Mannen min ønsker barn eller skilsmisse

[AnonymBruker]

Hadde du rundet 30 hadde jeg forstått det. Men nå er du for ung for barn. Du er til og med for å ung for å være gift. Et godt eksempel på at stor alderforskjell ikke alltid er lurt.

Tror du at hans ønske om barn er en måte å kontrollere deg på? Er han redd du skal utvikle deg og forsvinne fra han om du begynner å studere?

I dette tilfellet er mitt råd: Ta ut skilsmisse og lev livet ditt. Du er altfor ung til å velge bort det du ønsker. Tenk på deg selv.

Anonymous poster hash: 6aa64...d18

[sarah111]

Er du og mannen din etnisk norske? Hvis ikke så tror jeg kultur og religion også har sitt å si her for hvordan dette kan bli og hvordan dette kan løses.

I noen tilfeller føler menn at de har kontroll over damen når de får barn. Da må hun ta seg av barnet, og får mindre tid og ønsker til å gjøre andre ting. Hvis du tror at det er tilfellet med din mann, så kanskje han egentlig ikke vil at du skal ta videre utdannelse, og at han føler at et barn vil begrense deg. Det er ikke den rette grunnen til å få barn.

Anonymous poster hash: 6d8ca...b97

Heisann

nei vi er ikke etnisk norske. Jeg er født og oppvokst i norge og vi giftet oss da vi var nyforelsket. For å si det ordentlig så kjente vi ikke hverandre så godt. Jeg var heller ikke erfaren på livet i det hele tatt.

Som familien min og vennen mine som kjenner han sier at dette er tilfelle. Han sier til og med at "Jeg vet at du et godt hjertet og mener at barn kan hjelpe deg å priotere forholdet" Han mener at jeg prioterer alt annet speiselt min egen familie. Han hater familien min utenom pappa fordi de har samme tankegang. Han snakker dritt om familien min hver dag og nekter å ha et forhold med de. jeg er ganske nær familien min men på grunn av han kan ikke ha den samme kontakten. Han sier at når man gifter seg så er mannen den førse prioteringen :S

[sarah111]

Hadde du rundet 30 hadde jeg forstått det. Men nå er du for ung for barn. Du er til og med for å ung for å være gift. Et godt eksempel på at stor alderforskjell ikke alltid er lurt.

Tror du at hans ønske om barn er en måte å kontrollere deg på? Er han redd du skal utvikle deg og forsvinne fra han om du begynner å studere?

I dette tilfellet er mitt råd: Ta ut skilsmisse og lev livet ditt. Du er altfor ung til å velge bort det du ønsker. Tenk på deg selv.

Anonymous poster hash: 6aa64...d18

Dette kan faktisk være tilfelle. jeg trur han er veldig usikker og har dårlig selvtillit at dette går utover meg og forholdet vårt. Kunne ikek ssagt det bedre.

[Leini]

NEI NEI NEI

Herligheten, ser han kun på deg som en rugemaskin?

Som andre sier så er ikke et barn som lim, i et vanskelig forhold vil det bli mer som en kie. Hormoner, våkenetter, ekstra utgifter og du må sette studie på vent. Igjen.

[AnonymBruker]

Jeg har kommet borti mitt livs største dillemma. Mannen min ønsker seg barn, men jeg føler meg ikke klar. vi har nå vært gift i 3 1/2 år og han vil ha barn innen 1-2 år. Mannen min er 30 år og 7 år eldre.

Situasjonen jeg er i akkuratt nå er mer vanskelig og komplisert for meg til å si ja.

Ekteskapet mitt har ikke vært perfekt. Vi har hatt mange problemer med tillitt, ærlighet, kommunikasjon. Jeg føler at vi bringer det verste i oss og ikke det beste. Jeg kan ikke snakke for han men jeg har veldig tidlig i ekteskapet merket at kanskje dette forholdet ikke varer. Jeg har hatt mine tvil men samtidig håp.

Det var ikke så lenge siden at jeg dro fra han, på grunn av så mye problemer. Men jeg kom tilbake og håpet at dette skulle funke. Nå har det gått noen måneder siden det skjedde og han tok opp samtalen om barn. Han snakket om hvordan barn fikser forholdet, både meg og han. Med barn får vi en felles fokus og mål. Jeg er enig i at man får felles mål og fokus når man har et barn til felles men jeg er veldig usikker på om det kan "fikse" problemene. Jeg ønsker å "fikse" forholdet utenom barn, og når vi er klare så kan vi få barn.

Til sommer skal jeg egentlig til trondheim for studiet mitt som jeg har lenge planlagt. Og mannen min sier at dersom jeg ikke sier ja til å ha barn innen 1-2 år, så vil han ikke bli med meg. Dersom jeg sier ja så kommer han med meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg føler at presset til å "velge" er så mye. Og jeg klarer ikke komme til en enighet. Håper jeg kan få noen svar som kan hjelpe meg på dette. Kanskje noen som har hatt erfaring med dette?

Håper å få seriøse svar.

Hilsen jente 22 år

Tulling, du har giftet deg for tidlig. Hadde du vært eldre så hadde du nok tenkt deg godt om, og at du hadde nok hørt den biologiske klokken tikke. Men at du føler deg presset sier mye om deg når du har gjort det valget å ha giftet deg tidlig.

Anonymous poster hash: a7f9e...93f

[AnonymBruker]

Jeg har kommet borti mitt livs største dillemma. Mannen min ønsker seg barn, men jeg føler meg ikke klar. vi har nå vært gift i 3 1/2 år og han vil ha barn innen 1-2 år. Mannen min er 30 år og 7 år eldre.

Situasjonen jeg er i akkuratt nå er mer vanskelig og komplisert for meg til å si ja.

Ekteskapet mitt har ikke vært perfekt. Vi har hatt mange problemer med tillitt, ærlighet, kommunikasjon. Jeg føler at vi bringer det verste i oss og ikke det beste. Jeg kan ikke snakke for han men jeg har veldig tidlig i ekteskapet merket at kanskje dette forholdet ikke varer. Jeg har hatt mine tvil men samtidig håp.

Det var ikke så lenge siden at jeg dro fra han, på grunn av så mye problemer. Men jeg kom tilbake og håpet at dette skulle funke. Nå har det gått noen måneder siden det skjedde og han tok opp samtalen om barn. Han snakket om hvordan barn fikser forholdet, både meg og han. Med barn får vi en felles fokus og mål. Jeg er enig i at man får felles mål og fokus når man har et barn til felles men jeg er veldig usikker på om det kan "fikse" problemene. Jeg ønsker å "fikse" forholdet utenom barn, og når vi er klare så kan vi få barn.

Til sommer skal jeg egentlig til trondheim for studiet mitt som jeg har lenge planlagt. Og mannen min sier at dersom jeg ikke sier ja til å ha barn innen 1-2 år, så vil han ikke bli med meg. Dersom jeg sier ja så kommer han med meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg føler at presset til å "velge" er så mye. Og jeg klarer ikke komme til en enighet. Håper jeg kan få noen svar som kan hjelpe meg på dette. Kanskje noen som har hatt erfaring med dette?

Håper å få seriøse svar.

Hilsen jente 22 år

Du er bare 22 år,du er jo knapt voksen selv.Så vil råde deg til å bryte med fyren tvert.Vær sterk og stå på ditt,ikke la deg presse til noe du ikke aner omfanget av,eller er klar for enda..Skill deg.Mens du enda kan...

Så ung som du er -så har du enda 20 år til-før du trenger å velge å få barn eller ikke.Mange kvinner i dag venter til seint i 30 årene,rett før 40 års alderen,før de får første barn.Mange rekker å få 2 barn etter fylte 40 år...

Svangerskap og fødtsel kan ødelegge helsen din permanent,skjer utrolig mange grusomme skader i forbindelse med fødtsler,som aldri lar seg reparere...å vente med barnefødtsler til man skjønner konsekvensene av det-er lurt for helsen og din økonomiske situasjon,senere i livet...

Du blir å angre bittert-om du lar deg presse til noe du egentlig ikke vil.

Jeg har vært utsatt for samme press selv,mange ganger..Dumpa fyren.Heldigvis var jeg sterk nok til det.

Har aldri angret på det.Er sjeleglad for det i dag : )

I ettertid ser jeg også at ingen av de mennene var riktige for meg heller.

Anonymous poster hash: d2363...65b

[Majott]

Heisann

nei vi er ikke etnisk norske. Jeg er født og oppvokst i norge og vi giftet oss da vi var nyforelsket. For å si det ordentlig så kjente vi ikke hverandre så godt. Jeg var heller ikke erfaren på livet i det hele tatt.

Som familien min og vennen mine som kjenner han sier at dette er tilfelle. Han sier til og med at "Jeg vet at du et godt hjertet og mener at barn kan hjelpe deg å priotere forholdet" Han mener at jeg prioterer alt annet speiselt min egen familie. Han hater familien min utenom pappa fordi de har samme tankegang. Han snakker dritt om familien min hver dag og nekter å ha et forhold med de. jeg er ganske nær familien min men på grunn av han kan ikke ha den samme kontakten. Han sier at når man gifter seg så er mannen den førse prioteringen :S

Dette er vanskelig å forholde seg til når du er født og oppvokst i Norge, men likevel må ta en annen kultur inn til forskjell fra det du er oppvokst med.

Jeg synes mannen din viser dårlige tegn. Han vil ikke ha noe med familien din å gjøre, annet enn med din far, som kanskje har de samme meninger som han? Du er oppvokst her, men nå skal du gi avkall på alle de goder kvinner her har? Og også gi avkall på din familie. Er du villig til det?

Jeg tror han bruker ønsket om barn for egentlig å få kontroll på deg. Synes han egentlig at det er ok at du tar videre utdanning?

[sarah111]

Du får forhandle og si at du kan si ja hvis det er 2 til 4 år istedet. ^^

Grunnen er studier og jobb, ting må på plass først og forstår han ikke det så får du jo ikke gjøre annet enn å si ok, da blir det ingenting og du får friheten av å gå.

Når han sa at han ville ha barn innen 1-2 år så sa jeg at jeg forstår at du ønsker å få barn, men jeg er ikke klar. Jeg sa til han at jeg skal tenke på å få det om 4 år helst. Og bare hvis vi har klart å "fikse" de problemene vi har i ekteskapet. Men han nektet og sa "Jeg vet hva jeg vil og det er å ha barn, jeg vet hva jeg taper hvis du ser nei og hva jeg vinner" for å si det mer ordrett.

[sarah111]

Dette er vanskelig å forholde seg til når du er født og oppvokst i Norge, men likevel må ta en annen kultur inn til forskjell fra det du er oppvokst med.

Jeg synes mannen din viser dårlige tegn. Han vil ikke ha noe med familien din å gjøre, annet enn med din far, som kanskje har de samme meninger som han? Du er oppvokst her, men nå skal du gi avkall på alle de goder kvinner her har? Og også gi avkall på din familie. Er du villig til det?

Jeg tror han bruker ønsket om barn for egentlig å få kontroll på deg. Synes han egentlig at det er ok at du tar videre utdanning?

Han sier at han kommer til å støtte meg 100 % med barn og studier. Han sier at han skal jobbe og gjøre alt for at vi skal ha det bra. BARE OM JEG SIER JA TIL BARN.

jeg hadde heller ønsket at han sa de tingene utenom barn. Hvis du skjønner

[Majott]

Men er skilsmisse greit i din kultur og religion? Du sier han enten vil ha barn nå eller skilsmisse. Hva innebærer skilsmisse for deg?

[Majott]

Han sier at han kommer til å støtte meg 100 % med barn og studier. Han sier at han skal jobbe og gjøre alt for at vi skal ha det bra. BARE OM JEG SIER JA TIL BARN.

jeg hadde heller ønsket at han sa de tingene utenom barn. Hvis du skjønner

Han presser deg jo. Ikke bare med barn, men også i og med at han ikke vil ha noe med din familie å gjøre. Hvorfor vil han ikke det egentlig? Hvorfor er det bare din far som er ok, men ikke din mor og dine søsken? Er det noe galt med dem i hans øyne? Og i så fall hva??

[sarah111]

Men er skilsmisse greit i din kultur og religion? Du sier han enten vil ha barn nå eller skilsmisse. Hva innebærer skilsmisse for deg?

Ja det er greit i min kultur. ikke noe problemer med det. Foreldrene mine er faktisk skilt, og så jeg har opplevd hvordan det er å være barn av skilsmisse. og vet at det ikke er sunt å få barn dersom man ikke har et sunt forhold.

[SmallTalk]

Er dette en mann du i det hele tatt ønsker å få barn med? Er dette en mann du ønsker at skal få lov til å kue deg resten av livet? Ønsker du å måtte sette til side dine egne ønsker for å tilfredsstille mannen din?

Svaret på disse spørsmålene burde være nei, og du gjør deg selv en tjeneste dersom du reiser til Trondheim til våren og samtidig tar ut skilsmisse. Dette er ikke en sunt ekteskap. Det er ikke bygget på like verdier og dere virker å være for forskjellige til at dere vil kunne komme til å enes om viktige ting. Bare det at mannen din mener at dere burde få et barn for å reparere ekteskapet deres er galskap. Barn skal fåes fordi man ønsker barn, ikke fordi man vil prøve å redde et havarert ekteskap. Det er oppskriften på katastrofe.

[Gjest tomasjj]

Nei, dette høres ikke bra ut.

Dere har problemer i forholdet fra før. Han har hastverk og driver med utpressing.

Uakseptabelt. Dere må begge være klare, og barn reparerer ikke forhold.

Det er en klassisk feil som mange har gjort før deg.

[sarah111]

Han presser deg jo. Ikke bare med barn, men også i og med at han ikke vil ha noe med din familie å gjøre. Hvorfor vil han ikke det egentlig? Hvorfor er det bare din far som er ok, men ikke din mor og dine søsken? Er det noe galt med dem i hans øyne? Og i så fall hva??

Først likte han ikke søstra mi og mannen hennes. Eller han hater svigerbror fordi han er ikke mann og han er som han sier det "dame". Svigerbror er ganske chill og han er faktisk den beste beste beste mannen som finnes. Søstra mi er ganske lykkelig og de er lykkelig sammen. Han liker ikke han fordi vi hadde kranglet en dag og da hadde svigerbror sett mannen min et sted han ikke burde vært. Og svigerbror sa ifra til han at du burde dra til kona di og trøste henne isteden å være her.

Når saken kommer til moren min og søstra mi, så sier han at de blander seg hele tiden i livet vårt. Og de førsøker å odelegge forholdet. Det var i utgansgpunktet mamma og søster som støttet oss i begynnelsen for å bli gift (pappa ønsket ikke dette på starten). Men etter hvert når kranglingen begynte så hadde jeg ingen andre enn familien å snakke om (vet ikke om det var det rette å gjøre) men hadde et behov for å kunne snakke med noen. Mamma har hatt mange samtaler med han og gitt råd til oss. soM HAN IKKE LIKTE. Og nå liker han ikke broren min fordi han truet han etter at mannen min skadet meg.

[Majott]

Det han altså vil er at du kutter kontakten med de han ikke liker av din familie, sånn at du har bare han å forholde deg til?

Han har skadet deg? Hvor alvorlig var det?

Og dermed liker han ikke din bror som mislikte at han gjorde det.

Han presser deg til å kutte kontakten med din familie, og han presser deg til å få barn. Jeg tror også han vil presse deg til å avslutte studiene hvis du fortsetter med han, og særlig hvis du får barn.

Du er i starten av et forhold som vil bestå av at mannen bestemmer over deg, og presser deg til å gjøre det han vil og på hans måte.

Det tror jeg.

Du ser de første tegnene på det nå, og om du føyer deg, vil ikke kravene bli mindre. Straffene blir også større etterhvert. Og om du kutter kontakten med din familie, som han vil, så vil ikke de kunne beskytte deg heller.

Jeg gjetter at dere er muslimer? Og det er helt greit. Det er bare ikke så enkelt å være muslimsk kvinne oppvokst i Norge. Det er mye som kræsjer der, i forhold til både religion og at en er oppvokst med begge kulturer.

[sarah111]

Det han altså vil er at du kutter kontakten med de han ikke liker av din familie, sånn at du har bare han å forholde deg til?

Han har skadet deg? Hvor alvorlig var det?

Og dermed liker han ikke din bror som mislikte at han gjorde det.

Han presser deg til å kutte kontakten med din familie, og han presser deg til å få barn. Jeg tror også han vil presse deg til å avslutte studiene hvis du fortsetter med han, og særlig hvis du får barn.

Du er i starten av et forhold som vil bestå av at mannen bestemmer over deg, og presser deg til å gjøre det han vil og på hans måte.

Det tror jeg.

Du ser de første tegnene på det nå, og om du føyer deg, vil ikke kravene bli mindre. Straffene blir også større etterhvert. Og om du kutter kontakten med din familie, som han vil, så vil ikke de kunne beskytte deg heller.

Jeg gjetter at dere er muslimer? Og det er helt greit. Det er bare ikke så enkelt å være muslimsk kvinne oppvokst i Norge. Det er mye som kræsjer der, i forhold til både religion og at en er oppvokst med begge kulturer.

Hei mye av dette du sier har sannhet i det. Jeg har alltid vært enn sånn person som ønsker likestilling. På starten hjalp han mye til hjemmet men plutselig så gjorde han ikke det. Han mente det er kvinnens jobb i vår kultur. Han kaller meg for norsk hele tiden fordi jeg ikke gjør de tingene han mener er riktige. Det var dette kranglingene handlet om på starten så gik det over til hvordan jeg kler meg. Jeg har alltid motsagt han. Men dette har gradvis blitt mindre. For å være helt ærlig så hadde jeg bare ikke nok energi til å diksuterer så jeg bare sa ja.

Jeg vil tro at det at jeg har sagt ja til nesten alt, så føler han at han kan få meg til å få barn også. Jeg kan takle det som gjelder meg, fordi det skader ingen andre enn meg selv. Men jeg kan ikke tillate meg selv å skade et lite barn via at vi krangler. Hvis du forstår.

Det med skade. så skal jeg være ærlig at jeg har også vært aggresiv tilbake. men alt staret da han klappet meg da vi var nylig gift. Men jeg har ikke vært aggressiv tilbake i de siste to årene. Men dette var ikke tilfelle med han. Han slo meg (bokset i ansiktet mitt) for noen månender siden, etter at jeg dro fra han og kom tilbake hjem. Da ringte jeg broren min og broren min sa at hvis du rører søstra mi igjen så kommer jeg.

uff føler meg skikkelig blottet med alt dette. men første steget er å være ærlig med seg selv : )

[sarah111]

Du er bare 22 år,du er jo knapt voksen selv.Så vil råde deg til å bryte med fyren tvert.Vær sterk og stå på ditt,ikke la deg presse til noe du ikke aner omfanget av,eller er klar for enda..Skill deg.Mens du enda kan...

Så ung som du er -så har du enda 20 år til-før du trenger å velge å få barn eller ikke.Mange kvinner i dag venter til seint i 30 årene,rett før 40 års alderen,før de får første barn.Mange rekker å få 2 barn etter fylte 40 år...

Svangerskap og fødtsel kan ødelegge helsen din permanent,skjer utrolig mange grusomme skader i forbindelse med fødtsler,som aldri lar seg reparere...å vente med barnefødtsler til man skjønner konsekvensene av det-er lurt for helsen og din økonomiske situasjon,senere i livet...

Du blir å angre bittert-om du lar deg presse til noe du egentlig ikke vil.

Jeg har vært utsatt for samme press selv,mange ganger..Dumpa fyren.Heldigvis var jeg sterk nok til det.

Har aldri angret på det.Er sjeleglad for det i dag : )

I ettertid ser jeg også at ingen av de mennene var riktige for meg heller.

Anonymous poster hash: d2363...65b

Det er sant! Føler at jeg har hele livet foran meg. Det å få barn skal glede en og ikke den følelsen jeg satt med. Glad for å høre at du sto for ditt. Det gir meg litt styrke

[Majott]

Hei mye av dette du sier har sannhet i det. Jeg har alltid vært enn sånn person som ønsker likestilling. På starten hjalp han mye til hjemmet men plutselig så gjorde han ikke det. Han mente det er kvinnens jobb i vår kultur. Han kaller meg for norsk hele tiden fordi jeg ikke gjør de tingene han mener er riktige. Det var dette kranglingene handlet om på starten så gik det over til hvordan jeg kler meg. Jeg har alltid motsagt han. Men dette har gradvis blitt mindre. For å være helt ærlig så hadde jeg bare ikke nok energi til å diksuterer så jeg bare sa ja.

Jeg vil tro at det at jeg har sagt ja til nesten alt, så føler han at han kan få meg til å få barn også. Jeg kan takle det som gjelder meg, fordi det skader ingen andre enn meg selv. Men jeg kan ikke tillate meg selv å skade et lite barn via at vi krangler. Hvis du forstår.

Det med skade. så skal jeg være ærlig at jeg har også vært aggresiv tilbake. men alt staret da han klappet meg da vi var nylig gift. Men jeg har ikke vært aggressiv tilbake i de siste to årene. Men dette var ikke tilfelle med han. Han slo meg (bokset i ansiktet mitt) for noen månender siden, etter at jeg dro fra han og kom tilbake hjem. Da ringte jeg broren min og broren min sa at hvis du rører søstra mi igjen så kommer jeg.

uff føler meg skikkelig blottet med alt dette. men første steget er å være ærlig med seg selv : )

Jeg forstår at du føler at du blottlegger deg her, men samtidig kan det være bra for deg å få svar på det du opplever fra andre som er utenforstående.

I jobben min har jeg hørt mange damer som forteller om det samme, og som også har følt seg forlatt av sin egen familie. De har fått høre at de skal gjøre som mannen sier, og at de skal holde ut. De har ikke fått noen støtte av sin familie når de har opplevd f.eks vold. Jeg forstår det sånn at du har støtte hos din familie? Selv om du ikke gjør sånn som mannen din sier?

Det du forteller om er ofte de første stegene til kontroll, vold og mishandling, og du gjør helt rett i å ikke ville blande et barn inn i dette. For det første for barnet skyld, men også for din egen del. Det er mye lettere å bryte et forhold uten barn hvis det nå kommer så langt.

Du orker ikke å stå på ditt og krangle hele tiden. Særlig når det gjelder små ting. Sånn får han overtaket, og overtaler deg til ting du egentlig ikke vil.

Du er bare 22 år, du skal ikke måtte bekymre deg for å få barn nå. Du skal konsentrere deg om å få en utdannelse, samme hva mannen din mener om det. Det er det beste du kan gjøre for deg selv, for da kan du alltid stå på egne bein, og ikke være avhengig av andre.

Endret 25. november 2014 av Majott

[Molte]

Barn fikser ikke et forhold. Er jo flere som sliter og får seg et sjokk når man får barn sammen, og det kan forverre forholdet.

Hverdagen blir helt anderledes med barn, så å reparere forholdet med et barn fungere svært dårlig.

Dere har allerede problemer i forholdet, ordne opp i det før det kommer et barn inn i bildet.

Gi han et ultimatum istedet. "Før vi planlegger barn, så skal vi ordne opp i problemene i forholdet før det kommer et barn, hvs ikke det skjer så blir det ingen barn"

Hvis han ikke godtar det, så får han heller bare skille seg..