Et "liv" uten samliv og relasjoner

[WubWub]

Om du hadde levd 5-10 år uten venner, kjæreste eller familie og vært stort sett alene med deg selv.

Hvordan tror du at dette hadde preget deg? Hadde du blitt psykisk syk eller pådratt deg store depresjoner eller i verste fall personlighetsforstyrrelser?

Det sies jo at vi mennesker er sosiale dyr som er avhengig av å ha et sosialt nettverk rundt oss for å trives og bli beriket som menneske både følelsesmessig og fysisk.

Men dessverre er det mange ensomme sjeler der ute. Så hvordan tror du at du hadde tatt det om du har levd lenge i full isolasjon som jeg har gjort?

[AnonymBruker]

Nei.

Anonymous poster hash: 935de...62a

[Gjest Faerunpedia]

Man venner seg vel til det, men sunt er det nok ikke. Jeg har aldri prøvd det utover noen uker om gangen, men tror jeg hadde blitt deprimert rimelig fort. Og litt smågal.. Jeg beundrer mennesker som holder ut uten andre og forstår ikke helt hvordan dere klarer det.

[Gjest Amémonos]

For meg ville et liv uten venner og familie vært fullstendig meningsløst. Jeg er mye alene og trives med det (er introvert), men blir fort deprimert hvis det går for lang tid mellom hver gang jeg er sosial.

[Kontormus]

Det finns mange mennesker som lever slik. De takler det forskjellig, og noen gjør det beste de kan ut av situasjonen med å oppsøke steder der de kan treffe andre mennesker å være sosial.

Andre blir folkeskye og går helst ikke ut. Trenger de hjelp fra Hjemmetjenesten ser de helst at de gjør det de skal og kommer seg ut igjen. Det er oftest eldre mennesker som ender opp helt alene og uten familie.

[AnonymBruker]

Jeg lever et slik liv. Det siste året har jeg hatt kjæreste, men årene før det var jeg singel.

Anonymous poster hash: 797b2...0fe

[Gypsy22]

Jeg hadde ikke hatt det bra, er veldig sosial..

Tror jeg hadde blitt et psykeriatrisk tilfelle

[WubWub]

Det finns mange mennesker som lever slik. De takler det forskjellig, og noen gjør det beste de kan ut av situasjonen med å oppsøke steder der de kan treffe andre mennesker å være sosial.

Andre blir folkeskye og går helst ikke ut. Trenger de hjelp fra Hjemmetjenesten ser de helst at de gjør det de skal og kommer seg ut igjen. Det er oftest eldre mennesker som ender opp helt alene og uten familie.

At det er mange eldre som lever slik forundrer meg ikke dessverre. Det er trist men det kan jo være hovedårsaken til at så mange av de blir bitre på sine eldre dager.

Men hva med unge mennesker som lever mutters alene fra de er 20 til 30-40 ? Jeg vil tro at i et slikt tilfelle så vil det få store konsekvenser mentalt for vedkommende som har levd slik.

Omtrent samtlige seriedrapsmenn som går amok i usa på skoler og offentlige plasser har jo i nesten alle tilfeller vært såkaldte isolerte ensomme ulver. Det har skjedd i sverige og finland også.

Om man ikke får innspil og har andre mennesker å samhandle med i livet så mister man mye av sin identitet og blir kanskje ofte byttet ut med noe stygt og mørkt når mennesket som lever slik ikke ser noe lys i enden av tunnelen?

Og jo lengre man isolerer seg selv jo særere blir man og det vil etterhvert bli vanskligere og vanskligere skaffe seg venner eller kjærester

[Gjest Rhaegar Targaryen]

Det hadde jeg fint greid.

Men nå er jeg en av disse merkelige vesen som liker meg veldig godt alene. Og foretrekker å være alene.

Det er tross alt nesten slik jeg lever nå. Og det er nøyaktig det livet jeg vil leve.

Men det er viktig og huske at det er forskjell på og leve et slik liv frivillig og ufrivillig.

[maya86]

Jeg tror jeg hadde takla det helt fint, men kan jo aldri være sikker.

Jeg stortrives aleine over lengre perioder, har aldri vært lenge nok aleine til å føle et sosialt savn, så det skal nok en ganske lang periode til.

Mennesker er slitsomt

[Kontormus]

At det er mange eldre som lever slik forundrer meg ikke dessverre. Det er trist men det kan jo være hovedårsaken til at så mange av de blir bitre på sine eldre dager.

Men hva med unge mennesker som lever mutters alene fra de er 20 til 30-40 ? Jeg vil tro at i et slikt tilfelle så vil det få store konsekvenser mentalt for vedkommende som har levd slik.

Omtrent samtlige seriedrapsmenn som går amok i usa på skoler og offentlige plasser har jo i nesten alle tilfeller vært såkaldte isolerte ensomme ulver. Det har skjedd i sverige og finland også.

Om man ikke får innspil og har andre mennesker å samhandle med i livet så mister man mye av sin identitet og blir kanskje ofte byttet ut med noe stygt og mørkt når mennesket som lever slik ikke ser noe lys i enden av tunnelen?

Og jo lengre man isolerer seg selv jo særere blir man og det vil etterhvert bli vanskligere og vanskligere skaffe seg venner eller kjærester

Mange av de du refererer til angående skolemasakre føler seg jo avvist av samfunnet. Og det er det sikkert en grunn til, og disse har kanskje ikke vært helt gode i utgangspunktet. Seriemordere, de er jo mildt sagt personlighetsforstsyrret og har nok i utgangspunktet et potensiale for å bli slik.

Men jeg vil anta at det preger ens personlighet å leve helt uten nettverk og relasjoner, både gammel og ung.

[AnonymBruker]

Om du hadde levd 5-10 år uten venner, kjæreste eller familie og vært stort sett alene med deg selv.

Hvordan tror du at dette hadde preget deg? Hadde du blitt psykisk syk eller pådratt deg store depresjoner eller i verste fall personlighetsforstyrrelser?

Det sies jo at vi mennesker er sosiale dyr som er avhengig av å ha et sosialt nettverk rundt oss for å trives og bli beriket som menneske både følelsesmessig og fysisk.

Men dessverre er det mange ensomme sjeler der ute. Så hvordan tror du at du hadde tatt det om du har levd lenge i full isolasjon som jeg har gjort?

Vel, først og fremst hadde jeg sluttet å dumpe damer bare fordi hun har for små pupper.

Som man reder, så ligger man, tydeligvis.

Anonymous poster hash: c55d6...ae1

[WubWub]

Vel, først og fremst hadde jeg sluttet å dumpe damer bare fordi hun har for små pupper.

Som man reder, så ligger man, tydeligvis.

Anonymous poster hash: c55d6...ae1

Random

[AnonymBruker]

Jeg er i 20-årene og har levd helt isolert store deler av livet. Det går greit fra dag til dag, men det er jo tungt. Jeg ble utrolig selvbevisst og følte meg til slutt som et monster som bare utstrålte "bad vibes" og burde holdes gjemt for resten av verden. Fellesskap var noe som var forbeholdt alle andre og jeg må ærlig innrømme at jeg ble sjalu på alle disse vanlige menneskene, som hadde denne magiske tingen seg imellom, som jeg ikke hadde. Jeg er egentlug veldig sosial av natur, men hadde en vanskelig oppvekst med mye utestenging og mobbing. Til slutt tror man jo på det selv, at man ikke fortjener andre menneskers oppmerksomhet og at plassen din er "utenfor". For min del har jeg både fått angst og depresjoner av det.

Det går heldigvis litt bedre nå.

Anonymous poster hash: 38188...35a

[Cata]

Jeg tror ikke, jeg vet. Jeg har gjort det i over 15 år nå og henger med fremdeles. De første 3 årene var vanskeligst for da trodde jeg enda at jeg kunne klare å få venner her. Så resignerte jeg. Det går ikke. Folk vil bare ikke. De har nok med seg og sitt.

Hadde riktignok en runde med depresjoner for en del år siden, men det gikk over. Hvor mye ensomheten hadde å gjøre med den saken aner jeg ikke. Det ble i allfall utløst av andre ting, men ensomhet kan nok ha vært en underliggende årsak til at det slo ut.

Tror for øvrig ikke jeg egner meg som drapsmann, verken som serie- eller i noen annen form.

Men, ja, det hender jeg lurer på hvordan det føles å ha et normalt liv med venner, familie og tja...bare et liv som alle andre.

[DelvisPresley]

Jeg hadde klart meg greit. Hadde savnet familie, men ingen andre. Jeg har alltid sagt at jeg kunne greid meg Farmen mutters alene i 10 uker, lett.

[Gjest Zeitgeist]

Som nevnt ovenfor, så er det en forskjell på det å være alene og det å være ensom. "Solitude versus alienation". Førstnevnte oppleves ofte som positivt, mens sistnevnte kan være tildels traumatisk for den det rammer.

Jeg har levd alene - og etterhvert veldig alene - siden februar. Det begynte som en påtvungen ensomhet, men etterhvert har jeg lært å nyte det å være alene. Jeg må være sosial på jobb, og får dermed fyllt mitt "menneskepensum" der.

Foruten om at jeg av og til må på butikken for å handle mat, så har jeg ingen problemer med å holde meg hjemme to uker i strekk sammen med bøkene mine.

[Flibidy Flæbidy]

Noen som liker å være for seg selv, og har nok med å være rundt folk i jobb og ute i offentlighet osv. Men jeg tror generelt at de fleste har godt av å knytte bånd, om det så bare er en person som man har i livet sitt. Selv er jeg den type person som liker alenetid, men som gjerne vil ha kjæreste, venner og familie rundt meg som jeg møter regelmessige og har nære bånd til (så lenge det ikke blir for mange, blir sliten bare av tanken).

[gjest 321]

Om du hadde levd 5-10 år uten venner, kjæreste eller familie og vært stort sett alene med deg selv.

Hvordan tror du at dette hadde preget deg? Hadde du blitt psykisk syk eller pådratt deg store depresjoner eller i verste fall personlighetsforstyrrelser?

Det sies jo at vi mennesker er sosiale dyr som er avhengig av å ha et sosialt nettverk rundt oss for å trives og bli beriket som menneske både følelsesmessig og fysisk.

Men dessverre er det mange ensomme sjeler der ute. Så hvordan tror du at du hadde tatt det om du har levd lenge i full isolasjon som jeg har gjort?

Jeg hadde blitt alle overnevnte.

[gjest 321]

Jeg er i 20-årene og har levd helt isolert store deler av livet. Det går greit fra dag til dag, men det er jo tungt. Jeg ble utrolig selvbevisst og følte meg til slutt som et monster som bare utstrålte "bad vibes" og burde holdes gjemt for resten av verden. Fellesskap var noe som var forbeholdt alle andre og jeg må ærlig innrømme at jeg ble sjalu på alle disse vanlige menneskene, som hadde denne magiske tingen seg imellom, som jeg ikke hadde. Jeg er egentlug veldig sosial av natur, men hadde en vanskelig oppvekst med mye utestenging og mobbing. Til slutt tror man jo på det selv, at man ikke fortjener andre menneskers oppmerksomhet og at plassen din er "utenfor". For min del har jeg både fått angst og depresjoner av det.

Det går heldigvis litt bedre nå.

Anonymous poster hash: 38188...35a

Uff, fikk skikkelig vondt av deg, det var trist å lese..

Bra at ting går bedre for deg nå : )