Gå til innhold

Et "liv" uten samliv og relasjoner


WubWub

Anbefalte innlegg

Jeg tror ikke, jeg vet. Jeg har gjort det i over 15 år nå og henger med fremdeles. De første 3 årene var vanskeligst for da trodde jeg enda at jeg kunne klare å få venner her. Så resignerte jeg. Det går ikke. Folk vil bare ikke. De har nok med seg og sitt.

Hadde riktignok en runde med depresjoner for en del år siden, men det gikk over. Hvor mye ensomheten hadde å gjøre med den saken aner jeg ikke. Det ble i allfall utløst av andre ting, men ensomhet kan nok ha vært en underliggende årsak til at det slo ut.

Tror for øvrig ikke jeg egner meg som drapsmann, verken som serie- eller i noen annen form.

Men, ja, det hender jeg lurer på hvordan det føles å ha et normalt liv med venner, familie og tja...bare et liv som alle andre.

Er det ingen sider eller lignende du kan melde deg inn i, der du kan møte andre som også vil ha selskap i samme del av landet som deg?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

For fem år siden fikk jeg en kronisk sykdom, og alle venner utenom to stykker forsvant. Hadde telefonisk kontakt med disse to, samt traff dem en gang i måneden eller så. Det siste året har jeg kun hatt kontakt med én av dem. Er selv ute av huset 7-12 ganger i året. Synes det går greit. Jeg er for syk til å orke noe særlig annet. Er misunnelig på alle som har jobb, venner, barn, kan trene, har en hobby osv.

Anonymous poster hash: 81fd2...e33

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Personlighetsforstyrrelser utvikles i hovedsak i barndom og ungdomstid, så det hadde man nok ikke pådratt seg. Men depresjon er høyest sannsynlig. Noen klarer seg bedre alene enn andre.



Anonymous poster hash: 76138...f23
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har vanskelig for å se for meg dette scenarioet for min del. Har nokså stor familie og barn/stebarn, og en del venner. Er ikke en supersosial person, og trives svært godt i eget selskap.

HVIS jeg hadde vært uten familie/venner, seg jeg for meg at en god del av mitt sosiale behov ville blitt dekket på jobb. Har mange kolleger, og er ikke redd for å by på meg selv. Ellers tror jeg at jeg i et slikt tilfelle i større grad enn i dag ville oppsøkt arrangementer med mange folk.

Tror verken jeg hadde blitt seriemorder eller vanvittig sær, men kanskje deprimert om situasjonen vedvarte over år. I alle fall hvis jeg gjorde alt i min makt for å komme meg ut av situasjonen, uten å oppleve å lykkes med det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror ikke, jeg vet. Jeg har gjort det i over 15 år nå og henger med fremdeles. De første 3 årene var vanskeligst for da trodde jeg enda at jeg kunne klare å få venner her. Så resignerte jeg. Det går ikke. Folk vil bare ikke. De har nok med seg og sitt.

Hadde riktignok en runde med depresjoner for en del år siden, men det gikk over. Hvor mye ensomheten hadde å gjøre med den saken aner jeg ikke. Det ble i allfall utløst av andre ting, men ensomhet kan nok ha vært en underliggende årsak til at det slo ut.

Tror for øvrig ikke jeg egner meg som drapsmann, verken som serie- eller i noen annen form.

Men, ja, det hender jeg lurer på hvordan det føles å ha et normalt liv med venner, familie og tja...bare et liv som alle andre.

Dette høres sårt ut, men det kan hende du har lært deg å leve med det. Men hvorfor ikke flytte? Prøve lykken et annet sted? Hva er det som holder deg igjen på et sted der du er helt alene?

Jeg har "kjent deg" i mange år, dvs jeg har lest mange innlegg du har skrevet her, og jeg vet du er ei sterk dame, som også finner mye verdi i jobben din. Du er også ei dame som mange liker, utfra alt du har skrevet, så jeg tror nok du lett hadde funnet venner og et bedre liv et annet sted. Men det du sier her, høres ille ut.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Dette høres sårt ut, men det kan hende du har lært deg å leve med det. Men hvorfor ikke flytte? Prøve lykken et annet sted? Hva er det som holder deg igjen på et sted der du er helt alene?

Jobb. Jeg har en ganske høy utdannelse i en litt småsær studieretning, og dessverre tenkte jeg ikke geografi da jeg utdannet meg. Dermed er jeg ikke så lett flyttbar, for "min" jobb finnes ikke alle steder i landet. Jeg tenker også at nissen ofte følger med på lasset, slik at jeg ikke har noen garanti for at ting vil bli bedre andre steder. Det kan være noe i meg selv som trigger denne avstanden, selv om jeg alltid klarte å finne i det minste noen venner før. Ting var tross alt lettere da jeg var yngre og mine jevnaldrende også var i etableringsfasen. Da er alle mer innstilt på å danne vennskap.

Dessuten har jeg hyggelige kolleger og mesteparten av tiden liker jeg faktisk jobben min. Det gjør det lettere å bli. Hadde jeg hatet alt og alle, hadde jeg nok flyttet for lengst.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lever høyst frivillig tilnærmet et slikt liv, og er sjeleglad for masse alenetid og slippe å forholde meg til alle typer mennesker hele tiden. Nå skal tilføyes at jeg har både slekt og venner jeg har kontakt med, men det kan gå uker mellom hver gang vi møtes. På jobb går jeg nesten kun for å tjene litt penger og kan ikke komme meg fort nok hjem til mine hobbier og prosjekter. Å bli deprimert ligger ikke for meg og jeg vil iallefall ikke ha selskap kun for selskapets skyld. Seriemorder, jeg? :ler:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lever høyst frivillig tilnærmet et slikt liv, og er sjeleglad for masse alenetid og slippe å forholde meg til alle typer mennesker hele tiden. Nå skal tilføyes at jeg har både slekt og venner jeg har kontakt med, men det kan gå uker mellom hver gang vi møtes. På jobb går jeg nesten kun for å tjene litt penger og kan ikke komme meg fort nok hjem til mine hobbier og prosjekter. Å bli deprimert ligger ikke for meg og jeg vil iallefall ikke ha selskap kun for selskapets skyld. Seriemorder, jeg? :ler:

Det hørtes absolutt ikke på noe slags måte som om du lever et tilnærmet likt liv som det hypotetiske scenarioet som jeg tok opp. Du har jo samliv og relasjoner til de grader, du er sosialisert på jobb som du sier, du har familie og venner som du treffer med noen ukers mellomrom.

Tråden min er myntet på folk som har sosial kontakt med andre mennesker med 5-10 års mellomrom. Dvs de som ikke har jobb, de som ikke har familie eller venner å treffe og ikke har noen å prate med. Det finnes dessverre flere mennesker enn vi liker tro som lever under slike omstendigheter,

Og tro meg det er tøft. Noen velger jo et isolert liv av fri vilje, men da er det som regel noen personlighetsforstyrrelser inne i bildet som har asosial adferd som symptom, for de så funker det jo greit å være alene. Men for de som lever ufrivilling i en ensom tilværelse over mange år så tar det på både mentalt og fysisk

Endret av WubWub
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ok, da har vi litt forskjellige varianter ute og går. Og som nevnt før her, det er jo stor forskjell på om det er frivillig eller motsatt. Man trenger ikke være totalt asosial og mannevond fordi om man ikke ser folk på ei stund, var mitt poeng. Den typen du tenker på er heldigvis i mindretall. Men farlige nok hvis de begynner å slå vilt rundt seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ingen nære venner, og har lite kontakt med slekt. Sånn har det vært i en del år.

Bor langt unna de to jeg kan kalle nærmeste familie, snakker sjelden med de. Besøker/har besøk av en bekjent 6-8 ganger i året. Har kontakt med et par via sms et par ganger i måneden. Ser en venn/bekjent et par ganger i uka. Hadde en kjæreste i noen år, og var litt sammen med hans venner og familie. Men etter at det ble slutt, er jeg stort sett alene.

Trist at det har blitt sånn.

Hadde aldri trodd jeg ville taklet det for mange år siden. Det er utrolig hva man blir vant med...

Men bra er det ikke. Jeg har stagnert, vet ikke helt hvem jeg er lenger, er deprimert, har angst.. Det blir en vond sirkel, for jo mer man er vekk fra folk, jo mer håpløst virker det å skulle forholde seg til folk og ha normale relasjoner igjen.

Ikke før de siste mnd har jeg begynt i behandling, skal bearbeide ting, og få hjelp til å komme tilbake til mer normal tilværelse.

Relasjoner til andre folk er jo egentlig det eneste som virkelig gir mening her i verden, synes jeg. Har tro på at det blir bedre etter hvert.



Anonymous poster hash: bdb49...491
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...