Flere ensomme der ute?

[AnonymBruker]

Kom til å tenke på noe. Jeg er egentlig veldig ensom. Om jeg skulle gifte meg hadde jeg ikke hatt noen å spørre om de ville være forlover. Årsaken til at jeg ikke har feiret bursdagen min på flere år er ikke at jeg ikke liker oppmerskomheten (slik som jeg har overbevist meg selv om i flere år nå), men at jeg rett og slett ikke har noen å invitere.

Noen som har det sånn? Hva er deres historie?

Anonymous poster hash: b05ab...479

[AnonymBruker]

Ja, jeg lever livet i min egen lille boble for øyeblikket, håper snart jeg kommer ut.

Anonymous poster hash: c4083...420

[AnonymBruker]

Kom til å tenke på noe. Jeg er egentlig veldig ensom. Om jeg skulle gifte meg hadde jeg ikke hatt noen å spørre om de ville være forlover. Årsaken til at jeg ikke har feiret bursdagen min på flere år er ikke at jeg ikke liker oppmerskomheten (slik som jeg har overbevist meg selv om i flere år nå), men at jeg rett og slett ikke har noen å invitere.

Noen som har det sånn? Hva er deres historie?

Anonymous poster hash: b05ab...479

Ja, jeg har det sånn selv. Grunnen til at det er blitt slik er vel fordi jeg har dårlig selvfølelse og tenker at ingen kan ønske å være venninne med meg. Og så er det vanskelig å slippe noen innpå seg for da oppdager de min situasjon. Jeg vil jo ikke at noen skal vite at jeg er ensom. En venninne eller kjæreste vil kanskje vegre seg for å bli kjent med meg fordi de tenker at jeg er rar fordi jeg ikke har venner, eller at de vil tenke at da kanskje jeg vil forvente å alltid være med dem eller noe. Jeg ønsker ikke masse venner, men en her og en der ville vært hyggelig. Trives også alene jeg, så må ikke be med meg på nyttårsaften og sånn.

Anonymous poster hash: f5d90...8e2

[Gjest Kv84]

Ja, kan vel egentlig si null venner.

[AnonymBruker]

Sånn har jeg det også.

Anonymous poster hash: 3eabc...948

[WubWub]

Mr Forever Alone reporting in

[gjest 321]

Kan dere ikke treffe hverandre da? Hvis noen av dere bor i nærheten av hverandre?

[Doge]

Veldig forever alone her også

[iove]

kjenner jeg blir lei meg når folk har det slik alle fortjener å ha venner som bryr seg om en, så dere må aldri finne på å tenke at dere ikke er verdt å ha et vennskap med. alle er gode på en eller annen måte

[Gjest Kv84]

Kan dere ikke treffe hverandre da? Hvis noen av dere bor i nærheten av hverandre?

Det er prøvd.

[gjest 321]

Det er prøvd.

Er det? Gikk det dårlig?

[Gjest Kv84]

Er det? Gikk det dårlig?

Det var superkoselig, men så vet jeg ikke hva som skjedde. Liker personen godt, men men, livet går videre.

[gjest 321]

Det var superkoselig, men så vet jeg ikke hva som skjedde. Liker personen godt, men men, livet går videre.

Da gikk det jo forsåvidt bra da, bare å sette i gang treff med flere!

[AnonymBruker]

vært der. man må bare komme seg ut, treffe folk. engasjere seg i andre selv om det ikke altid er like intressant, finn en hobby... da kommer det andre etter hvert

Anonymous poster hash: f300f...00b

[AnonymBruker]

har venner, men syns ikke de er særlig greie.. arrogante og egoistiske

Anonymous poster hash: 72369...aa3

[Zouk]

Kom til å tenke på noe. Jeg er egentlig veldig ensom. Om jeg skulle gifte meg hadde jeg ikke hatt noen å spørre om de ville være forlover. Årsaken til at jeg ikke har feiret bursdagen min på flere år er ikke at jeg ikke liker oppmerskomheten (slik som jeg har overbevist meg selv om i flere år nå), men at jeg rett og slett ikke har noen å invitere.

Noen som har det sånn? Hva er deres historie?

Anonymous poster hash: b05ab...479

Jeg har 1 stk venninne, men mistenker hun er viktigere for meg enn jeg er viktig for henne. Har kontakt i perioder, så perioder uten kontakt.

Kjenner meg veldig igjen i det å ikke ha noen å invitere med på ting. Og ikke noen å ringe til hvis det er noe spesielt, både positivt og negativt.

Noen grunner:

-Jeg er i utgangspunktet en ganske introvert person, så blir ikke lett kjent med folk. Innimellom tenker jeg at jeg ikke er introvert nok, for da hadde jeg vel ikke savnet mennesker i livet mitt.

-Innbilte meg selv lenge at jeg trivdes best for meg selv, ble unnskyldning for å ikke knytte bånd og risikere å bli avvist.

-Har nettopp tatt en pause fra en hobby som tok veldig mye tid og krefter (ble lei rett og slett). Traff mennesker gjennom hobbyen men det ble aldri vennskap i privatlivet ut av det. Så nå er det ganske tomt.

-Er i slutten av 30-årene, og noen jeg hadde litt kontakt med før er opptatt med familie og barn. Fair enough. Kan godt innrømme at jeg ikke savner noen av dem da...

Ser meg rundt etter en ny hobby, kanskje jeg finner noen jeg passer sammen med der

Og så har jeg blitt litt kjent med en veldig fin mann (synes jeg) gjennom en annen hobby. Men jeg merker at jeg føler jeg kommer så til kort fordi han er så sosial og det virker som han har så mange mennesker i livet sitt (lignende noe som ble nevnt i et tidliger innlegg her). Og da blir jeg så trist.

Æsj.

[Silfen]

Kom til å tenke på noe. Jeg er egentlig veldig ensom. Om jeg skulle gifte meg hadde jeg ikke hatt noen å spørre om de ville være forlover. Årsaken til at jeg ikke har feiret bursdagen min på flere år er ikke at jeg ikke liker oppmerskomheten (slik som jeg har overbevist meg selv om i flere år nå), men at jeg rett og slett ikke har noen å invitere.

Noen som har det sånn? Hva er deres historie?

Anonymous poster hash: b05ab...479

Hehe, sånn er det nesten her og. Men jeg kunne invitert et par stykker i bryllup i det minste.

[AnonymBruker]

Har vært for dårlig til å ta vare på vennene under studier og jobb i andre byer. Nå er jeg ikke en del av noens vennegjeng, og er heldig om jeg har noe å gjøre på nyttårsaften og 17. mai. Tør samtidig ikke ta initiativ til å samle gamlegjengen lenger, fordi gjengen er borte og de har andre folk de heller tilbringer tiden med. Så å samle den blir liksom bare et tegn på hvor desperat min sosiale situasjon er, særlig siden jeg ikke har noen andre å invitere heller. Har gode kolleger, men tør ikke ta initiativ til å bli noe mer enn gode kolleger. De har jo og sitt. De kvinnelige kollegene har sine venninnegjenger de drar hverandre med i, men vi mannfolkene er tydeligvis litt mer reserverte.

De eneste hobbyene jeg har, hvis de kan kalles det, bedrives best i ensomhet.

Har aldri tenkt på forlover i et eventuelt bryllup. Har faktisk to kompiser jeg kunne bedt om å være forlover, men for å si det sånn, så hadde nok ingen av dem spurt meg om å være forlover i deres bryllup.

Anonymous poster hash: 7532d...102

[AnonymBruker]

Samme AB som over. De to er vel forresten de eneste utenom familie jeg kunne invitert i bryllupet også. Ille!

Anonymous poster hash: 7532d...102

[AnonymBruker]

Jeg har 1 stk venninne, men mistenker hun er viktigere for meg enn jeg er viktig for henne. Har kontakt i perioder, så perioder uten kontakt.

Kjenner meg veldig igjen i det å ikke ha noen å invitere med på ting. Og ikke noen å ringe til hvis det er noe spesielt, både positivt og negativt.

Noen grunner:

-Jeg er i utgangspunktet en ganske introvert person, så blir ikke lett kjent med folk. Innimellom tenker jeg at jeg ikke er introvert nok, for da hadde jeg vel ikke savnet mennesker i livet mitt.

-Innbilte meg selv lenge at jeg trivdes best for meg selv, ble unnskyldning for å ikke knytte bånd og risikere å bli avvist.

-Har nettopp tatt en pause fra en hobby som tok veldig mye tid og krefter (ble lei rett og slett). Traff mennesker gjennom hobbyen men det ble aldri vennskap i privatlivet ut av det. Så nå er det ganske tomt.

-Er i slutten av 30-årene, og noen jeg hadde litt kontakt med før er opptatt med familie og barn. Fair enough. Kan godt innrømme at jeg ikke savner noen av dem da...

Ser meg rundt etter en ny hobby, kanskje jeg finner noen jeg passer sammen med der

Og så har jeg blitt litt kjent med en veldig fin mann (synes jeg) gjennom en annen hobby. Men jeg merker at jeg føler jeg kommer så til kort fordi han er så sosial og det virker som han har så mange mennesker i livet sitt (lignende noe som ble nevnt i et tidliger innlegg her). Og da blir jeg så trist.

Æsj.

Sånn har jeg det også, sammen med en veldig sosial mann. Er ikke så hyggelig når han må påpeke at han har masse venner og er ikke ensom, men velger å være alene når han er det. Stikker litt at han må få det frem. Så har han begynt å snakke om at jeg burde hatt en god venninne, og siden har han snakket om at jeg burde hatt mer tid for å skape nettverk osv. Men er ikke tid jeg mangler... Er så ubehagelig når jeg føler at det plager han, eller at han skulle ønske jeg var annerledes.

Anonymous poster hash: f5d90...8e2