Frustrert!

[AnonymBruker]

Jeg er 28 år og har ett barn i barnehagealder. Problemet mitt er at jeg alltid har vært litt sjenert, og jeg gikk gjennom hele barne - og ungdomsskolen med kun et par venner, og var egentlig venneløs gjennom hele videregående..

Har forbedret meg kraftig nå, men er nok fortsatt litt stille og ikke den som tar mest initiativ kan man si. Merker at det begynner å bli slitsomt i forhold til de andre foreldrene i barnehagen.. Jeg er livredd for at barnet mitt skal havne utenfor fordi foreldrene ikke "kjenner" meg.. :/ jeg merker i garderoben ved levering/henting også at de andre prater mer sammen..

Det hjelper ikke at jeg ser veldig ung ut (folk flest tror jeg er maks 18 år), ikke er ferdig med utdannelsen, ikke eier leilighet her vi bor, men bare leier OG i tillegg ikke er sammen med barnefar lenger (vi er det eneste foreldreparet i bhg som ikke er sammen lenger..).

Føler kanskje jeg blir litt "dømt" pga det:/

Noen tips/råd til hva jeg kan gjøre? Jeg smiler og sier hei hver gang jeg treffer noen av de andre i gangen osv..

Anonymous poster hash: a8130...db9

[Gjest AryaKillie]

Jeg har det på samme måten....

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måten....

Samme som i samme livssituasjon og/eller vanskelig med å bli kjent med de andre? Jeg kjenner jeg allerede gruer meg til de begynner med bursdager o.l..:/

Anonymous poster hash: a8130...db9

[Gjest AryaKillie]

Samme som i samme livssituasjon og/eller vanskelig med å bli kjent med de andre? Jeg kjenner jeg allerede gruer meg til de begynner med bursdager o.l..:/

Anonymous poster hash: a8130...db9

Har vært venneløs mer eller mindre siden ungdomsskolen og har nesten ingen omgangskrets, stortsett bare familien og samboer. Nå er forholdet på tur å ryke også, dog ikke pga mitt "handicap". Jeg ser også at andre foreldre i bhg kjenner hverandre og prater mye/kommenterer til hverandre og de ansatte og har en god tone. Jeg har det ikke på denne måten, sier hei og smiler men thats it... Hadde bursdag til jenta mi og ingen av foreldrene satt igjen å snakket eller noe, slik jeg har sett de har gjort i andre bursdager. Det er kanskje ikke så lett å få kontakt med meg. Jeg sier ifra ellers, anser meg selv som normalt utadvendt ifht hva jeg var før, men klarer ikke å få kontakt, inkludere meg og føler ikke andre vil inkludere meg heller...

[AnonymBruker]

Jeg er 28 år og har ett barn i barnehagealder. Problemet mitt er at jeg alltid har vært litt sjenert, og jeg gikk gjennom hele barne - og ungdomsskolen med kun et par venner, og var egentlig venneløs gjennom hele videregående..

Har forbedret meg kraftig nå, men er nok fortsatt litt stille og ikke den som tar mest initiativ kan man si. Merker at det begynner å bli slitsomt i forhold til de andre foreldrene i barnehagen.. Jeg er livredd for at barnet mitt skal havne utenfor fordi foreldrene ikke "kjenner" meg.. :/ jeg merker i garderoben ved levering/henting også at de andre prater mer sammen..

Det hjelper ikke at jeg ser veldig ung ut (folk flest tror jeg er maks 18 år), ikke er ferdig med utdannelsen, ikke eier leilighet her vi bor, men bare leier OG i tillegg ikke er sammen med barnefar lenger (vi er det eneste foreldreparet i bhg som ikke er sammen lenger..).

Føler kanskje jeg blir litt "dømt" pga det:/

Noen tips/råd til hva jeg kan gjøre? Jeg smiler og sier hei hver gang jeg treffer noen av de andre i gangen osv..

Anonymous poster hash: a8130...db9

Jeg har det på samme måte som deg, de andre foreldrene i bhg til gutten min snakker sammen om alt mellom himmel og jord ved henting og levering,(og i bursdager og på foreldremøter)imens jeg bare smiler og sier hei. Nå er dette mitt barn nr to, og jeg hadde det slik på bhg til storebror også(det er mange år siden). Med årene har jeg godtatt meg selv som jeg er, stille og beskjeden. Jeg har aldri opplevd at noen av ungene har falt utenfor på grunn av dette, selv om de også er av den rolige typen. Du kan jo for eksempel utfordre deg selv med å be hjem en venn av barnet ditt fra bhg sammen med en av foreldrene en ettermiddag? På denne måten er det kanskje enklere å bli kjent?(selv om jeg som sjenert vet at det er skummelt) Da kan du jo tenke litt ut på forhånd om hva dere kan snakke om også. Og etter dette blir kanskje dere invitert dit, eller barnets venn kan bli med dere hjem alene en dag etter bhg.

At du leier, er alene og student, er jeg sikker på at ingen tenker over!

Det var kanskje ikke så mange gode råd, men ville bare si at du ikke er den eneste som har det sånn;)

Anonymous poster hash: 4d398...8ba

[AnonymBruker]

Ts her. Takk for svar litt godt at det er flere i samme båt, skulle ønske jeg hadde noen å dele det med i hverdagen/andre foreldre i samme situasjon i bhg..

Vi bor i et ganske "etablert" område, tror de fleste foreldrene tenker at jeg er en ung mor som kommer til å forsvinne fort til et annet sted, så derfor trenger de ikke bli kjent..:/

Barnet er ikke fylt 2 år enda, så er ikke noen spesielle jeg vet han er ekstra mye med i bhg som jeg kunne invitert hjem..:/

Anonymous poster hash: a8130...db9

[AnonymBruker]

Jeg er så lei folk jeg, så jeg styrer greit unna for tiden. Er stort sett utadvendt person, kommer lett i snakk med andre, men hadde det vært opp til meg om dagen så hadde jeg foretrukket å hatt hjemmekontor og matlevering på døra, bhg hadde buss som kom og hentet, lei alt og alle

Anonymous poster hash: d2cae...281

[Lou Salome]

Alt dette er jo bare synsing fra din side/i ditt hode! Du er redd for at de andre tror... Om din alder, utseende, parforhold, LEIEFORHOLD.... Kjenner jeg blir nesten litt sur på de andre foreldrenes vegne. Hvorfor tror du de skulle bry seg om sånt? Hvorfor er det slitsomt at de andre snakker sammen? Jeg tror (og håper inderlig) at følelsen av å bli dømt er bare er en følelse, det har jeg vondt for å tro.

Fortsett å si hei, noe mer trenger du jo ikke, det vil da ikke gå ut over barnet hvis du ikke er nær venn med de andre?

[AnonymBruker]

Alt dette er jo bare synsing fra din side/i ditt hode! Du er redd for at de andre tror... Om din alder, utseende, parforhold, LEIEFORHOLD.... Kjenner jeg blir nesten litt sur på de andre foreldrenes vegne. Hvorfor tror du de skulle bry seg om sånt? Hvorfor er det slitsomt at de andre snakker sammen? Jeg tror (og håper inderlig) at følelsen av å bli dømt er bare er en følelse, det har jeg vondt for å tro.

Fortsett å si hei, noe mer trenger du jo ikke, det vil da ikke gå ut over barnet hvis du ikke er nær venn med de andre?

Hva er det du ikke forstår? Selvsagt går det til en viss grad utove barnet hvis andre foreldre blir godt kjent og møtes med barna utenom barnehagetid - da blir barna bedre kjent og etterhvert som de blir større blir det sånn at barna henger sammen med de som de kjenner godt. Foreldre inviterer kanskje ikke de foreldrene de ikke kjenner sine barn til ulike arrangementer fordi det er greiest å invitere de som de kjenner.

Jeg ble selv invitert på besøk til en av de andre foreldrene i nabolaget på "lekedate", så fort det kom frem at jeg leier og ikke eier, skiftet moren til barnet veldig tone og ble veldig "ååååååå, du leeeier ja", og etter den gangen har hun så vidt sagt hei til meg når vi møtes i nabolaget.

Alt er ikke bare i mitt hode, selv om jeg gjerne skulle ønske det var sånn hadde jeg vært så naiv hadde alt blitt mye lettere, det er hvertfall sikkert

Anonymous poster hash: a8130...db9

[AnonymBruker]

Hva er det du ikke forstår? Selvsagt går det til en viss grad utove barnet hvis andre foreldre blir godt kjent og møtes med barna utenom barnehagetid - da blir barna bedre kjent og etterhvert som de blir større blir det sånn at barna henger sammen med de som de kjenner godt. Foreldre inviterer kanskje ikke de foreldrene de ikke kjenner sine barn til ulike arrangementer fordi det er greiest å invitere de som de kjenner.

Jeg ble selv invitert på besøk til en av de andre foreldrene i nabolaget på "lekedate", så fort det kom frem at jeg leier og ikke eier, skiftet moren til barnet veldig tone og ble veldig "ååååååå, du leeeier ja", og etter den gangen har hun så vidt sagt hei til meg når vi møtes i nabolaget.

Alt er ikke bare i mitt hode, selv om jeg gjerne skulle ønske det var sånn hadde jeg vært så naiv hadde alt blitt mye lettere, det er hvertfall sikkert

Anonymous poster hash: a8130...db9

Tror nok det leie/eie greiene er i DITT hode ja! Det er INGEN som bryr seg om man leier eller eier. Men nordmenn bruker ofte hvordan man bor som samtale emne når man går inn i small-talk med ny person. Du virker en smule paranoid Vurdert å snakke med noen?

Anonymous poster hash: d2cae...281

[AnonymBruker]

Jeg tror også det er mest i ditt hode, TS. Boforhold og slikt betyr virkelig ingenting når det gjelder sosialisering og small-talk mellom foreldre i barnehagen. I vår barnehage skulle alle barna ta med et bilde av huset sitt, som de skulle feste til et stort kart av byen, for å lære litt om kart og geografi. Jeg ble litt stressa, så for meg at de andre kom med flotte villa-bilder og slikt. Men neida, her var det blokker og nedslitte hus og jeg ble så glad for å se at folk bor "vanlig".

Jeg er heller ikke så sosial av meg. Sender mannen på dugnadene, når det lar seg gjøre, fordi han er mye flinkere til small-talk og å få kontakt med andre enn det jeg er. Samme med kontakten med naboene. Men jeg har faktisk ikke så stort behov for å snakke om vær og vind med fjerne bekjentskap!

Det viktigste er å si hei og smile (som du jo gjør), da er det i allefall ingen som kan beskylde deg for å være sur og asosial.

Anonymous poster hash: 225cb...e43

[AnonymBruker]

Hvordan vet de andre foreldre noe om deg? Jeg har hilst på alle foreldrene på et foreldremøte men husker ingen navn, vet ikke hva noen av de jobber med, alder, familiesituasjon osv. Jeg har ikke noe med om mora til "Lise" er alenemor og leier leilighet. Og om jeg visste det så bryr jeg meg ikke

Anonymous poster hash: c517f...9e9

[Missy1]

Jeg er også en av de som ikke har kontakt med de andre foreldrene i bhg, men har egentlig aldri tenkt på at det går utover barnet. Føler det er litt trist når jeg ser alle de andre kjenner hverandre godt og er sammen på fritiden med barna, men det er trist for meg, ikke barnet.

Jeg er ganske så sosial, men fordi barnet mitt har spesielle behov så har jeg hendene fulle når jeg skal hente og levere i bhg + sosiale sammenkomster i regi av fau (som vi skjeldent får deltatt på). Det er heller ikke så lett for oss å besøke andre barn etter bhg ennå eller delta i barnebursdager så da får jeg ikke anledning til å bli kjent med de. Hvis vi deltar så kan jeg ikke sitte og drikke kaffe og bli kjent med de andre foreldrene, barnet mitt krever kontinuerlig tilsyn.

Men hvis det er noen trøst så må jeg si at jeg ser at sønnen min er en populær gutt blandt de andre barna selvom vi ikke er sammen med deres familier på fritiden. Når jeg leverer i bhg er det ofte en stor flokk med barn som roper og skriker av glede for at han har kommet

Har vært i en bursdag og da var det full jubel fra de andre fordi gutten min også kom. (Det er nok ikke forventet siden vi skjeldent har anledning). Det varmer meg at han til tross for sine utfordringer blir akseptert og likt av de andre barna

Ble litt utenfor tema dette, men ville bare si at selvom dere som foreldre ikke blir godt kjent så blir barna kjent