Mannen min ønsker barn eller skilsmisse

[AnonymBruker]

Det er sant! Føler at jeg har hele livet foran meg. Det å få barn skal glede en og ikke den følelsen jeg satt med. Glad for å høre at du sto for ditt. Det gir meg litt styrke

I unge år er det viktigst-at du prioriterer en utdannelse som kan gi gode inntekter.

Så bør du klare å kjøpe deg en egen bolig.Slik at du har trygge bo-forhold og er med på verdiøkningen/kapitaløkningen boligkjøp og nedbetaling av gjeld er.

Klarer du dette alene-innen du er 35 -38 år.Har du sikret din egen framtid.For resten av livet.

-Da kan du begynne å tenke på barn.Når du vet at du vil ha dem og klarer å forsørge de alene.Uten problemer.

Prøv å ikke gjøre deg økonomisk avhengig av en mann.Det kan være farlig og gi deg et ulykkelig liv.HVIS han viser seg å ikke være noe snill...mange har brent seg på valg av mann,og endt opp med å bli voldsoffere og undertrykt/misbrukt av sin egen mann-i sitt eget hjem.Med skrekkslagne barn som hjelpeløse vitner til det....Da sitter du i saksa.Ikke lett å pakke kofferten å dra-hvis man ikke er økonomisk selvstendig kvinne og klarer å forsørge egne barn alene.

-Gjør du deg avhengig av en mann-er risikoen at du får et hardt og ulykkelig liv....

Så bruk dine ung år på utdannelse og sikre deg økonomisk selvstendighet først.

-Så kan du velge mann-til slutt.Et godt valg.Og du har mligheter å snu-om han ikke er det du trodde.....

Anonymous poster hash: d2363...65b

[Gjest Daenerys]

Han har slått deg i ansiktet? Dra nå, og ikke se deg tilbake. Et barn har ikke godt av å vokse opp i dette forholdet. Det er nok av varselslamper her.

[Gjest Blondie65]

Barn er ikke til for å reparere forhold.

Du drar til studiestedet ditt til våren - med eller - aller helst - uten han. Han prøver å manipulere deg inn i sin verden. Det er en verden der du er bundet på hender og føtter, aller helst isolert fra familien din og der du, ekteskap eller ikke, er nødt å forholde deg til han resten av livet.

Det går også an å snu på flisen og se dette fra hans ståsted: han er klar for barn, og bør finne seg en ny dame som også er klar for dette.

[AnonymBruker]

Han har slått deg i ansiktet? Dra nå, og ikke se deg tilbake. Et barn har ikke godt av å vokse opp i dette forholdet. Det er nok av varselslamper her.

Har han allerede slått deg 1 gang.

Kommer han bare til å slå deg mer-når han føler seg trygg på at di ikke kan forlate han....forde du sitter fast i ekteskapet med hensyn til barn og er økonomisk uselvstendig...Du kommer til å få mye juling-det kan jeg spå deg allerede nå....han høres ikke snill ut...

Han vil ikke ha barn.Han vil ha makt over deg.undertrykke deg,osv tror jeg.

Menn er dessverre noen farlige skapninger for kvinner...

Er en grunn til at fengslene er fulle av menn....

Så jeg sier ikke ette for å skremme deg.Men ikke vær naiv,ung og dum...

Da går du i fella....vi andre ønsker deg et godt liv.Vi ønsker å gi deg styrke-til å ta kloke valg.

Hør på oss!For guds skyld.

Anonymous poster hash: d2363...65b

[Gjest Chloe87]

Nei, vet du hva?! Dere har problemer i forholdet og han tror et barn vil hjelpe? Ja, våkenetter, drittbleier, lite søvn og større utgifter vil sikkert gjøre forholdet bedre... Han legger jo rett og slett press på deg for å få barn og det fortest mulig. Han tenker nok at dette er en måte å fange deg på slik at det blir vanskeligere å gå fra han.

Jeg hadde svart: "Hvis du elsker meg så setter du ikke et slikt ultimatum".

[AnonymBruker]

TS: Ta ut skilsmisse, flytt fra mannen din og så reiser du avgårde og studerer uten han. Får han ut av livet ditt og gå videre med det du vil, VÆR SÅ SNILL. Ja, det blir tøft i begynnelsen, men du kommer over det. Og det vil bli så mye bedre for deg.

Anonymous poster hash: 6aa64...d18

[Vill]

Han har vore voldelig mot deg, og virker veldig kontrollerande. Det aleine er grunn nok til å gå fra han! I tillegg er det store kulturforskjeller mellom dere. Han hjelper ikkje lenger til i huset fordi det er kvinnejobb? Han misliker og hater alle som er uenige med han? Han vil ikkje ha noko med storparten av familien din å gjere. Du er så ung! Eg er sjølv 22 år gammal, og vi har heile livet framfor oss. Du fortjener så mykje betre! Reis til Trondheim, studer, få deg ei utdanning, lev studentlivet, gå på konserter, møt spennande mennesker, få nye venner, kos deg. Vi er bare 22 år ein gang, og ingen skal presse deg til barn før du er klar for det.

[AnonymBruker]

Jeg har kommet borti mitt livs største dillemma. Mannen min ønsker seg barn, men jeg føler meg ikke klar. vi har nå vært gift i 3 1/2 år og han vil ha barn innen 1-2 år. Mannen min er 30 år og 7 år eldre.

Situasjonen jeg er i akkuratt nå er mer vanskelig og komplisert for meg til å si ja.

Ekteskapet mitt har ikke vært perfekt. Vi har hatt mange problemer med tillitt, ærlighet, kommunikasjon. Jeg føler at vi bringer det verste i oss og ikke det beste. Jeg kan ikke snakke for han men jeg har veldig tidlig i ekteskapet merket at kanskje dette forholdet ikke varer. Jeg har hatt mine tvil men samtidig håp.

Det var ikke så lenge siden at jeg dro fra han, på grunn av så mye problemer. Men jeg kom tilbake og håpet at dette skulle funke. Nå har det gått noen måneder siden det skjedde og han tok opp samtalen om barn. Han snakket om hvordan barn fikser forholdet, både meg og han. Med barn får vi en felles fokus og mål. Jeg er enig i at man får felles mål og fokus når man har et barn til felles men jeg er veldig usikker på om det kan "fikse" problemene. Jeg ønsker å "fikse" forholdet utenom barn, og når vi er klare så kan vi få barn.

Til sommer skal jeg egentlig til trondheim for studiet mitt som jeg har lenge planlagt. Og mannen min sier at dersom jeg ikke sier ja til å ha barn innen 1-2 år, så vil han ikke bli med meg. Dersom jeg sier ja så kommer han med meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg føler at presset til å "velge" er så mye. Og jeg klarer ikke komme til en enighet. Håper jeg kan få noen svar som kan hjelpe meg på dette. Kanskje noen som har hatt erfaring med dette?

Håper å få seriøse svar.

Hilsen jente 22 år

Gjør det som føles rett for deg, å få et barn for å fikse forholdet er direkte uansvarlig, så dropp tanken på barn før dere har ryddet opp i forholdet.....hvis det i det hele tatt går, på det du skriver tviler jeg på at dere har en fremtid sammen.

Anonymous poster hash: bf70a...1bf

[Calypso]

Jeg ville valgt skilsmisse. Lett.

[sarah111]

Jeg forstår at du føler at du blottlegger deg her, men samtidig kan det være bra for deg å få svar på det du opplever fra andre som er utenforstående.

I jobben min har jeg hørt mange damer som forteller om det samme, og som også har følt seg forlatt av sin egen familie. De har fått høre at de skal gjøre som mannen sier, og at de skal holde ut. De har ikke fått noen støtte av sin familie når de har opplevd f.eks vold. Jeg forstår det sånn at du har støtte hos din familie? Selv om du ikke gjør sånn som mannen din sier?

Det du forteller om er ofte de første stegene til kontroll, vold og mishandling, og du gjør helt rett i å ikke ville blande et barn inn i dette. For det første for barnet skyld, men også for din egen del. Det er mye lettere å bryte et forhold uten barn hvis det nå kommer så langt.

Du orker ikke å stå på ditt og krangle hele tiden. Særlig når det gjelder små ting. Sånn får han overtaket, og overtaler deg til ting du egentlig ikke vil.

Du er bare 22 år, du skal ikke måtte bekymre deg for å få barn nå. Du skal konsentrere deg om å få en utdannelse, samme hva mannen din mener om det. Det er det beste du kan gjøre for deg selv, for da kan du alltid stå på egne bein, og ikke være avhengig av andre.

Ja riktig. Jeg har i de dagene hatt det så tungt i og med han setter hele "ansvaret" på meg. vpkner med en dårlig magefølelse, klarer ikke å følge med på forelesningen (tar nnoen fag, bare for å være aktiv), og når jeg er alene så klarer jeg så vidt å holde på masken. Så det er deilig å få dette ut. Har snakket med familie, Mamma, søster støtter meg 110 % brødrene min støtter meg også og samme gjør paappa. Men det e eneste de ikke er fornøyd med er at jeg skal bo alene i en helt annen by.

Det med utdanning er virkelig viktg for meg også, fordi da kan jeg stå på mine egne to bein og ikke være avhengig. du har helt rett.

Akuratt nå tenker jeg bare på hvordan ting skal skje. Hvordan jeg skal for det første snakke om det og når. Jeg har ikke lyst å dra tilbake hjem og deretter til trondheim men bare direkte hvis du skjønner. Sist sommer da jeg dro hjem var det sååååå mange spørsmpl som jeg ikke hadde svar på. Det var vanlig spørsmål men jeg følte presset til å svare på ting jeg ikke var klar til. Og jeg ønsker ikke det.

Takk for omtanken

[sarah111]

I unge år er det viktigst-at du prioriterer en utdannelse som kan gi gode inntekter.

Så bør du klare å kjøpe deg en egen bolig.Slik at du har trygge bo-forhold og er med på verdiøkningen/kapitaløkningen boligkjøp og nedbetaling av gjeld er.

Klarer du dette alene-innen du er 35 -38 år.Har du sikret din egen framtid.For resten av livet.

-Da kan du begynne å tenke på barn.Når du vet at du vil ha dem og klarer å forsørge de alene.Uten problemer.

Prøv å ikke gjøre deg økonomisk avhengig av en mann.Det kan være farlig og gi deg et ulykkelig liv.HVIS han viser seg å ikke være noe snill...mange har brent seg på valg av mann,og endt opp med å bli voldsoffere og undertrykt/misbrukt av sin egen mann-i sitt eget hjem.Med skrekkslagne barn som hjelpeløse vitner til det....Da sitter du i saksa.Ikke lett å pakke kofferten å dra-hvis man ikke er økonomisk selvstendig kvinne og klarer å forsørge egne barn alene.

-Gjør du deg avhengig av en mann-er risikoen at du får et hardt og ulykkelig liv....

Så bruk dine ung år på utdannelse og sikre deg økonomisk selvstendighet først.

-Så kan du velge mann-til slutt.Et godt valg.Og du har mligheter å snu-om han ikke er det du trodde.....

Anonymous poster hash: d2363...65b

Kunne ikke sagt det bedre. Er så glad for kloke kommentarer. Har ikek lyst å hente en stakkars barn som ikke har en glad mor eller far for den saks skyld. Har veldig lyst til å først bli selvstendig. For å ikke snakke om; finne meg selv. Jeg pleide å være en skikkelg glad person som likte å omgås med andre mennesker. Er glad på en måte at jeg får sjansen igjen. til å være meg selv.

[sarah111]

Barn er ikke til for å reparere forhold.

Du drar til studiestedet ditt til våren - med eller - aller helst - uten han. Han prøver å manipulere deg inn i sin verden. Det er en verden der du er bundet på hender og føtter, aller helst isolert fra familien din og der du, ekteskap eller ikke, er nødt å forholde deg til han resten av livet.

Det går også an å snu på flisen og se dette fra hans ståsted: han er klar for barn, og bør finne seg en ny dame som også er klar for dette.

Ja det er riktig. Har hatt en vennine som sa til meg "lur han til trondheim og lat som u ikke blir gravid etter 2 år". Selv om vi har hatt våre forskjller så vil jeg virkelig at han kan finne det han leter etter. Kanskje han blir en bedre mann til en annen. Gud vet. Jeg vet bare at jeg har gitt dette forholdet 4 år. og sagt det er siste sjanse hele tiden. Men nå er det han som gir meg ultimatum; og kanskje dette skjedde for det beste. At jeg skulle dra...

[sarah111]

Han har vore voldelig mot deg, og virker veldig kontrollerande. Det aleine er grunn nok til å gå fra han! I tillegg er det store kulturforskjeller mellom dere. Han hjelper ikkje lenger til i huset fordi det er kvinnejobb? Han misliker og hater alle som er uenige med han? Han vil ikkje ha noko med storparten av familien din å gjere. Du er så ung! Eg er sjølv 22 år gammal, og vi har heile livet framfor oss. Du fortjener så mykje betre! Reis til Trondheim, studer, få deg ei utdanning, lev studentlivet, gå på konserter, møt spennande mennesker, få nye venner, kos deg. Vi er bare 22 år ein gang, og ingen skal presse deg til barn før du er klar for det.

Ja herregud det føles så rart å væregift så ung. Merker at jeg har gått glipp av masse som var passende til min alder. Selv om det kommer til å bli vanskelig så syntes jeg det er verdt å fokusere på meg, kun meg. Det er bare for stor byrde å holde såpass ung.

Takk for omtanken

[sarah111]

TS: Ta ut skilsmisse, flytt fra mannen din og så reiser du avgårde og studerer uten han. Får han ut av livet ditt og gå videre med det du vil, VÆR SÅ SNILL. Ja, det blir tøft i begynnelsen, men du kommer over det. Og det vil bli så mye bedre for deg.

Anonymous poster hash: 6aa64...d18

Vurderer dette virkelig etter dette inlegget. Syntes alle har rett, alle mener at jeg burde ta utdanningen min om han blir med eller ikke.

Det er bare så vanskelig når jeg blir påvirket av han og alle følelsene jeg har. Uffameg. Men dette er det beste for meg. Fortjener bedre :/

[Timza]

Når han sa at han ville ha barn innen 1-2 år så sa jeg at jeg forstår at du ønsker å få barn, men jeg er ikke klar. Jeg sa til han at jeg skal tenke på å få det om 4 år helst. Og bare hvis vi har klart å "fikse" de problemene vi har i ekteskapet. Men han nektet og sa "Jeg vet hva jeg vil og det er å ha barn, jeg vet hva jeg taper hvis du ser nei og hva jeg vinner" for å si det mer ordrett.

Ja, hva er det han vinner ved å få barn iløpet av 2 år, mot 4 år? Og hva er det han taper? Syns argumentet virker litt tynn.

[Gjest Blondie65]

La han få ultimatumet sitt: da blir det skilsmisse. Og la han stå for den.

Man skal ikke leve i frykt og ubehag som gift. Og man kan heller ikke fikse et forhold alene.

[AnonymBruker]

Punkt en. Ikke få barn og dra og fortsett utdanningen din! Dette må du faktisk velge, det er ikke en gang noe å tenke på.

Punkt to. Vurder dette forholdet grundig. For meg høres det absolutt ikke ut som et forhold å bli i. For jeg ville det å bli slått/skadet vært grunn nok til å gå i seh selv. Det samme med manglen på likestilling og respekt.

Anonymous poster hash: bc042...e66

[sarah111]

Ja, hva er det han vinner ved å få barn iløpet av 2 år, mot 4 år? Og hva er det han taper? Syns argumentet virker litt tynn.

Det er akkuratt dette jeg hadde problemer med å forstå. Han sier at livet er for kort og man vet ikke når man dør. Han vil derfor ikke vente med barn. Ikke for å virke frekk, men sånn sett så vet man ikke at man lever gjennom dagen heller. Litt teit -.-

[sarah111]

Jeg vil bare takke alle sammen for gode råd. Har virkelig følt meg nærmest fysisk syk av dette kaoset de siste dagene. Men føler meg faktisk lettet nå. Jeg vet at det er mye bedre for meg å bare dra. Han elsker meg tydeligvis ikke så mye som jeg elsker han...

Men fy søren så vanskelig dette er. Bare tanken å gå, leve alene og bare ikke ha han ved meg er skummelt. Tror virkelig at jeg er helt besatt og dette har gjort meg blind. Håper smerten, usikkerheten og alt det vonde går vekk.

[AnonymBruker]

Du virker veldig fornuftig og oppegående så selvom det kommer til å gjøre vondt så tror jeg du vil komme deg igjennom det på best mulig måte og komme sterkere ut på den andre siden

Sender deg en stor klem!

Anonymous poster hash: 1f405...3c8