Tenker ikke dere ofte på at livet bare er til låns..?

[AnonymBruker]

Har tenkt mye på det i siste.. Livet er bare til låns. Vi lever det, også er vi borte. Aldri mer kommer vi tilbake, og aldri skal vi se familien og vennene våres. Aldri skal vi spise god mat, bade, sole oss, stå på ski, leve.

Tenker ikke dere på at det utrolig ekkelt.. ? Alt vi gjør i livet er egentlig ubetydelig. Vi skal jo dø uansett. Hva gjør det om du sender melding til han du liker? Hva gjør det om du står opp for mobberne dine? Eller om du gjør noe helt sykt som du tenker at du egentlig ikke tørr?

I det store og hele så betyr det ingenting uansett...Jeg har så lyst å leve for evig, kose meg, være sammen med de jeg elsker uten tidsbegrensing. Hvorfor er det ikke sånn?

Anonymous poster hash: 3dce4...479

[Gjest Gjest_Lindiana]

Absolutt ikke. Jeg eier livet mitt.

Hva så om vi står opp for mobbere eller gjør noe vi egentlig ikke tørr? At det ikke har betydning for ettertiden kan ingen vite. Hvor ville vi vært om ingen turte å eksperimentere med for eksempel elektrisitet? Gasser? Atomer? Kroppene våre? Motorer, bil, tog, fly.. Alt du ser rundt deg er betydningen av det som har blitt gjort i tiden før nettopp du kom til verden.

Hva som er viktig er hva som betyr noe for deg i NUET.

Endret 11. februar 2015 av Lindiana

[Sylvari]

Ekkelt? Syns det er befriende.

Kan gjøre hva jeg vil, har ingenting å si uansett, skal jo dævve en dag, og alt jeg har gjort blir glemt.

Så da kan man jo springe ned karl johan en dag, uten at det gjør så veldig mye i store bildet =D

[AnonymBruker]

Hva som skjer med bevisstheten etter at kroppen dør vet ingen, og det er ingen som har et sikkert svar på om den er helt død eller om det skjer en form for transformasjon til en energibasert livsform eller lignende har man heller ikke svaret på. Fra vitenskapen vet man at mengden energi/masse er konstant så det er ikke umulig at det kan være noe etter døden.

Uansett så må man ikke tenke for mye på det for livet leves mens man er her og det som kanskje kommer etterpå får man i så fall ta som en bonus. Man må jo faktisk dø for å finne det ut og da er det jo bedre å sette pris på tiden her i alle fall så lenge man har den, tidspunktet der man dør og finner det ut kommer jo uansett for oss alle før eller senere så da er det ingen vits i å forhaste seg.

Anonymous poster hash: a8e98...209

[kjøttmeis]

Men det er jo viktig å ha det fint mens man faktisk lever. Ellers blir det et trasig liv.

[AnonymBruker]

Synes overhodet ikke det er ekkelt. Synes det er mer befriende enn noe annet. Jeg hadde blitt helt gæren om jeg skulle "være sammen med de jeg elsker uten tidsbegrensning". Det er først da at ting virkelig ikke hadde betydd noe for meg, hvis jeg alltid hadde all tid i verden igjen uansett. Det at ting faktisk har en slutt er nettopp det som gjør at jeg har noe incentiv for å gjøre noe som helst nå fremfor å utsette det på ubestemt tid.

Mitt verste mareritt hadde vært å få vite at jeg skulle leve evig. Jeg trives godt med livet mitt slik det er nå, og det hadde jeg ikke gjort hvis det skulle være slik for alltid. Jeg lever en stund nå. Så stryker jeg med om alt fra et par sekunder til flere tiår fra nå, og da husker folk meg noen tiår til. Deretter er jeg bare borte. Helt fint.

Anonymous poster hash: 07711...337

[Gjest Horatio Hornblower]

Nei

Forstår uanset ikke hva som skal være ekelt her

[AnonymBruker]

Anonymous poster hash: 3dce4...479

[AnonymBruker]

Jeg er utrolig glad for at jeg ikke skal leve evig, det hadde vært helt forferdelig synes jeg. Er enig i det andre du skriver.

Anonymous poster hash: 25e95...8a2

[AnonymBruker]

Neh, vil jo si at man skal leve godt imens man er her også. Ville ikke akkurat levd godt med å ha gjort absolutt alt jeg vil bare fordi at jeg skal dø uansett. Forhåpentligvis lever jeg helt til jeg dør av alderdom, og det er faktisk ganske mange år til. Alt for mange...

Anonymous poster hash: c428a...7e6

[Gjest Vind]

Nei, det begynte ikke med meg og vil heller ikke ende med meg. Jeg er endel av en slekt, tingene jeg gjør setter spor og vil bidra til etterslekt. Jeg er bare et vindpust, det kan være overveldende, men jeg nyter vinden mens jeg er her.

[Djungelvrål]

Jeg har tenkt litt i lignende baner som at om hundre år har ingenting at de jeg har oppnådd noen betydning lengre og at jeg da forlengs er glemt, .kanskje utenom at jeg har snudd en sosial arv... Men det er jo ikke sikkert sønnen min får barn og kan videreføre det uansett...