Gå til innhold

Kjæresten min er syk


Marianne86

Anbefalte innlegg

Dette er mitt første innlegg her. Men jeg håper noen kan gi meg noen gode råd,eller om noen kanskje er i samme stuasjon.

Skal prøve å fatte meg i korthet:

Kjæresten min og jeg har vært sammen i fem i år. Vi kjente hverandre i ett år før vi ble sammen. Han var alt jeg fantaserte om; sprek, eventyrlysten, beresit, klok, snill og annerledes. Han var drev med surfing, klatring og yoga. Filosoferte og lærte meg om en helt ny verden. Vi flyttet sammen, og var stormende forelsket.

Han var allerede begynnt å bli syk da vi ble sammen, men sykdommen ble sakte tydligere. De siste fire årene har han ikke kunnet trene, ikke jobbe, ikke noe fysisk over hode. Vi som skulle gjøre så mye, får ikke gjort noe.

At han er deprimert og har hatt selvmordstanker, mistet nesten alle vennene sine, bare går hjemme og roter, spiller pc, har gått greit, fordi jeg vet han ikke har energi, at han ikke klarer noe annet, jeg ser han er syk. Jeg har sett denne flotte mannen visne bort.

Det triste er at leger og spesialster klarer ikke hjelpe han, gir bare difuse svar.

Som sagt det har gått, fordi jeg elsker han og han elsker meg.

Problemet mitt nå, er hvor mye skal jeg TÅLE?? Av urimelighet, sinneanfall, utakknemlighet, humørsvigninger.

Jeg tror jeg selv blir syk snart, men han forstår ikke at detter er tungt for meg også. Jeg gir og gir, får ikke noe tilbake. Livet mitt er satt på vent.

Jeg bare jober og jobber, kommer hjem til et rotet hus, og en til tider deprimert mann.

Han vill heller ikke ha barn, noen sinne.. Det ønsker jeg, men selvfølhelig ikke slik det er nå....Hvordan skal jeg overleve dette...??

Dette ble visst langt alikevel, håper en eller annen tar seg tiden til å lese og komme med noen gode råd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Hvor mange leger har han gått til? Veldig spesielt om INGEN kan gi noen svar. Har han vurdert å dra utenlands?

Selv om det er vanskelig å forlate noen som er syke, er det jo noen dealbreakere er, som sym på fremtiden og evt barn.

Anonymous poster hash: 57fa6...f8b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har det likt som din kjæreste.

Men jeg blir ALDRI sint på kjæresten min (med mindre det finnes en god grunn altså), har humørsvingninger eller sånne ting. Jeg gjør alt for å spare energi til han er hjemme og være blid og glad og ikke snakke om alt det negative eller frustrasjonene mine.

Jeg gjør også alt det huslige siden jeg ikke jobber.

Syns du skal snakke med kjæresten din. Fordi om man er syk kan man ikke gjøre akkurat hva man vil.



Anonymous poster hash: efe67...c34
  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er i samme situasjon som deg.

Kjæresten min er syk, og det blir jo til at jeg som nærmest er den som humøret skal gå utover.
Har hele tiden tenkt at jeg må bare takle det, bare stå i det - men flere ganger kokt av sinne inni meg, fordi det virker som han ikke gir meg en eneste tanke om hvor vanskelig det er og også ta det valget om å holde ut.

Fortell han hvordan dette går utover deg, hva det også gjør med deg.
Fortell hvordan det også er å kjenne på det vonde med å føle at man har satt sitt eget liv helt på pause
- Det er jo ikke lett det heler!

Lykke til ts :hug:



Anonymous poster hash: 35e92...52d
  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er støtteapparat for pårørende, informasjon om det får du på sykehus og legekontor, og snakk med legen din om dette. Det er veldig viktig at du skal ta vare på deg selv, selv om du er glad i han går du og din helse først.

Jeg ville vært forsiktig med å "belaste" han med dine tema uten at du har rådført deg med helsepersonell først, det er fremgangsmåter på slikt.

Bor dere sammen? Hvis dere gjør det, kan det kanskje være en ide at dere skaffer dere et fristed utenfor hjemmet. Slik at begge kan bruke tid på å koble av, og fokusere på seg selv. Noen tenkemønstre blir ikke endret om man vandrer i gamle rutiner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor mange leger har han gått til? Veldig spesielt om INGEN kan gi noen svar. Har han vurdert å dra utenlands?

Selv om det er vanskelig å forlate noen som er syke, er det jo noen dealbreakere er, som sym på fremtiden og evt barn.

Anonymous poster hash: 57fa6...f8b

Han har gått til MANGE leger, og spesialister, og sendt prøver til utlandet. Siste stedet han er under utredning på er Balderklinikken. Han har vel en ny type sykdom / plage. Noen har ment han har fått parasitter fra utlandet, men klarer ikke finne eksakt..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Kjære Marianne!

No har eg satt meg godt til rette i sofaen for å svare så grundig og godt eg kan. Eg er sjølv sjuk og vart 100% sjukemeldt omtrent med ein gang eg og kjæresten min flytta sammen. Eg var også begynt å bli sjuk då vi møttes, eg hadde bare ikkje forstått sjølv kva som foregikk.

På mitt dårligste låg eg i gjennomsnitt 16-18 timar i senga kvar dag. Husarbeid var sjelden eg fekk gjort, og eg hadde mykje dårlig samvittighet. Eg har alltid vore optimist, og har sagt heile vegen at eg SKAL bli frisk. Det var veldig viktig for meg at min samboer ikkje hadde dårlig samvittighet eller følte at han måtte sitte heime med meg. Det at han gjekk ut med kompiser, gjekk på trening, gjekk på skule og jobb, det gjorde meg glad. Det at han hadde det kjekt gjorde meg veldig glad. Eg sa det til han mange ganger.

Eg trur innstilling har mykje å seie. Det var viktig for meg å vere positiv og sjå muligheter i staden for alt eg ikkje kunne vere med på. Når det er sagt så har sjølvsagt mannen min sett meg hulke og gråte mang ein gang... Ein klarer jo ikkje alltid vere blid og glad. Eg vart også deprimert og var akkurat starta på antidepressiva då eg møtte min kjære. Det ville vere svært urettferdig og ødeleggande å ta min frustrasjon utover han. Er eg i dårlig humør eller lei meg så sier eg det som det er. "Eg er litt lei meg i dag, eg veit ikkje heilt kvifor. Kan eg få ein klem? Eg treng litt ekstra kos i dag"

Mannen har funnet god støtte i mora si. Ho er sjølv sjukemeldt og utbrent, så ho har litt innsikt i korleis det er å vere meg også. Han har sagt til meg at han brukte litt tid på å godta og forstå at eg ikkje er lat men sjuk. Eg kjente meg ofte ikkje god nok eller verdifull nok. Ville jo så gjerne gå på fjellet med han, vere med på alle fester osv. Då var det viktig å prate sammen. Eg spurte med jamne mellomrom korleis det gjekk med han, korleis han hadde det. Det er lett å bli litt sjølvopptatt når kvardagen bare handlar om sjukdom, men det er viktig å huske på at det også påvirker dei rundt. Det er vondt å sjå den du er glad i vere sjuk.

Det har også vore viktig for meg å vere meg. Eg er meir enn ein diagnose og ein sjukdom. Av og til trengte eg å prate om det, men ikkje heile tida. Det er ikkje sunt å ha for mykje fokus på det. Eg hadde ei veninne som nesten BARE snakka om sjukom, kor det var vondt, ka medisiner ho måtte ta osv.. Det var så deprimerande! Prøv å gjøre kjekke ting sammen. Lag god mat, sjå ein morsom film eller finn ein serie dere kan følge med på sammen. Ta oppmerksomheten vekk frå det negative.

Du må sette deg ned med han og fortelle rolig korleis du har det. Får han hjelp med depresjonen? Eg fekk både tabletter og psykologtimer. Eg har gått på mestringskurs, og min samboer har fått vere med meg på eine kurset for å lære om diagnosen min. Mindfullness og kognitiv terapi er to ting som han kanskje bør sjekke ut? Eg vil anbefale deg å prate med psykolog også. Dere kan gjerne gå sammen. Det er tøft på forholdet og på begge to når ein er sjuk. Du kan også trenge nokon å snakke med.

Eg er no blitt bedre, og er såvidt begynt å prøve meg nokre timar i veka med jobb. Mannen og eg har det framleis veldig bra sammen, og vi har sett at vi klarer å komme oss igjennom vanskelige ting. Eg har vore 100% sjukemeldt i over to år, og eg elsker han! Ein meir tålmodig og omtenksom mann skal ein leite lenge etter. MEN det var nok ikkje lett for han heller.

Er det ME eller kronisk utmattelse kjæresten din har? I såfall har eg kanskje fleire råd. Spør gjerne om du lurer på noko. Det viktigste eg kan fortelle er iallefall at du må snakke med han. Han må forstå at det ikkje skal gå utover deg når han føler at livet er urettferdig.

Når det kjem til barn, så er det nesten verre? Viss ikkje han kjem til å endre meining så må du velge mellom han eller barn. Vi ønsker oss også barn, men vil jo gjerne vente til eg er kommen heilt i form igjen.

  • Liker 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er i samme situasjon som deg.

Kjæresten min er syk, og det blir jo til at jeg som nærmest er den som humøret skal gå utover.

Har hele tiden tenkt at jeg må bare takle det, bare stå i det - men flere ganger kokt av sinne inni meg, fordi det virker som han ikke gir meg en eneste tanke om hvor vanskelig det er og også ta det valget om å holde ut.

Fortell han hvordan dette går utover deg, hva det også gjør med deg.

Fortell hvordan det også er å kjenne på det vonde med å føle at man har satt sitt eget liv helt på pause - Det er jo ikke lett det heler!

Lykke til ts :hug:

Anonymous poster hash: 35e92...52d

Ja, det blir jo slik.. Den man bor sammen med får alt det vonde. Det er vondt, og vanskelig å takle, men når mån får litt forståelse innimellom går det kanskje lettere.?

Vi har snakket om dette flere ganger, men han mener stadig at det er jeg som er urimelig, og at det alltid er jeg som bør si unnskyld.

Hvordan takler du å leve med at den du elsker er syk?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Parterapi? Kanskje psykologen han går til kan ta dere begge?

Anonymous poster hash: 0af87...a5b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det blir jo slik.. Den man bor sammen med får alt det vonde. Det er vondt, og vanskelig å takle, men når mån får litt forståelse innimellom går det kanskje lettere.?

Vi har snakket om dette flere ganger, men han mener stadig at det er jeg som er urimelig, og at det alltid er jeg som bør si unnskyld.

Hvordan takler du å leve med at den du elsker er syk?

Hva er det han mener du er urimelig med da?

Anonymous poster hash: efe67...c34

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjære Marianne!

No har eg satt meg godt til rette i sofaen for å svare så grundig og godt eg kan. Eg er sjølv sjuk og vart 100% sjukemeldt omtrent med ein gang eg og kjæresten min flytta sammen. Eg var også begynt å bli sjuk då vi møttes, eg hadde bare ikkje forstått sjølv kva som foregikk.

På mitt dårligste låg eg i gjennomsnitt 16-18 timar i senga kvar dag. Husarbeid var sjelden eg fekk gjort, og eg hadde mykje dårlig samvittighet. Eg har alltid vore optimist, og har sagt heile vegen at eg SKAL bli frisk. Det var veldig viktig for meg at min samboer ikkje hadde dårlig samvittighet eller følte at han måtte sitte heime med meg. Det at han gjekk ut med kompiser, gjekk på trening, gjekk på skule og jobb, det gjorde meg glad. Det at han hadde det kjekt gjorde meg veldig glad. Eg sa det til han mange ganger.

Eg trur innstilling har mykje å seie. Det var viktig for meg å vere positiv og sjå muligheter i staden for alt eg ikkje kunne vere med på. Når det er sagt så har sjølvsagt mannen min sett meg hulke og gråte mang ein gang... Ein klarer jo ikkje alltid vere blid og glad. Eg vart også deprimert og var akkurat starta på antidepressiva då eg møtte min kjære. Det ville vere svært urettferdig og ødeleggande å ta min frustrasjon utover han. Er eg i dårlig humør eller lei meg så sier eg det som det er. "Eg er litt lei meg i dag, eg veit ikkje heilt kvifor. Kan eg få ein klem? Eg treng litt ekstra kos i dag"

Mannen har funnet god støtte i mora si. Ho er sjølv sjukemeldt og utbrent, så ho har litt innsikt i korleis det er å vere meg også. Han har sagt til meg at han brukte litt tid på å godta og forstå at eg ikkje er lat men sjuk. Eg kjente meg ofte ikkje god nok eller verdifull nok. Ville jo så gjerne gå på fjellet med han, vere med på alle fester osv. Då var det viktig å prate sammen. Eg spurte med jamne mellomrom korleis det gjekk med han, korleis han hadde det. Det er lett å bli litt sjølvopptatt når kvardagen bare handlar om sjukdom, men det er viktig å huske på at det også påvirker dei rundt. Det er vondt å sjå den du er glad i vere sjuk.

Det har også vore viktig for meg å vere meg. Eg er meir enn ein diagnose og ein sjukdom. Av og til trengte eg å prate om det, men ikkje heile tida. Det er ikkje sunt å ha for mykje fokus på det. Eg hadde ei veninne som nesten BARE snakka om sjukom, kor det var vondt, ka medisiner ho måtte ta osv.. Det var så deprimerande! Prøv å gjøre kjekke ting sammen. Lag god mat, sjå ein morsom film eller finn ein serie dere kan følge med på sammen. Ta oppmerksomheten vekk frå det negative.

Du må sette deg ned med han og fortelle rolig korleis du har det. Får han hjelp med depresjonen? Eg fekk både tabletter og psykologtimer. Eg har gått på mestringskurs, og min samboer har fått vere med meg på eine kurset for å lære om diagnosen min. Mindfullness og kognitiv terapi er to ting som han kanskje bør sjekke ut? Eg vil anbefale deg å prate med psykolog også. Dere kan gjerne gå sammen. Det er tøft på forholdet og på begge to når ein er sjuk. Du kan også trenge nokon å snakke med.

Eg er no blitt bedre, og er såvidt begynt å prøve meg nokre timar i veka med jobb. Mannen og eg har det framleis veldig bra sammen, og vi har sett at vi klarer å komme oss igjennom vanskelige ting. Eg har vore 100% sjukemeldt i over to år, og eg elsker han! Ein meir tålmodig og omtenksom mann skal ein leite lenge etter. MEN det var nok ikkje lett for han heller.

Er det ME eller kronisk utmattelse kjæresten din har? I såfall har eg kanskje fleire råd. Spør gjerne om du lurer på noko. Det viktigste eg kan fortelle er iallefall at du må snakke med han. Han må forstå at det ikkje skal gå utover deg når han føler at livet er urettferdig.

Når det kjem til barn, så er det nesten verre? Viss ikkje han kjem til å endre meining så må du velge mellom han eller barn. Vi ønsker oss også barn, men vil jo gjerne vente til eg er kommen heilt i form igjen.

For et bra svar. Det er på en måte godt å høre at andre har det stritt også. Men, jeg er veldig glad for å høre at det har gått bra med dere, og at du er på bedringens vei!

Jeg har prøvd mange ganger å snakke med han om mine tanker og vanskeligheter oppi alt dette, men han syns det er slitsomt å høre på, og forstår ikke hvorfor jeg har det vondt, "det er jo han som er syk"

Han er nok ikke så positiv som deg, han føler vel litt at verden straffer han, og at alt er dritt.

Noen ganger føles det som han ikke orker å kjempe mot sykdommen heller, at det er mye lettere å bare sitte foran pc`n.

ME? Ja, vi har vært innom tanken flere ganger, og flere leger har ment det... Siden de ikke finner noe annet. Jeg tror nok det er noe i det...

Jeg vil gjerne høre dine erfaringer om det..

Tusen takk for svar :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er det han mener du er urimelig med da?

Anonymous poster hash: efe67...c34

Hvis jeg f.eks er i dårlig humør en dag, hvis jeg er sliten, hvis jeg "klager" på at han aldri rydder opp etter seg(herre! dette høres bare teit ut, men det er vanskelig!), hvis jeg kritiserer han, hvis jeg er lei meg pga situasjonen hans/vår. For å si det sånn, jeg kan bare være blid, trøstende og forstålesesfull. Men, orker ikke det hele tiden...

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis jeg f.eks er i dårlig humør en dag, hvis jeg er sliten, hvis jeg "klager" på at han aldri rydder opp etter seg(herre! dette høres bare teit ut, men det er vanskelig!), hvis jeg kritiserer han, hvis jeg er lei meg pga situasjonen hans/vår. For å si det sånn, jeg kan bare være blid, trøstende og forstålesesfull. Men, orker ikke det hele tiden...

Kritiserer du han når du er sliten da? Klarer du ikke å være alt dette uten å la det gå utover han?

Anonymous poster hash: 57f6e...ee4

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Kritiserer du han når du er sliten da? Klarer du ikke å være alt dette uten å la det gå utover han?

Anonymous poster hash: 57f6e...ee4

Uff, vanskelig å forklare situasjonen merker jeg. Selvfølgelig klarer jeg å holde mye av dette for meg selv, og lar det sjelden gå utover han. Det er når han også er sur. lei, deppa, at det blir trasig, Hvis da jeg er noe av det jeg har nevnt, er det vanskelig å takle. Han blåser små ting opp til å bli noe stort, og kjefter og blir sint, og mener da at jeg bør takle det, siden han er syk, og det er han det er synd på.

Sånn som nå! I dag og i morgen har jeg fri, men hva skjer? jo han er dødelig sint på meg fordi jeg ble litt irritert på han fordi han ikke kunne hjelpe meg med noe, enda han orket å sittet på pc'n. Nå mener han at jeg skal trøste og være god mot han, enda det var han som ble drit sur... Så sitter vi nå her da, i hvert vårt rom...Så blir jeg lei meg, kanskje jeg er fæl, han har jo tross alt sykdommen å slite med. Jeg bør kanskje bare la det gå..?

Endret av Marianne86
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det blir jo slik.. Den man bor sammen med får alt det vonde. Det er vondt, og vanskelig å takle, men når mån får litt forståelse innimellom går det kanskje lettere.?

Vi har snakket om dette flere ganger, men han mener stadig at det er jeg som er urimelig, og at det alltid er jeg som bør si unnskyld.

Hvordan takler du å leve med at den du elsker er syk?

Hvis jeg f.eks er i dårlig humør en dag, hvis jeg er sliten, hvis jeg "klager" på at han aldri rydder opp etter seg(herre! dette høres bare teit ut, men det er vanskelig!), hvis jeg kritiserer han, hvis jeg er lei meg pga situasjonen hans/vår. For å si det sånn, jeg kan bare være blid, trøstende og forstålesesfull. Men, orker ikke det hele tiden...

Det er viktig å vise sinne og også ha muligheten til å gå en tur, lufte seg, komme seg vekk. Ikke lett for noen, men viktig å vite at det er ok å være frustrert og sint. Prøv også å gjøre noe koselig, vin, lys, god mat og dere to, se film sammen. Spør om han vil bli med på en quis, bare finne på noe. Ikke la alt være alvor.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skulle ønske jeg hadde noen gode råd å komme med, for jeg er i nesten samme situasjon selv. Fint å vite at man ikke er den eneste, da.

Ønsker deg lykke til videre, og følger med på tråden for flere gode innspill. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

For et bra svar. Det er på en måte godt å høre at andre har det stritt også. Men, jeg er veldig glad for å høre at det har gått bra med dere, og at du er på bedringens vei!

Jeg har prøvd mange ganger å snakke med han om mine tanker og vanskeligheter oppi alt dette, men han syns det er slitsomt å høre på, og forstår ikke hvorfor jeg har det vondt, "det er jo han som er syk"

Han er nok ikke så positiv som deg, han føler vel litt at verden straffer han, og at alt er dritt.

Noen ganger føles det som han ikke orker å kjempe mot sykdommen heller, at det er mye lettere å bare sitte foran pc`n.

ME? Ja, vi har vært innom tanken flere ganger, og flere leger har ment det... Siden de ikke finner noe annet. Jeg tror nok det er noe i det...

Jeg vil gjerne høre dine erfaringer om det..

Tusen takk for svar :)

Så bra du fant trøst i min historie. Det var det eg håpa på :) Det er godt å vite at eg kan hjelpe nokon med alle erfaringane eg har gjort meg dei siste åra.

Det er fryktelig ødeleggande å synes synd på seg sjølv. Det er begrensa kor lenge andre gidd å høre på sutring og "stakkars meg". Dessuten er det veldig unyttig. Det kjem ingenting godt eller nyttig utav det. Eg har sjølvsagt hatt stunder der eg følte alt var veldig urettferdig, men ein kan ikkje gå igjennom livet med den tankegangen. Det beste ein kan gjere er å tenke "Ok, no er situasjonen slik. Kva kan eg gjere no?"

Når ein er sjuk og deprimert er det lett å gi litt opp. Eg kan lett sjå for meg at eg kunne gitt opp og blitt heilt sengeliggande viss det ikkje hadde vore for min samboer og min instilling. Enkelte dagar virka det umulig å komme igjennom det. Han er nødt til å få hjelp mot depresjonen. Psykolog og muligens tabletter til å komme ovenpå igjen. Depresjon gjør det bare endå verre! Du blir ekstra sliten og utmattelsesymptomene blir forsterka.

I begynnelsen var det viktig for meg å få eit navn på sjukdommen. Få ein diagnose.. Eg var jo litt redd det var noko alvorlig (les: farlig og dødelig). No som eg veit at det ikkje var noko farlig i den forstand, så spiller det ingen rolle om legen kaller det ME, CFS, nevrasteni eller noko anna. Det viktigste er at eg får behandling som virker og blir bedre. Dersom ein lurer på om det er ME må han be om henvisning til utredning hos nevrolog. Eg var på nevrologisk avdeling på Haukeland i fire dagar. Fekk sove heime siden eg ikkje bur så langt vekke. Tok spinalpunksjon, EEG, EKG, over 20 glass blodprøver osv. Då får han skikkelig sjekk. :) Har også vore hos immunspesialist på sjukehuset.

Av behandling har eg gått til psykolog, fysioterapi, psykomotorisk fysioterapi, kurs i stressmestring og stressmedisin, gruppeundervisning/-terapi, mindfullness... For meg hjalp det å få ein indre ro i kroppen. Først då eg lærte å slappe av, såg eg kor lite eg hadde slappa av tidligare. Sjølv då eg satt i ro og "slappa av", stressa eg innvendig. Å få ned stresset og med det kortisolnivået har vore nyttig for meg :) Har frigjort den energien eg brukte på indre uro, og kan no bruke den på det eg vil i staden. :) Om dere bur på vestlandet så kan eg anbefale spesifikke kurs og navn. Men det kan evt gjøres på privat melding i staden for åpent her :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Går han til psykolog eller psykiatrisk sykepleier? Hvordan bearbeider han sorgen over tapet av sosialt liv, jobb, trening osv?

Anonymous poster hash: 157c1...5b1

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Går han til psykolog eller psykiatrisk sykepleier? Hvordan bearbeider han sorgen over tapet av sosialt liv, jobb, trening osv?

Anonymous poster hash: 157c1...5b1

Jeg er altså ikke TS, men må man gå til psykolog fordi man er fysisk syk?

Anonymous poster hash: efe67...c34

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er ditt liv TS, og du må avgjøre om det er slik du ønsker å leve. Fra en som har vært i en nogen lunde samme situasjon; redd deg selv. Det er hardt i starten, men du kommer ikke til å angre. Mulig jeg er kald og kynisk, men dette er mitt liv, og man er selv sin lykkes smed. At ett menenske er fortapt betyr ikke at du må lide samme skjebne.



Anonymous poster hash: cceeb...edc
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...