrive, jeg tror at det kun er andre lupuspasienter som virkelig kan forstå hvor jævli det var. Men ta mitt ord for det når jeg sier det var overveldende. Min far fortsatte å pushe meg og jeg fikk ofte kjeft når jeg ikke gjorde som han ønsket av meg i skolesammenheng. Det var ofte at jeg på dårlige dager skulka og gikk å la meg til å sove på et solarium i nærheten av der jeg bodde. Selvsagt fikk min far vite at jeg ikke hadde gått på skolen og selfølgelig vanket det kjeft når jeg kom hjem. Min far har i ettertid begrunnet dette med at han ikke ville gjøre forskjell på meg og mine gjevnaldrende stesøsken.

Vi spoler litt fremover til slutten av 8ende klasse. Nå hadde jeg fått nok av å bli mobbet, fått nok av en far som ikke forsto, nok av å konstant bli pusha til ting jeg umulig kunne greie i min daværende tilstand og nok av kjeften jeg fikk hver gang jeg ikke levde opp til min fars urealistiske forventninger. Jeg ville til min mor og til min mor dro jeg.

Så var vi i gang igjen. Nytt sted, ny skole, nye ting og oppleve. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å ikke bli et mobbeoffer denne gangen, jeg skulle meie ned hver eneste jævel som prøvde seg. Og som tenkt så gjort, jeg utviklet meg etterhvert til å bli voldelig, ikke bare mot mobberene men mot alle som kom i veien for meg. Mobbere, venner, lærere, ja til og med min egen mor (jeg angrer bittert på det den dag i dag) men med så mye innestengt sinne + disse helvetes humørsvingningene så ble det bare slik. Jeg begynte å henge i feil miljø og begynte å ruse meg. Røykte veldig mye hasj og gjorde småkriminelle ting ofte.

Vi spoler nok en gang fremover. Denne gangen noen år. Ungdomsskole årene mine gikk til mye rus, mye vold, endel kriminalitet og utplasseringer til diverse steder for problembarn. Nå var det på tide å begynne på videregående. Jeg ble der ikke lenge, etter knappe 3mnd slo lupusen ut for fullt igjen og jeg måtte i behandling. Noe som resulterte i at jeg rett å slett droppa ut av skolen ettersom jeg ikke orket å gå.

Årene gikk og sykdommen ble bedre. Faktisk så slapp den fullstendig taket og året 2007 var det siste jeg fikk kjenne på lupushelvetet. Har vært frisk siden den gang. Men nå som jeg begynte å føle meg bedre fysisk og endelig hadde krefter igjen så bestemte jeg meg for at jeg hadde fått nok av å være feit. Jeg begynte å trene, jeg bodde omtrent på et treningssenter i 1år og kiloene bare rant av. Bieffekten av dette var at jeg dessverre ble litt for glad i å se vekta rase ned. Jeg hadde utviklet anoreksi, jeg begynte i behandling hos psykolog. Etter 1år i behandling ble jeg erklært frisk. Nå var jeg 18 og trodde hele verden lå foran mine føtter, jeg var lykkelig. Jeg hadde til og med fått meg min første kjæreste. Men den illusjonen sprakk fort, etter 2mnd ble jeg dumpa og sårbar som jeg var pga gamle erfaringer så datt jeg rett ned i grøfta igjen. Det tok meg et halvt år og bygge meg opp igjen.

Kort tid etter at jeg fikk hodet på plass igjen traff jeg verdens herligste jente og kort tid etter dette ble det oss to. Jeg fikk 3 herlige måneder sammen med henne før en ny tragedie inntraff. Jeg hadde begynt på sonans for å fullføre skolegangen jeg aldri klarte og alt gikk på skinner, helt til en dag hvor jeg ringte min mor for å spørre om litt penger

slik at meg å dama kunne gå å kjøre gocart. Men det var ikke min mor som tok telefonen, det var kjæresten hennes. Han fortalte meg at det hadde skjedd noe med min mor og at han var på vei til sykehuset. Jeg tok taxi opp dit med en gang og fikk etter en times venting vite hva som hadde skjedd. Min mor hadde prøvd å henge seg.

Hun lå på intensiven i 3dager, jeg rikket meg ikke fra henne. Bare satt der å grein og ba til alle høyere makter som fantes om at hun måtte klare seg. Det gjorde hun ikke, 16mars 2010 ble hun erklært død. Jeg brakk sammen, droppa ut av skolen. Satt bare i leiligheten hennes å drakk og røykte hasj mens jeg prøvde å innbille meg at det hele bare var et jævlig mareritt. Men jeg våknet aldri, jeg pusha kjæresten å vennene mine vekk og i begravelsen knakk jeg fullstendig sammen. Jeg angra på alle gangene jeg hadde gjort henne vondt, alle de stygge tingene jeg sa til henne, men mest av alt mine siste ord til henne. Ikke plag meg, det var mine siste ord (gråter vist litt mens jeg skriver dette) Min mor var et fantastisk menneske, empatisk og uselvisk som få med et hjerte av rent gull. Hun fortjente en bedre sønn enn meg, hun fortjente et bedre liv.

Tiden gikk og med hjelp fra kjæresten kom jeg meg gradvis på bena igjen. Men hun hadde også problemer med psyken og knappe 1mnd etter at jeg på ny hadde startet opp skolen så prøvde hun også å ta livet sitt. Hun hadde funnet noen av mine gamle lupusmedisiner å spist 60 piller av forskjellig type. Jeg fant henne i sengen en dag etter at jeg hadde kommet hjem fra legen. Hun var slapp, men hun hadde vært syk noen dager allerede så jeg tenkte ikke større over det. Det var først da jeg ga henne et kyss På panna at jeg oppdaget at hun var iskald. Jeg henta termometeret og fant ut at kroppstemperaturen var knappe 34grader. Jeg ringte ambulanse og mens jeg gjorde dette fortalte hun meg hva hun hadde gjort. Ambulansen kom og livet hennes ble reddet. Etter at hun ble skrevet ut fra sykehuset ble hun innlagt på et dps. Jeg droppet nok en gang ut av skolen for å være der med henne, og når jeg endelig kom tilbake hadde jeg gått glipp av så mye at jeg fant d umulig å henge med videre. Jeg ble dumpa 1 mnd senere til fordel for en narkis hun traff på dette dps'et

Året etter jeg ble dumpa ble nok en gang brukt til mye hasj, mye kriminalitet og masse vill festing. Jeg betalte ikke husleia, jeg ga faen i regninger, hva slags rolle spilte disse? Livet mitt sugde pikk uansett, jeg ga fullstendig faen. Ingenting kom til å gå greit for meg uansett.

Et halvt år senere i begynnelsen av dette året ble jeg kastet ut naturligvis. Jeg bestemte meg for å flytte til min far igjen for å ordne opp i økonomien, dessuten hadde jeg intet annet sted å bo. Etter et halvt år i ensomhet i skogen i telemark hvor hverdagen besto av konstant nedrakking på både meg og min mor bestemte jeg meg for å flytte tilbake til hjembyen min uten annet enn klærne jeg har på meg.

Så nå sitter jeg her, ingen jobb, ingen utdannelse, ingen penger, null stabilitet i livet, ikke engang no sted å bo (bor i en nødbolig) og funderer på om livet er verdt å leve. Jeg er så sliten, så ufattelig sliten. Alt er bare kaos

Beklager for et laaaaangt innlegg og for alle skrivefeilene, tegnsettings feil og alle mine grove brudd på og/å regelen. Jeg suger til dette

Anonymous poster hash: 5c294...06d

Du har vært kjempetøff som har klart deg igjennom alt dette.Det er naturlig at du føler deg utslitt og at du kan knekke sammen psykisk etter alt dette.Men husk-at nå er du FERDIG med all denne dritten,du klarte dette,og da klarer du litt til....Nå kan det ikke bli verre-bare bedre.Lev i nuet og ha håp for fremtiden.

Ikke tenk så mye på fortiden.Den vil bare bryte deg ned.

Jeg er sikker på at du er blitt utrolig sterk etter alt dette.Sterkere enn de fleste.Du kan få et psykisk sammenbrudd og knekke litt sammen.Men når du får hvilt litt ut og kommer til deg selv.Langsomt vil du føle deg sterkere og sterkere.Til slutt vil du nok ende opp som lykkelig og ubekymret.Forde du har erfart så mye tøft.

En av fordelene ved å ha opplevd tøffe ting,er at man blir sterkere av det.Til slutt.

Så ikke gi opp.Prøv å gjør noe positivt med livet ditt.Skaff deg en jobb.Et sted og bo etc.Så ordner det seg etter hvert.

Anonymous poster hash: 3677e...1bc

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oi, så mye du har opplevd TS.

Vil bare si at du er UTROLIG sterk. Bare stå på, det er mange som vil hjelpe deg om du spør om hjelp.

Dette skal du klare, du må ikke la dette knekke deg nå. Du har komt deg igjennom alt det.

For meg så er du en inspirasjon (ja, faktisk). Har selv vært igjennom mye drit, men ikke halvparten av det du har. Har tenkt mange ganger på å gi opp, men nå skal jeg faen meg vise for meg selv at jeg klarer å komme meg gjennom det! Takk!

Ikke gi deg!!!!!!! :hug: :hug: :hjerte: :hjerte: :hjerte:



Anonymous poster hash: 2a382...391
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 7 måneder senere...
  • 2 uker senere...

Du virker sterk - sterkere enn gjennomsnittet, og historien din var også veldig sterk. Du høres ut som en som klarer å karre deg opp igjen, samme hvor mye jævelskap du gjennomgår. Plutselig en dag vil det snu, og noe vil skje som får deg til å føle deg bedre, men du må nok allikevel regne med noen flere nedturer i løpet av livet. Hold hodet oppe og vær sterk videre. Lykke til. Håper virkelig du har fått din dose motgang

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...