Forelsket før jeg møter en mann fra nettet - håpløst?

[AnonymBruker]

Håpløst? Tja. Det er jo ikke umulig at det er det heller vel.

Men det avhenger vel kanskje bittelitt av deg selv etterhvert?

Hvordan ser du for deg det kan bli på en realistisk måte? Altså, selv om enkelte sliter kraftig med å være seg selv i virkeligheten og da fremstår som noen helt andre på nettet (både bevisst og ubevisst?), så er det vel helt egne årsaker for at kjemien på nettet og virkeligheten ikke samsvarer.

Dette har jeg dog ikke så mye erfaring med. Dem jeg opplever en god kjemi med på nett pleier som regel å gjenspeiles i virkeligheten. Dette gjelder også dårlig kjemi forøvrig. Og når jeg skriver dette, kommer jeg til å tenke på at dette har jeg skrevet tidligere og. Det er gjerne blitt spurt om akkurat det samme tidligere og? Hm. Mon tro hvor den slags innflytelse kommer fra, som får mennesker til å heller ønske å repetere ett eller annet i stedet for å kunne være konstruktiv på noen måter. Sannsynligvis mye mer moro å være fullstendig ubrukelig, vil jeg tro. Så det kan virke som hvert fall.

Mye som kan virke som noe det ikke er. Grunnlag for ett håp f.eks?

TS, hva gjør du selv for saken? Altså, hvis du ikke engang klarer eller tør å engang ta ett (eneste) positivt initiativ på egenhånd så sier det jo seg selv hvor patetisk du er som tror det er håp i akkurat denne gården.

Menmen. Ikke alle er like oppegående som dem selv tror. Svært mange som lurer seg selv her virker det som.

Og det smarteste valget er kanskje å vurdere antidepressiva kanskje? Hmmm? Stemningsdempene medisiner er alltid flott vil jeg tro. Hvert fall for alle andre mennesker med normale følelser i behold som evt skal forholde seg til slike mennesker. Man kan si en ting, men ikke før 1 uke etter sank det som ble sagt inn. Og å konstant ligge 3-7 dager foran emosjonelt er ikke like kjekt som det høres ut som. Sånne folk har vel også null forståelse for hvordan noe oppleves for andre mennesker, fordi en selv har jo det selvsagt nok med seg selv i slike situasjoner.

Blir nesten like dumt som når folk med personlighetsforstyrrelser har like store forventninger som et normalt menneske. At de forventer å bli behandlet på samme måte og den slags piss, og hvis ikke så klager de vel på at hvis normale mennesker hadde forstått, så hadde det kanskje kunne gått.

Hva de ikke klarer selv dog, folk med personlighetsforstyrrelser eller stemningdsdempende medisiner, er å forstå hvordan det faktisk er for andre personer å forholde seg til en, og alt hva det innebærer. Overhodet null forståelse i det hele tatt og forstår ikke brøkdeler engang om hvor slitsomt det er for andres psyke å forholde seg til mennesker som ikke evner å forstå hvordan andres psyke fungerer. Men folk forventer vel det samme og gjerne mer av normale mennesker? Vel, bare der reflekterer jo hvor tragisk lite innsikt det finnes i slike situasjoner.

Er det håpløst? Nei, åpenbart ikke. Hadde du ikke hatt håp hadde du ikke skrevet denne tråden.

Om det derimot er noe smart å håpe på noe er jo en annen sak.

Anonymous poster hash: c7b40...9ea

Tror muligens du har postet i feil tråd? :-p

Anonymous poster hash: 5d946...533

[AnonymBruker]

Tror muligens du har postet i feil tråd? :-pAnonymous poster hash: 5d946...533

Ehm. Nei? Hvorfor tror du det?

Anonymous poster hash: c7b40...9ea

[Catlin]

På hvilken måte var de du møtte annerledes da du møtte dem? Hadde de løyet om hvem de var, eller var det et spørsmål om kjemi?

Hvordan er den solskinnshistorien til venninnen din? Hvor lenge snakket de sammen, hvordan føltes det fra første stund etc.(om du vet)?

Anonymous poster hash: f2f32...f15

At det var anderledes da jeg møtte dem gikk vel mest på kjemi. Vet ikke sikkert hvor lenge min venninne og kjæresten snakket sammen på nett før de møttes. Men det gikk sikkert mange uker i alle fall før de snakket sammen på telefon. Det begynte som vennskap og utviklet seg derfra.

[AnonymBruker]

Tror muligens du har postet i feil tråd? :-pAnonymous poster hash: 5d946...533

Har du muligens hørt om.. Emosjonelt utilgjengelig? :-p

Jeg har. Har vært det selv og, men det er ganske lenge siden nå. Og på den tiden hadde jeg det vanskelig med meg selv og gikk gjennom noe som jeg ikke klarte å prate om til andre. Og jeg trodde dét var slitsomt og vondt.

Inntil jeg fikk oppleve hvordan det er når andre var emosjonelt utilgjengelig uten noen forståelse for andre mennesker som er emosjonelt tilgjengelig.

Anonymous poster hash: c7b40...9ea

[AnonymBruker]

Har du muligens hørt om.. Emosjonelt utilgjengelig? :-p

Jeg har. Har vært det selv og, men det er ganske lenge siden nå. Og på den tiden hadde jeg det vanskelig med meg selv og gikk gjennom noe som jeg ikke klarte å prate om til andre. Og jeg trodde dét var slitsomt og vondt.

Inntil jeg fikk oppleve hvordan det er når andre var emosjonelt utilgjengelig uten noen forståelse for andre mennesker som er emosjonelt tilgjengelig.

Anonymous poster hash: c7b40...9ea

Jeg har hørt om det, og forstår hva det dreier seg, selv om jeg aldri har opplevd det selv. Tråden handler om forventninger til noen du skriver med, men som du aldri har møtt.

Anonymous poster hash: 5d946...533

[Gjest Gjest]

Ikke meningen å være negativ, mer et forsøk på realitetsorientering. Sistnevnte er selvsagt et uforenlig ord med begreper som "forelskelse, jeg ser den. Forelskelse er jo inkarnasjonen av irrasjonalitet.

Jeg sa ikke fiasko. Men når forventningene er skyhøye (enten skyene er hvite eller rosa) blir fallhøyden deretter. Og det er jo ikke til å stikke under en stol at kvinner, generelt, har et relativt heavy innholdsrikt "tegnekart" når det kommer til forelskelse, forhold, forpliktelser og hele hopprennet. En mann kan gå inn med nærmest blanke ark, det er på grensen til det motsatte av hva kvinner (ofte) gjør.

Mitt råd var egentlig å tone det hele (deg selv?) ned en smule, da kan det faktisk bli en opptur

Helt utrolig hvordan du generaliserer over kvinner.

[Gjest Tassen10]

Jeg og min ex skrev meldinger til hverandre hele tiden, i flere mnd uten å ha møttes.

Og vi følte begge to at vi var som skapt for hverandre.

Men da vi møttes var ikke kjemien helt der allikevel....

Men vi prøvde, og holdt ut sammen nesten ett år, før vi bare måtte gi opp.

Vi hadde begge to skapt oss en drømmekvinne/drømmemann av den vi skrev med, som ikke levde opp til forventningene.

Etter dette har jeg prøvd å få til ett møte så fort som mulig, etter å ha møtt noen på sukker.

[AnonymBruker]

Jeg og min ex skrev meldinger til hverandre hele tiden, i flere mnd uten å ha møttes.

Og vi følte begge to at vi var som skapt for hverandre.

Men da vi møttes var ikke kjemien helt der allikevel....

Men vi prøvde, og holdt ut sammen nesten ett år, før vi bare måtte gi opp.

Vi hadde begge to skapt oss en drømmekvinne/drømmemann av den vi skrev med, som ikke levde opp til forventningene.

Etter dette har jeg prøvd å få til ett møte så fort som mulig, etter å ha møtt noen på sukker.

Flere måneder ja, det høres litt risikofullt ut, store sjanser for å bygge opp høye forventninger.

Jeg er TS, og jeg som startet tråden. Jeg møtte han jeg har mailet med i kveld. Og....det var helt FANTASTISK! Det er helt ufattelig hvor glad jeg følte meg da jeg så ham, tilbrakte tid med ham, snakket med ham, kysset ham - leeenge og mange ganger. Han holdt rundt meg og sa dette var bra, at vi må møtes igjen....! Vi har sendt meldinger til hverandre og snakket på telefon, men ikke i månedsvis - faktisk ca. 3 uker "bare." Men på den tiden rakk jeg altså bli ekstremt nervøs og bygget meg opp forventninger -som mange her har påpekt.

Likevel, virkeligheten var MYE bedre enn det jeg hadde kunnet forestille meg. Han så ut som på bildene, kanskje til og med litt kjekkere! Han gjenkjente også meg fra bildene, og var veldig fornøyd. Tror noe av suksessen skyldes at vi begge var ærlige og åpne - ikke kun om utseende, men alt det andre også.

Herregud, dette er den lykkeligste dagen jeg har hatt på årevis! Han er så vidunderlig.

Uansett, ville skrive en oppdatering for å vise at det er mulig å lykkes med nettdating, selv for de av oss som er usikre og nervøse. Gleder meg til å møte ham igjen.

Anonymous poster hash: f2f32...f15

[Ingrid89]

Åååå så gøy å høre TS. GRATULERER :D

[AnonymBruker]

Åååå så gøy å høre TS. GRATULERER :D

Takk.

Vi skal møtes igjen i løpet av denne uken. Vi skal begge tenke på hva vi vil gjøre, og hvor vi skal møtes. Vi bor i Oslo, men jeg aner ikke hva jeg skal foreslå.

Anonymous poster hash: f2f32...f15

[Nettinettet]

Håpløst? Tja. Det er jo ikke umulig at det er det heller vel.

Men det avhenger vel kanskje bittelitt av deg selv etterhvert?

Hvordan ser du for deg det kan bli på en realistisk måte? Altså, selv om enkelte sliter kraftig med å være seg selv i virkeligheten og da fremstår som noen helt andre på nettet (både bevisst og ubevisst?), så er det vel helt egne årsaker for at kjemien på nettet og virkeligheten ikke samsvarer.

Dette har jeg dog ikke så mye erfaring med. Dem jeg opplever en god kjemi med på nett pleier som regel å gjenspeiles i virkeligheten. Dette gjelder også dårlig kjemi forøvrig. Og når jeg skriver dette, kommer jeg til å tenke på at dette har jeg skrevet tidligere og. Det er gjerne blitt spurt om akkurat det samme tidligere og? Hm. Mon tro hvor den slags innflytelse kommer fra, som får mennesker til å heller ønske å repetere ett eller annet i stedet for å kunne være konstruktiv på noen måter. Sannsynligvis mye mer moro å være fullstendig ubrukelig, vil jeg tro. Så det kan virke som hvert fall.

Mye som kan virke som noe det ikke er. Grunnlag for ett håp f.eks?

TS, hva gjør du selv for saken? Altså, hvis du ikke engang klarer eller tør å engang ta ett (eneste) positivt initiativ på egenhånd så sier det jo seg selv hvor patetisk du er som tror det er håp i akkurat denne gården.

Menmen. Ikke alle er like oppegående som dem selv tror. Svært mange som lurer seg selv her virker det som.

Og det smarteste valget er kanskje å vurdere antidepressiva kanskje? Hmmm? Stemningsdempene medisiner er alltid flott vil jeg tro. Hvert fall for alle andre mennesker med normale følelser i behold som evt skal forholde seg til slike mennesker. Man kan si en ting, men ikke før 1 uke etter sank det som ble sagt inn. Og å konstant ligge 3-7 dager foran emosjonelt er ikke like kjekt som det høres ut som. Sånne folk har vel også null forståelse for hvordan noe oppleves for andre mennesker, fordi en selv har jo det selvsagt nok med seg selv i slike situasjoner.

Blir nesten like dumt som når folk med personlighetsforstyrrelser har like store forventninger som et normalt menneske. At de forventer å bli behandlet på samme måte og den slags piss, og hvis ikke så klager de vel på at hvis normale mennesker hadde forstått, så hadde det kanskje kunne gått.

Hva de ikke klarer selv dog, folk med personlighetsforstyrrelser eller stemningdsdempende medisiner, er å forstå hvordan det faktisk er for andre personer å forholde seg til en, og alt hva det innebærer. Overhodet null forståelse i det hele tatt og forstår ikke brøkdeler engang om hvor slitsomt det er for andres psyke å forholde seg til mennesker som ikke evner å forstå hvordan andres psyke fungerer. Men folk forventer vel det samme og gjerne mer av normale mennesker? Vel, bare der reflekterer jo hvor tragisk lite innsikt det finnes i slike situasjoner.

Er det håpløst? Nei, åpenbart ikke. Hadde du ikke hatt håp hadde du ikke skrevet denne tråden.

Om det derimot er noe smart å håpe på noe er jo en annen sak.

Anonymous poster hash: c7b40...9ea

Her synes jeg du snakket mye uforståerlig og rundt deg selv (eller setningene dine hvis du heller vil) men jeg hang meg opp i det med det normale menneske. Vil ikke avspore tråden men anbefaler deg å lese om Temperamentene så kanskje du forstår at det faktisk er mange som hadde sluppet diagnoser og medisinering hvis vi hadde gått vekk fra å måle folk ut i fra nullfølelseskalaen og heller innsett at alle mennesker har forskjellige sinnsteminger, personlighet og grunnleggende temperament. Ingen er normale vi er alle forskjellige!!

Så til TS:

Hvordan har det gått????

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte, bare at vi har hatt kontakt i 2,5 år! Har ikke fått møttes enda, og jeg liker han like godt som for 2 år siden. Skummelt.

Håper det er det samme i virkeligheten Hvorfor skulle det ikke være det?

Anonymous poster hash: 46d11...0d6

WOW.. Hvorfor ikke?

Anonymous poster hash: e9421...51c

[Nettinettet]

Flere måneder ja, det høres litt risikofullt ut, store sjanser for å bygge opp høye forventninger.

Jeg er TS, og jeg som startet tråden. Jeg møtte han jeg har mailet med i kveld. Og....det var helt FANTASTISK! Det er helt ufattelig hvor glad jeg følte meg da jeg så ham, tilbrakte tid med ham, snakket med ham, kysset ham - leeenge og mange ganger. Han holdt rundt meg og sa dette var bra, at vi må møtes igjen....! Vi har sendt meldinger til hverandre og snakket på telefon, men ikke i månedsvis - faktisk ca. 3 uker "bare." Men på den tiden rakk jeg altså bli ekstremt nervøs og bygget meg opp forventninger -som mange her har påpekt.

Likevel, virkeligheten var MYE bedre enn det jeg hadde kunnet forestille meg. Han så ut som på bildene, kanskje til og med litt kjekkere! Han gjenkjente også meg fra bildene, og var veldig fornøyd. Tror noe av suksessen skyldes at vi begge var ærlige og åpne - ikke kun om utseende, men alt det andre også.

Herregud, dette er den lykkeligste dagen jeg har hatt på årevis! Han er så vidunderlig.

Uansett, ville skrive en oppdatering for å vise at det er mulig å lykkes med nettdating, selv for de av oss som er usikre og nervøse. Gleder meg til å møte ham igjen.

Anonymous poster hash: f2f32...f15

Åh fikk ikke denne med meg i sted!! Så herlig lesning!! Og han føler det samme??

[AnonymBruker]

Åh fikk ikke denne med meg i sted!! Så herlig lesning!! Og han føler det samme??

Takk. Det vet jeg ikke helt ennå. Vi er enige om at vi absolutt har den rette kjemien, og at vi begge vil møte den andre igjen og gleder oss veldig til det. Vet ikke hvor det vil ende, men håper på det beste.

Anonymous poster hash: f2f32...f15

[AnonymBruker]

Er dere sammen i dag?

Anonymous poster hash: e2e43...d97

[Meline37]

Har i det siste fått kontakt med en helt vidunderlig mann via nettdating. Vi har sendt mailer, sms-er, snakket nesten ti timer på tlf. den siste 1 1/2 uken og det føles som om alt stemmer.Han er så lett å snakke med, alt flyter så fint, og jeg blir varm inni meg når jeg snakker med ham. Vil så gjerne at han skal like meg. Vi har sendt bilder til hverandre, og vi liker hverandres utseende. På tross av at alt virker fantastisk, så vet jeg jo at det å møtes ansikt til ansikt er noe helt annet - og jeg er livredd for at vi kanskje ikke har den samme nydelige kjemien i virkeligheten. Det er veldig rart, men tror at jeg er forelsket i ham på en måte. Ingen har gitt med den type positiv og privat oppmerksomhet før. Han sier iblant ting som jeg tenker på, ting jeg har drømt om i årevis - og så basert på alt vi har skrevet til hverandre, sagt til hverandre på tlf, så føles det som om jeg kjenner ham bedre enn de fleste jeg har kontakt med i mitt "virkelige liv." Fantaserer om hvor uvirkelig lykkelig jeg kan bli med denne mannen, og ønsker tips til hvordan jeg kan få det til å fungere. Er det noe jeg kan gjøre for å øke sjansene for at kjemien ansikt til ansikt er like fantastisk som på tlf og sms? Vi er begge single og i 30-årene, om vi finner tonen tror jeg nesten han kan være Den Ene. Glad og fortvilet samtidig. Anonymous poster hash: f2f32...f15

Den følelsen har jeg hatt noen ganger. Men jeg prøver å lunkne følelsene av for jeg vet at virkeligheten kan være helt noe annet enn på nettet. Men det føles herlig ut når man føler den følelsen men man blir også litt redd for at det hele bare er en slags illusjon