Aspergers

[Haru]

Jeg har også aspergers.

Anonymous poster hash: 0e296...5bb

ok

[AnonymBruker]

Hvordan er det for dine nærmeste å leve med deg? Som søsken ol? Blir de påvirket?

Anonymous poster hash: 8e5fd...307

[Haru]

Hvordan er det for dine nærmeste å leve med deg? Som søsken ol? Blir de påvirket?

Anonymous poster hash: 8e5fd...307

De har ikke kommet med noen klage akkurat

[Gjest]

Jeg har asperger. Har noe høy IQ, så det er mulig jeg har hatt bedre forutsetning for å kompensere enn noen.

Tror ikke personen i gata vil merke det på meg umiddelbart, men noe som er vanlig spesielt blant kvinner med asperger er at de har en spesiell rolle de spiller i sosiale situasjoner. De er ikke "seg selv", men har øvd inn enkelte fraser eller reaksjoner til hva andre sier eller gjør.

Forskjellen mellom den rollen en vanlig kvinne spiller, er vel det at dersom jeg skulle være meg, så hadde jeg hadde en mye mer uinteressert og distansert holdning. Jeg ville vel egentlig bare tatt fram nettbrettet mitt og spilt i stedet for å ha en samtale i det hele tatt

Det er litt vanskelig å sette ord på nøyaktig hva forskjellen er. Kanskje at en vanlig person er seg selv 80% og spiller 20%, mens jeg spiller 80% og er meg selv 20% heller. Jeg er mer meg selv med personer jeg kjenner godt og som jeg vet "tåler" meg. Men det har skjedd konflikter fordi jeg ikke plukker opp signaler for når jeg er på vei å tråkke over grenser. Å være mer meg selv er også noe jeg har gradvis blitt bedre på generelt ettersom jeg ble eldre og fikk mer selvtillit.

Jeg har ikke så sterke emosjonelle reaksjoner på ting. Så for meg blir det på en måte den samme distanserte holdningen når en kollegaen forteller meg om ferien sin eller at katten dens har dødd. Så jeg må spille de to ulike reaksjonene slike ting vanligvis gir. Også er jeg nødt å huske å være alvorlig en viss tid etterpå dersom noen har dødd.

Men jeg har noen avvik innimellom. For eksempel dersom noen stiller meg et spørsmål, så kan tankene mine assosiere det med noen annet og hoppe dit- dermed kan jeg svare på "hoppet" heller enn det som egentlig ble spurt om. Litt slik som skjedde her

Hvor åpen er du om diagnosen din?

Jeg er ikke dum, du kan ikke bruke meg, og jeg deler ikke intim info som er selvdestruktivt å dele.

der har du meg

Tror en del personer kanskje syns jeg er litt rar, men de tenker ikke så mye mer enn det. (Jeg trodde for øvrig at jeg klarte å spille e helt normal person helt til partneren sa at jeg faktisk er litt rar )

Er en del ting som var verre da jeg var yngre. Jeg var mer frekk uten å vite det selv, sa feil ting i følsomme situasjoner eller sånn. Det kan fortsatt skje av og til, men jeg er blir mer forsiktig og tilbakeholden når jeg snakker. Spesielt i situasjoner jeg ikke har opplevd ofte og ikke har trent inn oppførsel for.

Har du venner med Aspergers, åssen folk liker du å henge rundt? Fester du mye, sexliv, alder? Åssen er det med forhold, har du hatt mange av dem eller får du deg dame lett?

Anonymous poster hash: c5308...907

Jeg kan svare litt på dette.

Er for øvrig 25

Jeg liker intelligent personer med god innsikt i hvordan andre fungerer. Har mindre respekt for intelligente personer som er, tja, drittsekker. Mange av disse drittsekkene får rett og slett et mer partisk syn på folk og ser ting i mer negative vendinger og klarer ikke få et mer nøyaktig og presist virkelighetsbilde.

Føler meg mer trygg på åpne og aksepterende personer. De som er mer nazi, kontrollerende og stressa kræsjer jeg med. (Ikke akkurat så uvanlig)

Jeg fester ikke. Har prøvd det et par ganger, men det har aldri vært min greie. Liker bedre sosiale situasjoner der man kan spille noe for eks. Gjøre på noe. Helt siden jeg var tenåring har jeg brukt store deler av tiden min på spill og pc. Selv nå kan jeg bruke en ferieuke eller to på å sitte foran skjermen hver dag fra jeg står opp til jeg legger meg.

Forhold var en greie jeg syntes hadde potensiale til å være koselig når jeg var tenåring og så det overalt på film e.l. I begynnelsen av 20åra var jeg mer likegyldig. Greit viss jeg fant noen, greit viss ikke. Jeg har spilt noen MMO, vært medlem av noen internasjonale forum, så skjedde det seg slik at jeg faktisk fant noen jeg ble interessert i der. Så jeg gikk inn i mitt første forhold når jeg var 23.

Jeg glemte sexdelen.

Det er noe som varierer. Noen er mer plaget med sensory issues. Berøringer og den slags, så det kan være problematisk for enkelte.

Endret 16. september 2014 av ord deling

[Hulderen]

Jeg synes ikke det var noe galt i spørsmålet, men du misforstod tydeligvis spørsmålet eller hensikten med det? Anonymous poster hash: 3e00b...07a

Ja, dette er et typisk eksempel som bare illustrerer utfordringene som aspergere har. Det blir veldig lett å snakke forbi hverandre når den ene parten har asperger. Ts skjønte ikke spørsmålet, og blir irritert fordi han tror at andre ikke skjønner svaret hans.

[AnonymBruker]

Jeg jobber i skolen, og sliter litt med å finne tegn og forskjell på asperger/autist/adhd, kan du gi meg en grei forklaring. Hva skiller disse i oppførsel?

Anonymous poster hash: fa326...f33

[Lilac]

Ja, dette er et typisk eksempel som bare illustrerer utfordringene som aspergere har. Det blir veldig lett å snakke forbi hverandre når den ene parten har asperger. Ts skjønte ikke spørsmålet, og blir irritert fordi han tror at andre ikke skjønner svaret hans.

Jeg skjønner ikke hvordan han tok spørsmålet mitt og derfor ga ikke svaret han ga meg mening i det heletatt heller.

Nå er jeg faktisk veldig nysgjerrig på hvordan han tok det.

Endret 16. september 2014 av Lilac

[Haru]

Ja, dette er et typisk eksempel som bare illustrerer utfordringene som aspergere har. Det blir veldig lett å snakke forbi hverandre når den ene parten har asperger. Ts skjønte ikke spørsmålet, og blir irritert fordi han tror at andre ikke skjønner svaret hans.

Jeg skjønner ikke hvordan han tok spørsmålet mitt og derfor ga ikke svaret han ga meg mening i det heletatt heller.

Nå er jeg faktisk veldig nysgjerrig på hvordan han tok det.

Spørsmålet ditt verken såret eller irriterte meg. Men jeg må si at reaksjonen til dere to nå, er overdramatisk. Hvis du spør spørsmålet igjen, så skal jeg prøve å svare på en måte mer direkte og mindre filosofisk måte

Endret 16. september 2014 av Haru

[Gjest Gjest_jesuskristus]

Det er ganske enkelt å forstå det jeg skriver. Jeg er ikke dum og deler ikke sårbar info om meg selv til ukjente. Hvorfor forstår ikke du at det er.......dumt å gjøre? Hvorfor trengte du en grundigere forklaring på noe som var så enkelt å forstå?

Det er veldig vanskelig å forstå det du skriver. Det Lilac skrev var veldig simpelt og du har tydeligvis klart misforstå eller vridd på det hun spurte om.

[AnonymBruker]

Jeg har Aspergers og har netop startet på vidergående, syntes du TS at jeg burde si det til klassen. har fått venner i klassen som jeg er med. også er den en annen i klassen som har mange syndromer, og de jeg er med har snakket om at han sikkert har Aspergers og er derfor usikker om jeg burde fortelle det.

på ungdomskolen ble jeg mobbet fordi jeg var annerledes og jeg var ærlig og sa at jeg hadde Aspergers, men de søkte opp Aspergers og fant alle negative ting med og plaget meg. usikker om det hadde hjulpet om at læreren hadde på forhånd sagt at jeg hadde Aspergers og det jeg har problemer med til klassen

på grunn av mobbingen på ungdomskolen var jeg venneløs, og siden jeg har fått venner nå på vidergående vil jeg ikke miste dem

er det noen måte og fjerne en aspergers diagnose, er ikke enig i grunnlaget som jeg fikk diagnosen for

er 17 år

Anonymous poster hash: b8678...149

[Haru]

Jeg har Aspergers og har netop startet på vidergående, syntes du TS at jeg burde si det til klassen. har fått venner i klassen som jeg er med. også er den en annen i klassen som har mange syndromer, og de jeg er med har snakket om at han sikkert har Aspergers og er derfor usikker om jeg burde fortelle det.

på ungdomskolen ble jeg mobbet fordi jeg var annerledes og jeg var ærlig og sa at jeg hadde Aspergers, men de søkte opp Aspergers og fant alle negative ting med og plaget meg. usikker om det hadde hjulpet om at læreren hadde på forhånd sagt at jeg hadde Aspergers og det jeg har problemer med til klassen

på grunn av mobbingen på ungdomskolen var jeg venneløs, og siden jeg har fått venner nå på vidergående vil jeg ikke miste dem

er det noen måte og fjerne en aspergers diagnose, er ikke enig i grunnlaget som jeg fikk diagnosen for

er 17 år

Anonymous poster hash: b8678...149

Hmm om du vil dele det med andre er noe du må velge selv, selv om det kanskje kan være litt risikabelt å dele slik med ungdommer. Men du må velge selv, men det ville vært lurt å si det til kontaktlærern din.

Jeg synes det er veldig viktig at du merker deg at Aspergers er ikke noe som behandles, det er noe som man skal leve med. Det finnes heller ikke en kur for Aspergers, fordi det er ikke en sykdom Om det er fordommer du er redd for, så tror jeg det er mange andre diagnoser som er sett på som mer "uattraktive" i dagens samfunn, en Aspergers. Jeg synes ikke du skal gå å filosofere og deppe på diagnosen din

Endret 16. september 2014 av Haru

[AnonymBruker]

kontaktlærerne vet det

er det enn måte jeg hvis jeg vil fjerne diagnosen, fikk diagnosen da jeg var 10 og er veldig uenig i den nå

Anonymous poster hash: b8678...149

[Haru]

kontaktlærerne vet det

er det enn måte jeg hvis jeg vil fjerne diagnosen, fikk diagnosen da jeg var 10 og er veldig uenig i den nå

Anonymous poster hash: b8678...149

Jeg vet ikke om man kan fjerne en diagnose fra papirene, men jeg tror ikke det er lovlig. Og hvis det er lovlig, ville jeg ikke anbefalt det. La oss si du vil bli flyger, og du sier at du ikke har, tja ADHD for eksempel, så kan dette gå ille ut over andre. Dårlig eksempel men jeg tror du skjønner budet mitt?

Dessuten så vil folk sikkert komme til å oppdage elementer med deg som gjør at du eventuelt må innrømme at du har en diagnose osv osv. Hvorfor virker du uenig i diagnosen din da?

Du kan godt kontakte meg på PM om du synes det blir ukomfortabelt å snakke her

[AnonymBruker]

Flott tråd :-)

Jeg er kvinne og har Asperger og ADD. Jeg fungerer veldig fint i samfunnet. Har blitt veldig flink til å kompensere for evt vansker ute blant folk, og er kjempesliten når jeg kommer hjem. Jeg fikk diagnosen 38 år gammel etter en aha-opplevelse når en veldig nær fikk diagnosen.

Symptomer? Egentlig får jeg lyst til å si at du liksågodt kan spørre hvilke symptomer en nevrotypiker (såkalt "normal") har. For det er bare at vi har forskjellige hjerner, sanser, måte å tenke og kommunisere på osv. Men i dette samfunnet er det helt klart en ulempe å være en Asperger, siden det meste er tilrettelagt for nevrotypikere. Så da kan man gjerne kalle" ekstraarbeidet vi får for å passe inn for vansker eller symptomer.

Jeg liker å vite hva som skjer. Ikke i den grad at jeg må ha en dagsplan som mange autister må ha. Men jeg liker å vite om det skjer noe de neste dagene, så jeg kan planlegge dagen min rundt det. Blir det plutselige endringer, er det ikke krise i seg selv, men jeg kan bli litt gretten. Har det derimot skjedd mye som har stresset meg, kan jeg bli superstresset! Da må jeg komme meg bort og lufte hodet. Aller helst hadde jeg villet hylskreket, men det passer seg som regel ikke, og jeg er "høytfungerende" nok til å holde hodet kaldt til jeg får det ut på andre måter. Selv om det er kjempeslitsomt. I en annen verden kunne jeg sikkert bare revet meg i håret og skreket til det gikk over uten at noen trodde jeg ble mishandlet eller drept :-P

Stress, ja. Aspergere har ikke lavere stressterskel enn sndre, men stressnivået er generelt høyere enn andres pga at vi ikke "passer inn" i samfunnet uten en masse "ekstraarbeid" hver dag! Spesielt ute blant andre hvor alt skal tolkes og det skal leses mellom linjene. Mangel på forutsigbarhet og søvn stresser også. Og plager pga at sansene våre virker annerledes. F.eks. noen klær kan gjøre vondt, jeg kjøpte nye vintersko, supermyke Ecco med snøring. Men når jeg hadde gått med de en stund, gjorde det kjempevondt på ankelen. Det var ikke noe hardt der, og jeg kunne bare snøre halvveis opp. Og helst ikke knyte igjen! Jeg blir også fort blendet, jeg hører alle lyder når jeg skal legge meg, svak berøring er kjempeubehagelig, og huden kan lett få vondt når jeg er stresset. Vann rennende på nesen gir meg kvelningsfornemmelser, og det samme om jeg snyter meg.

Jeg har vanskelig for å huske navn, ansikter, hvem er hvem? Og spesielt om jeg f.eks. møter noen et sted de ikke "hører hjemme". F.eks en forelder i barnehagen på butikken.

Jeg sliter med å lese mellom linjene - "ta hint". Jeg hater dramaqueens. Og jeg blir kjempeirritert når noen legger en annen mening i det jeg sier. Jeg blåser i at folk gjerne sier det når de mener det. Det er ikke mitt problem, og det kan jeg ikke forutse.

Jeg er veldig snill og omtenksom. Jeg klarer å "lese folk jeg kjenner godt, men har misforstått ting med folk jeg ikke kjenner så godt. Da har jeg gjerne lagt våken halve natten fordi det kanskje var dumt for den andre. Kanskje hun ble lei seg. Og når jeg tok det opp neste dag, så var det heldigvis som regel bare jeg som overdramatiserte hendelsen. Det hender at jeg tenker at noen er fin på håret, eller jeg lurer på om de har det bra. Det glemmer jeg av og til å spørre om, og så blir det kanskje så sent at jeg ikke tør å si det sånn på etterskudd.

Jeg kan være litt kverulerende. Og ikke helt ha tålmodighet med at folk ikke skjønner helt basic ting.

Og så glemmer jeg jo at de kan masse ting ikke jeg kan. F.eks organisere noe så simpelt som husarbeide. Jeg gjør husarbeide, men ustrukturert og tilfeldig, og bruker unødvendig mye tid på det pga at jeg løper rundt som en tulling og glemmer hva jeg holder på med, og ikke klarer å prioritere (ADD). Jeg sliter også med å beregne tid. Skal jeg gjøre noe som tar normalt 2,5 timer, så kan jeg ikke gjøre det om jeg skal noe annet 3 timer etterpå. Jeg har også problemer med fart- og avstandsmåling.

Jeg er veldig intelligent, og litt kreativ. Jeg har god fantasi, og setter som regel andres behov foran mine. Jeg er veldig hyggelig og godt likt av venner. Men jeg følger ikke opp så mye som jeg burde, da jeg prioriterer barna først, og mannen min, og så hente meg inn igjen om det har vært mye aktiviteter og stress.

Jeg har lært meg hva som stresser meg ned. Ungene, tur i naturen, ha god tid, en god film, en dusj, sove, prioritere interesser/aktiviteter man liker fremfor aktiviteter som alle andre går på.

Diagnosen min er hemmelig, med noen få unntak. Jeg skammer meg ikke over diagnosen. Jeg er fortsatt den jeg er, men nå skjønner jeg mer hvorfor jeg er som jeg er, og at jeg ikke er lat og teit. Grunnen til at jeg ikke vil si noe, er at alle har sin formening om mange diagnoser. Ingen vet hvem jeg er utifra hvilket navn jeg har på diagnosen. Noen vil trolig også tro at jeg er "dum", selv om vedkommende i dag alltid spør MEG om hjelp :-)

Anonymous poster hash: b45ba...7f9

[AnonymBruker]

(Samme AB som over)

Jeg sliter også med smalltalk. Ofte litt pga at jeg ikke husker hvem som gjør hva på fritiden, og jeg er litt avhengig av å snakke slik med noen som holder samtalen i gang. Sitter vi 3 sammen, og vi ikke kjenner hverandre godt, er jeg alltid redd for at den mest snakksalige må på toalettet el.l. og at det blir pinlig taushet, og veldig opplagt at jeg ikke er en smalltalk-guru.

Lyder drukner også lett. Og selv om hørselen min er normal (har sjekket), så hører jeg ikke hva folk sier om der er andre lyder som f.eks vifter, musikk, trafikk eller dårlig akustikk i rommet.

Anonymous poster hash: b45ba...7f9

[AnonymBruker]

(samme AB som over)

Ofte trenger jeg tid på å fordøye spørsmål eller kritikk for å gi et vettugt svar. Derfor liker jeg å kommunisere skriftlig. Da kan jeg ta den tiden jeg trenger, og gjerne gjøre litt research før jeg svarer (jeg er en racer på research).

Jeg liker også godt at man kan også være sosial på nett. Det kan man styre mer av hva man orker, og dermed ha mer kontakt med venner og familie enn man ville hatt ellers. Jeg tør ikke ringe så mye, for jeg er redd for å forstyrre noen som er opptatt, og at samtalen skal stoppe opp.

Få vil merke at jeg har Asperger. Det eneste de kan reagere på er at jeg kan være vanskelig å snakke med om de ikke er så snakksalig selv. Og kanskje jeg er litt i drømmeland av og til. Henger meg opp i detaljer (oj, det bildet henger skeivt), løser verdensproblemer, planlegger neste ukes middagsmeny osv.

Anonymous poster hash: b45ba...7f9

[AnonymBruker]

(samme AB igjen (sorry for spam))

Jeg liker å tro at jeg skjønner ironi, og jeg forstår vitser også. Men det er ikke alle som skjønner MIN ironi. Jeg sier jeg mangler ironi-fjes. Jeg mangler også sykefjes. Ingen kan se på meg om jeg har vondt, er syk eller sliten. Jeg klager ikke heller. Og plutselig er jeg så syk at jeg må være hjemme fra jobb (da er det gale), og folk sier gjerne at jeg var jo helt frisk i går ("skjønner de ikke at jeg var dårlig da også??" Nei, selvsagt ikke, de er jo ikke synske. Vi Aspergere tror ofte at andre er synske - vet det vi vet!)

Anonymous poster hash: b45ba...7f9

[Haru]

Vi Aspergere tror ofte at andre er synske - vet det vi vet!)

Anonymous poster hash: b45ba...7f9

tror du? jeg har ikke opplevd det før. men jeg foretrekker å snakke med eldre istedet for jevnaldrende fordi ungdom har en tendens til å være litt mer sarkastisk og slikt en en voksen 30-40 alderen.

man kan si at jeg ikke er så populær blant jevnaldrende fordi jeg er som en gammel gubbe

[AnonymBruker]

Fin og informativ tråd.

Jeg var en forholdsvis kort tid sammen med en jente med Asperger (visste faktisk ikke at hun hadde noen diagnose før etter at vi hadde vært sammen et par uker). Hun er høytfungerende, meget intelligent, har god utdanning, er nydelig å se på, og det spesielle ved henne blir av de fleste kun ansett som sjarmerende særtrekk.

Men, når en blir nærmere kjent, ser en at hun strever en del i sosiale sammenhenger, kan bli veldig stille osv. Hun er også distansert når det kommer til det fysiske, og jeg opplevde at hun ikke var helt ærlig (noe de sier Aspergere som regel er), i tillegg til at hun ikke var flink til å holde avtaler. Jeg må kunne stole på den jeg er sammen med, og liker dårlig at noen lyver til meg, hun virket også ganske "kald" på mange måter. Det kjennes ikke bra å være sammen med en som må spille skuespill for å late som man har medfølelse, som må late som man har sympati med noen. Mulig jeg overdriver noe, og at hun kanskje gikk med en del følelser inne i seg, men som hun hadde problemer med å uttrykke.

Jeg fikk mistanke om at hun var sammen med meg fordi hun så på meg som "nyttig", en hun anså det som en fordel å være sammen med. Kan dette stemme? Hva er motivasjonen til dere som har Asperger i det å finne en partner? Er følelsene, forelskelsen, det viktige, eller er det tanken på at dere møter en som er i besittelse av noe dere mangler, en som kan hjelpe dere, gi dere trygghet osv. som dominerer?

Hva gir dere mest i et forhold til en NT, og hva ønsker dere av en partner?

Jeg er naturligvis klar over at alle aspergere er forskjellige, men interessant å høre hva dere mener, for det er en del fellestrekk som går igjen.

Anonymous poster hash: 082f2...d14

[Gjest]

Sånn at det er sagt, så kan selvsagt aspergerfolk være drittsekker de og, men dersom jeg skal tolke oppførselen og ta utgangspunkt i at hun ikke var det:

Kommer an på hvilke løgner hun forteller. Om det var innøvde løgner for å skjule egne meninger eller holdninger som hun har fått negative tilbakemeldinger på, eller om det var mer egoistiske motiver bak.

Jeg forteller av og til hvite løgner automatisk av den grunn, men jeg lyver ikke til nære personer om viktige ting. Partneren min forstår meg og kjenner meg godt, han lyver jeg aldri til.

Kan forstå at noen gjør det selv med nære dersom de er veldig redd for avvisning, men det betyr ikke at det er greit.

Man har følelser, noen har kanskje ikke så sterke følelser som andre. Men som regel tror jeg aspergers enten er dårligere på å vise dem, ikke vil vise dem eller begge deler. Er mulig at for noen er kan følelser være såpass intense at man heller velger å distansere seg fra dem.

Når det gjelder sympati, så kan jeg forstå hvorfor folk har det vondt, men jeg føler ikke automatisk med dem. Det er litt som om hodet mitt hopper inn i en analyserende modus som er mer opptatt av å forstå hvorfor og hvordan ting skjer, i stedet for å føle med personen. Men dette fluktuerer litt. Jeg kan i noen situasjoner plutselig oppleve å føle sterkere medfølelse enn vanlig. Generelt er jeg nokså distansert fra omgivelsene. Jeg føler litt medfølelse av og til, så det er ikke helt dødt. Men det blir ofte liggende mer i bakgrunnen.

I forhold, så er det viktig for meg å ha følelser for partneren. Men jeg er ikke så opptatt av å ha kjæreste, jeg klarer meg fint alene. For meg er det å ha en partner å ha en likeverdig. Jeg forventer ingenting av han som jeg ikke forventer av meg selv. Partneren min er ganske intelligent og har veldig god innsikt i folk og er god på å lese dem. Så jeg har lært en del fra han om slike ting. Så har jeg på en måte funnet strategier ut ifra det til å tolke folk bedre.

Han har etter hvert innsett at når jeg er mer "kald" så har ikke det noe med han å gjøre, det er mer slik jeg er. At jeg kanskje kan være uheldig ufølsom dersom vi snakker om viktige ting, at en samtale begynner å stresse han, at jeg ikke alltid plukker opp på når han vil ha nærhet og en generell litt sånn forvirra holdning som jeg har.

Jeg så en dokumentar om to personer med asperger som bodde sammen. For dem virket det som om det var en del praktiske ting inne i bildet, heller enn stormende kjærlighet. Men det var og tydelig at de satte pris på hverandre og likte å bo sammen. Jeg husker ikke så godt hva de sa, og jeg finner ikke igjen det klippet på youtube. Kanskje det var dokumentaren living with autism som BBC hadde.

Det er nok ulike grader av hvor mye emosjonelt man får ut av et forhold.

Ble noen klønete setninger her, skriver ikke noe særlig norsk etter at jeg gikk ut av VGS

Endret 17. september 2014 av ord deling