Jeg syns han oppfører deg som en drittunge. Eller er det jeg som gjør ting feil?

[AnonymBruker]

Dette er lang. Men vær så snill å ta deg tid til å lese!

Har vært sammen med samboer i 7 år. Vi har hatt et veldig godt forhold. Og vært verdens beste venner. Men jeg vet at han er utrolig dårlig på å snakke om følelser. Og han er også glad i å motta kos, men gir aldri eller sjeldent tilbake. Dette har irritert meg lenge, men jeg har akseptert at det er sånn han er. Jeg elsker å gi han oppmeerksomhet/kos og nytelse som feks i senga. Får nytelse av å gi han nytelse. Men han gir lite tilbake. Virker litt som et slit. Uansett. Ikveld satt vi å snakket om et spesifikt tema. Jeg ble litt entusiastisk å begynte å fortelle han en historie som passet til dette tema (tenkte ikke over at han hadde hørt det før) så avbrøt han meg midt i en setning, himla med øynene og sa at "dette har jeg hørt før, så jeg bryr meg ikke". Da hadde jeg akkurat sittet å hørt på noe han fortalte meg som jeg sikkert har hørt 10 ganger før. Men jeg bryr meg jo om det han interesser seg for og hører oppriktig på han/stiller han spørsmål etc. Men han ville altså ikke høre. Og begynte å taste på tlf. Jeg tror det rant litt over for meg, for dette gjør han ofte - sitter med tlf eller fordypet i et tvprogram og sier enten hæ? Eller svarer meg ikke i det hele tatt når jeg forteller han noe. Føler at alt jeg sier til han er totalt uinteressant. Er kun når han snakker om sine egne greier at det er greit å prate virker det som.. Jeg sa at jeg syns det var veldig uhøflig å avbryte meg midt i en historie og at jeg tross alt ALLTID hører på han. Da syns jeg han kan vise litt interresse ovenfor meg også. Mens jeg satt å snakket om dette drev han enten med tlf eller så på tv og latet som om han ikke hørte meg. Noe som gjorde meg enda mer provosert. Han understrekte jo hele poenget mitt. Så ble han sint, sa jeg ikke var helt god i huet, at jeg var mentalt ustabil og gikk å la seg. Tok med seg en øl. Jeg gikk etter han å sa han kunne komme tilbake å snakke med meg, ikke bare sitte på tlf. For vi er tross alt i et forhold og da er kommunikasjon veldig viktig. Dette var han ikke enig i å mente jeg ble sint for ingenting. Jeg understrekte at det ikke er kun denne episoden som irriterer meg, men det at han sånn generelt syns det er uinteressant å høre på meg. Dette ga han faen i og sier han bare vil sove. Jeg blir så forbannede irritert. Er som å snakke til en vegg! I tillegg føler jeg meg dum og begynner å lure på om jeg kanskje ikke er helt god?? Burde jeg ikke tatt det opp i det hele tatt? Det siste han gjorde var å takke meg for å ha ødelagt lørdagskvelden hans. Og nå sitter jeg her å føler på så det er akkurat det jeg har gjort.. Noen andres meninger? Vær så snill?

Anonymous poster hash: e6c9a...3a1

[AnonymBruker]

Beklager skrivefeil, får ikke redigert, pga anonym.

Anonymous poster hash: e6c9a...3a1

[AnonymBruker]

Han oppfører seg egoistisk.

Anonymous poster hash: 98749...2c5

[AnonymBruker]

Dette er lang. Men vær så snill å ta deg tid til å lese!

Har vært sammen med samboer i 7 år. Vi har hatt et veldig godt forhold. Og vært verdens beste venner. Men jeg vet at han er utrolig dårlig på å snakke om følelser. Og han er også glad i å motta kos, men gir aldri eller sjeldent tilbake. Dette har irritert meg lenge, men jeg har akseptert at det er sånn han er. Jeg elsker å gi han oppmeerksomhet/kos og nytelse som feks i senga. Får nytelse av å gi han nytelse. Men han gir lite tilbake. Virker litt som et slit. Uansett. Ikveld satt vi å snakket om et spesifikt tema. Jeg ble litt entusiastisk å begynte å fortelle han en historie som passet til dette tema (tenkte ikke over at han hadde hørt det før) så avbrøt han meg midt i en setning, himla med øynene og sa at "dette har jeg hørt før, så jeg bryr meg ikke". Da hadde jeg akkurat sittet å hørt på noe han fortalte meg som jeg sikkert har hørt 10 ganger før. Men jeg bryr meg jo om det han interesser seg for og hører oppriktig på han/stiller han spørsmål etc. Men han ville altså ikke høre. Og begynte å taste på tlf. Jeg tror det rant litt over for meg, for dette gjør han ofte - sitter med tlf eller fordypet i et tvprogram og sier enten hæ? Eller svarer meg ikke i det hele tatt når jeg forteller han noe. Føler at alt jeg sier til han er totalt uinteressant. Er kun når han snakker om sine egne greier at det er greit å prate virker det som.. Jeg sa at jeg syns det var veldig uhøflig å avbryte meg midt i en historie og at jeg tross alt ALLTID hører på han. Da syns jeg han kan vise litt interresse ovenfor meg også. Mens jeg satt å snakket om dette drev han enten med tlf eller så på tv og latet som om han ikke hørte meg. Noe som gjorde meg enda mer provosert. Han understrekte jo hele poenget mitt. Så ble han sint, sa jeg ikke var helt god i huet, at jeg var mentalt ustabil og gikk å la seg. Tok med seg en øl. Jeg gikk etter han å sa han kunne komme tilbake å snakke med meg, ikke bare sitte på tlf. For vi er tross alt i et forhold og da er kommunikasjon veldig viktig. Dette var han ikke enig i å mente jeg ble sint for ingenting. Jeg understrekte at det ikke er kun denne episoden som irriterer meg, men det at han sånn generelt syns det er uinteressant å høre på meg. Dette ga han faen i og sier han bare vil sove. Jeg blir så forbannede irritert. Er som å snakke til en vegg! I tillegg føler jeg meg dum og begynner å lure på om jeg kanskje ikke er helt god?? Burde jeg ikke tatt det opp i det hele tatt? Det siste han gjorde var å takke meg for å ha ødelagt lørdagskvelden hans. Og nå sitter jeg her å føler på så det er akkurat det jeg har gjort.. Noen andres meninger? Vær så snill?

Anonymous poster hash: e6c9a...3a1

Jeg synes det var han som oppførte seg frekt og respektløst overfor deg! Ikke motsatt. Måten han avbrøt og avfeide deg på var bare utrolig lite hyggelig, spesielt når han sitter å gjentar seg selv han også. Ja vel han har hørt det før, so what? Hvis det plager han å høre en gang til kan han jo feks smile og si at 'ja jeg husker du sa det, du har fortalt det før" i stedet for å gjøre det så tydelig at han driter i hva du sier og at det ikke interesserer han en døyt.

Når det kommer til kommunikasjon virker han bare barnslig og teit. Hvis han nekter å prate med deg og vil sitte inne på rommet sitt å furte sammen med ølen sin så fine! La han sitte der. Også kan du gi han the silent treatment helt til kan tar initiativ til å komme å prate med deg. Da spiller dere på samme nivå og kanskje han oppdager at barnslig oppførsel er irriterende i lengden!

Lykke til

Anonymous poster hash: 903b1...856

[lisske]

Først, lurt med avsnitt i lange innlegg

Synes dere begge har gjort og sagt ting som ikke var helt lurt. Synes nok at hans var "værst"(mental ustabil+++). Du kunne nok kanskje ha tatt opp problemet tidligere eller lært deg å sagt at han har snakket om dette før (kan jo umulig være særlig givende for deg å høre samme storyen 10 ganger også...). Men nå i kveld er det nok han som er drittungen

Det handler nok om kommunikasjon her. Jeg ville gått inn på rommet og bedt om å få snakke litt med han. Fortell hva det han sier til deg får deg til å føle(det kan han jo ikke si noe på, for det er jo dine følelser), og at du ønsker at også han kan interessere seg litt for det du snakker om Ønsker deg masse lykker til! Dette fikser dere greit med en prat i senga tenker jeg

Endret 22. november 2014 av lisske

[AnonymBruker]

Jeg hadde ærlig talt ikke giddet å være med en sånn fyr…god kommunikasjon ER det viktigste i et forhold, og det gjelder selvfølgelig for begge parter. Klarer du virkelig å leve med en mann som fokuserer mest på seg selv, og ikke bryr seg mye om andre? Kan godt være at du har akseptert det (hvordan skjønner jeg ikke, men det er en annen sak), men har du ikke dine egne lyster? Har du ikke lyst på at mannen du er sammen med faktisk hører på det du sier etc?

Anonymous poster hash: 5935e...8dd

[AnonymBruker]

dette hadde jeg ikke orket. Forklart han at dette funker ikke om han skal fortsette, og om han ikke tar seg sammen så, hadde jeg dratt fra han.

Anonymous poster hash: 9f481...593

[AnonymBruker]

Jo, jeg har blitt mer og mer bevisst på det nå i det siste, tror jeg var litt blind på det før, men han bryr seg faktisk ikke om hva jeg sier eller bryr meg om. Er ofte jeg for eksempel er glad og forteller om dagen min, også sitter Jan bare på tlf sin å jatter med, når jeg spør han etterpå om han kan repetere hva jeg sa så husker han ingenting. Det har innerst inne irritert meg skikkelig, men vi har liksom ledd det bort.. Jeg hører på han. Syns det er godt å høre på stemmen hans og at han snakker. Ofte snakker han om ting jeg egentlig ikke bryr meg noe om. Men jeg sier jo ikke det til han! Jeg er oppriktig interessert i det han er opptatt av/bryr seg om. Og jeg har lagt mer og mer merke til det i det siste at om jeg snakket om noe jeg bryr meg om så hører han faktisk ikke på meg en gang. Stiller ikke spørsmål. Bryr seg ikke. Sitter bare med tlf eller ser på tv.. Jeg er ikke av den typen som skriker osv når jeg blir irritert. Har snakket rolig med han i hele kveld. Men jeg ser han setter seg selv i skikkelig forsvar og prøver så godt han kan å rømme unna situasjonen. Nå ligger han på rommet å drikker øl. Sier han ikke gidder å snakke med noen som bare skravler i et sett og som er syke i hodet. Jeg syns det er utrolig vondt å høre min samboer si slik til meg. Jeg spurte han like før jeg gikk, om han hadde likt at jeg avbrøt han midt i en setning eller sagt han var mentalt ustabil? Hva hadde han følt da? Men det hadde han ikke noe svar på..

Anonymous poster hash: e6c9a...3a1

[AnonymBruker]

Dette burde du for all del ikke finne deg i :/ Det at han sier at du er mentalt ustabil, syk i hodet etc er på grensen til psykisk mishandling, bare se på hvor trist det gjør deg…kjærester som er glade i hverandre sier bare ikke sånt. Jeg selv har tålt sånt før, men da var jeg ung og dum. Hvis det hadde skjedd i et forhold nå så hadde jeg seriøst satt meg ned og revurdert hele forholdet. Du kan si til deg selv at du er glad i ham og vil ikke gå, men du kan heller ikke forandre oppførselen hans. Da må du velge, vil du være med en som bryter deg ned, gjør deg trist og bryr seg om deg eller vil du (mest sannsynlig) ha det bedre med noen andre?

Anonymous poster hash: 5935e...8dd

[AnonymBruker]

Høres ut som om dette forholdet ikke har så gode framtidsutsikter :/

Altså kommunikasjon er alfa omega i et forhold. Har dere ikke det har dere ingen ting. Kanskje lufte for han at du ikke er interessert i å fortsette et forhold der han oppfører seg sånn?

Anonymous poster hash: 903b1...856

[Gjest Minesveiper]

Slik du skriver ser det ut som han tar deg for gitt..

[Gjest paramount]

Min elskede var sånn inntil jeg eksploderte og forlangte å få svar på følgende: * Hvorfor er dine ting så mye viktigere at du hele tiden avbryter meg? Og hva er det med deg som gjør at du påberoper deg retten til å avbryte uansett hva jeg snakker om?* Nå er han en veldig god lytter...flink til å respondere på det jeg snakker om og tar seg selv mindre høytidelig Grensesetting er ordet!

[AnonymBruker]

Ikke la han snakke sånn til deg! Det han sier er totalt uakseptabelt. Sånne nedlatende ord er ingen kommunikasjon. Det er frekt og ikke minst "low". Han er usaklig og bagatelliserer. Enkleste enkelte menn gjør er å bruke dette knepet: det er deg og det er du som er: dum, mentalt ustabil, sjuk i huet, gal, tilbakestående osv. Det er en hersketeknikk å bagatellisere og ikke minst overse. Les om hersketeknikk.

Anonymous poster hash: b748a...b55

[AnonymBruker]

Nei, jeg har ikke lyst til å akseptere dette lenger. Og jeg sliter veldig med angst/depresjon. Har gjort det i mange år og har endelig fått til legen nå nylig og venter på psykolog. Det synes ikke så godt på meg, og kjæresten fikk "sjokk" når han hørte jeg slet psykisk, men jeg sliter virkelig. Er i full jobb og lever et normalt liv, men har mye angst sånn sjenerøst. Er bare god på å skjule det. Derfor er det ekstra ille å høre han sier jeg er mentalt forstyrra osv når vi krangler... Gjør at jeg føler meg regelrett dum... Han sto aldri opp for å snakke med meg. Jeg sitter på stua her enda. Jeg har sovet et par timer på sofaen. Vi skulle egentlig kose oss med biff ikveld og et par vinglass ikveld. Og jeg ville ikke krangle, bare fortalte han i en rolig tone at jeg ikke syns det er riktig av han å avbryte meg midt i en setning når jeg forteller han noe jeg bryr meg om. Spesielt når han egentlig er den som snakker mest i dette forholdet og jeg hører alltid på han. Men han blir så sint og barnslig. Prøver så godt han kan å komme seg vekk fra situasjonen. Sier bare jeg har ødelagt kvelden hans, også går han å legger seg. Jeg prøver å forklare at jeg bare vil snakke og ikke krangle, men da får jeg bare til svar at jeg ikke er god i hodet.

Anonymous poster hash: e6c9a...3a1

[AnonymBruker]

Nei, jeg har ikke lyst til å akseptere dette lenger. Og jeg sliter veldig med angst/depresjon. Har gjort det i mange år og har endelig fått til legen nå nylig og venter på psykolog. Det synes ikke så godt på meg, og kjæresten fikk "sjokk" når han hørte jeg slet psykisk, men jeg sliter virkelig. Er i full jobb og lever et normalt liv, men har mye angst sånn sjenerøst. Er bare god på å skjule det. Derfor er det ekstra ille å høre han sier jeg er mentalt forstyrra osv når vi krangler... Gjør at jeg føler meg regelrett dum... Han sto aldri opp for å snakke med meg. Jeg sitter på stua her enda. Jeg har sovet et par timer på sofaen. Vi skulle egentlig kose oss med biff ikveld og et par vinglass ikveld. Og jeg ville ikke krangle, bare fortalte han i en rolig tone at jeg ikke syns det er riktig av han å avbryte meg midt i en setning når jeg forteller han noe jeg bryr meg om. Spesielt når han egentlig er den som snakker mest i dette forholdet og jeg hører alltid på han. Men han blir så sint og barnslig. Prøver så godt han kan å komme seg vekk fra situasjonen. Sier bare jeg har ødelagt kvelden hans, også går han å legger seg. Jeg prøver å forklare at jeg bare vil snakke og ikke krangle, men da får jeg bare til svar at jeg ikke er god i hodet.

Anonymous poster hash: e6c9a...3a1

På tide å sette foten ned og sette han på plass!

Håper du likevel lagde deg biff og at han kunne kjenne den gode lukten inn på rommet der han satt å furtet

Anonymous poster hash: 903b1...856

[Maleficenta]

Først, lurt med avsnitt i lange innlegg

Synes dere begge har gjort og sagt ting som ikke var helt lurt. Synes nok at hans var "værst"(mental ustabil+++). Du kunne nok kanskje ha tatt opp problemet tidligere eller lært deg å sagt at han har snakket om dette før (kan jo umulig være særlig givende for deg å høre samme storyen 10 ganger også...). Men nå i kveld er det nok han som er drittungen

Det handler nok om kommunikasjon her. Jeg ville gått inn på rommet og bedt om å få snakke litt med han. Fortell hva det han sier til deg får deg til å føle(det kan han jo ikke si noe på, for det er jo dine følelser), og at du ønsker at også han kan interessere seg litt for det du snakker om Ønsker deg masse lykker til! Dette fikser dere greit med en prat i senga tenker jeg

Slik jeg leste det så var det nå akkurat det hun sa da.

[AnonymBruker]

På tide å sette foten ned og sette han på plass!

Håper du likevel lagde deg biff og at han kunne kjenne den gode lukten inn på rommet der han satt å furtet

Anonymous poster hash: 903b1...856

Takk for svar.. Nei, la biffen i kjøleskapet og spiste tunfisk med pepper rett fra boksen med en pose sukkererter ved siden av 😂 hehe.. Det verste er at det er sant.

Ja, skal snakke med han imorgen.. Er bare så vanskelig å vite hvordan jeg skal formulere meg.. For selv om jeg er rolig og snakker uten å "trykke" han ned så svarer han jo bare at jeg er kranglete eller at jeg henger meg opp i ting som ikke er viktig. Enten det eller så sitter han på tlf. Er utrolig provoserende det her.. Virker som om han håper på å bare legge seg i protest, også skal alt være glemt i morgen..

Anonymous poster hash: e6c9a...3a1

[AnonymBruker]

Slik jeg leste det så var det nå akkurat det hun sa da.

Ja, takk for godt svar Lisske, men jeg har som jeg skrev vært inne til han å prøvd å snakke rolig. Men orket ikke å gå tilbake, for han er som å snakke til en vegg. Sier enten at jeg ikke er god eller så svarer han ikke i det hele tatt. Sto sikkert i 5 minutter å snakket til han rolig + stilte han spørsmål. Men han svarte ikke. Tok en slurk av ølen sin å få fra seg en god rap. Sa takk for at jeg hadde ødelagt kvelden. Da bare gikk jeg uten å si noe mer.. Nå fremstiller jeg han som en utrolig dårlig person. Men han er egentlig veldig følsom. Merker han skjuler det og prøver å leke tøff, om dere skjønner. Han har store problemer med å snakke med mindre han er skikkelig full.. Dette ble til en lang diskusjon hvor jeg igrunn var den eneste som snakket. Og han provoserte meg mer og mer med å enten drive med tlf/se tv eller ikke svare. Hadde han svart meg med en gang på en rolig måte så hadde vi sikkert klart å løse dette uten å bli uvenner..

Anonymous poster hash: e6c9a...3a1

[AnonymBruker]

Og jeg er ikke av dem som hele tiden prøver å krangle! Er veldig ofte jeg svelger store kameler å heller velger å ikke snakke om det. Jeg plager han ikke mye med klaging/spørsmål osv. Men ikveld rant det over for meg.. Allikevel klikket jeg ikke. Snakket jo bare rolig. Og han kaller opp og er nedverdigende. Sånn han oppfører seg får meg til å føle at det kanskje er meg det er noe galt med. Kanskje jeg overdriver og er ei drittkjerring rett og slett. Vet jo innerst inne at det ikke er sant. Men han får meg virkelig til å føle det sånn.

Anonymous poster hash: e6c9a...3a1

[QueenOfTheSidewalk]

Jo, jeg har blitt mer og mer bevisst på det nå i det siste, tror jeg var litt blind på det før, men han bryr seg faktisk ikke om hva jeg sier eller bryr meg om. Er ofte jeg for eksempel er glad og forteller om dagen min, også sitter Jan bare på tlf sin å jatter med, når jeg spør han etterpå om han kan repetere hva jeg sa så husker han ingenting. Det har innerst inne irritert meg skikkelig, men vi har liksom ledd det bort.. Jeg hører på han. Syns det er godt å høre på stemmen hans og at han snakker. Ofte snakker han om ting jeg egentlig ikke bryr meg noe om. Men jeg sier jo ikke det til han! Jeg er oppriktig interessert i det han er opptatt av/bryr seg om. Og jeg har lagt mer og mer merke til det i det siste at om jeg snakket om noe jeg bryr meg om så hører han faktisk ikke på meg en gang. Stiller ikke spørsmål. Bryr seg ikke. Sitter bare med tlf eller ser på tv.. Jeg er ikke av den typen som skriker osv når jeg blir irritert. Har snakket rolig med han i hele kveld. Men jeg ser han setter seg selv i skikkelig forsvar og prøver så godt han kan å rømme unna situasjonen. Nå ligger han på rommet å drikker øl. Sier han ikke gidder å snakke med noen som bare skravler i et sett og som er syke i hodet. Jeg syns det er utrolig vondt å høre min samboer si slik til meg. Jeg spurte han like før jeg gikk, om han hadde likt at jeg avbrøt han midt i en setning eller sagt han var mentalt ustabil? Hva hadde han følt da? Men det hadde han ikke noe svar på..

Anonymous poster hash: e6c9a...3a1

Test det ut da? Du trenger jo ikke å høre på han om du ikke er interessert. Du kan også holde på med ditt og jatte med, det er ganske enkelt uten å høre et eneste ord. Bare se opp etter ansiktsutrykk noen ganger, for å vite om du skal si "Ja" eller "Nei"