Avgjørelsen om barn nr to

[AnonymBruker]

Gutten vår er nå to år og tanken har slått meg at det kanskje er på tide å tenke på nummer to. Stadig flere av de i barselgruppa har fått nummer to eller er på vei til det, og rent logisk ser jeg det praktiske med å få barna såpass tett at de er fine lekekamerater for hverandre.

Men den store lysten er ikke der. Da gutten rundet året var det en del av meg som veldig gjerne ville begynne på nytt fordi vi hadde en så tøff spedbarnstid med førstemann: kolikk, fødselsdepresjon, knekk i forholdet (som vi har jobbet oss gjennom). Ulogisk kanskje, men jeg trengte å tenke at vi kunne "prøve igjen" sånn at vi kunne oppleve en litt av den babykosen også.

I dag tenker jeg ikke på det lenger. Det er ikke noe psykisk behov for nummer to, ikke noe instinkt eller babysyke. Det eneste er at jeg ikke egentlig vil at gutten skal vokse opp som enebarn.

Men samtidig vet jeg ikke om vi orker? Hverdagen nå fungerer endelig godt igjen, gutten sover bra og trives i barnehagen. Vi har akkurat begynt å føle at vi håndterer tilværelsen. Så hvorfor forstyrre det?

Åh, så vanskelig! Hvorfor fikk du flere barn? Var det stor overgang?

Anonymous poster hash: 0e987...f40

[sjøhest]

Hadde sett an et år til jeg. Vi kjente heller ikke på en veldig babylyst, men hoppet i det når jenta vår var nesten 3.

[AnonymBruker]

Hadde sett an et år til jeg. Vi kjente heller ikke på en veldig babylyst, men hoppet i det når jenta vår var nesten 3.

Det er jo også en mulighet. Men da vil det bli fire år mellom barna og det syns jeg blir litt mye.

Anonymous poster hash: 0e987...f40

[AnonymBruker]

"Alle" går rundt og tror at den ideelle avstanden mellom søsken er to år. Sannheten er at den ideelle avstanden er det som foreldrene føler er det riktige å klare og håndtere, og at de klarer å være gode foreldre og ha overskudd til søskenflokken. Derfor gikk det sju år mellom første-og andremann hos oss.

Anonymous poster hash: 469bf...1fa

[sjøhest]

Hvis du har de tett kan de ha stor glede av hverandre, men de kan også krangle så busta fyker 24/7. Vi hadde ikke orket to så små barn i hus samtidig.

[AnonymBruker]

Hvis du har de tett kan de ha stor glede av hverandre, men de kan også krangle så busta fyker 24/7. Vi hadde ikke orket to så små barn i hus samtidig.

Broren min og jeg gjorde det. Vi kranglet dag og natt, at mamma og pappa ikke gikk på veggen er uforståelig for meg. Men det er en rar ting det der med søskenkjærlighet. Broren min er et fantastisk menneske, og de øyeblikkene vi kom over ens, ville jeg aldri vært foruten. Jeg er glad vi ikke har mer enn tre år mellom oss.

Anonymous poster hash: b6984...33b

[AnonymBruker]

Det er 4 år mellom meg og min bror. Vi lekte utrolig godt i alle år. Jeg som var eldstemann fikk bestemme alt, og lillebror fant seg i alt så lenge han fikk være med. Begge var utrolig fornøyd med det

Jeg tror at det handler mer om kjemi enn antall år. Man kan ha to tette som absolutt ikke kan fordra hverandre, mens to med litt større aldersforskjell går godt sammen. Eller motsatt.

Det viktigste er vel at dere er klar for barn nummer 2.

Anonymous poster hash: 30dc1...c8f

[Maneo]

Det er ingenting som sier at dere _må_ få et til barn. Jeg skjønner tankegangen med at du ikke vil at gutten din skal bli enebarn, men jeg tror ikke enebarn har det vondt.

Dessuten kan det være du forandrer mening om du gir det noen år til.

[Gjest Trøffel]

Her var det første halvåret med nummer 1 vanvittig tøft, jeg gråt mine bitre tårer og tenkte "aldri mer!" Men så gikk det seg til, babyen begynte både å sove og å smile og alt ble så mye enklere. Og når vi da bestemte oss for at vi ville ha en til, så hoppet vi like gjerne i det med en gang. Ble nøyaktig 2 år i mellom og det var perfekt for oss. Orket ikke å trekke ut den slitsomme babytiden lengre enn nødvendig, vi blir ikke yngre med årene og det er nå vi er i tralten og har energien til det. Nr 2 blir straks ett år og vi drømmer nå om nr 3

Og for oss så var det en stor fordel at nr 1 var så forferdelig vanskelig. Da hadde vi tusen triks i ermene, vi var forberedt på helvete på jord når nr 2 ankom. Også fikk vi en helt vanlig baby uten plager og insomnia, og kunne virkelig kose oss glugg i hjel. Hadde jo vært mye verre om nr 1 var enkel og nr 2 var vanskelig (for eldstemann krever jo også sitt)...

Men jeg er 100 % enig med AB #4: "Sannheten er at den ideelle avstanden er det som foreldrene føler er det riktige å klare og håndtere."

Endret 18. april 2014 av Trøffel

[Kakaoen]

Jeg er i litt samme tankegangen som deg. Innimellom har jeg lyst på en til, men det er mange negative tanker rundt temaet som dukker opp. Hvordan det blir å gå gravid med en liten en i hus (har en gutt på 17 mnd nå), hvordan blir nyfødtperioden neste gang, fødsel, det første året til neste mann osv osv.

Men kjenner jeg savner litt permisjonstiden og å ha en liten baby.. Men igjen så skremmer tanken med veldig på å få en til så tett.

Jeg er ikke helt klar for en til, men mannen synes det var en god ide å slutte på prevensjon nå. Jeg tenker at 2.5 år er minimum mellom barna våre. Vi brukte et par år på å produsere nummer 1, så det kan jo ta litt tid med nummer to.

Jeg er i grunnen mer gira på spenningen med å være gravid enn selve det å få en baby Slik var jeg egentlig forrige gang også da

Men ja.. kanskje litt rotet innlegg, men denne gangen tar vi det som det kommer. Skal IKKE ha sex for å bli gravid, men fordi vi har lyst Blir jeg gravid fort så er nummer 2 velkommen, men tar det 1 års tid så gjør de faktisk ingenting

[Novemberellie]

Jeg skjønner ikke hvorfor alle er så opptatt av å få ungene så tett, de kan få et akkurat like godt forhold til hverandre om aldersforkjellen er større. Og venter man litt lenger får man også bedre tid til hvert barn og slipper søskensjalusi.

Her er det 6 år mellom eldste og mellomste og det har vært helt perfekt for oss. De har ALDRI kranglet (helt sant!), og nå som eldste er 19 og mellomste er 13 er de kjempegode venner. Har også ei lita jente på 5 måneder, så vi har et stort aldersspenn på barna, men nå har jeg all verdens tid til lillemor, noe man umulig kan ha dersom man har et annet barn på f.eks 2 år.

[AnonymBruker]

Dette var som å lese mine egne tanker... Livredd for, som du seier "å klusse det til" når man (endelig) har det veldig greit/fint

Den foreløpige avgjørelsen er at vi rett og slett venter til VI får lyst på flere. Kommer ikke den lysten, så får heller jenta vår bli enebarn. Jeg kommer ikke til å sette flere barn til verden med den tanken "at hun må jo ha et søsken". For det blir helt feil grunnlag for nestemann

Anonymous poster hash: 73467...49d

[Gjest Sobril]

Dette var som å lese mine egne tanker... Livredd for, som du seier "å klusse det til" når man (endelig) har det veldig greit/fint

Den foreløpige avgjørelsen er at vi rett og slett venter til VI får lyst på flere. Kommer ikke den lysten, så får heller jenta vår bli enebarn. Jeg kommer ikke til å sette flere barn til verden med den tanken "at hun må jo ha et søsken". For det blir helt feil grunnlag for nestemann

Anonymous poster hash: 73467...49d

Godt sagt. Virker som om veldig mange stresser med å få "to tette", og jeg ser egentlig ikke ett eneste synspunkt som holder mål. Man kan sikkert være heldig og de blir perlevenner, men det er ingen garanti og kanskje de ender opp med å krangle med hverandre i tide og utide.

Selv har jeg en søster som er fem år yngre. Vi har alltid kranglet, og det er vel to år siden vi snakket sammen sist.

Jeg har derimot en søster som er 14 år yngre, og vi har et veldig godt forhold.

Og det stresset det må være å ha to stykk som går i bleier, våkner om natten og må passes på konstant - det orker jeg knapt å tenke på

Endret 19. april 2014 av Sobril

[Frisørdama]

Du må jo ikke få flere barn, det er mange enebarn som har det helt supert uten søsken. :-) ikke føl deg/dere presset til noe utifra hva "alle andre" gjør, gjør det som føles best og riktig for deg/dere.

[Pasjonsblomst]

Jeg har ei jente på snart 2 , og er halvveis på vei med nr 2.

Var sambo her som var mest gira på å bare hoppe i det igjen, ville ha 2 tette. Jeg tenkte mer som ts, føltes som et ork. Men etter 1. Trimester er jeg nå strålende fornøyd som gravid og det føles som det mest naturlige i veien. Ikke problem å være mamma som normalt for nr 1 heller.

Og så må jeg jo bare si at med stigende alder på førstegangsfødende, mange vel passert 30 - så er jo det en faktor som helt naturlig "presse" frem både to og tre tette. 6 år mellom barna kan bli litt unaturlig hvis man er 35 tenker jeg-men kan kanskje la seg gjøre det også

[Gjest Trøffel]

Jeg skjønner ikke hvorfor alle er så opptatt av å få ungene så tett, de kan få et akkurat like godt forhold til hverandre om aldersforkjellen er større. Og venter man litt lenger får man også bedre tid til hvert barn og slipper søskensjalusi.

Her er det 6 år mellom eldste og mellomste og det har vært helt perfekt for oss. De har ALDRI kranglet (helt sant!), og nå som eldste er 19 og mellomste er 13 er de kjempegode venner. Har også ei lita jente på 5 måneder, så vi har et stort aldersspenn på barna, men nå har jeg all verdens tid til lillemor, noe man umulig kan ha dersom man har et annet barn på f.eks 2 år.

Ikke noe problem det Her tok det vel knapt en uke før den nybakte 2-åringen glemte at han noen gang hadde vært alene med mamma og pappa, så sjalusi har vi ikke opplevd.

Og det å ha masse alenetid til babyen er jo ikke noe problem så lenge storesøsken går i barnehage eller på skole?

Endret 19. april 2014 av Trøffel

[AnonymBruker]

6 år mellom meg og lillebror. Mindre avstand mellom meg og søstre.

Pga kjemi og personlighet har meg og bror best kontakt idag som voksne, og vi syntes alle det var superstas med ny baby i hus, men vi andre søsken kranglet fælt og virkelig mye.

Anonymous poster hash: 9b4bb...225

[Gjest Trøffel]

Godt sagt. Virker som om veldig mange stresser med å få "to tette", og jeg ser egentlig ikke ett eneste synspunkt som holder mål. Man kan sikkert være heldig og de blir perlevenner, men det er ingen garanti og kanskje de ender opp med å krangle med hverandre i tide og utide.

Selv har jeg en søster som er fem år yngre. Vi har alltid kranglet, og det er vel to år siden vi snakket sammen sist.

Jeg har derimot en søster som er 14 år yngre, og vi har et veldig godt forhold.

Og det stresset det må være å ha to stykk som går i bleier, våkner om natten og må passes på konstant - det orker jeg knapt å tenke på

Godt vi er forskjellige Her komprimerer vi heller bleieskift og nattevåk over en kortere periode enn å strekke det ut over langt flere år. Vi ser slik på det at uansett så må jo èn passes på, så da kan man jo like gjerne passe på to To fluer i en smekk liksom, hehe! Og så er det deilig at ungene kommer fort opp på samme nivå, kan byttelåne tøy og interesserer seg for de samme filmene, lekene og ferieaktivitetene (vi er nok ekstra heldige i forhold til det da, som har to av samme kjønn).

Alle må gjøre det som er best for sin familie, tror egentlig at de fleste er fornøyde med egne valg Og så er vi jo utrolig heldige som har hatt privilegiet til å velge aldersforskjell, det er jo dessverre ikke alle forunt.

Endret 19. april 2014 av Trøffel

[AnonymBruker]

Du har mye erfaring fra første så overgangen til nr 2 er ikke så stor (og enda mindre til nr 3, selv om det er litt vanskeligere om de er små alle sammen siden ungene er i overtall). Jeg har mine ganske tette og trives med det. De krangler ja (men det gjør vel "alle" søsken i blant) men leker også veldig mye sammen. Fint på ferier etc når de andre lekekameratene ikke er i nærheten.

Anonymous poster hash: 8c760...9ee

[Madelene B]

Jeg har en datter som fyller 3 iår, og en sønn som ble 1 år tidligere dette året.

Jeg merker godt at jeg har to barn for å si det sånn, men jeg elsker de uendelig, og gleden de har med hverandre, gjør at hjerte mitt blomstrer. Jeg er super fornøyd.