Flere ensomme der ute?

[AnonymBruker]

Jeg er over 30 år og har null venner, bokstavelig talt. Jeg dater mr. Supersosial om dagen, og har ikke fortalt ham hvordan det er stilt med meg ennå. Han kommer til å løpe.

Anonymous poster hash: 80ad2...070

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn. Tilbringer mye tid alene og klarer ikke bli kjent med eller knytte meg til nye folk.Er vant til at folk, særlig menn, er så negative og selvopptatte. Dessuten skammer jeg meg over å være så mye alene at jeg sliter med å slippe noen innpå meg. Er singel btw.

Anonymous poster hash: 00364...feb

[AnonymBruker]

Flere i samme båt. Jeg er mye alene og jeg liker det slik (introvert?). Min forlovede gikk bort for 2 år siden og jeg har ikke funnet meg noen etter ham. Blir litt vanskelig å finne en ny da jeg aldri går ut på byen..

Anonymous poster hash: 3f45c...5eb

[Inwe]

Jeg har det vel ikke akkurat på samme måte da jeg har 2 venninner som står meg veldig nær. Problemet er at jeg ofte er alene allikevel, da disse er veldig opptatt på hver sin kant med kjærester og livet generelt. Skulle gjerne hatt noen jeg kunne hatt det gøy med, dratt på byen med, vært spontan med osv. Fler venner hadde vært fint.

[AnonymBruker]

Jeg har også en supersosial kjæreste, mens jeg har null venner. Det er ganske tungt å sitte alene hver fredag og lørdag kveld mens han er ute og har det gøy. Eller når han spør om jeg ikke skal ha en venninnekveld snart og jeg må svare at jo, det hadde vært hyggelig, men det er praktisk talt umulig når jeg ikke har venninner. Eller hvis vi er sammen med kompiser av ham og damene deres, som alltid skal videre og møte "jentene", så sitter jeg bare der og føler meg dum, med en telefon som aldri sier et pip.

Anonymous poster hash: 3eabc...948

[AnonymBruker]

Kom til å tenke på noe. Jeg er egentlig veldig ensom. Om jeg skulle gifte meg hadde jeg ikke hatt noen å spørre om de ville være forlover. Årsaken til at jeg ikke har feiret bursdagen min på flere år er ikke at jeg ikke liker oppmerskomheten (slik som jeg har overbevist meg selv om i flere år nå), men at jeg rett og slett ikke har noen å invitere.

Noen som har det sånn? Hva er deres historie?

Anonymous poster hash: b05ab...479

har samboer, men ikke venner (noen flyttet, jeg har slitt med angst og mangel på energi, vokste fra veninnene mine da jeg flyttet ut å ble "voksen" - var blitt ganske forskjellige. trist da jeg hadde svært mange venner før) kvier meg til å gifte meg da eg ikke har forlover eller venner å invitere) du er ikke alene

Anonymous poster hash: 5a01a...b06

[Gjest Kv84]

Tenk så flinke vi egentlig er til å være alene, ikke avheningig av andre hvert jævla minutt. Etterhvert som man blir gammel, dør folk rundt seg og da kan vi fortsatt være lykkelige fordi vi faktisk kan ha det fint alene!

[Gjest The damned]

Ja, men så lenge jeg har samboer så har jeg ikke "lov" til det.

Jeg er glad for at jeg har han, men tenker fortsatt at jeg ofte er ensom. Gidder ikke skrive noe mer, for jeg har allerede skrevetnok om det i andre tråder.

Vet ikke helt hvordan jeg skal bli mindre ensom akkurat nå, men jeg håper at det er noe jeg klarer å endre på etter hvert.

[AnonymBruker]

Ja, føler meg veldig ensom for tiden. Har bare ei venninne, og er selvfølgelig kjempeglad for at jeg har henne, men hun bor 6 timer unna meg så er ikke så ofte vi møtes. Bor også et stykke unna familien pga. studier og merker at jeg savner dem, å ha noen å snakke med og være sammen med i hverdagen.

Er midt i eksamenstiden, så bør vel ikke ha tid til å tenke så mye på det, men har vært så mye alene hele dette året, så merker at det går utover livsgleden og selvtilliten. Er ikke så lett å motivere seg for å lese til eksamen heller når man føler at livet sitt er så meningsløst. Ønsket at jeg ikke var så sjenert og hadde troen på at jeg skal klare å få flere venner og at folk oppriktig kan like meg.

Anonymous poster hash: 9f075...178

[Mattismannen]

Ensom her og:)

[AnonymBruker]

Akkurat som å lese om meg selv...😔

Anonymous poster hash: 645f3...ecf

[AnonymBruker]

Hei:) Jeg kjenner til situasjonen, men jeg har heller det andre problemet akkurat nå. Jeg krever mye alene-tid for tiden da jeg rett og slett er lei av å være sosial. Jeg er sosial som regel hver helg, jobben er også veldig sosial og jeg har gode venner jeg bryr meg om. Men jeg kjenner et savn med noen som er ekstra spesielle, så jeg lengter etter en kjæreste..

Jeg har også vært ensom før men da bestemte jeg meg for å gjøre noe med det, så jeg reiste ut i verden alene, samt tvingte meg selv til å bli kjent med nye mennesker.

Anonymous poster hash: 873a1...c16

[AnonymBruker]

Vi er visst flere. Kjæresten har en stor vennegjeng, mens jeg egentlig ikke har så mange andre muligheter enn å sitte hjemme en lørdag. Har blitt litt slik etter at jeg kuttet ut venner som bare tar og tar, men aldri stiller oppnår jeg trenger de. Da jeg ble dumpet av exen for noen år siden innså jeg med ett at mens jeg ofte har kastet alt jeg har i hendene og stilt opp i tilsvarende situasjoner, var jeg helt alene med min egen sorg. Har heller ikke så veldig god økonomi (er i slutten av 20-årene, og alle tidligere bekjente er advokater og godt betalte økonomer og leger), og hvis noen først vil finne på noe med meg så skal det alltid inkludere de dyreste restaurantene, flasker med vin eller turer utenlands. Jeg savner noen å ringe til for å dele hverdagens opplevelser og mysterier med, noen å trene med eller gå tur med, noen som vil komme på besøk en lørdag uten at vi MÅ gå på byen og spise på byens mest fancy restaurant etterfulgt av hippeste utesteder. Jeg går gjerne ut, men må det koste flere tusen kroner? Så dermed har jeg blitt veldig ensom. Kjenner jeg henger rundt omkring på forum om dagen da det gir en slags sosial feeling av samhold. Ingen jeg kjenne rpå jobb heller, akkurat som om alle har sine egne venninnegjenger og jeg ikke passer inn.

Anonymous poster hash: a4beb...769

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Har en kjæreste, han er sosial, jeg er ikke. Vi har litt problemer pga dette, men også andre ting, skal ikke legge all skyld på min mangel av venner.

Jeg har kastet vekk vennskap pga kjærester og jeg har alltid vært introvert. Jeg er hyggelig og sosial når jeg ender i en sosial setting, men er ikke den som tar iniativ. Han jeg er sammen med nå har jeg ikke kastet vekk venner for, men det er fordi jeg ikke hadde noen. Har to som er viktigere for meg enn jeg er for dem, men sjelden/ aldri snakker vi sammen. Jeg har litt guttevenner, men det liker ikke han jeg er sammen med, og jeg hadde ikke godtatt det andre veien (ja, er sjalu), så det er bare greit da.

Har nettopp skrevet innlegget "ser ingen endre" her inne. Der er det litt mer info. Men skulle gjerne hatt meg venninner. Men ANER ikke hvor man finner det i 30-årene (eller noen alder egentlig..)

Anonymous poster hash: 11309...121