Klaustrofobi i forhold

[Gjest ms_kwang]

Jeg har det veldig vanskelig å binde meg til en partner. Jeg er ikke utro, men det tar 3-4 måneder også går jeg lei av forholdet.

Jeg ønsker egentlig å være i ett ordentlig forhold, hvor følelsene er der hele tiden, og jeg ikke kan tenke meg ett liv uten akkurat den personen, hvor brikkene faller på plass, og jeg føler meg forelsket at kjærligheten er sterk, men slik er det ikke, ikke i de siste 10-15 forholdene jeg har hatt siden jeg var 16

tror jeg nesten må skylde på mitt første forhold, hvor jeg slet virkelig etter bruddet, hvor han hadde vært utro, mot meg, med min "beste venninne" kjørte henne på tjukka like etterpå.

Jeg er bare 23, jeg finner sikkert noen for meg.

Jeg hater å gjøre det slutt i ett forhold, nå er det slik at min nåværende, har lyst å gifte seg med meg, få barn med meg, å være med meg til dødens skiller oss att. Men det ønsker ikke jeg, jeg NULL interesse for han. Det er det at..De siste jeg har hatt har fått slike følelser for meg også, og hva gjør jeg?

Jo jeg kaster dem en etter en.

Jeg føler meg som ei utrolig bitch, det er ikke slik jeg er. Ikke egentlig :/

Men jeg blir så lei meg at jeg aldri klarer å finne den personen.

Jeg får ikke sove heller, siden akkurat det, med mitt "forhold" nå, er helt for jævlig synes jeg. Han er øm, kjærlig, vil at jeg skal ha det bra, passer på meg osv. Men jeg synes bare at han er en pest og en plage, hva skal jeg gjøre?

Hvorfor er det så vanskelig å finne en for meg?

Jeg har ikke noe problemer med å finne gutter, det er bare det at jeg er bare forelsket i noen uker, så blir det borte.

Jeg er ganske sikker på at det er noe som trigger meg til å få følelser for noen igjen, siden jeg ble veldig såret etter min første, men det jeg gjør er jo bare å såre andre når jeg føler at ting går for fort.

Og det ender med at jeg slår opp. Og sårer guttene igjen =(

Hvorfor,hvorfor,hvorfor!!!

hvorfor meg

Jeg har jo lyst å binde meg, men jeg mister jo den herlige forelskelsen. Å etter jeg mister den, så er det INGEN følelser igjen, da er den "spesielle" personen, bare en vanlig person, og jeg har null interesse for han, ikke engang for sex -.-

Noen andre som har det kanskje som meg, eller vært i samme periode?

Eller bør jeg bare gi opp håpet, å leve singel hele livet, å bli gammel og bitter fordi jeg aldri fant den perfekte for meg -.-

[Labido]

Jeg har det skummelt likt som deg, både fortiden og slik situasjonen er nå. Gjorde det faktisk nylig slutt med dama pga nøyaktig det du beskriver her.

Personlig tror jeg bare at jeg er på et stadie i livet hvor jeg innerst inne ikke vil ha et forhold, uansett hvor mye jeg forteller meg selv at det er det jeg vil. Det endrer seg nok før eller siden

[Gjest ms_kwang]

aww bra det ikke bare er meg da!

godt å høre at det kommer fra en mann!

Nå får vi sikkert høre fra alle jentene her ute " Det er noe galt med dere, det er ikke slikt ett menneske skal være!" *osv*

Men ja, det er tungt å knytte seg til en person, jeg liker de ukene, eller de første månedene hvor alt ikke er så seriøst, den gode følelsen, men så bestemme den ene siden, at han vil ta ett steg, og da blir det BARE kaos så mister jeg alt.

Jeg er kanskje ikke klar for ett seriøst forhold, bare tanken på å bo ilag, stifte familie, og sånn, flere av venninnene mine fikk barn ganske tidlig noen er gift eller forlovet.

Det er liksom bare meg som ikke har slått meg til ro enda.

Men som sagt jeg er jo enda UNG, 23 år, hun yngste som skal gifte seg i februar er 20 or har 2 barn, jeg skjønner bare ikke hvordan de klarer å gå så fort fram.

Men jeg har jo lyst på ett forhold, jeg tror bare jeg ikke er klar for det STORE steget.

Kanskje jeg bare lever i en boble at jeg tror jeg "enda" er 16år,at jeg ikke har fått prøvd ut livet enda, reise mer, møte nye mennesker, uten at det skal bli noe seriøst.

Hvor ble det av spenningen!

[AnonymBruker]

aww bra det ikke bare er meg da!

godt å høre at det kommer fra en mann!

Nå får vi sikkert høre fra alle jentene her ute " Det er noe galt med dere, det er ikke slikt ett menneske skal være!" *osv*

Men ja, det er tungt å knytte seg til en person, jeg liker de ukene, eller de første månedene hvor alt ikke er så seriøst, den gode følelsen, men så bestemme den ene siden, at han vil ta ett steg, og da blir det BARE kaos så mister jeg alt.

Jeg er kanskje ikke klar for ett seriøst forhold, bare tanken på å bo ilag, stifte familie, og sånn, flere av venninnene mine fikk barn ganske tidlig noen er gift eller forlovet.

Det er liksom bare meg som ikke har slått meg til ro enda.

Men som sagt jeg er jo enda UNG, 23 år, hun yngste som skal gifte seg i februar er 20 or har 2 barn, jeg skjønner bare ikke hvordan de klarer å gå så fort fram.

Men jeg har jo lyst på ett forhold, jeg tror bare jeg ikke er klar for det STORE steget.

Kanskje jeg bare lever i en boble at jeg tror jeg "enda" er 16år,at jeg ikke har fått prøvd ut livet enda, reise mer, møte nye mennesker, uten at det skal bli noe seriøst.

Hvor ble det av spenningen!

Jeg husker da jeg var rundt 23 og følte at det var litt merkelig at jeg ikke hadde klart å finne mannen i mitt liv. Men en dag møtte jeg han. Vi holdt sammen noen år, det ble slutt, jeg møtte enda en mann som det sa pang med, det ble slutt, så var jeg singel noen år og nå har jeg møtt den mannen jeg håper å dele livet med.

Hvis du klarer å stole på at du vil møte han du blir stormende forelsket og glad i en dag, å ha et avslappet forhold til det, da blir det litt lettere også. Å gå fra forhold til forhold (sier ikke at du gjør det), er ikke alltid like smart. Tenk over at Det som skjer, det skjer. En dag vil også du møte den rette for deg.

[AnonymBruker]

Jeg er akkurat likedan. Og føler at det kryper innpå meg nå, noen måneder ut i forholdet. Problemet mitt er at jeg har sagt e-ordet, og jeg har flyttet halve landet for å bo hos ham. Folk har til og med laget veddemål om når jeg kommer tilbake, og det gjør det ikke noe lettere. jeg tviholder på forelskelsen, men han gjør det vanskelig for meg noen ganger, samtidig som jeg sakte, men sikkert innser at jeg ikke burde vært i noe forhold, selv om jeg ALLTID er forelsket i noen..

Jeg er 24, og håper snart jeg slår meg til ro, vil ikke være for gammel når jeg får barn, og har tenkt å "bare være kjærester" en god stund før man begynner å tenke på barn og hus og lån og alt sånt...

Godt å høre vi er flere, men det er en mager trøst. Hva er det med oss, og hvordan skal det ende :-(

[Gjest ms_kwang]

åååwh, jeg føler meg på en måte glad når det er flere som har det slikt.

Også jeg HATER å slå opp itillegg, fordi jeg hater den følelsen av å bli dumpet, og såret og sånn, og når han da spør " hva er det? er det noe jeg har gjort?" hva skal jeg svare da, uten at det blir en cliché? det blir jo " NEi det er ikke noe galt med deg, det er meg fordi...osv" han jeg er sammen med nå, han burde egentlig være perfekt for meg. Men det har gått for fort. for å si det sånn 3 måneder i forholdet gikk han ned på kne, men jeg sa nei, og forelskelsen forsvant

Jeg føler meg så, jeg veit ikke, teit og dum, og det er absolutt ikke noen lett følelse heller =(

Vi spesielle får bare holde sammen å snakke sammen rundt akkurat det her, å støtte hverandre;)

[Gjest strawberrypie]

Takk Gud for at vi er flere! Kan dessverre ikke hjelpe deg, men håper noen andre kan komme med gode råd! :D

[AnonymBruker]

Jeg er 30 og har det akkurat likt.. Vært singel de 3 siste årene, har ikke orket det styret, for jeg vet at jeg mister følelsene etter en stund uansett.. Nå skal jeg faktisk snart på date for første gang på lenge, og kjenner jeg gruer meg. Hva hvis jeg blir forelsket, så går det slik som det alltid gjør, at jeg går lei.. Men, en må iallefall prøve tenker jeg.

[Megselvpåmangemåte]

Altså! Jeg har det helt som deg! Jeg er bare 18 år. Å lei av han jeg er sammen med! Jeg har også vurdert å slått opp med han flere ganger, å var på vei til å gjøre det en gang. Helt til jeg fant ut at jeg var gravid!!! Eg er veldig lei han å vet ikke i de hele tatt hva jeg skal gjøre! Han er også den som vil meg det beste og alt det der. Problemet er at jeg ikke er forelsket i han! Når jeg tenker meg om så føler jeg egentlig at jeg aldri har vært ordentlig forelsket i han!

[AnonymBruker]

Du er ung og har en indre trang for å ikke føle deg fanget eller for verdsatt for du vet at det er så mye mer du har igjen å oppleve og så mange fler du har igjen å møte.

Anonymous poster hash: 3eb80...d9e

[AnonymBruker]

Ikke for å ta fra dere alt som er av mot, men jeg hadde det sånn til jeg var 30, da traff jeg en mann, og jeg fikk barn. Forholdet varte i 10 år, noe det garantert ikke hadde gjort uten barnet i bilde.

I ettertid er jeg tilbake i fortid. Klarer ikke å binde meg, blir lei og får klaustrofobi.

Nå er jeg så gammel at jeg har gitt opp.

Til dere unge, kanskje dere burde gå til noe terapi for å finne ut av årsaken til dette? Eller kanskje det bare er noen som er sånn av natur? Før i tiden giftet man seg og holdt sammen for å lettere overleve. I dag har vi valg og sånne som oss klarer aldri å bli fornøyde? Aner ikke, men alltid godt å lese at man ikke er alene om dårlig adferd.

Anonymous poster hash: a01d7...c18