Gå til innhold

Når blir det for sent å si unnskyld?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

La oss si, at du vet du har vært drittsekk og oppført deg som en dust.

Du vet hvorfor du gjorde det og det var kanskje nødvendig å si i fra, men det var kanskje også unødvendig å dra det så langt. Du fikk kanskje sagt det du ønsket for lenge siden men likevel så klarte du ikke å la være å understreke det tilstrekkelig forbi all sans for fornuft.

Hvordan føles noe slikt? Består det av litt dårlig samvittighet? Når en angrer litt på det og kanskje ikke har så lyst til å la det være det siste som er.

Jeg ihvertfall får lyst til å si unnskyld da. For at jeg var en dust og ikke klarte å se så mye av dine følelser når jeg druknet i mine. Det er jo ofte ikke før etterpå man ser det, hvor mye man påvirker andre av å fokusere mer på seg selv, men likevel.

Og det er jo ofte ikke hva man sier som betyr noe egentlig, men hvordan budskapet blir levert. Det kan pakkes pent inn og være sukkersøtt og det kan og være brutalt og hjerteskjærende i andre tilfeller. Og innimellom skulle jeg ønske at jeg ikke ble så knyttet til følelsene mine som jeg blir i blant. Og at jeg en gang vil lære meg hvordan jeg ikke lar dem påvirke meg så mye. Det er helt greit at jeg har dem altså det er ikke det, jeg skulle bare ønske de ikke var så intens og overveldende i starten når de først kommer over meg.

Men så er det jo noen ganger for sent da. Når en kanskje har ødelagt alt og det aldri vil kunne eksistere noe tillit evt aldri kan føles trygt igjen. Eller finner det tilbudet om å prøve interessant, da det og forekommer tross alt.

Men generelt, når blir det for sent? Hvor går grensen til folk når det er ingen vei tilbake?

Noen tanker?



Anonymous poster hash: 5fb36...cb7
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest SunflowerPenguin

Jeg mener at det er aldri for seint til á forandre seg. Om du virkelig angrer og ber om tilgivelse/unnskyldning sá er det opp til den andre hva den du sáret velger á gjóre med det. Kommer ogsá litt an pá hvor mye som ble ódelagt i det forholdet, og hva vedkommende kan takle sánn etterpá. Ikke alle forhold vil bli bygd opp igjen som det var fór, eller tillitten vil ikke bli det samme for alle.

Dette vil variere fra person til person, men det beste ville jo vaere at du fóler behov for á forandre deg og á fá den hjelpen du trenger. Sá vil det ná ogsá vaere best á komme seg videre hvis den andre personen ikke ónsker á ha noe mer kontakt/forhold til deg. Det er en bra ting á angre pá det gale du gjorde, og dette vil ogsá gi deg en mulighet til á kunne forandre deg med á bli en bedre person. :)

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Minesveiper

Det kommer ann på hvordan man tenker da. Hvis man tenker på hva som er riktig å gjøre, så er det klart at en unnskyldning vil være på sin plass dersom man har gjort noe gale. Den kan vel aldri komme for sent.

Tenker du konsekvenser derimot så vil en unnskyldning ikke endre noe enkelte ganger. Man får sagt unnskyld, men that's it.

Vanskelig å svare på, men det kommer vel kanskje ann på om den andre personen fremdeles er frustert over det som skjedde? Er man over det sitter man gjerne mer med tankene: Det som skjedde det skjedde, er ferdig med det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker det er aldri for sent med en oppriktig følt "unnskyld".

For meg er en unskyldning en egen ting. Den skal ikke ha noe annet formål enn å formidle at man er lei for hva eller hvordan man sa eller gjorde noe - eller konsekvensen av noe man sa eller gjorde. En unnskyldning for å oppnå noe annet er ikke en ekte unnskyldning i mitt hode.

Jeg har vært i et forhold hvor jeg ble psykisk og noe fysisk mishandlet. Jeg sier ikke at jeg er perfekt. Jeg oppfatter heller ikke ham som ond, men som en mann med masse følelser han ikke vet hvordan han skal sortere og at han har veldig dårlig selvinnsikt.

Jeg hadde satt veldig pris på en unnskyldning som viste at han forstod litt mere av hva han utsatte meg for og hvordan det påvirket meg. I stedet for all ansvarsfraskrivelse jeg har hørt gjennom flere år om at "alt er min skyld". Samtidig unner jeg ham ikke den smerten jeg er overbevist om at en slik innsikt vil gi ham. Han har hatt nok smerte i livet.

Jeg kunne aldri blitt sammen med ham igjen, selv om han kom med en dyptfølt unnskyldning. Men jeg hadde håpet at en innsikt i hva han har utsatt meg (og tidligere kone og samboer) for hadde gitt han mulighet til å bygge et nytt og mere balansert forhold med en annen.

Det kan gi begge parter mere ro i forhold til hva som har vært, noen ganger blir det en gjensidig unnskyldning. Noen ganger kan det også gi helt nye/andre muligheter til hva som skjer fremover :) men unnskyldingen må være sitt eget mål, ikke eventuelle videre konsekvenser.



Anonymous poster hash: c8728...3cd
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mener at det aldri er for seint! Men dersom du tenker at det aldri vil gå bra, så går det heller ikke bra. Begge må ville iallefall.

Jeg har kjempet for å få eksen min til å tørre satse på oss i over 4 mnd, nå er det nok. Trist når begge egentlig elsker hverandre, men frykten ødelegger.

Anonymous poster hash: 61b63...25b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er aldri for sent å si unnskyld, men en kan ikke forvente at den andre ønsker noe annet enn å godta den og gå videre med sitt liv.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Det du sier blir litt vagt men det er nok også poenget. Hvis du er et bra menneske og føler en oppriktig anger for hva du gjorde eller ikke gjorde vil det i det lange løp betale seg å være ærlig. Å ha den gnagende følelse med en person du prøver å bygge en fremtid med vil nok resultere i at du til sist dytter den personen vekk. For hvem vil forholde seg til en person som skaper følelser av anger og skyld?

Da blir det for meg i hvertfall slik at man må være ærlig eller slutte å forholde seg til personen.

Alt dette kommer jo også an på hva du gjorde. Var du utro? Hvor lenge ventet du med å unnskylde? Hva var begrunnelsen for det du gjorde? Ville du gjort det annerledes om du fikk sjansen?

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

La oss si, at du vet du har vært drittsekk og oppført deg som en dust.

Du vet hvorfor du gjorde det og det var kanskje nødvendig å si i fra, men det var kanskje også unødvendig å dra det så langt. Du fikk kanskje sagt det du ønsket for lenge siden men likevel så klarte du ikke å la være å understreke det tilstrekkelig forbi all sans for fornuft.

Hvordan føles noe slikt? Består det av litt dårlig samvittighet? Når en angrer litt på det og kanskje ikke har så lyst til å la det være det siste som er.

Jeg ihvertfall får lyst til å si unnskyld da. For at jeg var en dust og ikke klarte å se så mye av dine følelser når jeg druknet i mine. Det er jo ofte ikke før etterpå man ser det, hvor mye man påvirker andre av å fokusere mer på seg selv, men likevel.

Og det er jo ofte ikke hva man sier som betyr noe egentlig, men hvordan budskapet blir levert. Det kan pakkes pent inn og være sukkersøtt og det kan og være brutalt og hjerteskjærende i andre tilfeller. Og innimellom skulle jeg ønske at jeg ikke ble så knyttet til følelsene mine som jeg blir i blant. Og at jeg en gang vil lære meg hvordan jeg ikke lar dem påvirke meg så mye. Det er helt greit at jeg har dem altså det er ikke det, jeg skulle bare ønske de ikke var så intens og overveldende i starten når de først kommer over meg.

Men så er det jo noen ganger for sent da. Når en kanskje har ødelagt alt og det aldri vil kunne eksistere noe tillit evt aldri kan føles trygt igjen. Eller finner det tilbudet om å prøve interessant, da det og forekommer tross alt.

Men generelt, når blir det for sent? Hvor går grensen til folk når det er ingen vei tilbake?

Noen tanker?

Anonymous poster hash: 5fb36...cb7

Lurer fælt på hva du har gjort. Lyst til å forklare mer om situasjonen, eller skrev du mer generelt om hvordan du er som person?

Anonymous poster hash: 151c3...b32

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å si unnskyld kan man gjøre når man vil det, men det betyr ikke at du fortjener tilgivelse eller at den personen som ble såret må fikse relasjonen med deg, for du er jo lei deg for det.

Jeg mener det er for sent å prøve seg andre gangen man har gjort det. Hvor mange ganger tror jeg på at det var en tabbe liksom?

Men nå spørs det alt på situasjonen.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for svar alle sammen! Det er en ting som går igjen hos alle ser det ut som og det er at det aldri er for sent. Gode nyheter, og det betyr vel også at jeg ikke har noe hastverk i grunn. :)
Noen ble nysgjerrig på hva det er jeg har gjort men jeg kommer ikke til å utdype akkurat det noe særlig her inne tenker jeg. Vi kan si det er relativt kjipe ting som ble sagt og gjort fra alle hold.
Og jeg har naturligvis ikke lyst å bare si unnskyld for videre konsekvenser bare, men jeg er redd det fort kan høres ut som bare en unnskyldning for noe, som om jeg bare slumper ut en til uten å tenke noe mer over det. Liksom, sorry..
Poenget er at jeg har lyst å gjøre det genuint og skikkelig, slik at vedkommende får muligheten til å forstå hvor lei meg jeg er for det, på en måte som det ikke oppstår noen usikkerhet rundt hvor mye jeg virkelig mener det. Så jeg blir nok nødt å vente til en riktig anledning. Og årsaken til hvorfor jeg ønsker å gjøre det skikkelig er jo i håp om å kanskje kunne skape noe ro og trygghet, men primært er det fordi jeg har lyst å være ærlig og meg selv, og vise at jeg vet jo forskjell på opp og ned, for å si det slik.
Så når det først skal gjøres så skal jeg gjøre det skikkelig. Og foreløpig aner jeg ikke når en sånn potensiell anledning vil dukke opp, eller om det noen sinne vil det heller, sånn egentlig. Er ganske sikker på at jeg kommer til å møte vedkommende igjen da, men man kan vel aldri vite, man kan ha troen da.
Det jeg vet - er hva jeg føler og at det bare er sånn det er, og det er ingenting jeg får gjort med det. Hjertet mitt er uansett solgt og det kan ikke forandres på. Jeg prøvde det en periode, å overbevise meg selv om noe annet fordi jeg følte jeg absolutt burde, men det er begrenset hvor lenge en klarer å lure seg selv har jeg erfart. Så uansett hva som skjer, så vil ikke følelsene mine forandre seg. De kan overskygges av andre ved overflaten en liten stund, grobunnen står likevel som støpt og kommer aldri til å rikke på seg, på godt og vondt.
Huff. Det er på én måte en svært skremmende tanke og på en annen føles det også ganske betryggende å ikke være usikker lengre.
Når det gjelder forventninger så har jeg få. Det er helt opp til vedkommende selv hvordan det er ønskelig å reagere på det, og hva som eventuelt skjer videre derfra. Ikke trenger det å skje noe spesifikt heller, det er jo så klart ikke derfor jeg er lei meg for det som har skjedd.
ts


Anonymous poster hash: 5fb36...cb7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet du om vedkommende vil ha deg tilbake da?? Siden du skriver at hjerte ditt er solgt, hva venter du egentlig på da? Det er stor fare for jo lengre du venter jo lengre er vedkommende komt i prosessen med å gå videre og jo vanskeligere blir det eventuelt å bygge opp tryggheten igjen.

Ute av syne ute av sinn fungerer ikke for alle når man virkelig elsker noen er min erfaring, men en dag må man berre gå videre. Jeg hadde ikke ventet og ventet på en som var usikker på om han ville ha meg!

Anonymous poster hash: 61b63...25b

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bra du har funnet roen. Hvor lenge er det siden det ble slutt? Lykke til videre!

Anonymous poster hash: 61b63...25b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Ikke vent for lenge. Det kan hende du tenker mye på vedkommende, men at den personen ikke lenger bryr seg særlig om deg. Dess mer tid som går, dess større er sjansen for at din unnskyldning bare blir sett på som unødvendig graving i fortiden.



Anonymous poster hash: 151c3...b32
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bra du har funnet roen. Hvor lenge er det siden det ble slutt? Lykke til videre!

Anonymous poster hash: 61b63...25b

Lurer jeg også på.

Anonymous poster hash: 151c3...b32

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Aldri for sent å si unnskyld...

Tja. Jeg har opplevd mennesker som kommer årevis etter at jeg er ferdig med både dem og saken det gjaldt, og jeg har ikke alltid oppfattet det som veldig positivt.

Anonymous poster hash: 151c3...b32

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, jeg vet ikke om vedkommende har lyst å ta meg tilbake. Det jeg mente var at uavhengig av det, og hva som skjer i verden, så vil ikke følelsene mine forandre seg. Og jeg ser ikke for meg at jeg kommer til å vente for lenge, men jeg må finne en riktig anledning for det. Å haste seg avgårde og stille seg utenfor leiligheten med en boombox f.eks. er ikke en løsning, dette må gjøres grundig og krever planlegging, timing og tilrettelegging. Derfor venter jeg. Vedkommende selv kan jo påvirke ventetiden ved å være med på å skape en anledning, men om det bare er meg det hele står på må jeg nesten bare være tålmodig og vente.

Og jeg vet ikke hvordan det er relevant, men vi er alle i 50-årene nå og vi var sammen for litt under 20 år siden ca. Få barn involvert men noen er det jo og omsorgen for dem har ikke vært problematisk, vi er greit oppegående og ansvarlig sånn.

Men tilbakemeldingene snudde fort nå da. Det gikk fra at det aldri var for sent til at det kan bli for sent, som jeg mistenkte først. Og da er vi inne på temaet tråden handler om. Når det er for sent og hvilke erfaringer som finnes rundt det, ikke nødvendigvis min/vår historie.

Så jeg lurte vel hovedsakelig bare på om noen fått en lignende beklagelse enten før eller etter det har gått for lang tid? Evt fått dårlig samvittighet og har fått lyst til å beklage seg etter en stund?

ts

Anonymous poster hash: 5fb36...cb7

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aldri for sent - jeg venter fremdeles på å høre en unnskyldning fra en som såret meg dybt. Føler den vil komme med tiden, det vil kjennes godt.



Anonymous poster hash: 3197b...404
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så jeg lurte vel hovedsakelig bare på om noen fått en lignende beklagelse enten før eller etter det har gått for lang tid? Evt fått dårlig samvittighet og har fått lyst til å beklage seg etter en stund?

ts

Anonymous poster hash: 5fb36...cb7

Har svart deg flere ganger og jeg mener det ikke er noe poeng i å grave i gammelt grums på den måten. Da bør du være sikkert på at personen du skal unnskylde deg til i det hele tatt er interessert i det. For min del har jeg opplevd det to ganger, en etter syv år og den andre etter litt færre. Begge gangene ble jeg bare irritert. Jeg var jo ferdig med sakene de beklaget for lenge siden og hadde liten interesse av mer kontakt med noen av dem.

Nå skriver du jo mer om situasjonen, så din er nok veldig annerledes mtp at dere har felles barn og er såpass oppi årene. Du får ha lykke til!

Anonymous poster hash: 151c3...b32

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...