Er du en flink pike?

[Sugerøret]

Nope, I'm fabulous ..

Gjør det jeg orker,når jeg orker.Klarer fint å si nei- men det tok meg noen år gitt

[AnonymBruker]

Korrekt skrevet.

Men jeg vil også gå så langt som å si at "flink pike-syndromet", eller at jenter ikke tåler alt presset de legger på seg selv er en bieffekt av "kvinnefrigjøringen". Når man overser det enkle faktum at kvinner IKKE er like flinke til å gi faen, kjøre på og ta risiko som menn, så ender man opp i et slags limbo.

Hør her - menn har generelt mindre selvinnsikt, tar generelt større risiko og tåler generelt større arbeidsmengde (bare se på hvor sykemeldt kvinner er - 70 eller 90% mer eller hva det var for noe). Kvinner er nødt til å hedge seg (økonomisk utrykk for å sikre seg i alle bauger og fronter) ut i fra et biologisk perspektiv. Menn kan tømme og rømme, i mens kvinner er stuck med avkommet..bla bla bla.

Når jenter da har blitt fortalt av priviligerte sosiologfruer fra Frogner med kjempekulturell ballast og rik mann og familiebakgrunn, at de burde bli leger, økonomer, grundere og ingeniører, så tar de på seg en arbeidsmedge og tar en risiko (i mange tilfeller) som kvinner biologisk sett ikke er utrustet til å takle i like stor grad som menn

MERK; I LIKE STOR GRAD SOM MENN..Det betyr altså ikke (må jo alltid påpeke at man må kunne generalisere for å lage et poeng her på kvinneguiden) at INGEN kvinner, eller til og med endel eller en god del takler det. Men flere jenter enn gutter takler det IKKE.

Rådet må vel da derfor være at kvinner burde jekke ned ambisjonsnivået sitt litt. Du kommer nok antakelig ikke til å bli både lege, modell på fritiden, motedesigner med eget "studio" i New York og jetsette mellom legekonferanser i Sveits og moteuka i Paris.

Jeg kjenner ei legedame som er..ja, lege. Hun kjører gammal skoda, bor i rekkehus og liker best å gå tur i den lokale skogen. Altså, hun tar det rimelig rolig. Krevende yrke har hun, men derfor gir hun proporsjonalt mye faen ellers.

Flink pike er bare ett av mange patetiske selvmedlidenhetsmantra for kvinner i dag. Stakkars kvinner ditt og stakkars kvinner datt. Hva var et det nyeste nå? At ei dame hadde sett en pikk på Chatroulette og laget derfor en tegneserie hvor hun gjør narr av menns små pikker og at hun blir sex-trakassert på et nettsted som i stor grad handler om sex? Eller var det Tinder? Jeg går i surr med alle disse ungdommelige og nymotens mongo-nettjenester.

Jeg tror de aller aller fleste (ja, kvinner takler faktisk å jobbe like mye som menn selv om du ikke tror det) faktisk klarer å være både lege og å ha hobbyer på fritida som er mer krevende enn å gå i parken. Du minner meg litt om han skogmannen med langt hår og skjegg på farmen. Kvinner og menn er ikke så ulike som du innbiller deg. Sykmelding trenger absolutt ikke ha noe med utbrenthet å gjøre. Hvem tror du det er i familien som tar seg fri når barna blir syke f.eks? Jeg tror kvinner tar seg mye mer fri (altså at de må ha en sykedag på vegne av barnet) enn menn når barna er syke. Derfor mener jeg at kvinners sykefravær naturlig vil øke ganske mye. Det er også sånn at veldig mange kvinner som er i arbeid også er gravide tilsammen i veldig mange måneder. Det er jo derfor slik at mange kvinner får problemer under graviditeten noe som fører til sykefravær.

Så jeg mener at kvinner skal få holde på med det de gjør. Jeg vet selv hvordan det er å være lidenskapelig opptatt av noe, og dette må man ikke legge bort!

Anonymous poster hash: b3934...796

[Gjest Vampen]

Her tror jeg kanskje du har misforstått meg noe, jeg skal prøve å forklare meg bedre:

Både kvinner og menn kan være suksessrik.

Både kvinner og menn kan være "flink pike/gutt"

Og igjen er jeg enig med deg at det er stor forskjell på å være suksessrik og det å være flink pike/gutt.

Og som jeg skrev på side en så tror jeg ikke at suksessrike mennesker sliter med flink pike syndromet nettopp fordi jeg mener at det å være dyktig i jobben din betyr også at du er flink til å sette grenser og å ta vare på deg selv, noe "flinke gutter og jenter" mangler.

Det jeg mente med min kommentar ang "Flinke gutter" som omtales som suksessrike kan bedre forklares ut ifra denne kommentaren i dagbladet:http://m.db.no/2014/10/04/kultur/meninger/kronikk/sykefraver/likestilling/35574832/?www=1

og ikke minst tankene om "flink pike" syndromet som bloggeren "tinteguri" har skrevet om.http://tinteguri.com/2012/09/09/flink-pike-syndromet-forbeholdt-kvinner-tinteguri-reflekterer/

( bloggeren tinteguri er da også ikke hvem som helst men Anita k Traaseth som nylig har gitt ut bok om ledelse)

og jeg anbefaler flinke jenter til faktisk å lese det blogger innlegget.

De fleste av oss har enkelte karaktertrekk en må jobbe ekstra med, noen er late og må jobbe med det, noen er flinke piker noen har selvtillit problemer, noen har andre ting.

Men felles for mennesker er at en har ansvar for seg selv.

Folk blir sur og kjip på meg også når jeg setter grenser, når jeg sier nei men jeg har et ansvar for meg selv og det balansepunktet må en faktisk finne og det er ens eget ansvar å finne det.

Er en en "pushover" så lar du også andre dundre over deg, men en lar det selv skje. Og det er greit i enkelte situasjoner men når det skjer overalt i alle situasjoner og en setter seg selv sist hele tiden så bør en ta tak i det og helst lenge før en smeller i veggen, men det må faktisk til før en kan ta fatt på seg selv virker det som og at " Flinke piker" ikke tar fatt på det problemet før de stuper og ligger der på badegulvet med skyhøy puls i fosterstilling er for meg en gåte. Men det faktum av at de ikke gjør det gjør at jeg ser på de som noe egoistiske.

Jeg synes dette blir en forenkling av flink pike-syndromet. Jeg har definitivt et snev av FP, men jeg har så absolutt ingen problemer med å sette grenser overfor andre. Jeg bryr meg fint lite om hva andre mener, og har ikke noe behov for å forsøke å leve opp til andres forventninger eller tullete krav.

Det jeg derimot er, er min egen verste fiende. På de områdene som betyr noe for meg, så har jeg en stygg tendens til å sette kravene til egne prestasjoner himmelhøyt. Jeg kan subbe rundt og gi faen i de fleste situasjoner, men på noen områder kicker den flinke piken inn. Og hun er både perfeksjonistisk, pliktoppfyllende, samvittighetsfull og fryktelig slitsom. Jeg må være bevisst på når det skjer, for om min indre FP får herje fritt, så kan jeg fort slite meg helt ut. Gang på gang. Det hjelper også på å ha en kjæreste som med jevne mellomrom minner meg på at det eksisterer noe som heter "bra nok", at ikke alt må være perfekt og gi meg en bitchslap når det trengs.

Og nei, det er ikke så enkelt å bare skru av denne egenskapen. For det er nå en gang også sånn at det er snakk om områder som har høy verdi for meg, og faren for å smelle uelegant inn i en vegg til tross, det gir også gode resultater. Sånn mtp ting som jobb, karakterer, prestasjoner og lignende, ikke for helsa. Umulig? Nei. Men vanskeligere enn mange kanskje tror.

Point being, å være flink pike handler på ingen måte bare om å skulle være flink til alt, forsøke å leve opp til andres krav eller manglende evne til å sette grenser overfor andre. Det kan vise seg på langt flere måter enn som så.

[absinthia]

Jeg har sluttet med å være " flink pike" fordi jeg ble utbrent av det. Jeg sliter enda med nedsatt hukommelse og dårligere konsentrasjon enn jeg gjorde for over ti år siden, da jeg ble utbrent. - Spesielt om det er stress rundt meg.

Nå har jeg brukt opp stresskvoten min og må passe på hva jeg bruker energi på, spesielt siden vår normale liv er bittelitt mer uoversiktlig enn de fleste familiens hverdag, det gjør meg ikke noe, men jeg merker at jeg bruker ekstra energi på at det er slik.

[Ruccula]

Nei! jeg er for lat, og jeg gir F i hvordan samfunnet mener jeg burde være

[skreppamedleppa]

Jeg synes dette blir en forenkling av flink pike-syndromet. Jeg har definitivt et snev av FP, men jeg har så absolutt ingen problemer med å sette grenser overfor andre. Jeg bryr meg fint lite om hva andre mener, og har ikke noe behov for å forsøke å leve opp til andres forventninger eller tullete krav.

Det jeg derimot er, er min egen verste fiende. På de områdene som betyr noe for meg, så har jeg en stygg tendens til å sette kravene til egne prestasjoner himmelhøyt. Jeg kan subbe rundt og gi faen i de fleste situasjoner, men på noen områder kicker den flinke piken inn. Og hun er både perfeksjonistisk, pliktoppfyllende, samvittighetsfull og fryktelig slitsom. Jeg må være bevisst på når det skjer, for om min indre FP får herje fritt, så kan jeg fort slite meg helt ut. Gang på gang. Det hjelper også på å ha en kjæreste som med jevne mellomrom minner meg på at det eksisterer noe som heter "bra nok", at ikke alt må være perfekt og gi meg en bitchslap når det trengs.

Og nei, det er ikke så enkelt å bare skru av denne egenskapen. For det er nå en gang også sånn at det er snakk om områder som har høy verdi for meg, og faren for å smelle uelegant inn i en vegg til tross, det gir også gode resultater. Sånn mtp ting som jobb, karakterer, prestasjoner og lignende, ikke for helsa. Umulig? Nei. Men vanskeligere enn mange kanskje tror.

Point being, å være flink pike handler på ingen måte bare om å skulle være flink til alt, forsøke å leve opp til andres krav eller manglende evne til å sette grenser overfor andre. Det kan vise seg på langt flere måter enn som så.

Nå er dette den andre tråden om "Flinke piker" jeg deltar i her på forumet og det som slår meg ut i fra disse to trådene er at definisjonen på flink pike ikke er bestemmelig, den forandres ut i fra person til person. En definisjon jeg hørte i den andre tråden var "å være en tynn kvinne med store pupper som jobbet full tid og var med på alle verv, reiste til Syden to ganger i året og lagde mat fra bunnen av.." Innlegget fikk 8+, dette er ikke min definisjon på flink pike men det får meg også til å tenke at hvordan kan en diskutere noe med så mange ulike definisjoner og begreper?

Jeg tror alle av oss har noe vi brenner for, ønsker å bli best i, noe vi interesserer oss i så mye At vi investerer tid og krefter på og i det, kanskje litt for mye til tider men jeg tror det er helt normalt i grunn, det er ikke det dette dreier seg om. Dette dreier seg om at folk----> kvinner-----> flinke piker stresser seg syk fra arbeidsplassen fordi de tror de må være best, pågangsmot, lager seg urealistiske forestillinger.

For ca tre helger siden hadde VG magasinet en stor rreportasje om "generasjon perfekt", flinke piker vil være perfekte på alle områder så går de på trynet når de innser at det faktisk ikke går.

I blogginnlegget jeg linker til ( jeg vet folk hater blogglinker her men uansett) så er det en definisjon på FP som er skrevet av en psykriatisk sykepleier, jeg vet ikke om det er dette du mener er en forenklet utgave av flink pike syndromet eller hva men jeg er iallefall veldig enig med den definisjonen. Så kan det godt hende du har en annen på samme måte som at noen tydeligvis mener at slanke kvinner med store pupper og sydenreiser kommer inn under flink pike men av det jeg har lest i de siste dager i aviser samt andre ting jeg har lest så skriver jeg utifra det å være flink pike på flere områder av livet særskilt jobb, å slite seg ut og sette andres grenser og mennesker langt foran deg selv.

Jeg har som sagt skrevet at det er ganske normalt å være en "pushover" ( gi og ta, enkelte ganger må en faktisk gi..) i enkelte situasjoner å streve etter resultater og gjøre en innsats på enkelte ting, det er slik vi lever og fungerer men å dra den så langt at en blir sykemeldt fra jobben, dundrer i veggen, etc er ikke det.

Endret 5. oktober 2014 av skreppamedleppa

[Gjest Vampen]

Nå er dette den andre tråden om "Flinke piker" jeg deltar i her på forumet og det som slår meg ut i fra disse to trådene er at definisjonen på flink pike ikke er bestemmelig, den forandres ut i fra person til person. En definisjon jeg hørte i den andre tråden var "å være en tynn kvinne med store pupper som jobbet full tid og var med på alle verv, reiste til Syden to ganger i året og lagde mat fra bunnen av.." Innlegget fikk 8+, dette er ikke min definisjon på flink pike men det får meg også til å tenke at hvordan kan en diskutere noe med så mange ulike definisjoner og begreper?

Jeg tror alle av oss har noe vi brenner for, ønsker å bli best i, noe vi interesserer oss i så mye At vi investerer tid og krefter på og i det, kanskje litt for mye til tider men jeg tror det er helt normalt i grunn.

I blogginnlegget jeg linker til ( jeg vet folk hater blogglinker her men uansett) så er det en definisjon på FP som er skrevet av en psykriatisk sykepleier, jeg vet ikke om det er dette du mener er en forenklet utgave av flink pike syndromet eller hva men jeg er iallefall veldig enig med den definisjonen. Så kan det godt hende du har en annen på samme måte som at noen tydeligvis mener at slanke kvinner med store pupper og sydenreiser kommer inn under flink pike men av det jeg har lest i de siste dager i aviser samt andre ting jeg har lest så skriver jeg utifra det å være flink pike på flere områder av livet særskilt jobb, å slite seg ut og sette andres grenser og mennesker langt foran deg selv.

Jeg har som sagt skrevet at det er ganske normalt å være en "pushover" ( gi og ta, enkelte ganger må en faktisk gi..) i enkelte situasjoner å streve etter resultater og gjøre en innsats på enkelte ting, det er slik vi lever og fungerer men å dra den så langt at en blir sykemeldt fra jobben, dundrer i veggen, etc er ikke det.

Nei, og den siste delen der er ikke så langt unna min definisjon, det handler om å forsøke å prestere på et eller flere områder, i den grad at det går på helsa løs.

For å illustrere ved hjelp av min FP, denne uka har vi hatt høstferie. For min indre FP, så er det synonymt med to do-lister lange som et år. Får hun fritt spillerom, så bruker jeg den uka på å rette en hel bunke norskstiler (30-40 timer), skrive en del andre vurderinger, planlegge for en måned, forberede for to uker, lese to bøker, ta igjen annet forfallende, jogge hver dag, rydde i skap og skuffer og generelt brenne lyset i begge ender. Hun har fått herje en del ferier, og resultatet er at jeg møter opp på jobb utslitt og finner nye ting å fylle to do-lista med. På et eller annet tidspunkt sier både kroppen og/eller hodet stopp, og veggen plutselig er rett foran nesetippen. Jeg er egentlig for sliten til å gjøre noe, men dårlig samvittighet gjør at jeg heller ikke klarer å slappe av. Så det fortsetter. Jeg gjør ikke dette fordi noen forventer det. Snarere tvert i mot. Jeg vet feks at kollegaene mine som oftest ikke engang har begynt når jeg er ferdig. Det er kun mine egne tanker og krav. Det er uhyre få mennesker jeg sliter med å si nei til, men jeg er dårlig på å senke egne forventninger til meg selv. De fleste rundt meg ber meg jo om å roe med og ta en pause. Så det er absolutt ikke der det ligger.

Denne ferien har jeg ikke latt frøken FP ta kontroll. Jeg har jobbet, selvfølgelig, men jeg har nøyd meg med halvparten av det jeg føler at jeg burde ha gjort. Og jeg jobber ganske hardt med å tenke at det er ok. For det er ok. Det er mer enn bra nok. Ingen på jobb forventer mer, og nevnte kjæreste synes vel egentlig jeg kunne ha gjort mindre. Men fordi jeg har et lite snev av FPS, så sitter jeg like fullt her med mer enn et snev av dårlig samvittighet. Burde, kunne, skulle. Og på grunn av det, så er jeg nok på jobb rundt 6.30 i morgen tidlig, for å roe samvittigheten. Og det er for meg der den flinke piken kommer inn. Jeg har vært dyktig og effektiv, jeg har gjort en god jobb, men det er ikke helt nok. For meg. Og det er også det stadige jaget som fører til vegger og utbrenthet.

Jeg tror konseptet flink pike kan være så mye. Både i forhold til hvilke område det viser seg på, og hvor forventningene man forsøker å leve opp til kommer fra. Men fellestrekket er vel at lista er satt så høyt at det går på helsa løs i lengden.

[Gjest FuturePrimitive]

Jeg tror de aller aller fleste (ja, kvinner takler faktisk å jobbe like mye som menn selv om du ikke tror det) faktisk klarer å være både lege og å ha hobbyer på fritida som er mer krevende enn å gå i parken. Du minner meg litt om han skogmannen med langt hår og skjegg på farmen. Kvinner og menn er ikke så ulike som du innbiller deg. Sykmelding trenger absolutt ikke ha noe med utbrenthet å gjøre. Hvem tror du det er i familien som tar seg fri når barna blir syke f.eks? Jeg tror kvinner tar seg mye mer fri (altså at de må ha en sykedag på vegne av barnet) enn menn når barna er syke. Derfor mener jeg at kvinners sykefravær naturlig vil øke ganske mye. Det er også sånn at veldig mange kvinner som er i arbeid også er gravide tilsammen i veldig mange måneder. Det er jo derfor slik at mange kvinner får problemer under graviditeten noe som fører til sykefravær.

Så jeg mener at kvinner skal få holde på med det de gjør. Jeg vet selv hvordan det er å være lidenskapelig opptatt av noe, og dette må man ikke legge bort!

Anonymous poster hash: b3934...796

Det å være hjemme med sykt barn regnes ikke som sykefravær. Det er ikke gjeldende i statistikken, så den må du dra lenger ut på landet med

"Tallene bygger på legemeldt sykefravær, og inkluderer ikke fravær for å være hjemme med syke barn."

http://www.nrk.no/ytring/ubehagelige-fakta-om-sykefravaer-1.11666873

Blir for dumt å bare komme med påstander som er falske.

[Gjest FuturePrimitive]

Nei, og den siste delen der er ikke så langt unna min definisjon, det handler om å forsøke å prestere på et eller flere områder, i den grad at det går på helsa løs.

For å illustrere ved hjelp av min FP, denne uka har vi hatt høstferie. For min indre FP, så er det synonymt med to do-lister lange som et år. Får hun fritt spillerom, så bruker jeg den uka på å rette en hel bunke norskstiler (30-40 timer), skrive en del andre vurderinger, planlegge for en måned, forberede for to uker, lese to bøker, ta igjen annet forfallende, jogge hver dag, rydde i skap og skuffer og generelt brenne lyset i begge ender. Hun har fått herje en del ferier, og resultatet er at jeg møter opp på jobb utslitt og finner nye ting å fylle to do-lista med. På et eller annet tidspunkt sier både kroppen og/eller hodet stopp, og veggen plutselig er rett foran nesetippen. Jeg er egentlig for sliten til å gjøre noe, men dårlig samvittighet gjør at jeg heller ikke klarer å slappe av. Så det fortsetter. Jeg gjør ikke dette fordi noen forventer det. Snarere tvert i mot. Jeg vet feks at kollegaene mine som oftest ikke engang har begynt når jeg er ferdig. Det er kun mine egne tanker og krav. Det er uhyre få mennesker jeg sliter med å si nei til, men jeg er dårlig på å senke egne forventninger til meg selv. De fleste rundt meg ber meg jo om å roe med og ta en pause. Så det er absolutt ikke der det ligger.

Denne ferien har jeg ikke latt frøken FP ta kontroll. Jeg har jobbet, selvfølgelig, men jeg har nøyd meg med halvparten av det jeg føler at jeg burde ha gjort. Og jeg jobber ganske hardt med å tenke at det er ok. For det er ok. Det er mer enn bra nok. Ingen på jobb forventer mer, og nevnte kjæreste synes vel egentlig jeg kunne ha gjort mindre. Men fordi jeg har et lite snev av FPS, så sitter jeg like fullt her med mer enn et snev av dårlig samvittighet. Burde, kunne, skulle. Og på grunn av det, så er jeg nok på jobb rundt 6.30 i morgen tidlig, for å roe samvittigheten. Og det er for meg der den flinke piken kommer inn. Jeg har vært dyktig og effektiv, jeg har gjort en god jobb, men det er ikke helt nok. For meg. Og det er også det stadige jaget som fører til vegger og utbrenthet.

Jeg tror konseptet flink pike kan være så mye. Både i forhold til hvilke område det viser seg på, og hvor forventningene man forsøker å leve opp til kommer fra. Men fellestrekket er vel at lista er satt så høyt at det går på helsa løs i lengden.

Poenget er at for deg er det å være flink pike det samme som det er for meg å være en helt vanlig mann (i mine øyne)

Min hverdag;

Står opp 0800 med ungen

tar han i barnehagen

Drar hjem og jobber til klokka 15

Jogger og dusjer

Henter i barnehage

Lager middag FRA BUNN, typisk lam med rotpureer, rødvinssaus og poteter eller selvfiske sjøørret

Så på kvelden så er det enten mer jobbing, eller så drar jeg og fisker, eller så spiller jeg konsentrert poker til halv to på natta.

Jeg finnes ikke utbrent eller sliten. Jeg trives med alle mine syssler, og jeg tar meg til og med fri en dag i uka for å bare være med kiddoen (selv om det nok blir litt jobbing innimellom)

I blandt har jeg til og med sex med kona evnt gir henne en massasje!

Hun er dessuten dyktig kvinne, som er som meg..gir beng og kjører på. Hun har imidlertid flere veninner som bruker håpløst mye tid på meningsløse ting som virker som brenner dem ut. Jeg vet ikke..men det som er utrolig sliiitsomt og hååååpløst for enkelte er walk in the park for andre. Kvinner blir nok ofte mer oppgitte, utslitte og giddaluse og gir opp enn menn. Menn kjører på til de enten hopper ut forran et tog eller av svinesundbrua - uten å ha oppsøkt hjelp først.

[Gjest Vampen]

Poenget er at for deg er det å være flink pike det samme som det er for meg å være en helt vanlig mann (i mine øyne)

Min hverdag;

Står opp 0800 med ungen

tar han i barnehagen

Drar hjem og jobber til klokka 15

Jogger og dusjer

Henter i barnehage

Lager middag FRA BUNN, typisk lam med rotpureer, rødvinssaus og poteter eller selvfiske sjøørret

Så på kvelden så er det enten mer jobbing, eller så drar jeg og fisker, eller så spiller jeg konsentrert poker til halv to på natta.

Jeg finnes ikke utbrent eller sliten. Jeg trives med alle mine syssler, og jeg tar meg til og med fri en dag i uka for å bare være med kiddoen (selv om det nok blir litt jobbing innimellom)

I blandt har jeg til og med sex med kona evnt gir henne en massasje!

Hun er dessuten dyktig kvinne, som er som meg..gir beng og kjører på. Hun har imidlertid flere veninner som bruker håpløst mye tid på meningsløse ting som virker som brenner dem ut. Jeg vet ikke..men det som er utrolig sliiitsomt og hååååpløst for enkelte er walk in the park for andre. Kvinner blir nok ofte mer oppgitte, utslitte og giddaluse og gir opp enn menn. Menn kjører på til de enten hopper ut forran et tog eller av svinesundbrua - uten å ha oppsøkt hjelp først.

Sorry darling, det der ser ut som a walk in the park. Det er på ingen måte det samme tempoet eller selvforskyldte presset som jeg sikter til.

[Gjest FuturePrimitive]

Sorry darling, det der ser ut som a walk in the park. Det er på ingen måte det samme tempoet eller selvforskyldte presset som jeg sikter til.

Ok? Du snakker om å lese bøker og rydde i noen skap. Jeg gjør det også, darling

Du nevnte jo det som eksempler på selvforskynt "press" (kniis)...For meg er det eventualiteter som jeg kan ta meg tid til en gang i blandt dersom jeg er ferdig med mine plikter (som tar bortimot 16 timer av døgnet) Jeg eier ingen TV en gang. Forskjellen er imidlertid at jeg elsker mine oppgaver og å ha et vanlig treigt liv hadde kjedet meg og antakelig fått meg til å treffe veggen.

[Gjest FuturePrimitive]

Ironisk er det også at kvinner sliter så mye (ekstremt høyt sykefravær, termer som flink pike osv osv) samtidig med at de bruker mindre tid på barna sine enn deres mødre gjorde. Vi menn da? JEPPSI PEPSI partner, vi bruker mye mer tid med barna enn våre fedre

Hvorfor har det seg slik at vi menn er flinkere og flinkere og har føyd oss som de tusseladdene vi er, nærmest omvendt proporsjonalt med at kvinner klager mer og mer, vi blir stadig mer voldtektsmenn, overgripere, forferdelige undertrykkere osv. Er det ikke ironisk? Det er jo kvinner som ikke egentlig klarer å henge med i sin egen kreasjon? Dere tar riktignok høyere utdanning enn før, men på bekostning av deres menn (flere skillsmisser), på bekostning av deres barn (som dere bruker mindre tid på) og på bekostning av deres egen mentale helse. Samtdig spiller dere offerrollen HELE tiden..slemme men her, dumme menn der, vi er undertrykt fordi vi ikke velger samme jobber som menn..on and on it goes.

Mens dagens menn stiller langt mer opp for ungene sine enn sine fedre, kommer de fleste kvinner i min generasjon ut på minussida sammenliknet med våre mødre

[Gjest Vampen]

Ok? Du snakker om å lese bøker og rydde i noen skap. Jeg gjør det også, darling

Du nevnte jo det som eksempler på selvforskynt "press" (kniis)...For meg er det eventualiteter som jeg kan ta meg tid til en gang i blandt dersom jeg er ferdig med mine plikter (som tar bortimot 16 timer av døgnet) Jeg eier ingen TV en gang. Forskjellen er imidlertid at jeg elsker mine oppgaver og å ha et vanlig treigt liv hadde kjedet meg og antakelig fått meg til å treffe veggen.

Du misforstår om du tror det handler om timene eller oppgavene i seg selv. Det er ikke det som verken sliter en ut eller fører til treffer vegger. Det er derimot den manglende evnen til å sette strek og si seg fornøyd, og om ring av dårlig samvittighet og destruktive tanker. Ingen av tingene jeg nevnte er isolert sett et problem. Problemet er når det blir et tvangsmessig mønster, som går over tid.

Du nevner at du tar deg fri for å tilbringe tid med ungen. Kjempefint. Jeg har ingen problemer med å forstå den prioriteringen. Jeg bare sliter litt med å gjøre sånn prioriteringer selv. Jeg mistet fire mennesker som betydde mye for meg, i løpet av noen uker før forrige jul. All fornuft tilsier at det da er greit å koble av mindre viktige ting. Det føltes ikke sånn. Jeg brukte en del tid midt oppi all elendigheten på å tenke på at jeg nok burde ha gjort både ditt og datt. Planlagt neste halvår og skrevet noen fremovermeldinger. Og jeg stilte pliktoppfyllende på jobb etter juleferien, mens sjefen prøvde å fortelle meg at det var greit å ta litt fri. Jeg burde ha lyttet til ham, for å si det slik.

Det som er poenget er at det som sliter en ut er den konstante følelsen av at det aldri er bra nok. At det ikke er greit å bare koble ut. Rydde i skap er ikke noe skummelt i seg selv, men det kan fort bli et problem når det "må" gjøres, fordi man ikke klarer å si seg fornøyd med alt det andre man har gjort i løpet av dagen. At å bruke ei uke på ting andre bruker tre uker på, egentlig er litt for tregt. Det burde ha gått på fem dager. Eller at å droppe en joggetur, fordi det hagler snøballer eller man bare er for sliten, fører til at man uansett tilbringer resten av kvelden med å tenke på at man burde ha tatt den joggeturen. Det er mindre slitsomt enn å la være. Legg nok av disse tingene oppå hverandre, så har du en snarvei til utbrenthet.

Kort oppsummert, jeg tipper at noe av forskjellen på deg og meg er at du er flinkere til å skru av hjernen og tenke at "nok er nok" eller "dette er bra nok". På noen områder er det en hårfin balansegang for min del. Jeg må følge med på det, for å se når den flinke piken prøver å ta over.

[skreppamedleppa]

Nei, og den siste delen der er ikke så langt unna min definisjon, det handler om å forsøke å prestere på et eller flere områder, i den grad at det går på helsa løs.

For å illustrere ved hjelp av min FP, denne uka har vi hatt høstferie. For min indre FP, så er det synonymt med to do-lister lange som et år. Får hun fritt spillerom, så bruker jeg den uka på å rette en hel bunke norskstiler (30-40 timer), skrive en del andre vurderinger, planlegge for en måned, forberede for to uker, lese to bøker, ta igjen annet forfallende, jogge hver dag, rydde i skap og skuffer og generelt brenne lyset i begge ender. Hun har fått herje en del ferier, og resultatet er at jeg møter opp på jobb utslitt og finner nye ting å fylle to do-lista med. På et eller annet tidspunkt sier både kroppen og/eller hodet stopp, og veggen plutselig er rett foran nesetippen. Jeg er egentlig for sliten til å gjøre noe, men dårlig samvittighet gjør at jeg heller ikke klarer å slappe av. Så det fortsetter. Jeg gjør ikke dette fordi noen forventer det. Snarere tvert i mot. Jeg vet feks at kollegaene mine som oftest ikke engang har begynt når jeg er ferdig. Det er kun mine egne tanker og krav. Det er uhyre få mennesker jeg sliter med å si nei til, men jeg er dårlig på å senke egne forventninger til meg selv. De fleste rundt meg ber meg jo om å roe med og ta en pause. Så det er absolutt ikke der det ligger.

Denne ferien har jeg ikke latt frøken FP ta kontroll. Jeg har jobbet, selvfølgelig, men jeg har nøyd meg med halvparten av det jeg føler at jeg burde ha gjort. Og jeg jobber ganske hardt med å tenke at det er ok. For det er ok. Det er mer enn bra nok. Ingen på jobb forventer mer, og nevnte kjæreste synes vel egentlig jeg kunne ha gjort mindre. Men fordi jeg har et lite snev av FPS, så sitter jeg like fullt her med mer enn et snev av dårlig samvittighet. Burde, kunne, skulle. Og på grunn av det, så er jeg nok på jobb rundt 6.30 i morgen tidlig, for å roe samvittigheten. Og det er for meg der den flinke piken kommer inn. Jeg har vært dyktig og effektiv, jeg har gjort en god jobb, men det er ikke helt nok. For meg. Og det er også det stadige jaget som fører til vegger og utbrenthet.

Jeg tror konseptet flink pike kan være så mye. Både i forhold til hvilke område det viser seg på, og hvor forventningene man forsøker å leve opp til kommer fra. Men fellestrekket er vel at lista er satt så høyt at det går på helsa løs i lengden.

"Går på helsa løs i lengden".. Her er vi inne på noe vi er enige om begge to.

Du er bevist på din fp før hun får forvandlet seg til " jeg ligger å spyr ut stresshormoner og klarer ikke komme på jobb fordi jeg har hatt hjerteinfarkt og ligger nå i mitt eget snørr og er sykemeldt i 6 måneder, og jeg føler meg helt jævlig siden jeg er uperfekt og føler meg som en slem slem pike av den grunn." Du er bevist på denne skapningen, mange er ikke det eller velger helt bevist å ikke være det før en selv er blitt sykemeldt. Og det er her jeg mener mange er egoistiske. De vet om at de jobber for mye, de vet om at de rydder et hus som egentlig ikke er rotete eller haster med å rydde, de er med på 1000 ting på fritiden som de vet og føler på at er for mye, de skal ha alt på stell i en "perfekt tilværelse" og de kjenner på at dette i grunn er langt over evne, men de legger ikke om livet sitt før de har nådd stupet.

Mange av de som svarer i denne tråden har sagt at de var fp..før, før de ble brent ut, før de måtte si nei både til seg selv og andre, og det er også her jeg mener at en har faktisk et ansvar på å kjenne på egne grenser. En har ansvaret med å passe på seg selv, klarer en ikke det så bør en og få hjelp.

For 6 år siden siden ble jeg kjent med et fantastisk kvinne menneske, la oss kalle henne "fru turbo", smart, oppegående, morsom og den som bestandig jobbet fra 07 til 22, om ikke på kontoret så hjemme. I tillegg skulle hun se bra ut, hun inviterte til middag, alltid et strøket hjem osv osv (jeg antar du kjenner personligheten til fru turbo uten for mye dikkedarer og detaljer.)

Uansett, jeg ble kjent med hun, glad i hun fordi flotte og gode mennesker har en tendens til at andre blir glad i de.

For et år siden stupte hun, hun lever men pulsen hennes i dag stiger til et så høyt nivå av å gå opp en liten trapp at det er fare for livet hennes, hun har mistet både puls og bevissthet ved flere anledninger. Konstant stress, og det at hun tok over arbeidsoppgaver til sine kollegaer fordi hun ikke hadde lært å si nei fordi hun så desperat ønsket være flink pike, ønske om å tilfredsstille alle rundt hun og ikke minst men viktigst seg selv, gjorde at hun som var frisk som ikke hadde noen sykdommer som ikke sleit med verken vekt eller noe annet fremdeles er sykemeldt et år etterpå i en alder av 40. Jeg tenker at det er litt for ungt til å få en slik nedtur av. Samtidig så unner jeg henne en livstilsendring og måten det skjedde på var den eneste måten det kunne skje på.

Jg tenker også at det kun var hennes egen feil, en trenger ikke være best bestandig. Hun var klar over hvor det bar hen lenge før jeg møtte hun. De fleste fp er faktisk det.

Fru turbo gjekk på autopilot ( på veldig mange arenaer i livet) frem til hun ikke gjekk på noen pilot lengre.

Folk sa det til fru turbo også, Hei ta en Chill pill, ta mindfulness kurs, lær deg yoga, gi f. Blås i å ring til den og den klienten, ta en øl eller vin eller saft men ro deg ned.

Hun valgte å ikke høre på noen verken kroppen sin eller andre som faktisk var glad i hun og ønsket at hun skulle leve et godt og langt liv. Men i dag lytter hun, fordi hun blir nødt til det!

Jeg tror det er en grunn til at kvinner sliter ned dette i langt større grad enn menn, om en ser på kg (som vi begge vet ikke alltid og heldigvis representerer real life)

Men om en ser på kg så ser en også utallige tråder hvor kvinner skal bake 7 kaker til jul, skal ha huset strøkent, være med på 7 vennekvelder i uken, skal være perfekte mødre, perfekte venner, perfekt svigerdatter kollega, arbeidsmaur og ingen skal få lov å si om hun at hun ikke engasjerer seg og er en flittig frue.

I fjor til juletider kunne en lese at kvinner stresset seg så syk av "julestia" at mange valgte å gå til psykolog, da tenker jeg at de trenger psykolog uavhengig av jul eller ei for da er det noe alvorlig galt en plass, når julesjauet blir viktigere enn ens egen helse skurrer det.

Disse holdningene går også igjen IRL og ser på hva som kjennetegner flinke piker og sykdom i arbeidslivet så tror jeg at en vil finne at disse som sliter seg ut, de som aldri finner hvilepulsen, de som blir sykemeldt er de som legger listen alt for høyt for seg selv.

Men bør en ikke da justere forventningene til seg selv da? Før en gjør seg selv syk?

Endret 6. oktober 2014 av skreppamedleppa

[Gypsy22]

Mitt motto er : flink pike kan du være sjæl!!

Nei, er lite perfekt. Hvis jeg skal bli flink pike så ville jeg ha blitt

Gal ...

[Gjest avocadoen]

Poenget er at for deg er det å være flink pike det samme som det er for meg å være en helt vanlig mann (i mine øyne)

Min hverdag;

Står opp 0800 med ungen

tar han i barnehagen

Drar hjem og jobber til klokka 15

Jogger og dusjer

Henter i barnehage

Lager middag FRA BUNN, typisk lam med rotpureer, rødvinssaus og poteter eller selvfiske sjøørret

Så på kvelden så er det enten mer jobbing, eller så drar jeg og fisker, eller så spiller jeg konsentrert poker til halv to på natta.

Jeg finnes ikke utbrent eller sliten. Jeg trives med alle mine syssler, og jeg tar meg til og med fri en dag i uka for å bare være med kiddoen (selv om det nok blir litt jobbing innimellom)

I blandt har jeg til og med sex med kona evnt gir henne en massasje!

Hun er dessuten dyktig kvinne, som er som meg..gir beng og kjører på. Hun har imidlertid flere veninner som bruker håpløst mye tid på meningsløse ting som virker som brenner dem ut. Jeg vet ikke..men det som er utrolig sliiitsomt og hååååpløst for enkelte er walk in the park for andre. Kvinner blir nok ofte mer oppgitte, utslitte og giddaluse og gir opp enn menn. Menn kjører på til de enten hopper ut forran et tog eller av svinesundbrua - uten å ha oppsøkt hjelp først.

Jeg tror du har misforstått hva flink pike er for noe.

[AnonymBruker]

det virker som mange av dere tror man bare "velger " å bli flink pike. Det med pliktfølelse og ansvarsfølelse ligger dypt forankret i personligheten, det er slik vi mennesker blir forskjellige, ved at personlighetstrekkene våre er ulike. De som blir flinke piker har denne strukturen i personligheten, samtidig som de ofte blir presset av foreldre eller får anerkjennelse på prestasjoner, noe som forsterker dette ytterligere.

Anonymous poster hash: 11c24...198

[Kjempeliten]

Jeg var flink pike. Hadde for store forventninger til meg selv og tok vann over hodet. Takla det ikke. Nå skal jeg aldri mer ta noe ansvar for noen ting. Skal bare gjøre det jeg blir bedt om å gjøre og ikke noe ekstra.

[Gjest Inggolf]

Mitt motto er : flink pike kan du være sjæl!!

Nei, er lite perfekt. Hvis jeg skal bli flink pike så ville jeg ha blitt

Gal ...

[Duckie]

Jeg lider av FP-syndromet, men prøver å roe ned. Jeg har alltid vært skoleflink og ansvarsfull, og har derfor også fått forventninger deretter. Når jeg glad og fornøyd med en femmer på en prøve får høre "men du er jo så flink, du burde ha klart en sekser", gjentatte ganger og av forskjellige personer opp igjennom oppveksten, er det ikke så lett og senke kravene til seg selv. "Du er jo så flink, dette klarer du". "Du har så stor arbeidskapasitet, så disse ekstra oppgavene er ikke noe problem for deg". Når andre får skryt for å ha gjort det greit nok, mens jeg alltid kunne ha klart det litt bedre.

Og jeg har også opplevd som andre over her sier, at folk forsvinner når man begynner å sette grenser. Lite forståelse for at man sliter, fordi folk forventer at man skal klare alt. En tidligere venninne kommenterte faktisk at mine problemer ikke var like viktige som hennes, fordi jeg uansett taklet de (ett av mine første forsøk på å faktisk åpne meg om alvorlige psykiske problemer).

For meg er ikke FP-syndromet å ha en full dag og trives med det, det er når det tipper over til uoverkommelig. Uansett hva man gjør blir det aldri bra nok, og stress og konstant dårlig samvittighet gjør en syk. For mange av oss er det oss selv som skaper presset, men jeg er nok ikke den eneste som har fått god hjelp fra omgivelsene som forventer det perfekte.