Glad med andre sint og trist alene

[AnonymBruker]

Når jeg går ut døren og skal på jobb, aktiviteter osv, er jeg verdens blideste og gladeste jente. Folk kommenterer og roser meg for at jeg alltid skaper så god stemning og sprer glede.

Med en gang jeg er hjemme så blir jeg utrolig sur, furten, trist, lei........
Føler ofte for å gråte, og det gjør jeg også av og til. Men med en gang jeg går ut døren så er jeg blid som en sol igjen.

Hva er galt med meg? Flere som opplever det samme?

Anonymous poster hash: 86157...e4d

[undrende79]

Når jeg går ut døren og skal på jobb, aktiviteter osv, er jeg verdens blideste og gladeste jente. Folk kommenterer og roser meg for at jeg alltid skaper så god stemning og sprer glede.

Med en gang jeg er hjemme så blir jeg utrolig sur, furten, trist, lei........

Føler ofte for å gråte, og det gjør jeg også av og til. Men med en gang jeg går ut døren så er jeg blid som en sol igjen.

Hva er galt med meg? Flere som opplever det samme?

Anonymous poster hash: 86157...e4d

uff...som jeg kjenner meg igjen i dette.. skulle gitt deg en klem om jeg så deg! opplever dette så ofte at jeg kan si mer en 5 dager i uka.... skulle Ønske jeg hadde et fasit svar til deg.. tenker mye på dette selv om stiller meg ofte spørsmålet om jeg er lykkelig egentlig.. venner?.. ja... det er så mye.. blir du furten og lei om du har besøk og? eller er du likedan da?.. Håper det løser seg for deg. Mvh meg..

[AnonymBruker]

uff...som jeg kjenner meg igjen i dette.. skulle gitt deg en klem om jeg så deg! opplever dette så ofte at jeg kan si mer en 5 dager i uka.... skulle Ønske jeg hadde et fasit svar til deg.. tenker mye på dette selv om stiller meg ofte spørsmålet om jeg er lykkelig egentlig.. venner?.. ja... det er så mye.. blir du furten og lei om du har besøk og? eller er du likedan da?.. Håper det løser seg for deg. Mvh meg..

Jeg jeg har det veldig bra når jeg er med andre, spesielt venner er bare sånn når jeg er alene og dagen er over.... Klem til deg også <3

Anonymous poster hash: 86157...e4d

[AnonymBruker]

Ja, jeg har det akkurat sånn. Får stadig vekk høre at jeg er rene solstrålen på jobben. Men når jeg kommer hjem kan jeg finne på å legge meg i fosterstilling i sofaen med et stort pledd og spise godteri og synes synd på meg selv. Når jeg er på jobb er det arbeidsoppgaver og kollegaer som gjelder og jeg rekker ikke tenke over ting som kanskje er tungt og kjipt, så når jeg kommer hjem velter alt over meg. Men det hjelper å holde seg opptatt med noe på kveldstid også, som feks strikke, lage mat, vaske ett eller annet.

Anonymous poster hash: 2dec6...46a

[AnonymBruker]

Ja. Jeg er slik. Den eneste som hører (avstandsforhold) mitt sanne jeg er kjæresten. Hjemme er det bare grining og soving som gjelder. Skulle ønske jeg kunne vært på jobb mer enn det jeg er.

Anonymous poster hash: 98ae9...06e

[mrrte]

Jeg er dessverre "den venninnen" som alltid er og prøver å være i godt humør når jeg er med andre, den som får andre til å smile og le... men så har jeg ofte følt meg som en type "klovn" når jeg da har kommet hjem, og bare blitt kjempe trist, sur, forbanna... You name it!

Kan være at du ikke helt klarer å vise andre at du ikke bare har det bra hele tiden - Slik er det hvertfall med meg.

[Chizue]

Deprimert?

og ensom?

[Gjest Kv84]

Jeg også. Blir som å sette opp en mur, så ingen ser hva som er innenfor, for de stikker ikke inn om de finner en dør eller vindu.

[AnonymBruker]

Har dere gjort noe for å bli mer tilfreds med livet? Hva er det som gjør at dere ikke er lykkelige? Dårlig økonomi? Lite venner? Ensomhet? Følelsen av at alle andre har det bedre?

Anonymous poster hash: 0d34e...af4

[AnonymBruker]

Har dere gjort noe for å bli mer tilfreds med livet? Hva er det som gjør at dere ikke er lykkelige? Dårlig økonomi? Lite venner? Ensomhet? Følelsen av at alle andre har det bedre? Anonymous poster hash: 0d34e...af4

For min del så er det ensomhet og ingen venner som har utløst denne miserabelheten. Pluss at jeg bor 1000 km fra familie og kjæreste pågrunn av jobb.

Anonymous poster hash: 98ae9...06e

[AnonymBruker]

Jeg har det også veldig bra når jeg er med andre. Så blir jeg alene så er jeg skikkelig deprimert. Veldig rart, for når jeg er med andre kan jeg ikke forstå at jeg er deprimert når jeg er alene. For jeg har det egentlig så bra. Eller har jeg egentlig det..

Jeg er ikke overlykkelig når jeg er på jobb, men med venner er jeg det. Men absoulutt glad på jobb. Men når jeg er alene er jeg en helt annen deprimert person. Hater det! Litt godt å vite at man ikke er alene om det da.

Anonymous poster hash: e4109...fbd

[AnonymBruker]

Jeg har det også veldig bra når jeg er med andre. Så blir jeg alene så er jeg skikkelig deprimert. Veldig rart, for når jeg er med andre kan jeg ikke forstå at jeg er deprimert når jeg er alene. For jeg har det egentlig så bra. Eller har jeg egentlig det..

Jeg er ikke overlykkelig når jeg er på jobb, men med venner er jeg det. Men absoulutt glad på jobb. Men når jeg er alene er jeg en helt annen deprimert person. Hater det! Litt godt å vite at man ikke er alene om det da.

Anonymous poster hash: e4109...fbd

Det er nøyaktig slik jeg har det. Har du det minste anelse om hva som kan være grunnen?

Anonymous poster hash: 86157...e4d

[Duckie]

Jeg har det slik. For min del er det en kombinasjon av introversjon og psykiske lidelser, gjennom hele livet har jeg alltid hatt en maske når jeg er blant folk. Mitt egentlige jeg er ikke noe særlig, så om jeg skal ha forhold til andre mennesker må jeg lage meg en versjon som er blid, fornøyd og omgjengelig. Det er ganske slitsomt, så da er jeg gåen når jeg kommer jeg hjem, og kan da i tillegg ta frem alt gruffet jeg har skøvet unna hele dagen.

For min del har det blitt bedre etter at jeg fikk behandling mot de psykiske plagene mine. Nå kan jeg være oppriktig blid når jeg er på jobb, og jeg merker det er godt for meg å komme meg ut å møte andre mennesker. For å ikke snakke om mestringsfølelse og følelsen av at jeg endelig får til noe i livet, og at det er en jobb jeg synes er interessant og spennende. Jeg foretrekker å være alene, men merker det ikke er sunt i lengden.

For meg så høres det ut som en del av dere her inne er mer ekstroverte og kan tenke dere å være mer sammen med folk, hva med å skaffe seg en sosial hobby? Frivillig arbeid, idrett, osv. Man kan bli veldig sliten av å gå og ikke ha det bra, så det kan være en kneik å komme seg over, men kanskje dere tjener på det i det lange løp, at det vil gi mer energi og livsglede?

[Gjest]

Tråden er ryddet for personangrep!

Ann Christin, mod

[zoibywantballoon]

Kjenner veldig på en lignende følelse. Jeg føler ofte at jeg mister litt "retning" når jeg er alene, og trenger andre for å komme i gang, på en måte. Som andre spør, så lurer jeg på om du er blid hele tiden når du er med vennene dine, og skjuler denne triste siden for dem. Det kan bli veldig ensomt å bare holde seg på overflaten når men er med folk, selv om man kan føle seg kjempebra akkurat der og da.

Har du noen anelse om hva som utløser tristheten og sinnet? Hva du tenker på når du er alene? Er det, for å komme med noen eksempel ting du irriterer deg over med andre, eksistensielle ting, føler du deg alene, kjeder du deg, blir rastløs, eller noe annet?