Ikke forelsket i kjæresten

[AnonymBruker]

Hva gjør en når en ikke er forelsket i kjæresten? Men så ufattelig glad i ham at du ikke klarer å være uten ham?

Jeg har alltid hatt store problemer med kjærligheten, og har aldri fått kjærester på naturlig måte. Kun gjennom nettdating og Tinder. Jeg vet ikke hvorfor jeg har så store relasjonsproblemer, men jeg har hatt mye vanskeligheter opp igjennom årene. Jeg er nok innerst inne redd for å bli såret, og helt ufattelig redd for å bli avvist.

Men nå som jeg er verdens heldigste, og har en helt fantastisk mann, så får jeg dårlig samvittighet når ikke den stormende forelskelsen er der. Jeg er at den typen som blir stormende forelsket i folk jeg ikke tør snakke med. Jeg har vært så utrolig avstandsforelsket i folk jeg ikke kjenner, og har aldri snakket med, men kun sett dem, f.eks. på jobb eller skole. Det verste er at jeg er helt stormende forelsket i dem i mange, mange år. Jeg har vært forelsket i en i åtte år, og jeg har hele tiden hatt ham i tankene mine under mitt nåværende forhold. Jeg er så lei meg for at jeg ikke har de samme følelsene som for han jeg er med nå. Og det er jo et paradoks, fordi jeg kjenner jo ikke de jeg har vært stormende forelsket i. Jeg har vært så forelsket i dem at jeg har begynt å skjelve.

Så vondt og vanskelig livet er. Jeg har ingen venner, ingen nær familie. Jeg sliter med depresjoner, og føler meg mislykket. Det fører til en negativ spiral, fordi jeg ikke ønsker kontakt med folk fordi jeg er så inderlig redd for at de skal forstå hvor mislykka jeg er. Min kjæreste er alt jeg har. Jeg har det så utrolig fint sammen med ham. Men samtidig føles det litt "feil". Som om en er sammen med en kompis. Og det er det som er så vanskelig. Når jeg har hatt guttevenner så vil de være sammen med meg. Og jeg vil jo bare ha dem som venn.

Jeg har jo vært forelsket i min kjæreste, men det kommer noen ganger i bare små glimt, og varer ikke mange dagene. Men ofte når jeg ser på ham, så synes jeg han er fin og kjekk. Men allikevel tenner jeg liksom ikke på ham, og det føles litt feil å ha sex.

Så noen ganger tenker jeg at vi har et så utrolig fint forhold, og jeg er så utrolig glad i ham. Og da gjør det kanskje ikke så mye at jeg ikke har vært stormende forelsket i ham. Fordi det vi har sammen, båndet vårt, er mer enn forelskelse... men så gnader det inni meg, det at jeg ikke er stormende forelsket i ham, og jeg får dårlig samvittighet, og føler jeg må skjule noe for hans familie, og jeg føler meg falsk. Jeg føler jeg bruker ham, jeg føler han fortjener bedre, og når vi er sammen føler jeg at jeg ser ting litt på "avstand", at det f.eks. ikke er jeg som sitter eller gjør de tingene.

Jeg skulle ønske at livet var lekende lett. Men de fleste ganger har jeg som sagt vært lykkelig og følt jeg hadde alt med min kjæreste, men allikevel så kommer ofte tankene om den store kjærligheten som overskygger det hele. Selv om jeg aldri har hatt det bedre sammen med noen andre enn min kjæreste.

Anonymous poster hash: 8f43c...c32

[vanillaswirl]

hei! hvor lenge har dere vært sammen? og hvor gammel er du?

kjenner meg litt igjen i situasjonen.

Bare å sende meg en PM om du trenger å prate