Gå til innhold

Hvorfor gikk jeg ikke..? Holder på å forgå av smerte


Rakel

Anbefalte innlegg

Jeg kjente jeg ble helt sjokkert, trist og ufattelig rørt av ditt hovedinnlegg. Dette har jeg aldri skrevet på KG før, men din utrolige kjærlighet for din avdøde bror var helt nydelig, men trist, å lese. Vil takke deg for at jeg fikk lov til å lese dette. Dagens medikamentelle behandling av mennesker med schizofreni er regelrett horribel, det samme med det psykiske helsevesen. For å gjøre en lang historie kort: en jeg kjente greide å rømme fra en instutisjon for å ta livet sitt. Denne personen greide å gjennomføre dette. Desverre er det ikke alle leger som har den fullstendige innsikten i hva mennesker med schizofreni har behov for, eller hvordan eventuell oppfølgning skal foregå. Spesielt fordi den medikamentelle behandlingen vi kjenner i dag ikke er så gammel, og mange ikke helt klarer å sette seg inn i omfanget.

Det psykiske helsevesen er elendig i Norge, her må det kjempes med nebb og klør før en kanskje blir tildelt noe hjelp, om hjelp i det hele tatt.

Nok om dette. Jeg tror ikke det vil gagne deg å fortsette å tenke "tenk om?", "hva hvis?" og lignende, men dette er selvsagt lett for meg som ikke står midt oppe i det. Det eneste jeg har å relatere til er den jeg kjenner som begikk selvmord, noe din bror mest sannsynlig ikke gjorde.

Det du i det minste kan finne en trøst i er at han satte pris på deg og din omtanke. Det er ikke alltid lett å vite hvordan en skal håndtere alle situasjoner, spesielt med tanke på at man kan ikke sette sitt liv på vent heller. Din bror visste nok et sted at du var glad i han, og selv om vi ikke alltid får gjennomført alt vi tenker vi burde gjort så viser det i det minste en omtanke for personen. Kanskje du var en av de få som ønsket og som viste en vilje til at han skulle gjør noe for seg selv? Det kan hende han satte vel så mye pris på dette selv om dere ikke fikk muligheten til å gjennomføre dette.

En sang som ble spilt i minnestunden til min bekjent var Josh Groban:

(klarte ikke å sette den inn her). Jeg fant i alle fall mye trøst i den sangen der i mnd som fulgte.

Helt til sist vil jeg si at jeg føler med deg selv om jeg ikke kan sette meg inn i hvordan din sorg kjennes på kroppen. Sorg er ufattelig vondt og utrolig forskjellig fra person til person, men du har min dypeste medfølelse. Dessuten synes jeg at du er ufattelig sterk som tar tak i denne saken, kjemper din brors sak. Dersom du ønsker å sende meg en PM er du hjertelig velkommen til det, dersom dette skulle være ønskelig :hug:

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg kjente jeg ble helt sjokkert, trist og ufattelig rørt av ditt hovedinnlegg. Dette har jeg aldri skrevet på KG før, men din utrolige kjærlighet for din avdøde bror var helt nydelig, men trist, å lese. Vil takke deg for at jeg fikk lov til å lese dette. Dagens medikamentelle behandling av mennesker med schizofreni er regelrett horribel, det samme med det psykiske helsevesen. For å gjøre en lang historie kort: en jeg kjente greide å rømme fra en instutisjon for å ta livet sitt. Denne personen greide å gjennomføre dette. Desverre er det ikke alle leger som har den fullstendige innsikten i hva mennesker med schizofreni har behov for, eller hvordan eventuell oppfølgning skal foregå. Spesielt fordi den medikamentelle behandlingen vi kjenner i dag ikke er så gammel, og mange ikke helt klarer å sette seg inn i omfanget.

Det psykiske helsevesen er elendig i Norge, her må det kjempes med nebb og klør før en kanskje blir tildelt noe hjelp, om hjelp i det hele tatt.

Nok om dette. Jeg tror ikke det vil gagne deg å fortsette å tenke "tenk om?", "hva hvis?" og lignende, men dette er selvsagt lett for meg som ikke står midt oppe i det. Det eneste jeg har å relatere til er den jeg kjenner som begikk selvmord, noe din bror mest sannsynlig ikke gjorde.

Det du i det minste kan finne en trøst i er at han satte pris på deg og din omtanke. Det er ikke alltid lett å vite hvordan en skal håndtere alle situasjoner, spesielt med tanke på at man kan ikke sette sitt liv på vent heller. Din bror visste nok et sted at du var glad i han, og selv om vi ikke alltid får gjennomført alt vi tenker vi burde gjort så viser det i det minste en omtanke for personen. Kanskje du var en av de få som ønsket og som viste en vilje til at han skulle gjør noe for seg selv? Det kan hende han satte vel så mye pris på dette selv om dere ikke fikk muligheten til å gjennomføre dette.

En sang som ble spilt i minnestunden til min bekjent var Josh Groban:

(klarte ikke å sette den inn her). Jeg fant i alle fall mye trøst i den sangen der i mnd som fulgte.

Helt til sist vil jeg si at jeg føler med deg selv om jeg ikke kan sette meg inn i hvordan din sorg kjennes på kroppen. Sorg er ufattelig vondt og utrolig forskjellig fra person til person, men du har min dypeste medfølelse. Dessuten synes jeg at du er ufattelig sterk som tar tak i denne saken, kjemper din brors sak. Dersom du ønsker å sende meg en PM er du hjertelig velkommen til det, dersom dette skulle være ønskelig :hug:

Takk for omtanke og trøstende ord! :hug:

Det er veldig godt å høre hvordan du oppfatter det, og høre det fra andre. Det setter litt mer perspektiv fra hvordan jeg ser på meg selv for tiden. Jeg føler meg som en svikter, når det gjaldt som mest.. og jeg piner meg selv med å lage situasjonen slik at jeg kommer verst mulig utav det ser jeg.

Våkner før tiden hver morgen med denne vonde følelsen for meg selv, men regner med det svinner etterhvert..

Godt å få et annet perspektiv på det. Det hjelper.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du skal ikke hate deg selv, du er verdens beste søster og gjorde det du kunne :hjerte: Fælt å lese hvor dårlig han ble behandlet av helsevesenet og jeg håper at de skjønner alvoret i ettertid, man kan ikke behandle andre mennesker slik. Jeg har tidligere jobbet i den kommunale psykiatrien og vi var ofte fortvilet fordi fastleger og sykehuset ofte ville ikke stille opp når det var behov, det måtte nesten alltid gå veldig langt før de gjorde noe og noen av pasientene er døde i dag pga dette. Det er trist å tenke på at de jeg ble kjent med er borte fordi andre ikke brydde seg, og jeg kan ikke forestille meg hvordan det hadde vært om det var min egen bror!

Jeg har en bror som sliter pga en funksjonshemming og det er en del ting som har gjort meg sint pga diskriminering i samfunnet og i helsevesenet, men han får vel mer hjelp en det din bror fikk. Broren min hadde en hjerneoperasjon for noen få år siden, på sykehuset sa de at alt gikk bra, men noen dager etter han kom hjem så fikk han en e-post fra overlegen om at de hadde forresten skadet en liten del av hjernen. Det er ikke så veldig merkbart for han heldigvis, men de informerte han på e-post???? For en feig fyr! Enkelte burde ikke ha den jobben de har, blant annet flere som hadde med din bror å gjøre. Når man jobber med mennesker så må man bruke skjønn, gi mennesker den hjelpen de trenger og ha empati.

Håper at fremtiden din blir lettere selv om dette selvsagt kommer til å henge ved deg resten av livet. Etterhvert vil du få dette på avstand selv om det er utenkelig nå. Masse klemmer! :hug: :hug: :hug:

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det skal ikke være slik! Jeg er så forbanna nå!! Er vel en del av sorgreaksjonen. ;)

Har kommet fram så mye, i dag fikk jeg det "sykeste". Notatene fra Akutt ambulant team, der sto alt sammen svart på hvitt. Det manglet ikke på informasjon eller bekymringer, det er sikkert. Side opp og side ned med bekymrinsmeldinger fra oss og andre med klar beskjed om å gjøre noe, hjelpe pasienten...

De varslet hverandre.. fastlegen varslet hjemmesykepleier og AAT. AAT varslet hjemmesykepleien og hjemmesykepleier varslet fastlege og AAT. ------ Uten at noen reagerte eller gjorde noe av betydning!

Det er en eneste suppe!!

Må si jeg er sjokkert over at en lege kan handle på den måten ovenfor dere, det er helt hårreisende!!!

Skulle ikke gått an. Har dere varslet om det til ombudet?

Takk for gode klemmer, sender klemmer tilbake! :)

Endret av Rakel
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Nå har hele livet mitt raknet og jeg frykter innleggelse selv, jeg føler i hvert fall at jeg ikke klarer å leve med denne smerten mer, og det blir visst bare verre og verre.
Våkner tidligere og tidligere, i dag klokke 06.00, og alltid med en fryktelig følelse av at jeg skulle gått og besøkt ham, og at han da kunne vært i live i dag.
Det er helt uutholdelig, klarer ikke ta meg av familien lenger og er helt lammet.

Jeg kan aldri gå tilbake, og tenker nå i ettertid på hvordan han må ha følt det.. kanskje han ventet hver eneste dag? Kanskje han tenkte at når jeg kom så ville det ordne seg? Kanskje han var redd og at jeg hadde fått ham med meg til lege, kunne holdt hånden? Uansett ville han i hvert fall fått følt kjærlighet og vissheten om at jeg brydde meg dersom jeg hadde gått.
Tenk om man tar de følelsene med seg inn i døden? Slik at han tok med seg redsel for hva som skjedde med ham, frykt, og følelse av at jeg ikke brydde meg siden jeg ikke kom og besøkte ham før jeg dro.
Han tagg meg jo om å komme og besøke ham, og jeg husker nå at jeg faktisk sa ja, jeg skal komme når jeg så øynene hans og hvor stakkarslig og redd han var den dagen. Jeg visste at jeg måtte gå, men hva skjedde????

Jeg forstår det bare ikke!!
Gud, jeg er et grusomt menneske. :(

Endret av Rakel
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Reza08

Nå har hele livet mitt raknet og jeg frykter innleggelse selv, jeg føler i hvert fall at jeg ikke klarer å leve med denne smerten mer, og det blir visst bare verre og verre.

Våkner tidligere og tidligere, i dag klokke 06.00, og alltid med en fryktelig følelse av at jeg skulle gått og besøkt ham, og at han da kunne vært i live i dag.

Det er helt uutholdelig, klarer ikke ta meg av familien lenger og er helt lammet.

Jeg kan aldri gå tilbake, og tenker nå i ettertid på hvordan han må ha følt det.. kanskje han ventet hver eneste dag? Kanskje han tenkte at når jeg kom så ville det ordne seg? Kanskje han var redd og at jeg hadde fått ham med meg til lege, kunne holdt hånden? Uansett ville han i hvert fall fått følt kjærlighet og vissheten om at jeg brydde meg dersom jeg hadde gått.

Tenk om man tar de følelsene med seg inn i døden? Slik at han tok med seg redsel for hva som skjedde med ham, frykt, og følelse av at jeg ikke brydde meg siden jeg ikke kom og besøkte ham før jeg dro.

Han tagg meg jo om å komme og besøke ham, og jeg husker nå at jeg faktisk sa ja, jeg skal komme når jeg så øynene hans og hvor stakkarslig han var. Jeg visste at jeg måtte gå, men hva skjedde????

Jeg forstår det bare ikke!!

Gud, jeg er et grusomt menneske. :(

Rakel, vær så snill å stå oppreist. Selv om alt føles helt jævlig, så må du ikke drukne deg i alt vondt. Husk at du er et menneske du også. Du var der for han, og du viste at du brydde deg. Kanskje ville han satt pris på om du kom på besøk litt oftere, men du må ikke legge all skyld på deg selv.

Jeg blir så trist av å lese din vonde og smertefulle historie, det gjør vondt for meg også. Man stiller seg mange spørsmål i en slik stund, men du må beholde troen på livet. Du har fortsatt mye å leve for. Kanskje du kan verve deg i f.eks en frivillig organisasjon, hvor du kan hjelpe personer som virkelig trenger din støtte? Hvis du gjør det, kan du sette et positivt preg på mange mennesker, og mange liv kan bli spart.

Husk, jeg er alltid åpen for å hjelpe deg, hvis du trenger støtte, vær grei å gi lyd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Tusen takk for støtten Reza, det betyr mye. :hjerte:

Jeg er i min svarteste natt for øyeblikket. Jeg undrer meg om jeg noen gang kan bli normal igjen og fungere for familien og barna, det blir spennende å se fremover.

I øyeblikket er jeg lammet og klarer ikke være annet enn en tom tilskuer, men det er vel sånn det er.

Alt blir svartmalt i mitt indre, i dag var min far her og sa at jeg aldri hadde fått min bror til legen, fordi han var blitt sint da min mor prøvde å presse ham.

I mitt bilde er alt så enkelt, men det var jo ikke det.

Dette må jeg prøve å fokusere på tror jeg, prøve..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest navnelapp

Men du, du må prøve å få hjelp, nokon som du kan snakke med om dette. Kan du sjekke om rusetaten der du bur har terapeutar som du kan snakke med? Du treng sårt hjelp no, og det treng ikkje vere ei innlegging, men berre nokon som kan lytte, forstå og støtte deg i levande live.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk, jeg har fått psykolog, 10 timer. Skal til legen i dag, håper han forstår hva som skjer. Kanskje jeg kan få noe medisiner midlertidig, må i hvert fall ha noe å true med for søvnen.

Å ta medisiner er siste utvei, men kanskje jeg trenger noe allikevel for å klare å leve med meg selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Reza08

Tusen takk for støtten Reza, det betyr mye. :hjerte:

Jeg er i min svarteste natt for øyeblikket. Jeg undrer meg om jeg noen gang kan bli normal igjen og fungere for familien og barna, det blir spennende å se fremover.

I øyeblikket er jeg lammet og klarer ikke være annet enn en tom tilskuer, men det er vel sånn det er.

Alt blir svartmalt i mitt indre, i dag var min far her og sa at jeg aldri hadde fått min bror til legen, fordi han var blitt sint da min mor prøvde å presse ham.

I mitt bilde er alt så enkelt, men det var jo ikke det.

Dette må jeg prøve å fokusere på tror jeg, prøve..

Kjenner igjen mange av de følelsene du beskriver her, og disse er vonde. De kan gjøre en person desperat. Du må prøve å gjøre ditt beste for å komme deg igjen, men selvsagt må dine nærmeste hjelpe til. Snakk også gjerne med noen andre utenfor familien, det kan hjelpe mye.

Tapet av broren svir, og du må ta den tiden du trenger for å bearbeide deg emosjonelt. Savnet av han kommer alltid til å være der, som et tommrom som ikke forsvinner av seg selv. Og det er bra at du fortsatt tenker på han, men du må overleve.

Gi deg selv et pusterom i en ellers så trist hverdag, lett sinnet. Trekk ut alt vondt for en periode, og gjør ting som gir glede. Unn deg selv litt velbehag, ikke bare tenk svart. Du får uansett nok tid til å sørge over det som har skjedd.

Det er ofte slik at man først oppfatter hva som egentlig har skjedd, flere måneder etterpå. Men som sagt må du også ta vare på deg selv. Vær sterk.

Jeg vil gi deg en stor og kjærlig klem og ønsker deg lykke til på ferden. :hjerte::hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:hug: Takk for at du delte, jeg kommer til å tenke på dere i lang tid fremover.
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har hele livet mitt raknet og jeg frykter innleggelse selv, jeg føler i hvert fall at jeg ikke klarer å leve

...

Gud, jeg er et grusomt menneske. :(

Det er du ikke. Da hadde aldri denne tråden eksistert.

Husk: "Det er vondt å ha et stort hjerte, for smerten får så god plass der inne".

En stor klem til deg. Og husk: det blir bedre. Jeg sier ikke at du kommer til å slutte å savne broren din, men...det blir bedre. Og som andre her sier: gi deg selv pusterom. Tillat deg selv små ting som gir deg glede - det kan være en ny jakke eller et langt bad eller noe annet "overfladisk"... men tillat deg selv å føle noe annet enn smerte og fortvilelse - uten dårlig samvittighet. :dagens-rose:

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk! :hjerte:

Det endret seg plutselig da jeg fikk vite dødsårsaken. Politiet ringte meg, men jeg kjente at jeg klarte ikke å høre den endelige obduksjonsrapporten og ba dem ringe min bror.

Deretter fortalte min far meg at de hadde sagt at det skyldtes legesvikt, sannsynligvis over lang tid.

Det var noe med nyrene, nyresvikt el.l og et fortykket hjerte. Han hadde høyt nivå på diabetesen og burde egentlig hatt sprøyter eller bedre oppfølging for lenge siden.

Plutselig forsvant den tunge, svarte skyldfølelsen som dugg for solen!

Det var jo akkurat dette jeg reagerte på og ba om bedre oppfølging fra legen allerede da jeg ble med ham dit i slutten av Mai. Vi skrev også brev til legen (og fylkeslegen) 1 måned før han døde fordi vi var så bekymret, her er en liten del av det vi skrev, Copy past:

- Kombinasjonen med Paranoid Schizofreni og diabetes kan bli fatalt, og krever hyppige legeundersøkelser i året.

- XXXX har til tross for våre stadige bekymringsmeldinger ikke fått skikkelig oppfølging.

- Dersom dårlig oppfølging fører til at XXX kommer til skade holder vi fastlegen ansvarlig for dette.

- XXXX har allerede blitt slått ned

- Har manglende sykdomsinnsikt

Ingenting ble gjort selv etter dette brevet. Det viser seg fra legejournalen vi fikk at blodsukker eller andre verdier (etter medisinforskriftene) ikke ble målt på 7 måneder! Det var kun samtale de hadde.

Jeg har fremdeles mye vondt, men på en helt annen måte. Det er en vond sorg, og jeg er lei for at jeg ikke fikk gått og besøkt ham, men kanskje det var en styrelse?

Kanskje jeg ikke ville klare å gå fra ham dersom jeg gikk på besøk, og det ble innleggelse på tvang med politi og makt, noe som ville knust ham (og meg). Og kanskje hadde han dødd uansett under slike forhold. Det ville i hvert fall tatt livet av meg. Kanskje både han og meg ble spart for traumer..?

Slik det var nå så sovnet han stille inn, ingen smerte, bare sovnet med hendene i kors sittende på sofaen med mat på bordet og TV på. Nettopp vært på middag hos min mor.

Det hadde nok kommet for langt uansett, og vi prøvde det vi kunne på alle måter for å få hjelp til ham. Kunne ikke gjort noe mer enn det vi gjorde.

Dette er min trøst nå, og det jeg holder i for å ikke bli gal.

Tusen takk for gode ord, det hjelper så godt! :hug:

Endret av Rakel
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Kondolerer :dagens-rose: Jeg vil også komme med noen ord her, det var heftig lesing med tårer i øynene. Det skinner så godt gjennom hele veien at du var glad i han og brydde deg.

Hoff, den medisin-saken, :( Det er jo disse pasientene legene må være ekstra varsomme for når det gjelder medisin. Så utrolig plagsomt at det ble gitt et bilde av at medisinering var i trygge forhold, og at legene ga et inntrykk av at det fortsatt var i trygge forhold etter bekymringsmeldinger. Når det viste seg å være helt motsatt! Skal de ikke sjekke bekymringsmeldiner? Husk, det er ikke rart at du ikke alltid reagerte med strak arm når legene igjen og igjen ga disse beskjedene og tegnet et bilde av at pasienten var i gode hender. Dere reagerte, men fikk et inntrykk av at legene visste hva de drev med. Sånn som det der skulle det visst være! Her kommer man til å tenke på dere i lang tid fremover ja, ts.

Det er alltid noen som er glade i mennesker du ser ned på eller snakker nedsettende om pga gule tenner, narkoliv, psykiske problemer++. Takk for budskapet! Man blir ikke så ofte minnet på riktige verdier. Gode, meningsfulle mennesker kommer i alle varianter!

Med dette ønsker jeg deg lykke til, alt godt :klem:

Endret av Maisie
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk, fint å høre at historien kan minne på de gode verdiene. :)

I dag var jeg invitert til verdens helsedag på sykehuset, men måtte bare gå..

Det var så tøft å høre alle foredragene og alle tilbudene som finnes i kommunen for psykisk psyke.

Det var ikke måte på... stands med gratis yoga, fotball lag, Ernæring, musikk terapi, medisinfrie tilbud, kulturtilbud med kortfilm, gitarkurs, gratis middag og hjelp ut i jobb. Synd vi ikke visste konkret om dette før.. fikk aldri høre om disse tilbudene engang selv om vi var i kontakt med flere instanser.

Da de begynte så glade å spille gitar og synge "house of the rising sun" kjente jeg bare tårene presse på og måtte komme meg ut og få luft!

Jeg skal liksom hjelpe andre som ham i jobben min framover som snart utdannet ernæringsfysiolog med helsefagbakgrunn. Vet egentlig ikke hvordan jeg nå plutselig havnet i psykiatrien... Prøvde jo å hjelpe min bror, men trodde vi hadde mer tid.. Hvordan i all verden skal jeg kunne klare å hjelpe andre, det er så sårt.

Endret av Rakel
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Uff, blir mye i denne tråden, tilgi meg, men godt å få det ut et sted hvor jeg vet at andre kanskje følger med og leser. Kanskje det også kan være til hjelp for andre en gang dersom det lysner?

Nå i helgen ble alt svart igjen, og jeg har bare ligget i fosterstilling og holdt mannen min i hånden. Jeg innså at det var kun meg som kunne ha hjulpet ham, og jeg tror ganske sikkert at han ville vært med meg til legen, men jeg var redd og hadde det travelt..

Så jeg snudde ham ryggen og kjørte hjem, det enkleste.

Han var så utrolig glad i meg, og stolte på meg 100%. Jeg lovet også å komme, men glemte det i kaoset den gangen. Tenk hvor syk han var, visste kanskje ikke hva som skjedde.., og tenk om han ventet hver dag på meg og hadde håpet der?

Jeg vet at jeg ville i det minste snakket alvorlig med ham, truet ham kanskje.. gjort alt for å få ham med meg til legen.. hvis jeg gikk. Men det gjorde jeg ikke.

Hvordan kan man noengang fungere etter noe slikt? Han er død, kommer aldri mer tilbake, gitaren som han klimret på i ensomme stunder ligger i boden hos min andre bror. TV en som han kjøpte for tippegevinsten er gitt til noen andre..

Jeg skulle hjelpe ham med så mye nå, få til et bedre liv, men sviktet ham på det svakeste.

Jeg kan aldri gå tilbake, aldri!! Det er for sent.

Håper jeg kan klare å fungere normalt engang i det minste for ungenes og familiens skyld. Mannen min sier jeg minner om min bror nå, går urolig og angstfyll frem og tilbake, og er blitt psykisk syk av dette.

Jeg klarer ikke styre det, det tar helt overhånd. Gud, min bror, tilgi meg!! :tristbla:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Reza08

Uff, blir mye i denne tråden, tilgi meg, men godt å få det ut et sted hvor jeg vet at andre kanskje følger med og leser. Kanskje det også kan være til hjelp for andre en gang dersom det lysner?

Nå i helgen ble alt svart igjen, og jeg har bare ligget i fosterstilling og holdt mannen min i hånden. Jeg innså at det var kun meg som kunne ha hjulpet ham, og jeg tror ganske sikkert at han ville vært med meg til legen, men jeg var redd og hadde det travelt..

Så jeg snudde ham ryggen og kjørte hjem, det enkleste.

Han var så utrolig glad i meg, og stolte på meg 100%. Jeg lovet også å komme, men glemte det i kaoset den gangen. Tenk hvor syk han var, visste kanskje ikke hva som skjedde.., og tenk om han ventet hver dag på meg og hadde håpet der?

Jeg vet at jeg ville i det minste snakket alvorlig med ham, truet ham kanskje.. gjort alt for å få ham med meg til legen.. hvis jeg gikk. Men det gjorde jeg ikke.

Hvordan kan man noengang fungere etter noe slikt? Han er død, kommer aldri mer tilbake, gitaren som han klimret på i ensomme stunder ligger i boden hos min andre bror. TV en som han kjøpte for tippegevinsten er gitt til noen andre..

Jeg skulle hjelpe ham med så mye nå, få til et bedre liv, men sviktet ham på det svakeste.

Jeg kan aldri gå tilbake, aldri!! Det er for sent.

Håper jeg kan klare å fungere normalt engang i det minste for ungenes og familiens skyld. Mannen min sier jeg minner om min bror nå, går urolig og angstfyll frem og tilbake, og er blitt psykisk syk av dette.

Jeg klarer ikke styre det, det tar helt overhånd. Gud, min bror, tilgi meg!! :tristbla:

Rakel, jeg gråter med deg. Du skriver så mye hjerteskjærende, og det er vondt å tenke på hvordan du har det. Skulle ønske jeg kunne hjelpe deg, du fortjener å få all den støtten du kan få.

Tok med noen flere sanger til deg. Håper du liker dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for sangene, det var snilt, men altfor tøft å høre på slik det er nå. Kanskje senere.. :hug:

Bråvåknet i dag også 04.00. I dag så husker jeg akkurat hva jeg drømte, alt var greit og alt jeg gjorde for min bror var bra.. Men når han ble han syk skulle jeg ha fått ham til sykehuset og lagt ham der før jeg reiste og da sa det stopp. Jeg innså at det gjorde jeg ikke, og bråvåknet.

Jeg gjorde ikke et forsøk engang selv om jeg innerst inne visste at jeg skulle det..

Går hvileløs fram og tilbake her.... hyperventilerer, får ikke ro.

Vet ikke om jeg bør ringe noen.. men hva hjelper det?

Kommer ikke til å ta livet mitt, har tross alt familie, men får lyst å ha fred. Uansett tar vi det kanskje med oss i døden også?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har lest tråden flere ganger og jeg føler med deg. Det er så ufattelig vondt å miste noen som står en nær, og det er så ufattelig vondt å bære på slike tanker som du gjør nå. Du skal ikke bære på dette alene, det blir så tungt.

Du skal ringe noen, Rakel, om ikke annet så for å få ut de vonde tankene i dag. Du må gjenta det mange ganger, sorg kan snakkes mildere og den skyldfølelsen og dårlige samvittigheten du bærer på, må du få ut.

Ta en telefon til Mental Helse, de er der for dem som har bruk for et lyttende øre.

Jeg kan ikke gjøre noe for deg, men jeg kan sende deg varme tanker - og en oppfordring om å søke hjelp. Både for din og for familien din sin skyld.

Hekse :klem:

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...