Gå til innhold

Forelsket før jeg møter en mann fra nettet - håpløst?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Har i det siste fått kontakt med en helt vidunderlig mann via nettdating. Vi har sendt mailer, sms-er, snakket nesten ti timer på tlf. den siste 1 1/2 uken og det føles som om alt stemmer.

Han er så lett å snakke med, alt flyter så fint, og jeg blir varm inni meg når jeg snakker med ham. Vil så gjerne at han skal like meg. Vi har sendt bilder til hverandre, og vi liker hverandres utseende.

På tross av at alt virker fantastisk, så vet jeg jo at det å møtes ansikt til ansikt er noe helt annet - og jeg er livredd for at vi kanskje ikke har den samme nydelige kjemien i virkeligheten.:(

Det er veldig rart, men tror at jeg er forelsket i ham på en måte. Ingen har gitt med den type positiv og privat oppmerksomhet før. Han sier iblant ting som jeg tenker på, ting jeg har drømt om i årevis - og så basert på alt vi har skrevet til hverandre, sagt til hverandre på tlf, så føles det som om jeg kjenner ham bedre enn de fleste jeg har kontakt med i mitt "virkelige liv."

Fantaserer om hvor uvirkelig lykkelig jeg kan bli med denne mannen, og ønsker tips til hvordan jeg kan få det til å fungere. Er det noe jeg kan gjøre for å øke sjansene for at kjemien ansikt til ansikt er like fantastisk som på tlf og sms?

Vi er begge single og i 30-årene, om vi finner tonen tror jeg nesten han kan være Den Ene.

Glad og fortvilet samtidig. :)



Anonymous poster hash: f2f32...f15
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg har det på samme måte, bare at vi har hatt kontakt i 2,5 år! Har ikke fått møttes enda, og jeg liker han like godt som for 2 år siden. Skummelt.

Håper det er det samme i virkeligheten :) Hvorfor skulle det ikke være det?



Anonymous poster hash: 46d11...0d6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Høres herlig ut, jeg håper og tror at kjemien på telefonen kan være tilsvarende i det virkelige livet :) Kanskje har du allerede kapret drømmemannen :))

Lykke til da - gleder meg til å høre hvordan det gikk :)



Anonymous poster hash: 64653...ca0
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fint med en god start, de av oss menn som er over gjennomsnittet flinke med ord, skriftlig og verbalt, leder ofte fellesstarten og får damene "på glid". Håkon og Mette Marit snakker også mye om "den gode samtalen". Det kan til og med være et faktum at Mette Marit også ble/var forelska i krompen.

Jeg mener du må helle litt is i magen på deg selv nå, du er i ferd med å skape et forventningsnivå til deg selv, ham og evenuelt dere som er urettferdig høyt for dere begge. Sjanse for å bli skuffa når dere møtes fysisk er større enn sjansen for å få bekreftet alt du tror og føler på i øyeblikket.

Tenk om han har nesehår? En annerledes stemme IRL enn du håpet på? Liten penis? Biter negler? Flakke rmed blikket? Tilbyr seg ikke å ta regningen? Dårlig ånde? For ikke å glemme; kanskje han ikke har fortalt deg alt om livet sitt, ekser og unger og forbrukslån?

Det finnes ingen Mr. Perfect, selv om tusenvis av TV serier rettet mot kvinner helt sikkert prøver å fortelle noe annet.

Kult at du har "møtt" noen som virker bra. La oss håpe det stemmer når dere faktisk møtes.

Men du skylder både han og deg selv og tone ned forventningene dine nå.

Lykke til ;)

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Har i det siste fått kontakt med en helt vidunderlig mann via nettdating. Vi har sendt mailer, sms-er, snakket nesten ti timer på tlf. den siste 1 1/2 uken og det føles som om alt stemmer.

Han er så lett å snakke med, alt flyter så fint, og jeg blir varm inni meg når jeg snakker med ham. Vil så gjerne at han skal like meg. Vi har sendt bilder til hverandre, og vi liker hverandres utseende.

På tross av at alt virker fantastisk, så vet jeg jo at det å møtes ansikt til ansikt er noe helt annet - og jeg er livredd for at vi kanskje ikke har den samme nydelige kjemien i virkeligheten.:(

Det er veldig rart, men tror at jeg er forelsket i ham på en måte. Ingen har gitt med den type positiv og privat oppmerksomhet før. Han sier iblant ting som jeg tenker på, ting jeg har drømt om i årevis - og så basert på alt vi har skrevet til hverandre, sagt til hverandre på tlf, så føles det som om jeg kjenner ham bedre enn de fleste jeg har kontakt med i mitt "virkelige liv."

Fantaserer om hvor uvirkelig lykkelig jeg kan bli med denne mannen, og ønsker tips til hvordan jeg kan få det til å fungere. Er det noe jeg kan gjøre for å øke sjansene for at kjemien ansikt til ansikt er like fantastisk som på tlf og sms?

Vi er begge single og i 30-årene, om vi finner tonen tror jeg nesten han kan være Den Ene.

Glad og fortvilet samtidig. :)

Anonymous poster hash: f2f32...f15

Jeg hadde kontakt med en fyr på nettet i 10 år før vi møttes. Vi var begge mer sjenert i virkeligheten, men hyggelig likevel. Vi har fortsatt å ha kontakt i to år til, men bare som venner.

Vil bare si at jeg lagde min egen oppfatning av han, drømte meg bort om oss, så for meg at han var drømmegutten. Så ble det ikke helt sånn i virkeligheten. Men vi har kontakt nesten daglig og er gode venner:)

Anonymous poster hash: 9c7dc...23d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg får full panikk når det skjer.. Begynnte å snakke med en via Tinder for noen dager siden og vi fant raskt tonen.. så ble jeg drømmedama hans og følelser begynnte å komme.. hvor perfekt jeg var.. at jeg var sånn som han har drømt om osv.. Det er veldig sjarmerende når jeg føler at noen ser meg.. synes jeg er dyktig med jobben min og at det ikke bare går på utseende.. samtidig vet jeg hvor lett det er å tulle seg inn i fantasier og drømmer som INGEN kan leve opp til. Da blir skuffelsen stor og det hele ødelagt. Så jeg ville ikke skrive mer med han og heller møte han en gang på nyåret, selv om jeg frykter han har tatt av allerede..

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bor dere langt unna hverandre?

Anonymous poster hash: c6169...2e8

Nei, heldigvis ikke. Bare en ca. 10-15 minutters biltur unna hverandre.

Anonymous poster hash: f2f32...f15

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fint med en god start, de av oss menn som er over gjennomsnittet flinke med ord, skriftlig og verbalt, leder ofte fellesstarten og får damene "på glid". Håkon og Mette Marit snakker også mye om "den gode samtalen". Det kan til og med være et faktum at Mette Marit også ble/var forelska i krompen.

Jeg mener du må helle litt is i magen på deg selv nå, du er i ferd med å skape et forventningsnivå til deg selv, ham og evenuelt dere som er urettferdig høyt for dere begge. Sjanse for å bli skuffa når dere møtes fysisk er større enn sjansen for å få bekreftet alt du tror og føler på i øyeblikket.

Tenk om han har nesehår? En annerledes stemme IRL enn du håpet på? Liten penis? Biter negler? Flakke rmed blikket? Tilbyr seg ikke å ta regningen? Dårlig ånde? For ikke å glemme; kanskje han ikke har fortalt deg alt om livet sitt, ekser og unger og forbrukslån?

Det finnes ingen Mr. Perfect, selv om tusenvis av TV serier rettet mot kvinner helt sikkert prøver å fortelle noe annet.

Kult at du har "møtt" noen som virker bra. La oss håpe det stemmer når dere faktisk møtes.

Men du skylder både han og deg selv og tone ned forventningene dine nå.

Lykke til ;)

Gode poenger, men ganske negativt. Jeg forventer selvsagt ikke perfeksjon, men det med å fortelle alt om livet sitt er jo noe man bare må stole på at den andre gjør. Har jo ingen mulighet ti å sjekke opp alle detaljer om hans liv, så velger å stole på det han har fortalt meg allerede og tar det derfra.

Jeg tenker at det at vi begge er veldig flinke til å uttrykke oss skriftlig og muntlig, er et godt tegn. For jeg har jo møtt andre menn via nettet tidligere, og det er slettes ikke alle det går an å snakke med. Med noen har samtalen bare stoppet opp, ingen har virket å ha hatt noe ønske om å si noe interessant eller morsomt, ikke noe initiativ til å drive samtalen videre. Sånt er grusomt, men med denne mannen har jeg på følelsen av at det ikke blir slik.

Vi kan lett snakke i 2-3 timer på telefonen og likevel er det vanskelig å avslutte. :) Det synes jeg er veldig lovende. Og at jeg tenker på ham i løpet av dagen.

Men hvorfor mener du sjansen for å bli skuffet er større enn sjansen for å få bekreftet det jeg tror og føler på? Hvorfor er fiasko mer realistisk enn suksess?

Anonymous poster hash: f2f32...f15

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde kontakt med en fyr på nettet i 10 år før vi møttes. Vi var begge mer sjenert i virkeligheten, men hyggelig likevel. Vi har fortsatt å ha kontakt i to år til, men bare som venner.

Vil bare si at jeg lagde min egen oppfatning av han, drømte meg bort om oss, så for meg at han var drømmegutten. Så ble det ikke helt sånn i virkeligheten. Men vi har kontakt nesten daglig og er gode venner:)

Anonymous poster hash: 9c7dc...23d

Når det går flere år blir det vel nesten ikke sammenlignbart med å møtes etter noen få uker med kontakt. Jeg har ikke sagt til ham at han er drømmemannen min, for det er det umulig for meg å vite før vi fysisk møtes. Men det er vel ikke noe galt i å tenke at kanskje han er den rette for meg?

Anonymous poster hash: f2f32...f15

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gode poenger, men ganske negativt. Jeg forventer selvsagt ikke perfeksjon, men det med å fortelle alt om livet sitt er jo noe man bare må stole på at den andre gjør. Har jo ingen mulighet ti å sjekke opp alle detaljer om hans liv, så velger å stole på det han har fortalt meg allerede og tar det derfra.

Jeg tenker at det at vi begge er veldig flinke til å uttrykke oss skriftlig og muntlig, er et godt tegn. For jeg har jo møtt andre menn via nettet tidligere, og det er slettes ikke alle det går an å snakke med. Med noen har samtalen bare stoppet opp, ingen har virket å ha hatt noe ønske om å si noe interessant eller morsomt, ikke noe initiativ til å drive samtalen videre. Sånt er grusomt, men med denne mannen har jeg på følelsen av at det ikke blir slik.

Vi kan lett snakke i 2-3 timer på telefonen og likevel er det vanskelig å avslutte. :) Det synes jeg er veldig lovende. Og at jeg tenker på ham i løpet av dagen.

Men hvorfor mener du sjansen for å bli skuffet er større enn sjansen for å få bekreftet det jeg tror og føler på? Hvorfor er fiasko mer realistisk enn suksess?

Anonymous poster hash: f2f32...f15

Jeg vil ikke ødelegge for deg, men jeg har hatt det sånn som deg mange ganger.. Snakket i timesvis og vært 100% sikker på at dette er det rette.. begge har vært det.. alt har føltes helt perfekt.. men så har det blitt helt feil når man treffes.. det man har fantasert om er bare ikke der.. enten fra den ene eller den andre sitt ståsted..

MEN når det er sagt er det jo de som absolutt fortsetter med samme kjemi også når de treffes.. jeg tror de som er litt gjennomsnittlig utseendemessig begge to har lettere for å lykkes enn andre.. vet ikke hvor på skalaen dere er, men det kan faktisk bety ja eller nei for dere..

Lykke til! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi kan lett snakke i 2-3 timer på telefonen og likevel er det vanskelig å avslutte. :) Det synes jeg er veldig lovende. Og at jeg tenker på ham i løpet av dagen.

Men hvorfor mener du sjansen for å bli skuffet er større enn sjansen for å få bekreftet det jeg tror og føler på? Hvorfor er fiasko mer realistisk enn suksess?

Ikke meningen å være negativ, mer et forsøk på realitetsorientering. Sistnevnte er selvsagt et uforenlig ord med begreper som "forelskelse, jeg ser den. Forelskelse er jo inkarnasjonen av irrasjonalitet.

Jeg sa ikke fiasko. Men når forventningene er skyhøye (enten skyene er hvite eller rosa) blir fallhøyden deretter. Og det er jo ikke til å stikke under en stol at kvinner, generelt, har et relativt heavy innholdsrikt "tegnekart" når det kommer til forelskelse, forhold, forpliktelser og hele hopprennet. En mann kan gå inn med nærmest blanke ark, det er på grensen til det motsatte av hva kvinner (ofte) gjør.

Mitt råd var egentlig å tone det hele (deg selv?) ned en smule, da kan det faktisk bli en opptur :)

Endret av Gorgonzola
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Om dere bor rett ved hverandre: hvorfor har dere foretatt all denne unyttige telefonpratingen? Det beste ville jo være å møtes så raskt som mulig (i morgen på en kafé?) og få spørsmålet om kjemi avklart. Så kan dere snakke på telefon alt dere vil, selv om jeg ikke ser poenget når dere med letthet kan treffes hver dag...

Anonymous poster hash: 82517...025

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om dere bor rett ved hverandre: hvorfor har dere foretatt all denne unyttige telefonpratingen? Det beste ville jo være å møtes så raskt som mulig (i morgen på en kafé?) og få spørsmålet om kjemi avklart. Så kan dere snakke på telefon alt dere vil, selv om jeg ikke ser poenget når dere med letthet kan treffes hver dag...

Anonymous poster hash: 82517...025

Fordi vi begynte å mailes mens vi begge var/er på juleferie i barndomstraktene våre - som er på ulike kanter av landet. I hverdagen har vi begge to jobb og plikter, men vi vil selvsagt møtes så snart det lar seg gjøre.:)

Anonymous poster hash: f2f32...f15

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når man bruker mye tid på å skrive på nett før man møtes, er det jo alltid en sjanse for at man danner seg et bilde av vedkommende som ikke har rot i virkeligheten. På den andre siden så er jo da samtalen det eneste man har - og da blir man kjent på en bedre måte. Jeg har flere ganger opplevd at en person jeg likte veldig godt FØR vi møttes, viser seg å være en helt annen da vi først møtes. På den andre siden så har jeg ei god venninne som har en solskinnshistorie i forhold til å møtes på nett. Du får bare hoppe i det og håpe på det beste. Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Når man bruker mye tid på å skrive på nett før man møtes, er det jo alltid en sjanse for at man danner seg et bilde av vedkommende som ikke har rot i virkeligheten. På den andre siden så er jo da samtalen det eneste man har - og da blir man kjent på en bedre måte. Jeg har flere ganger opplevd at en person jeg likte veldig godt FØR vi møttes, viser seg å være en helt annen da vi først møtes. På den andre siden så har jeg ei god venninne som har en solskinnshistorie i forhold til å møtes på nett. Du får bare hoppe i det og håpe på det beste. Lykke til!

På hvilken måte var de du møtte annerledes da du møtte dem? Hadde de løyet om hvem de var, eller var det et spørsmål om kjemi?

Hvordan er den solskinnshistorien til venninnen din? :) Hvor lenge snakket de sammen, hvordan føltes det fra første stund etc.(om du vet)?

Anonymous poster hash: f2f32...f15

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Håpløst? Tja. Det er jo ikke umulig at det er det heller vel.

Men det avhenger vel kanskje bittelitt av deg selv etterhvert?

Hvordan ser du for deg det kan bli på en realistisk måte? Altså, selv om enkelte sliter kraftig med å være seg selv i virkeligheten og da fremstår som noen helt andre på nettet (både bevisst og ubevisst?), så er det vel helt egne årsaker for at kjemien på nettet og virkeligheten ikke samsvarer.

Dette har jeg dog ikke så mye erfaring med. Dem jeg opplever en god kjemi med på nett pleier som regel å gjenspeiles i virkeligheten. Dette gjelder også dårlig kjemi forøvrig. Og når jeg skriver dette, kommer jeg til å tenke på at dette har jeg skrevet tidligere og. Det er gjerne blitt spurt om akkurat det samme tidligere og? Hm. Mon tro hvor den slags innflytelse kommer fra, som får mennesker til å heller ønske å repetere ett eller annet i stedet for å kunne være konstruktiv på noen måter. Sannsynligvis mye mer moro å være fullstendig ubrukelig, vil jeg tro. Så det kan virke som hvert fall.

Mye som kan virke som noe det ikke er. Grunnlag for ett håp f.eks?

TS, hva gjør du selv for saken? Altså, hvis du ikke engang klarer eller tør å engang ta ett (eneste) positivt initiativ på egenhånd så sier det jo seg selv hvor patetisk du er som tror det er håp i akkurat denne gården.

Menmen. Ikke alle er like oppegående som dem selv tror. Svært mange som lurer seg selv her virker det som.

Og det smarteste valget er kanskje å vurdere antidepressiva kanskje? Hmmm? Stemningsdempene medisiner er alltid flott vil jeg tro. Hvert fall for alle andre mennesker med normale følelser i behold som evt skal forholde seg til slike mennesker. Man kan si en ting, men ikke før 1 uke etter sank det som ble sagt inn. Og å konstant ligge 3-7 dager foran emosjonelt er ikke like kjekt som det høres ut som. Sånne folk har vel også null forståelse for hvordan noe oppleves for andre mennesker, fordi en selv har jo det selvsagt nok med seg selv i slike situasjoner.

Blir nesten like dumt som når folk med personlighetsforstyrrelser har like store forventninger som et normalt menneske. At de forventer å bli behandlet på samme måte og den slags piss, og hvis ikke så klager de vel på at hvis normale mennesker hadde forstått, så hadde det kanskje kunne gått.

Hva de ikke klarer selv dog, folk med personlighetsforstyrrelser eller stemningdsdempende medisiner, er å forstå hvordan det faktisk er for andre personer å forholde seg til en, og alt hva det innebærer. Overhodet null forståelse i det hele tatt og forstår ikke brøkdeler engang om hvor slitsomt det er for andres psyke å forholde seg til mennesker som ikke evner å forstå hvordan andres psyke fungerer. Men folk forventer vel det samme og gjerne mer av normale mennesker? Vel, bare der reflekterer jo hvor tragisk lite innsikt det finnes i slike situasjoner.

Er det håpløst? Nei, åpenbart ikke. Hadde du ikke hatt håp hadde du ikke skrevet denne tråden.

Om det derimot er noe smart å håpe på noe er jo en annen sak.

Anonymous poster hash: c7b40...9ea

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...