Vil jeg få ham tilbake?

[Vær-kvinnen]

Hei.

Min bestevenn og jeg utviklet tidligere i høst litt mer enn bare vennskaplig relasjon, jeg har kjent ham i mange år. Etter ett tøft år har bestevennen min gått inn i en depresjon. Han har hatt det før jeg ble kjent med ham, men jeg har aldri sett ham slik som nå selv. Han skyver meg vekk, og vil helst ikke møte meg. Jeg blir veldig usikker på hvordan jeg skal håndtere dette. Jeg går konstant og er bekymret for ham, og det å ikke få lov å være til stede eller hjelpe er utrolig vanskelig.

Til dere som har vært deprimert selv. Hva skjer når dere endelig kommer utav depresjonen? Gjenopptar dere da kontakt med dem dere har skjøvet bort under depresjonen? Og vil vi finne tilbake til hverandre? Dersom jeg vet at det er et sannsynlig utfall, så venter jeg gjerne. Men dersom det er veldig usannsynlig, så må jeg gå videre med eget liv, før dette kveler meg helt.

Dette er sårt og vondt, har dere erfaringer, så del dem gjerne.

[AnonymBruker]

Var dere kjærester? Er du interessert i han som kjæreste? Skjønte ikke helt...

Vet du om det ligger en grunn til depresjonen hans?

Anonymous poster hash: 1b7ec...452

[Vær-kvinnen]

Var dere kjærester? Er du interessert i han som kjæreste? Skjønte ikke helt...

Vet du om det ligger en grunn til depresjonen hans?

Anonymous poster hash: 1b7ec...452

Vi har ikke definert oss som kjærester enda. Eller hadde ikke definert oss som kjærester før han gikk fullt inn i depresjonen. Vi har vært venner i flere år, men vi oppførte oss som kjærester det siste halvåret. Vihar fremdeles daglig kontakt, og han sier at han fremdeles har de samme følelsene for meg, og jeg har sagt at jeg er veldig glad i ham. Men vi har ikke sagt at vi har forpliktelser overfor hverandre, og vi har heller ikke gått ut offisielt og sagt at vi er det.

Ja, han har hatt en livskrise i livet sitt for ett år siden. Det er uten tvil den som er årsaken til depresjonen.

[AnonymBruker]

Vi har ikke definert oss som kjærester enda. Eller hadde ikke definert oss som kjærester før han gikk fullt inn i depresjonen. Vi har vært venner i flere år, men vi oppførte oss som kjærester det siste halvåret. Vihar fremdeles daglig kontakt, og han sier at han fremdeles har de samme følelsene for meg, og jeg har sagt at jeg er veldig glad i ham. Men vi har ikke sagt at vi har forpliktelser overfor hverandre, og vi har heller ikke gått ut offisielt og sagt at vi er det.

Ja, han har hatt en livskrise i livet sitt for ett år siden. Det er uten tvil den som er årsaken til depresjonen.

Skjønner. Vær forsiktig med å forvente for mye av han siden han ikke har definert deg som sin kjæreste, samt at han nå er definert. Kan jeg spørre om denne livskrisen handlet om en annen kvinne, eller bare livet generelt? Hvis det har vært en annen der, hadde jeg trådt meget forsiktig, hvis jeg var deg. Fint at du er der og støtter han , men høres ut som du har sterke følelser for han og i denne situasjonen kan det og være at han ikke vet om han vil satse på deg, derfor sier jeg at du skal trø varsomt. Kanskje jeg er på ville veier, at livskrisen handler om noe helt annet, men uansett, fint at du er der for han, men ikke ha for store forventninger hvis du ikke aner hvor du står og om fremgangen i deres relasjon. Ikke la han ta deg for gitt.

Anonymous poster hash: 1b7ec...452

[AnonymBruker]

Skjønner. Vær forsiktig med å forvente for mye av han siden han ikke har definert deg som sin kjæreste, samt at han nå er definert. Kan jeg spørre om denne livskrisen handlet om en annen kvinne, eller bare livet generelt? Hvis det har vært en annen der, hadde jeg trådt meget forsiktig, hvis jeg var deg. Fint at du er der og støtter han , men høres ut som du har sterke følelser for han og i denne situasjonen kan det og være at han ikke vet om han vil satse på deg, derfor sier jeg at du skal trø varsomt. Kanskje jeg er på ville veier, at livskrisen handler om noe helt annet, men uansett, fint at du er der for han, men ikke ha for store forventninger hvis du ikke aner hvor du står og om fremgangen i deres relasjon. Ikke la han ta deg for gitt.

Anonymous poster hash: 1b7ec...452

"samt at han nå er deprimert", skulle det stå.

Anonymous poster hash: 1b7ec...452

[Vær-kvinnen]

Takk for svar.

Jo du er inne på noe. Han har gått igjennom et samlivsbrudd. Da jeg også for en tid tilbake gikk igjennom et samlivsbrudd, tror jeg at jeg/vi har fungert som gode samtalepartnere og støtte. Noen måneder etter selve bruddet, var det han som tok initiativet, med å si at han har mer enn vennskaplige følelser for meg. I begynnelsen holdt jeg veldig tilbake, da jeg frem til da kun har sett på vår relasjon som vennskap. Men det utviklet seg jo til mer etterhvert.

Kan jo nevne at det var han som forlot det forholdet han var i. Jeg er rimelig sikker på at han ikke forlot det til fordel for meg - men fordi at det samlivet ikke fungerte, og fordi han igjennom mange år ikke har hatt det bra i det forholdet han da var i. Men, som jeg vet utifra egne erfaringer, det er tøft å gå igjennom en samlivsbrudd, også for den som faktisk tar avgjørelsen og velger å gå.

Jeg skjønner veldig godt hva du mener med å skru ned forventningene og trø varsomt. Det har jeg jo helst lyst å gjøre helt - mer for å beskytte meg selv. Det å bli gjentatte ganger avvist er utrolig skuffende og sårende. Samtidig så prøver jeg å si til meg selv at han har en sykdom - det er jo ikke egentlig han som avviser meg, og hva slags person er jeg hvis jeg nå "stikker" eller avviser ham?. Han er heller ikke av den typen som utnytter andre, heller motsatt. Og han sier at følelsene for meg er uendret, men at han helst bare vil være for seg selv. Det er utrolig vanskelig å forholde seg til.

Det er derfor jeg lurer - for dere som har slitt med depresjoner selv. Når depresjonen går over, for det er jeg sikker på at den vil. Vil han da igjenopprette kontakten? Eller vil det som nå skjer, ødelegge helt? Den veggen han nå setter opp i mellom oss, vil jo aldri rives helt ned igjen - selv om vi i etterkant kan snakke om det.

[Florence]

Du vil sikkert ikke høre dette, men det er faktisk ingen av oss som kan svare på hva han tenker... Du er rett og slett bare nødt til å la han få den tiden han trenger, fortell han at du er til stede for han om han trenger noen å snakke med.

[Vær-kvinnen]

Du vil sikkert ikke høre dette, men det er faktisk ingen av oss som kan svare på hva han tenker... Du er rett og slett bare nødt til å la han få den tiden han trenger, fortell han at du er til stede for han om han trenger noen å snakke med.

Nei, det er helt sant !

Men tenkte at de som har gått igjennom en depresjon kanskje bedre klarer å sette seg inn i det. Og bedre vet hvordan de håndterer eller har håndtert slike relasjoner når og etter en depresjon. Kan gi meg råd og tips.

Har i utgangspunktet ikke tenkt å kutte ham ut, er jo heller motsatt. Han som kutter meg ut, sånn delvis i alle tilfeller.

[AnonymBruker]

Jeg er selv på vei ut av en depresjon, og det som er sikkert for min del er at jeg kommer ut av depresjonen som en annen person enn den jeg var da jeg gikk inn i den. Hvis han får behandling så er det mange store spørsmål som skal besvares, det er en enormt stor jobb og krever alt av kapasitet. Derfor blir det vanskelig å forholde seg til andre og deres behov.

Noen foreslår at du snakker med ham og spør, jeg tror ikke han har noen svar å gi deg.

Hvis depresjonen handler om samlivsbruddet så ville jeg være forsiktig med å håpe på at det kan bli noe mer mellom dere. Det kan være at hans behov for bekreftelse og kjærlighet etter et brudd førte ham inn i dine armer, uten at han egentlig var klar for noe nytt.

Det er synd at vi ikke kan spå om fremtiden, for da ville du kunne holde fast i at om du bare venter så blir det dere. Ingen kan svare på dette, heller ikke han, ikke før han er frisk igjen og har sortert det som skal sorteres.

Anonymous poster hash: d9ed5...f88

[Vær-kvinnen]

Jeg er selv på vei ut av en depresjon, og det som er sikkert for min del er at jeg kommer ut av depresjonen som en annen person enn den jeg var da jeg gikk inn i den. Hvis han får behandling så er det mange store spørsmål som skal besvares, det er en enormt stor jobb og krever alt av kapasitet. Derfor blir det vanskelig å forholde seg til andre og deres behov.

Noen foreslår at du snakker med ham og spør, jeg tror ikke han har noen svar å gi deg.

Hvis depresjonen handler om samlivsbruddet så ville jeg være forsiktig med å håpe på at det kan bli noe mer mellom dere. Det kan være at hans behov for bekreftelse og kjærlighet etter et brudd førte ham inn i dine armer, uten at han egentlig var klar for noe nytt.

Det er synd at vi ikke kan spå om fremtiden, for da ville du kunne holde fast i at om du bare venter så blir det dere. Ingen kan svare på dette, heller ikke han, ikke før han er frisk igjen og har sortert det som skal sorteres.

Anonymous poster hash: d9ed5...f88

Tror du har mye rett - dessverre. Nei, han har nok ikke noen svar å gi, og han var nok heller ikke klar for noe nytt. Det snakket vi om. Tror depresjonen hans mest handler om dårlig samvittighet for at han gikk. Den kjenner jeg veldig godt til selv. Konsekvensene for å gå er jo enorme, og man får dårlig samvittighet - og da særlig overfor barna. Så må man jo også definere livet sitt på nytt. Det er jo en prosess i seg selv.

Du skriver at du kommer ut av depresjonen som en annen person enn den du var når du gikk inn i den. Gjelder det når man har et tilbakefall, slik han nå har hatt. Altså endrer man seg da som person utover det man normalt sett gjør etter et samlivsbrudd?

[AnonymBruker]

Tror du har mye rett - dessverre. Nei, han har nok ikke noen svar å gi, og han var nok heller ikke klar for noe nytt. Det snakket vi om. Tror depresjonen hans mest handler om dårlig samvittighet for at han gikk. Den kjenner jeg veldig godt til selv. Konsekvensene for å gå er jo enorme, og man får dårlig samvittighet - og da særlig overfor barna. Så må man jo også definere livet sitt på nytt. Det er jo en prosess i seg selv.

Du skriver at du kommer ut av depresjonen som en annen person enn den du var når du gikk inn i den. Gjelder det når man har et tilbakefall, slik han nå har hatt. Altså endrer man seg da som person utover det man normalt sett gjør etter et samlivsbrudd?

Litt på gyngende grunn når jeg svarer kunn med egne erfaringer som ballast. Så les ikke dette som noen fasit. For meg er det jeg går gjennom nå mitt første tilbakefall. Jeg fikk behandling for noen år siden, det var mer preget av quick fix, for å få meg raskt ut i arbeid. Jeg opplevde ikke noen grunnleggende endring da, og da gikk det noen år før jeg stod midt i det igjen. Nå jobber jeg mer med det grunnleggende, og det er da man blir klar over hvem man er og hva som må til for å kunne unngå å få tilbakefall. Hvis det han går gjennom handler om måten som han forholder seg til kvinner/ relasjoner på, så vil det jo ha mye å si for hvordan han kan forholde seg til deg senere. Hvis han gjennom behandling kommer til konklusjoner om relasjoner så vil jo det ha mye å si for hvordan han vil gå inn i kommende relasjoner. Sånn sett kan endringen ha mye å si for deg og din mulighet til å få et forhold med ham til å fungere. Hvis behandlingen handler om ham som person og ting som han bærer med seg ut fra arv og miljø, vil det føre til endringer i ham som person som gjør at han kommer ut av dette som en endret person, i alle fall hvis behandlingnen er vellykket. Hvis depresjonen kun er knyttet til den konkrete samlivsbruddet er jo håpet ditt mye større. Da handler det om den spesifikke relasjonen og de ubearbeidede følelsene han har i forhold til det. Jeg skulle ønske jeg kunne være mer konkret, for jeg unner ham et menneske som bryr seg så mye om ham som det du ser ut til å gjøre. Akkurat nå er han bare ikke instand til å ta i mot det du har å gi. Om han skulle velge å gi deg og ham en sjanse nå så er ikke det sikkert at det valget er tatt på et godt grunnlag, for når du er deprimert så handler du jo ikke ut fra fornuft.

Anonymous poster hash: d9ed5...f88

[Vær-kvinnen]

Litt på gyngende grunn når jeg svarer kunn med egne erfaringer som ballast. Så les ikke dette som noen fasit. For meg er det jeg går gjennom nå mitt første tilbakefall. Jeg fikk behandling for noen år siden, det var mer preget av quick fix, for å få meg raskt ut i arbeid. Jeg opplevde ikke noen grunnleggende endring da, og da gikk det noen år før jeg stod midt i det igjen. Nå jobber jeg mer med det grunnleggende, og det er da man blir klar over hvem man er og hva som må til for å kunne unngå å få tilbakefall. Hvis det han går gjennom handler om måten som han forholder seg til kvinner/ relasjoner på, så vil det jo ha mye å si for hvordan han kan forholde seg til deg senere. Hvis han gjennom behandling kommer til konklusjoner om relasjoner så vil jo det ha mye å si for hvordan han vil gå inn i kommende relasjoner. Sånn sett kan endringen ha mye å si for deg og din mulighet til å få et forhold med ham til å fungere. Hvis behandlingen handler om ham som person og ting som han bærer med seg ut fra arv og miljø, vil det føre til endringer i ham som person som gjør at han kommer ut av dette som en endret person, i alle fall hvis behandlingnen er vellykket. Hvis depresjonen kun er knyttet til den konkrete samlivsbruddet er jo håpet ditt mye større. Da handler det om den spesifikke relasjonen og de ubearbeidede følelsene han har i forhold til det. Jeg skulle ønske jeg kunne være mer konkret, for jeg unner ham et menneske som bryr seg så mye om ham som det du ser ut til å gjøre. Akkurat nå er han bare ikke instand til å ta i mot det du har å gi. Om han skulle velge å gi deg og ham en sjanse nå så er ikke det sikkert at det valget er tatt på et godt grunnlag, for når du er deprimert så handler du jo ikke ut fra fornuft.

Anonymous poster hash: d9ed5...f88

Takk for at du tar deg tid til å svare. Ingen er like, og svar kan man bare gi ut i fra egne erfaringer. Det vet jeg.

Den var jo vanskelig. Jeg tror ut i fra de samtalene jeg har hatt med ham, at mye av årsakene til den første depresjonen skyldes rett og slett vanntrivsel i det forholdet han da var i. De hadde i utgangspunktet gjort det slutt, hvorpå det viste seg at hun var gravid - og han valgte da å bli. Og slik jeg har forstått det så har han i mange år vurdert å avslutte forholdet, men hele tiden "ventet" til ungene skulle bli større.

Og slik jeg forstår det nå, så skyldes depresjonen dårlig samvittighet overfor ungene. Det at man splitter hjemmet dems, og utsetter dem for den påkjenningen og sorgen det er når foreldrene skiller lag. Han er en veldig omsorgsperson, veldig delaktig på omtrent alle plan når det gjelder sine barn. Og han sliter vel litt med det å balansere rollen som far og det å "finne seg selv igjen" etter samlivsbruddet.

Om det er andre underforliggende årsaker til depresjonen vet jeg ikke. Per i dag får han heller ikke noe hjelp. Ikke går han på medisiner og ikke har han samtaler med noen. Han klarer per i dag å være fysisk aktiv og han er i arbeid. Så det er jo positivt. Og vi har daglig kontakt, men da stort sett om veldig overflatiske emner. Som i og for seg er greit nok.

[AnonymBruker]

Takk for at du tar deg tid til å svare. Ingen er like, og svar kan man bare gi ut i fra egne erfaringer. Det vet jeg.

Den var jo vanskelig. Jeg tror ut i fra de samtalene jeg har hatt med ham, at mye av årsakene til den første depresjonen skyldes rett og slett vanntrivsel i det forholdet han da var i. De hadde i utgangspunktet gjort det slutt, hvorpå det viste seg at hun var gravid - og han valgte da å bli. Og slik jeg har forstått det så har han i mange år vurdert å avslutte forholdet, men hele tiden "ventet" til ungene skulle bli større.

Og slik jeg forstår det nå, så skyldes depresjonen dårlig samvittighet overfor ungene. Det at man splitter hjemmet dems, og utsetter dem for den påkjenningen og sorgen det er når foreldrene skiller lag. Han er en veldig omsorgsperson, veldig delaktig på omtrent alle plan når det gjelder sine barn. Og han sliter vel litt med det å balansere rollen som far og det å "finne seg selv igjen" etter samlivsbruddet.

Om det er andre underforliggende årsaker til depresjonen vet jeg ikke. Per i dag får han heller ikke noe hjelp. Ikke går han på medisiner og ikke har han samtaler med noen. Han klarer per i dag å være fysisk aktiv og han er i arbeid. Så det er jo positivt. Og vi har daglig kontakt, men da stort sett om veldig overflatiske emner. Som i og for seg er greit nok.

Jeg har tenkt endel på det du skriver i innlegget som jeg siterer. Jeg kjenner at jeg blir litt urolig på dine vegne. Det er flott for ham at han er så bra at han både trener og kan være i arbeid. Jeg kan igjen bare snakke for meg selv, men det tyder på at han ikke er alvorlig deprimert siden han klarer dette uten medisiner og behandling. Har han fått depresjonsdiagnosen fra en lege, eller har han satt en diagnose på seg selv? Du nevner at han også har hatt to vanskelige samlivsbrudd bak seg. Hvis jeg skal være helt ærlig så er jeg usikker på om det han sier stemmer, eller om han bare bruker dette som en unnskyldning for å avslutte det påbegynte forholdet med deg. Han fremstår ikke som en lurendreier, tvert i mot, men kanskje dette er en måte å avslutte på som ikke gjør at han sårer deg. Da slipper jan jo også all den dårlige samvittigheten som han har hatt med de andre han har brutt ut fra. Ikke meningen å helle isvann i årene dine, men hvis dette er tilfelle så vil jo du vente forferdelig forgjeves.

Anonymous poster hash: d9ed5...f88

[Vær-kvinnen]

Han har hatt ett vanskelig samlivsbrudd bak seg. Første gangen ble de sammen igjen da det viste seg at hun var gravid.

Første gang han hadde depresjon ble det diagnosert og behandlet med medikamenter og psykolog. Denne gangen har han ikke oppsøkt lege, og han sier selv at foreløpig er ikke depresjonen så dyp som forrige gang. Men at han har en depresjon stemmer nok. Han er fremdeles aktiv, men trener ikke såå mye som før, og er heller ikke tro mot treningsprogrammet sitt som før. Han har også slitt mye med dårlig søvn, tretthet og vondt i hodet. Dette begynte gradvis i Desember. Så det har pågått en stund. Dersom han ville bli kvitt meg vil jeg anta at det hele ville vært mer akutt, og ikke over så lang tid.

Velger også å tro at han ikke med vitende vilje vil holde meg på pinebenken for å si det sånn over så lang tid. Det er jo direkte stygt. Han har rett og slett ikke personligheten til det. Dessuten har vi kjent hverandre i mange år. Vi snakket mye om hvordan dette ville påvirke vennskapet. Så det ville i såtilfellet vært en rar og ufortjent exit.

Uansett. Han har det uten tvil ikke godt. Og han stenger meg ute. Det gjør vondt, enten som kjæreste eller som venn. Man vil de jo uansett det beste.