Gå til innhold

Synes du at folk som tror på en religion er lykkeligere enn ateister?


Anbefalte innlegg

Det er kanskje bare jeg som er litt rar. Men de få kristne jeg kjenner virker så mye mer positiv til det meste enn "oss" som er ateister. Noen andre som synes det også?

Jeg kan jo forstå at det å tro på noe som er større enn deg selv er litt betryggende, at ting som skjer i livet er en mening med osv.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Kanskje det er bare meg som er rundt folk som er for det meste positiv :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan godt tro at kristne blir lykkelige av å tro på en gud og tro på evig liv.

Meg selv hadde bare blitt dypt deprimert om det fantes en gud og det var evig liv. Da hadde jo altsammen bare vært enda mer meningsløst.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror nok det stemmer. Haugevis av unntak, men i gjennomsnitt tror jeg nok det. Det er vel en form for trøst i å tenke at det er ett eller annet som våker over deg (uten at jeg personlig har noe behov for å tro det), samt at du kan takle nederlag og motgang med at det er en mening med det. Du slipper vel sånn sett også ta all verdens ansvar når du tabber deg ut, siden det ikke bare er du som er ansvarlig for hva som skjer med deg.

Anonym poster: 5bd862b111feea0c97ecbdcd207a0012

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Svampebob1

Det er kanskje bare jeg som er litt rar. Men de få kristne jeg kjenner virker så mye mer positiv til det meste enn "oss" som er ateister. Noen andre som synes det også?

Jeg kan jo forstå at det å tro på noe som er større enn deg selv er litt betryggende, at ting som skjer i livet er en mening med osv.

Det kommer vel an på den troende.

Du har jo de som flykter fra smerten i livet ved å tro... De som proklamerer sin tro og som skal ha med seg flest mulig tilhengere.

Og så har du de som er slik du beskriver.

Jeg tror ikke tro alene er avgjørende. Se bare på fanatikerne. De virker nå alt annet enn lykkelige og glade i seg selv, spør du meg ;-).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg leste nylig i en forskningsartikkel som hevdet at de som var realister var mer lykkeligere enn de som hadde en idealistisk tankegang, noe tilsvarende religiøst. Jeg husker ikke årsaken til dette, men jeg har lest motstridene artikler også. Lykke er derimot et definisjonsspørsmål - og hva er kriteriene? Kanskje lykken til religiøse er mer syntetisk, med tanke på at den lykken de finner i religionen sin ikke er reell her og nå? Kanskje ateister finner lykken fordi ting kan forklares ut i fra logikk og at de vet at de kan endre skjebnen sin? Eller kanskje religiøse er mer tilfredse siden de aksepterer sin skjebne, både på godt og vondt fordi det er en mening bak det hele?

Jeg tror ikke lykke har utelukkende med tro å gjøre, men man kan likevel bite seg merke i tendenser man observerer. Jeg har møtt mange såkalte gladkristne, som virker veldig lykkelige (som også er svært opptatte av å demonstrere det). Men de har en slags rastløshet over seg, en slags mangel på tilfredshet, fordi den virkelige lykken de søker finnes ikke. Eller, den finnes ihvertfall ikke i dette livet. De ateistene eller agnostikerne jeg kjenner (jeg kan kun synse ut i fra mennesker jeg har møtt, derfor litt tynt grunnlag) har ikke den ekstreme lykken utad. De virker mer tilfredse og rolige, men mangler det behovet for å vise det frem. De kan riktignok være mer materialistiske, men de vet at de oppnår dette gjennom egne valg, og de vet som regel hvorfor/hvorfor ikke ting går bra med dem fordi det kan forklares. De har kanskje en mer ydmyk holdning til livet, for de vet at alt bare er tilfeldigheter, og derfor setter de pris på andre ting. Det virker som at de religiøse jeg kjenner venter på noe, mens de ikke-religiøse er uvillige til å ta noe for gitt.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Aldri. Religionen deres får dem ikke på noen måte lykkeligere enn andre mennesker. De har bare fått deres verden formet av religionen deres som "lærer" dem hvordan de skal forholde seg til livet med diverse livsregler som hører til. Med engang religionen/livet/illusjonen deres går dem imot, mister de umiddelbart kontrollen fordi de i lang tid ikke har klart å TENKE SJÆL. Har flere familiemedlemmer som er blodig religiøse og de er også de mest hysteriske, ubalanserte menneskene jeg noengang har vært borti :PMen så har vi jo også dem som er religiøse men som faktisk har beina på jordet og skjønner at alt handler til syvende og sist å være det beste menneske man kan være for andre. That's a thumbs up!

Endret av crystalcharm
  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min personlige erfaring er stikk motsatt. De er ofte mye mer sårbare, og er raske til å dømme andre mennesker.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Ignorance is bliss, så ja, de med lavere IQ er lykkeligere.

Er bevist mange ganger at det er de mest begavede som er deprimert, spesielt i skolealder.

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror at de som klarer å leve livet med en følelse av mening og håp er lykkelige, om det er med eller uten religion er irrelevant.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Marsvinet

Ignorance is bliss sier de jo, men jeg synes ikke at muslimer virker så glade og lykkelige akkurat.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest hogwash

Ignorance is bliss, så ja, de med lavere IQ er lykkeligere.

Er bevist mange ganger at det er de mest begavede som er deprimert, spesielt i skolealder.

Dette og tryggheten i å ha noen som passer på seg burde vel gjøre dem lykkelige ihvertfall.

Ignorance is bliss sier de jo, men jeg synes ikke at muslimer virker så glade og lykkelige akkurat.

Det er vel vanligvis ikke når de er glade og lykkelige de havner i media?

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Hyssingen

Jeg kan godt tro at kristne blir lykkelige av å tro på en gud og tro på evig liv.

Meg selv hadde bare blitt dypt deprimert om det fantes en gud og det var evig liv. Da hadde jo altsammen bare vært enda mer meningsløst.

Jeg tenker motsatt. Jeg tror jeg ville blitt lykkeligere om jeg trodde på Gud, da hadde det vært en mening med alt.

Om vi bare har ett liv og så blir til jord, så kan vi jo like gjerne bare sitte i sofaen og spise peanøtter og pille navlelo i 80år. Da vil det ikke ha noe å si hva vi bruker livet på, for det betyr ikke noe som helst i det hele tatt. Hvem har bruk for at du drar til India og skaffer deg gode minner liksom, ikke du og heller ingen andre. Du har ikke bruk for gode minner, du skal dø snart uansett (Med mindre man er en revolusjonerende person som setter dype spor i nasjonal sammenheng. Men det er jo så godt som ingen)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror det er individuelt. Jeg tror det kan være fint å ha noe å søke ro hos. Noe å be til i vanskelige stunder. Visstheten om at ting ikke er forgjeves.

Samtidig tror jeg det for mange (f.eks muslimer i Norge som ønsker å både være god muslim, men samtidig leve tilpasset til det norske samfunnet) kan være tøft å føle at man ikke handler riktig. Jeg tror mange kan slite med dårlig samvittighet og vansker med å kordinere det å handle etter tro og det å handle etter lyst.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker motsatt. Jeg tror jeg ville blitt lykkeligere om jeg trodde på Gud, da hadde det vært en mening med alt.

Om vi bare har ett liv og så blir til jord, så kan vi jo like gjerne bare sitte i sofaen og spise peanøtter og pille navlelo i 80år. Da vil det ikke ha noe å si hva vi bruker livet på, for det betyr ikke noe som helst i det hele tatt. Hvem har bruk for at du drar til India og skaffer deg gode minner liksom, ikke du og heller ingen andre. Du har ikke bruk for gode minner, du skal dø snart uansett (Med mindre man er en revolusjonerende person som setter dype spor i nasjonal sammenheng. Men det er jo så godt som ingen)

Det vil bety noe for deg selv. Livet er langt, og du kan oppleve mye. Men det er ikke evig.

Anonymous poster hash: c0dba...9a6

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Jeg tenker motsatt. Jeg tror jeg ville blitt lykkeligere om jeg trodde på Gud, da hadde det vært en mening med alt.

Om vi bare har ett liv og så blir til jord, så kan vi jo like gjerne bare sitte i sofaen og spise peanøtter og pille navlelo i 80år. Da vil det ikke ha noe å si hva vi bruker livet på, for det betyr ikke noe som helst i det hele tatt. Hvem har bruk for at du drar til India og skaffer deg gode minner liksom, ikke du og heller ingen andre. Du har ikke bruk for gode minner, du skal dø snart uansett (Med mindre man er en revolusjonerende person som setter dype spor i nasjonal sammenheng. Men det er jo så godt som ingen)

Hvem trenger vel mening? At alt i bunn og grunn er meningsløst er ingen grunn til å ikke nyte livet. Tvert imot.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Intelligent people are statistically much more likely to be depressed. It’s true what they say, ignorance is bliss. You, on the other hand, realize how terrible other people are, how terrible you yourself are, how royally screwed the world is, how quickly you’re dying, how little any of that matters. Yes, your life is interspersed with moments of joy, but you can’t reason yourself into retaining happiness. That’s like telling your brain to enjoy the cookie you ate yesterday while currently eating your way out of the world’s largest jar of Vegemite. It’s not logical.

http://thoughtcatalog.com/2012/11-reasons-its-hard-being-intelligent/



Anonymous poster hash: 15130...480
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som tidligere kristen kan jeg trygt skrive under på at jeg er lykkeligere som ateist. Kanskje var det det at jeg var sterkt kristen, leste Bibelen og ba til Gud hver dag. Aldri fikk jeg egentlig svar, aldri hjalp Gud meg nevneverdig med tingene jeg slet med i hverdagen. Fordyping i Bibelen (som jeg anså som den eneste "sanne" kilden til kunnskap om Gud - prester og kirker baserer seg jo på menneskelige overleveringer) skapte kognitiv dissonans i hodet mitt, siden det som står i den er uforenelig med hvordan virkeligheten er. Vi vet jo at verden er mer enn 6.000 år gammel, det har vært mennesker her i hundretusener av år! Vi vet jo at det ikke har vært noen syndeflod... Hvis noen av historiene i "Guds ord" er løgn/myter, da er kanskje alle det? Det er umulig, eller i alle fall ekstremt ubehagelig, for et fornuftig menneske å være religiøs i vårt opplyste samfunn.



Anonymous poster hash: 17cd1...fe4
  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...