Bør man holde ut for barna sin skyld?

[Gjest krokodillen]

Til syvende og sist er det viktigste for barna at mamma og pappa er lykkelige. Er dere ikke lykkelige sammen, vil barna plukke opp dette.

Og ikke undervurder dem. De er små og tror det er det verste som kan skje dem, men barn er tøffere enn man skulle tro. Er selv skilssmissebarn. Mamma og pappas skillsmisse da jeg var seks år, og min fars skillsmisse da jeg var rundt 12 år.

Den verste var naturligvis mamma og pappas. Husket at jeg prøvde å spleise dem sammen de første årene Men jeg klarte meg helt fint, og det samme gjorde broren min.

Husk at barna dine ikke vil føle seg annerledes, siden garantert noen av vennene deres eller andre i klassen deres har foreldre som ikke er sammen. Det er dessverre veldig vanlig i dag.

Skulle dere skille veier, kan dere dra frem det positive for barna deres. De er barn, så de kan være noe overfladisk

Dere kan for eksempel si at de får to julegaver/bursdagsgaver (om de vil få det) - det var min største fordel Haha

Eller at pappa flytter nært bestevenn Sofia, mens mamma flytter nært bestevenn Tobias.

Og at de får TO soverom.

Poenget er at dere må få dem til å innse at det ikke bare er dritt, for det er det faktisk ikke

Fikk og dobbelt av mye og syns det var helt topp

[Gjest krokodillen]

Kanskje ikke akkurat deg nei. Men generelt sett er det det som er vanskelig for barn etter skilsmisse. Anonymous poster hash: bb065...d8e

Ja fordi foreldre lager det vanskelig. Man teenger ikke la barna lide under skillsmisse, men det er opp til foreldrene

[Tibbie]

Fikk og dobbelt av mye og syns det var helt topp

Hehe, ja, ikke sant. En av de få fordelene

Og sier mamma nei, kan man gå bak ryggen og spørre pappa. Så i tillegg til to av alle ting, får man to sjanser. Haha

[Gjest Pheel]

Nei, ikke dersom man bare "holder ut" og ikke er glade i hverandre.

[Gjest krokodillen]

Hehe, ja, ikke sant. En av de få fordelene

Og sier mamma nei, kan man gå bak ryggen og spørre pappa. Så i tillegg til to av alle ting, får man to sjanser. Haha

Det beste var jo når begge sa ja til et par nye sko feks og ingen av dem visstejeg hadde spurt den andre. Dessverre ble taktikken min avslørt etterhvert. Nice try though

[Mendaså]

Bør man bli i ekteskapet for barna sine skyld?? (ikke mye krangling e.l. i ekteskapet som barnet tar skader av....)

Barna er i barneskolealder... og de har gitt uttrykk for at det "værste" som kan skje, er om pappa og mamma flytter fra hverandre.....

Anonymous poster hash: 1ea6f...bd3

Sjansen er vel større at de tar skafe av to foreldre som er ulykkelige enn 2 foreldre som er lykkelige. Om dere er enige i at dere bør separeres og dere genuint ønsker det burde dere det.

Det er ikke SÅ negativt som alle skal ha det til å være skilsmissebarn. Før var det jo tabu og skille seg. Og av den grunn var det MYE mobbing på skoler osv.

Et lykkelig barn er grunnet lykkelige foreldre! Og en god oppvekst!

[AnonymBruker]

Sjansen er vel større at de tar skafe av to foreldre som er ulykkelige enn 2 foreldre som er lykkelige. Om dere er enige i at dere bør separeres og dere genuint ønsker det burde dere det.

Det er ikke SÅ negativt som alle skal ha det til å være skilsmissebarn. Før var det jo tabu og skille seg. Og av den grunn var det MYE mobbing på skoler osv.

Et lykkelig barn er grunnet lykkelige foreldre! Og en god oppvekst!

Det er vel dessverre sånn at man ikke automatisk blir lykkelig fordi man er skilt???

Av alle jeg kjenner som er skilt, er det ikke noe forskjell på andre om de er lykkelige eller ikke. Det kommer andre vansker inn i livet som kan gjøre en ulykkelig selv om det vanskelige forholdet er over (hard økonomi, ensomhet, usikkerhet osv):

Anonymous poster hash: bb065...d8e

[AnonymBruker]

Ja det synes jeg, med forbehold. Er det snakk om at den ene parten blir dårlig behandlet av den andre - selvfølgelig ikke. Er det konstant roping og skriking - da har alle det bedre om partene går fra hverandre. Men om man er mer venner enn kjærester, men hverdagslivet fungerer godt og ungene har det bra, så ja - da synes jeg man bør sette barna foran seg selv og holde sammen (til de har flyttet ut).

Jeg er antagelig farget av at jeg er i den situasjonen og vi har måttet gjøre den vurderingen, og å se at ungene har det stabilt og trygt, kan vokse opp med begge foreldrene like mye til stede i livene deres og at ungene får bo i ett hus uten å måtte flytte - det er ingen tvil i meg om at dette er det riktige. Man får bare en sjanse til å gi ungene sine en god oppvekst, og som noen skrev over her: det er ingen automatikk i at man plutselig blir lykkerlig som singel.

Anonymous poster hash: d8830...5d7