Kjæresten min er syk

[AnonymBruker]

Dette er mitt første innlegg her. Men jeg håper noen kan gi meg noen gode råd,eller om noen kanskje er i samme stuasjon.

Skal prøve å fatte meg i korthet:

Kjæresten min og jeg har vært sammen i fem i år. Vi kjente hverandre i ett år før vi ble sammen. Han var alt jeg fantaserte om; sprek, eventyrlysten, beresit, klok, snill og annerledes. Han var drev med surfing, klatring og yoga. Filosoferte og lærte meg om en helt ny verden. Vi flyttet sammen, og var stormende forelsket.

Han var allerede begynnt å bli syk da vi ble sammen, men sykdommen ble sakte tydligere. De siste fire årene har han ikke kunnet trene, ikke jobbe, ikke noe fysisk over hode. Vi som skulle gjøre så mye, får ikke gjort noe.

At han er deprimert og har hatt selvmordstanker, mistet nesten alle vennene sine, bare går hjemme og roter, spiller pc, har gått greit, fordi jeg vet han ikke har energi, at han ikke klarer noe annet, jeg ser han er syk. Jeg har sett denne flotte mannen visne bort.

Det triste er at leger og spesialster klarer ikke hjelpe han, gir bare difuse svar.

Som sagt det har gått, fordi jeg elsker han og han elsker meg.

Problemet mitt nå, er hvor mye skal jeg TÅLE?? Av urimelighet, sinneanfall, utakknemlighet, humørsvigninger.

Jeg tror jeg selv blir syk snart, men han forstår ikke at detter er tungt for meg også. Jeg gir og gir, får ikke noe tilbake. Livet mitt er satt på vent.

Jeg bare jober og jobber, kommer hjem til et rotet hus, og en til tider deprimert mann.

Han vill heller ikke ha barn, noen sinne.. Det ønsker jeg, men selvfølhelig ikke slik det er nå....Hvordan skal jeg overleve dette...??

Dette ble visst langt alikevel, håper en eller annen tar seg tiden til å lese og komme med noen gode råd.

Hva slags sykdom er det?

Anonymous poster hash: 84bdb...813

[AnonymBruker]

Håper det bedrer seg for dere. Uansett er det viktig at du tar vare på deg selv også. Selv om man er syk så kan man ikke alltid la det gå utover partneren. Blir man stadig utsatt for negativitet på hjemmebane så risikerer man å ende opp nedbrutt selv også, og det er det absolutt ingen av dere som er tjent med, ikke minst deg selv. Det er forståelig at han er sint og frustrert i situasjonen, men du kan ikke la han ta deg ut på deg hele tiden.

Har han noen mulighet til å gjøre noe som ikke er så fysisk anstrengde, som å gå rolige turer? Behøver ikke være langt, alt er bedre enn å bare være hjemme. Ofte er det psykososiale bieffekter av sykdommen som gjør det ennå vanskeligere og som for noen kan være verre enn selve sykdommen, som for eksempel isolasjon og tap av venner, hobbyer og sosial omgangskrets generelt. Det er ekstremt viktig at han i samråd med lege forsøker å finne seg noe han kan gjøre på hverdagene, uansett hvor lite betydningsfullt det måtte virke. Sosial isolasjon kan gjøre det mye verre og om han har mulighet er det en sterk fordel å forsøke å jobbe seg bort fra noe av dette.

Anonymous poster hash: 211d9...e93

[AnonymBruker]

Det du IKKE gjør, er å forlate ham.

Anonymous poster hash: 8ef93...965

[umwar]

Det du IKKE gjør, er å forlate ham.

Anonymous poster hash: 8ef93...965

Hvorfor ikke? Hvis hennes liv kan bli betraktelig bedre syns jeg absolutt det er greit. Hun må tenke på seg selv først. Hun får ikke lov til å ha dårlige dager, fordi da blir han enda surere og skal være gretten? Alltid hun som er urimelig og må si unnskyld? Selv om han er syk kan han ta hensyn til henne, og behøver ikke være 100 % egoistisk.

Hun må ha lov til å ha sine følelser og få utløp for disse, uten at han skal bli enda surere! En "stakkars meg"- holdning gjør IKKE livet hans bedre, og han kan faktisk ikke forvente at hun skal fortsette å være hans kjæreste hvis han ikke gjør seg litt fortjent til det.

[Vill]

Jeg er altså ikke TS, men må man gå til psykolog fordi man er fysisk syk?

Anonymous poster hash: efe67...c34

Nei, det er ikkje noko ein MÅ, men om ein blir alvorlig eller langvarig sjuk så er det mykje som skal bearbeides og ein går gjerne igjennom ein sorgprosess. Kanskje spesielt når ein har det sånn som TS sin kjæreste, at legane ikkje finn ut av det og ein føler ingen kan hjelpe, så er det vanskelig å takle. Mange som blir kronisk sjuk blir deprimerte. Plutselig mister ein mykje av det sosiale livet, må kanskje slutte i jobb, ein klarer ikkje enkle ting som ein gjorde før osv..

Hvorfor ikke? Hvis hennes liv kan bli betraktelig bedre syns jeg absolutt det er greit. Hun må tenke på seg selv først. Hun får ikke lov til å ha dårlige dager, fordi da blir han enda surere og skal være gretten? Alltid hun som er urimelig og må si unnskyld? Selv om han er syk kan han ta hensyn til henne, og behøver ikke være 100 % egoistisk.

Hun må ha lov til å ha sine følelser og få utløp for disse, uten at han skal bli enda surere! En "stakkars meg"- holdning gjør IKKE livet hans bedre, og han kan faktisk ikke forvente at hun skal fortsette å være hans kjæreste hvis han ikke gjør seg litt fortjent til det.

Eg er heilt enig med deg. TS må sette seg sjølv først også. No har han vore sjuk lenge, og det verste sjokket bør vere over. Det at ein er sjuk gir ein ikkje rett til å behandle andre dårlig. Han må våkne no. Det er på tide å begynne å tenke muligheter og "kva kan eg gjere" i staden for å synes synd i seg sjølv.

TS, du må prate med han. Tips han gjerne om behandligsformer og utreding som eg skreiv om tidlegare. Eg ville ikkje ha medlidenhet og behandles med silkehansker fordi eg var sjuk. Eg var jo framleis meg. Eg trengte forståelse og tålmodighet når huset var bomba og eg ikkje orka å gjere noko med det, men om eg var sur og teit så ville eg at kjæresten skulle si ifra! Eg ville jo ikkje såre eller vere teit mot han, så då måtte han si ifra om eg var det!

[AnonymBruker]

Hvordan kan han ha gått så mange år? Diffuse svar, skriver du. Regner med han er i nav-systemet, og der holder det ikke med diffuse svar fra en lege

Ofte når en blir syk, så blir det mye omsorg. Den syke skal vernes osv. Det blir ikke stilt krav.

Du skriver at han klarer ikke noe, men så lenge han klarer å rote, spille på pc...så klarer han noe.

En mann som var aktiv, trente osv..som blir sittende slik år etter år, han blir jo kraftløs til slutt.

Han bør jo få hjelp. Han bør få en hverdag som er bra både for han, og deg. Han kan ligge i gulvet med enkle øvelser. En plass må han beg. Jeg tror det har gått så lang tid, at han-dere trenger hjelp til dette.

Når noen blir syk, så spør alle etter den syke. Den som har omsorgen blir ofte glemt. De kan slite mye i sin omsorg.

Jeg har selv vært i den situasjonen som deg, bare ikke så lenge

Min mann ble alvorlig syk. Innlagt, operert og hjem igjen. Han klarte ingenting. Hjemmesykepleie osv.

Tror ingen spurte hvordan jeg hadde det.

Han fikk seg en knekk av hele sykdommen, og ble sittende. Dels for at han ikke klarte noe annet, og dels for han var deprimert av dette. Helt naturlig.

Det varf en enorm påkjenning. Jeg sto for alt osv...selvfølgelig. Tiden gikk, og jeg måtte bare si stopp. Da var jeg ganske sliten. det var som det gikk et lys opp for han. Sakte beg trening osv. Vi kom oss over det, men jeg var sliten, ble sykemeldt. Jeg mistet helt kraften

Kom meg på jobb igjen, så ble det ny sykdom i en lang periode.

Vi holdt vel på med dette i fire år. Jeg skjønner det skjer skilsmisser etter slike ting. Det skjedde noe etter den perioden. Vi skled vel bort fra hverandre. Ingen av oss hadde noe å yte. Trist. Vi snakket ikke sammen heller.

Til slutt måtte det bare komme på bordet. Da fikk vi begge snakket om hva som har skjedd, hva vi har mistet oss selv underveis. Ingen av oss ønsket skilsmisse, men vist det var løsningen, sa ble det slik

Vi hadde lange samtaler. Vi måtte beg på nytt der vi slapp. Finne oss selv igjen. Slik unngikk vi skilsmissen.

En ting er når folk er syk, men det er tiden etterpå som er like tøff

Uansett, så må dere snakke. Ta grep, ta noen valg, søke hjelp. Stille krav.

Anonymous poster hash: 39d5c...349

[AnonymBruker]

Når noen blir syk, så spør alle etter den syke. Den som har omsorgen blir ofte glemt. De kan slite mye i sin omsorg.

Jeg har selv vært i den situasjonen som deg, bare ikke så lenge

Min mann ble alvorlig syk. Innlagt, operert og hjem igjen. Han klarte ingenting. Hjemmesykepleie osv.

Tror ingen spurte hvordan jeg hadde det.

Anonymous poster hash: 39d5c...349

Ikke nødvendigvis sånn. Her spør aldri noen hvordan det går med meg (den syke) fordi de ikke vil høre om alt det negative. Buhu.

Anonymous poster hash: efe67...c34

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i din rolle.

Pass på at du ikke blir pleier og ikke kjæreste.

Og husk å ta vare på deg selv, ellers går du tom og da er løpet kjørt.

Man sier ofte at man skal tenke at det er sykdommen som snakker når den deprimerte kjefter og er urimelig, det er vanskelig å skille dette fra personen, men det hjelper å tenke slik hvis det ikke er for ille.

Sykdommen gir ikke noe frikort til å lire av seg alt mulig - husk det.

Anonymous poster hash: 38bd1...245

[FruRaeder]

Kjære Marianne!

No har eg satt meg godt til rette i sofaen for å svare så grundig og godt eg kan. Eg er sjølv sjuk og vart 100% sjukemeldt omtrent med ein gang eg og kjæresten min flytta sammen. Eg var også begynt å bli sjuk då vi møttes, eg hadde bare ikkje forstått sjølv kva som foregikk.

På mitt dårligste låg eg i gjennomsnitt 16-18 timar i senga kvar dag. Husarbeid var sjelden eg fekk gjort, og eg hadde mykje dårlig samvittighet. Eg har alltid vore optimist, og har sagt heile vegen at eg SKAL bli frisk. Det var veldig viktig for meg at min samboer ikkje hadde dårlig samvittighet eller følte at han måtte sitte heime med meg. Det at han gjekk ut med kompiser, gjekk på trening, gjekk på skule og jobb, det gjorde meg glad. Det at han hadde det kjekt gjorde meg veldig glad. Eg sa det til han mange ganger.

Eg trur innstilling har mykje å seie. Det var viktig for meg å vere positiv og sjå muligheter i staden for alt eg ikkje kunne vere med på. Når det er sagt så har sjølvsagt mannen min sett meg hulke og gråte mang ein gang... Ein klarer jo ikkje alltid vere blid og glad. Eg vart også deprimert og var akkurat starta på antidepressiva då eg møtte min kjære. Det ville vere svært urettferdig og ødeleggande å ta min frustrasjon utover han. Er eg i dårlig humør eller lei meg så sier eg det som det er. "Eg er litt lei meg i dag, eg veit ikkje heilt kvifor. Kan eg få ein klem? Eg treng litt ekstra kos i dag"

Mannen har funnet god støtte i mora si. Ho er sjølv sjukemeldt og utbrent, så ho har litt innsikt i korleis det er å vere meg også. Han har sagt til meg at han brukte litt tid på å godta og forstå at eg ikkje er lat men sjuk. Eg kjente meg ofte ikkje god nok eller verdifull nok. Ville jo så gjerne gå på fjellet med han, vere med på alle fester osv. Då var det viktig å prate sammen. Eg spurte med jamne mellomrom korleis det gjekk med han, korleis han hadde det. Det er lett å bli litt sjølvopptatt når kvardagen bare handlar om sjukdom, men det er viktig å huske på at det også påvirker dei rundt. Det er vondt å sjå den du er glad i vere sjuk.

Det har også vore viktig for meg å vere meg. Eg er meir enn ein diagnose og ein sjukdom. Av og til trengte eg å prate om det, men ikkje heile tida. Det er ikkje sunt å ha for mykje fokus på det. Eg hadde ei veninne som nesten BARE snakka om sjukom, kor det var vondt, ka medisiner ho måtte ta osv.. Det var så deprimerande! Prøv å gjøre kjekke ting sammen. Lag god mat, sjå ein morsom film eller finn ein serie dere kan følge med på sammen. Ta oppmerksomheten vekk frå det negative.

Du må sette deg ned med han og fortelle rolig korleis du har det. Får han hjelp med depresjonen? Eg fekk både tabletter og psykologtimer. Eg har gått på mestringskurs, og min samboer har fått vere med meg på eine kurset for å lære om diagnosen min. Mindfullness og kognitiv terapi er to ting som han kanskje bør sjekke ut? Eg vil anbefale deg å prate med psykolog også. Dere kan gjerne gå sammen. Det er tøft på forholdet og på begge to når ein er sjuk. Du kan også trenge nokon å snakke med.

Eg er no blitt bedre, og er såvidt begynt å prøve meg nokre timar i veka med jobb. Mannen og eg har det framleis veldig bra sammen, og vi har sett at vi klarer å komme oss igjennom vanskelige ting. Eg har vore 100% sjukemeldt i over to år, og eg elsker han! Ein meir tålmodig og omtenksom mann skal ein leite lenge etter. MEN det var nok ikkje lett for han heller.

Er det ME eller kronisk utmattelse kjæresten din har? I såfall har eg kanskje fleire råd. Spør gjerne om du lurer på noko. Det viktigste eg kan fortelle er iallefall at du må snakke med han. Han må forstå at det ikkje skal gå utover deg når han føler at livet er urettferdig.

Når det kjem til barn, så er det nesten verre? Viss ikkje han kjem til å endre meining så må du velge mellom han eller barn. Vi ønsker oss også barn, men vil jo gjerne vente til eg er kommen heilt i form igjen.

Dette. Er så enig i alt du skriver. Det er slik jeg har opplevd det, og slik så samboeren meg.

Heldigvis har vi lært å sette pris på hverandre, snakke i lag, og takke hverandre for selv de minste ting, i stedet for å bli hissig, irritert og skuffet over hverandre.

Vi var veldig nær med å dra fra hverandre, men fant hverandre på nytt. Alt er så mye bedre nå som vi virkelig setter pris på hverandre. Han vet nå at jeg ikke er lat, og jeg vet det er belastning for han at jeg mistet energien og gnisten min.

Endret 28. november 2014 av seductive

[Marianne86]

Hvordan kan han ha gått så mange år? Diffuse svar, skriver du. Regner med han er i nav-systemet, og der holder det ikke med diffuse svar fra en lege

Ofte når en blir syk, så blir det mye omsorg. Den syke skal vernes osv. Det blir ikke stilt krav.

Du skriver at han klarer ikke noe, men så lenge han klarer å rote, spille på pc...så klarer han noe.

En mann som var aktiv, trente osv..som blir sittende slik år etter år, han blir jo kraftløs til slutt.

Han bør jo få hjelp. Han bør få en hverdag som er bra både for han, og deg. Han kan ligge i gulvet med enkle øvelser. En plass må han beg. Jeg tror det har gått så lang tid, at han-dere trenger hjelp til dette.

Når noen blir syk, så spør alle etter den syke. Den som har omsorgen blir ofte glemt. De kan slite mye i sin omsorg.

Jeg har selv vært i den situasjonen som deg, bare ikke så lenge

Min mann ble alvorlig syk. Innlagt, operert og hjem igjen. Han klarte ingenting. Hjemmesykepleie osv.

Tror ingen spurte hvordan jeg hadde det.

Han fikk seg en knekk av hele sykdommen, og ble sittende. Dels for at han ikke klarte noe annet, og dels for han var deprimert av dette. Helt naturlig.

Det varf en enorm påkjenning. Jeg sto for alt osv...selvfølgelig. Tiden gikk, og jeg måtte bare si stopp. Da var jeg ganske sliten. det var som det gikk et lys opp for han. Sakte beg trening osv. Vi kom oss over det, men jeg var sliten, ble sykemeldt. Jeg mistet helt kraften

Kom meg på jobb igjen, så ble det ny sykdom i en lang periode.

Vi holdt vel på med dette i fire år. Jeg skjønner det skjer skilsmisser etter slike ting. Det skjedde noe etter den perioden. Vi skled vel bort fra hverandre. Ingen av oss hadde noe å yte. Trist. Vi snakket ikke sammen heller.

Til slutt måtte det bare komme på bordet. Da fikk vi begge snakket om hva som har skjedd, hva vi har mistet oss selv underveis. Ingen av oss ønsket skilsmisse, men vist det var løsningen, sa ble det slik

Vi hadde lange samtaler. Vi måtte beg på nytt der vi slapp. Finne oss selv igjen. Slik unngikk vi skilsmissen.

En ting er når folk er syk, men det er tiden etterpå som er like tøff

Uansett, så må dere snakke. Ta grep, ta noen valg, søke hjelp. Stille krav.

Anonymous poster hash: 39d5c...349

Han er i nav systemet ja. Men, det var jo et slit og en utmattelse i seg selv for å få den lille økonomiske støtten han har i dag. Han får støtte fordi fast legen hans har sykmeldt han, og han er under utredning hos spesialist. Jeg sier difuse svar, fordi de (hittil) ikke har kommet med noe konkret svar på noe.

Sånn sett får han vel den hjelpen han trenger, og han ønsker ikke gå til psykolog( har prøvd) for det; "kom det ingenting ut av".

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Men, kanskje du har hatt det værre?

Syns det er så vanskelig å vite om det bare er jeg som tåler lite, eller ikke er sterk nok.

[Prestekragen]

Si meg, han er ikke blitt bitt av flått?

[Vill]

Han er i nav systemet ja. Men, det var jo et slit og en utmattelse i seg selv for å få den lille økonomiske støtten han har i dag. Han får støtte fordi fast legen hans har sykmeldt han, og han er under utredning hos spesialist. Jeg sier difuse svar, fordi de (hittil) ikke har kommet med noe konkret svar på noe.

Sånn sett får han vel den hjelpen han trenger, og han ønsker ikke gå til psykolog( har prøvd) for det; "kom det ingenting ut av".

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Men, kanskje du har hatt det værre?

Syns det er så vanskelig å vite om det bare er jeg som tåler lite, eller ikke er sterk nok.

Du sier han har gått til psykolog men at han ikkje følte det hjalp. Det er ikkje allti ein har kjemi med psykologen, så av og til må ein prøve eit par før ein finner den som er rett for seg. Eg trur dere begge vil ha godt av å prate med psykolog. Både ein og ein og saman.

Prestekragen nevner flått, og det er absolutt lurt å få utelukka. Har han tatt spinalpunksjon og bodprøver for å teste det? Det er ikkje alltid det viser på vanlige prøver heller.

Dersom det er ME, så bør han få utredning på eit sjukehus. Eg var innlagt på nevrologisk avdeling i fire dagar med full utredning. Be legen om henvisning slik at dere får eit konkret svar.

[Marianne86]

Du sier han har gått til psykolog men at han ikkje følte det hjalp. Det er ikkje allti ein har kjemi med psykologen, så av og til må ein prøve eit par før ein finner den som er rett for seg. Eg trur dere begge vil ha godt av å prate med psykolog. Både ein og ein og saman.

Prestekragen nevner flått, og det er absolutt lurt å få utelukka. Har han tatt spinalpunksjon og bodprøver for å teste det? Det er ikkje alltid det viser på vanlige prøver heller.

Dersom det er ME, så bør han få utredning på eit sjukehus. Eg var innlagt på nevrologisk avdeling i fire dagar med full utredning. Be legen om henvisning slik at dere får eit konkret svar.

Han er testet for borelia ja. Sendt blodprøver til tyskland, de var negative. På balderklinikken tok de en hel del prøver og sendte til utlandet, både urin,avføring, spytt og blodprøver. Han er også blitt allergitestet. På st.olavs i trondheim ble han noe utredet, tok bla spinalpunksjon. På reiseklinikken i oslo tok han også en hel del prøver. Men, de fleste prøvene var fine. Bortsett fra noe forhøyet kortisol, og at han har en del hovne kjertler.

På balder har de funnet tegn på for mye candida i tarmene.

Så vi kan ikke komme på noe mer. Dette med Me er satt litt på vent, siden legen på Balder mener det er noe med tarmen hans( candida, at han ikke tar opp næring) men, han klarer heller ikke si noe sikkert. Akkurat nå går han på diett(mot candida) og tar medisiner som legen har gitt han.

Dette med psykolog er ikke et lett tema. Han sier han kan gå for min skyld.

Noen ganger er jeg i tvil om dette hadde vært til hjelp. Han har gått til psykolog før, pga han har hatt en vanskelig oppvekst.

Nå det er sagt, har jeg ofte tenkt at hele sykdommen kommer av problemer han har hatt i barndommen/oppvekst... Han har jo forhøyet kortisol, så han har nok noe stress i kroppen. Men, han opplever jo en kraftig fysisk sykdom. Og, han ønsker jo å være frisk.

Så da kan det jo ikke "bare" være psykisk? Nå er jeg på dypt vann, for dette kan jeg lite om.

Men at det psykiske påvirker det fysiske er jo opplagt, men kan det bli så ille?? (må legge til at han var, og er innerst inne, en livsglad person, så han har ikke hatt psykiske problemer før)

Endret 1. desember 2014 av Marianne86

[Vill]

Han er testet for borelia ja. Sendt blodprøver til tyskland, de var negative. På balderklinikken tok de en hel del prøver og sendte til utlandet, både urin,avføring, spytt og blodprøver. Han er også blitt allergitestet. På st.olavs i trondheim ble han noe utredet, tok bla spinalpunksjon. På reiseklinikken i oslo tok han også en hel del prøver. Men, de fleste prøvene var fine. Bortsett fra noe forhøyet kortisol, og at han har en del hovne kjertler.

På balder har de funnet tegn på for mye candida i tarmene.

Så vi kan ikke komme på noe mer. Dette med Me er satt litt på vent, siden legen på Balder mener det er noe med tarmen hans( candida, at han ikke tar opp næring) men, han klarer heller ikke si noe sikkert. Akkurat nå går han på diett(mot candida) og tar medisiner som legen har gitt han.

Dette med psykolog er ikke et lett tema. Han sier han kan gå for min skyld.

Noen ganger er jeg i tvil om dette hadde vært til hjelp. Han har gått til psykolog før, pga han har hatt en vanskelig oppvekst.

Nå det er sagt, har jeg ofte tenkt at hele sykdommen kommer av problemer han har hatt i barndommen/oppvekst... Han har jo forhøyet kortisol, så han har nok noe stress i kroppen. Men, han opplever jo en kraftig fysisk sykdom. Og, han ønsker jo å være frisk.

Så da kan det jo ikke "bare" være psykisk? Nå er jeg på dypt vann, for dette kan jeg lite om.

Men at det psykiske påvirker det fysiske er jo opplagt, men kan det bli så ille?? (må legge til at han var, og er innerst inne, en livsglad person, så han har ikke hatt psykiske problemer før)

Kortisol kan vere ein stygg sak. Dersom du har fått ein opphopning av kortisol i kroppen kan du få alt frå søvnprøblemer, hudproblemer, svekka muskulatur, utmattelse, søtsug, dårlig immunforsvar, depresjon, redusert sexlyst, økt appetitt, vektøkning, leddsmerter, hukommelsesvikt osv... Mange symptomer ligner på ME, fibrobyalgi o.l.

Eg lærte om dette hos to psykologer som har eit fantastisk kurs i Bergen. Har også vore på kurs hos ein spesialist i stressmedisin. Han var veldig klar på at denne tanken med at noko enten er fysisk eller psykisk, er veldig utdatert.

Når han har for høgt kortisolnivå i kroppen, er det viktig at han lærer å VIRKELIG slappe av. Det er ikkje alltid vi slapper av når vi trur vi slapper av. Han må finne ein indre ro. Det er ikkje farlig å stresse, det er farlig å stresse heile tida, alltid. Hadde dere budd i bergen, så er det eit kurs to dagar i veka i fire veker som eg trur hadde vore midt i blinken. Men det finnes sikkert andre plasser ein kan lære gode teknikker