Snart prøver - samvittigheten tar på..

[AnonymBruker]

Har prøvd å lese meg litt rundt på nettet, men blir aldri klok på denne problemstillingen.. Ønsker gjerne deres meninger - alt tas i mot med takk

Jeg og min kjære har nå vært sammen i tre år. Vi er begge veeldig klare for å få barn, men har hele tiden ventet til begge har jobb.

Vi har nå begge fått hver vår gode jobb. Godt betalt, samt 100 % stilling. Jeg begynte 1. juni.

Problemstilingen er at vi tenker å starte prøvingen i oktober. Begge er så klare og ønsker ikke å vente særlig lenger. Samtidig vet vi jo ikke om det klaffer på første forsøk heller..

Dersom jeg skulle bli gravid i oktober vil det vel si at jeg akkurat rekker å jobbe ett år før jeg går ut i permisjon.. Synes det er så vanskelig ovenfor arbeidsgiver... Jobber i et mannsdominert yrke (kontor) og har en veldig bra jobb. Eneste er at jeg ikke helt klarer å sette pris på jobben når både jeg og sambo ønsker barn.

Er det FEIL å starte prøvingen i oktober? Da vil jeg kunne jobbe ferdig prøvetiden min før noe blir synlig. Vi er enige om at jeg skal slutte på p-pillen nå for å gi kroppen to mnd på komme seg litt tilbake til seg selv. Hadde det ikke vært for samvittigheten til jobben hadde det ikke gjort noe om vi ble gravide med en gang..

Leser rundt at man skal være mer egoistisk og sette familie foran jobb, men klarer ikke å legge fra meg tankene på hvilke anstrengelser dette vil skape for sjefen min i forhold til å ansette en ny.. Nå skal det nevnes at jeg er 25 år.

Dette ble kanskje litt rotete, men håper dere skjønner hva som surrer rundt oppi hodet mitt. Vi er så klare for å stifte en familie nå og det virker som en evighet til oktober..

Setter pris på alle meninger - både for og i mot

Anonymous poster hash: ff519...7f6

[Kakaoen]

Jeg hadde kjørt på i oktober. Skjønner godt at det kan føles kleint, men du er en kvinne i fruktbar alder med stabilt forhold så det burde ikke komme som en overraskelse på sjefen sjefen min sa at ho regnet med jeg kom til å skulle ut i perm etter jeg ble ansatt. Og jeg har forstått det på henne at hun ikke blir overrasket om jeg snart blir gravid igjen men er jo ikke sikkert en mann tenker helt likt.

Selv venta vi til jeg hadde jobba 1 år før vi begynte å prøve. Mest for å bygge opp økonomien. Men det tok nesten to år før jeg ble gravid, så fikk i hvertfall bygd en stabil økonomi

Hopp i det. Et å går alt for fort, og vips er du tilbake i arbeid

[Saraby]

Sier som Kakaoen; hopp i det! Syntes i grunn ikke 1 år er så veldig lite og man vet jo aldri hvor lang tid det tar så kan hende du får jobbet lenger
Her begynte vi å prøve for 10 mnd siden (da jeg trodde jeg hadde en stabil jobb), begynner i ny jobb til nyåret så hvis jeg blir gravid nå rekker jeg bare jobbe et par mnd i den nye jobben.. Helt grusomt å tenke på ja, og jeg får forferdelig dårlig samvittighet, men jeg vil ikke stoppe prøvingen nå etter 10 mnd!

[AnonymBruker]

Bah det er ikke så lett å være kvinne alltid... Sitter med litt samme dilemma, bare at det gjelder barn nr2... Er i et nytt vikariat på et sted jeg virkelig vil jobbe for alltid! Har lyst til å begynne å prøve i april, da har jeg jobbet her et år. Har så sykt lyst på fast jobb først, slik at jeg har noe å komme tilbake til. Samtidig vil jeg ikke ha for stor aldersforskjell (blir da minimum 4år), så har ikke lyst til å vente lenger enn april... Krysser fingrene for at det åpner seg noe fast snart. Jeg vet at jeg blir skikkelig dårlig når jeg er gravid, så har lyst til å ha fast jobb pga dette også, så ikke det siste de husker var ei som bare var sykmeldt og spøy..

Anonymous poster hash: 2719e...43a

[AnonymBruker]

Sliter litt med det der jeg også. Eller på en annen måte. Vi har prøvd å snart 2 år. Er i gang med utredning nå. Jeg jobber i prosjektbaserte stillinger, som kun varer 4-6 måneder av gangen. Når jeg var på intervju til jobben jeg starter i snart fikk jeg mye spørsmål. Hun lurte på om jeg hadde noen store planer denne høsten, siden jobben kom til å bli MEGET krevende, og det var viktig at jeg var tilstede 100 %. Hun visste at jeg hadde giftet meg og flyttet det siste året, og lurte på om jeg hadde noe tilsvarende store prosjekter på gang......

Det er vel ganske klart hva hun hintet til. Jeg ble litt paff og sa at jeg var godt gift nå, og ferdig flyttet. Jeg kan jo ikke la vær å ta jobber TILFELLE jeg blir gravid. I så fall skulle jeg ikke tatt meg jobb de 2 siste årene da......

Dessuten.... om jeg mot formodning blir gravid nå, så burde jo ikke det ha noe for henne å si. De fleste gravide klarer da å jobbe samtidig!

Så nå sitter jeg her og har dårlig samvittighet, er litt redd for å bli gravid (noe som egentlig ville vært en drøm), og er irritert fordi jeg føler som jeg gjør. Jeg tror vi jenter må bli litt flinkere til å være litt egoisitiske når det kommer til dette altså! Det viktigste er vel at det passer for deg og mannen! Ikke for alle rundt!

Anonymous poster hash: 25ce8...048

[AnonymBruker]

TS her.

Tusen takk for alle svar Det er godt å høre at dere synes det ikke er helt feil av oss å starte prøvingen,

Har nå sluttet på p-pillen for å gi kroppen min litt tid til å "finne tilbake til normalen".

Vi gleder oss veldig til å begynne prøvingen :-)

Håper at det ordner seg for dere andre og. Som dere sier burde jo enhver sjef forvente dette. Selv om det kan komme ubeleilig, så vil det vel forsåvidt aldri passe for en sjef..

Åå, som jeg gleder meg til å få en liten i hus <3

Anonymous poster hash: ff519...7f6

[AnonymBruker]

jepp, enhver sjef forventer dette....han forventer også en haug av sykemeldinger. Derfor er det også mange sjefer som velger BORT kvinner i fruktbar alder uten barn, fordi de vet at svagerskap fører til store problemer..

Derfor velger ihvertfall jeg å være i en stilling i minimum 1 år før vi begynner å prøve.

Anonymous poster hash: 6d6b7...684

[RadDwagon]

Sliter litt med det der jeg også. Eller på en annen måte. Vi har prøvd å snart 2 år. Er i gang med utredning nå. Jeg jobber i prosjektbaserte stillinger, som kun varer 4-6 måneder av gangen. Når jeg var på intervju til jobben jeg starter i snart fikk jeg mye spørsmål. Hun lurte på om jeg hadde noen store planer denne høsten, siden jobben kom til å bli MEGET krevende, og det var viktig at jeg var tilstede 100 %. Hun visste at jeg hadde giftet meg og flyttet det siste året, og lurte på om jeg hadde noe tilsvarende store prosjekter på gang......

Det er vel ganske klart hva hun hintet til. Jeg ble litt paff og sa at jeg var godt gift nå, og ferdig flyttet. Jeg kan jo ikke la vær å ta jobber TILFELLE jeg blir gravid. I så fall skulle jeg ikke tatt meg jobb de 2 siste årene da......

Dessuten.... om jeg mot formodning blir gravid nå, så burde jo ikke det ha noe for henne å si. De fleste gravide klarer da å jobbe samtidig!

Så nå sitter jeg her og har dårlig samvittighet, er litt redd for å bli gravid (noe som egentlig ville vært en drøm), og er irritert fordi jeg føler som jeg gjør. Jeg tror vi jenter må bli litt flinkere til å være litt egoisitiske når det kommer til dette altså! Det viktigste er vel at det passer for deg og mannen! Ikke for alle rundt!

Anonymous poster hash: 25ce8...048

Dei har ikkje lov å spørre om vi planlegg å bli gravide, då det strid mot diskrimineringslova. Så dei snik seg til. Slike spørsmål skal gjerne lygast til, med godt samvit.

Når det gjeld problemstillinga elles, meiner eg at du skal gjere det som føles greit for deg, i din livssituasjon. Vi jenter er oppdregne med flink pike-mantraet, som gjer at vi ofte kvir oss for å vere til bry for andre. Hugs på at du gjer samfunnet godt når du ynglar, og fødselspermisjon er ikkje ein ekstra-ferie du snik deg til. Det er ein del av livet, og det må arbeidsgjevar rett og slett berre takle.

[AnonymBruker]

For min egen del hadde jeg ventet i rundt et år før vi begynte å prøve. Særlig når di er så ung.

Ja, du har full rett osv, men i mine øyne er det mer positivt å vente. Da hadde jeg følt det mye lettere å ta permisjon med god samvittighet, samt følt at jeg var kommet inn i jobben. Da er det ikke helt rart å komme tilbake heller.

Dere får bestemme selv, men jeg ville altså ventet litt selv om det er kjipt.

Anonymous poster hash: 1cf37...ecb

[AnonymBruker]

Jeg er her inne og leste posten din, fordi jeg er litt i samme situasjon selv. Bortsett fra at vi har barn fra før. Begynner i ny jobb straks, og selv om jeg gjerne vil jobbe litt først, så er det jo noe med at man ikke vil at aldersforskjellen skal bli så stor. Så det spekuleres og grubles litt. Men vi kommer nok med stor sannsynlighet til å vente minst ett år, for vet av erfaring hvor lite lurt det er å starte med et så stort prosjekt rett etter ny jobb.

Vil egentlig "advare" deg litt. Altså, det er jo ditt eget valg og arbeidsgiver kan ikke legge seg oppi det og sånt. Men jeg ble gravid to-tre måneder inn i nytt arbeidsforhold. Tanken var jo at jeg da har jobbet ett år før permisjon og så videre. Det jeg ikke forventet var å bli syk. Vil ikke gå i detaljer, men graviditeten tok svært mye på. Siden jeg var den nye på jobb, og gjerne ville bevise at jeg var en god arbeidstaker, så presset jeg meg selv. Mye mer enn jeg ville gjort om jeg hadde jobbet en god stund og på den måten bevist for arbeidsgiver at jeg er en real og seriøs arbeidstaker. Jeg føler dessverre at en del ikke forstår det om man har mye sykefravær, og jeg følte meg ofte som "hun som bare ble gravid og meldte seg syk". Det var kanskje mest i mitt eget hode jeg følte dette, men det gjorde i alle fall ikke ting noe bedre. Videre kommer avgjørelsen om lengde på permisjonstiden, og evt. forlengelse av denne med ulønnet permisjon/bruk av ferie etc. Det er en kabal som skal gå opp i fht barnehage, barnepass ++ Det blir en del samtaler med arbeidsgiver. Og så begynner ungen i barnehagen. Du blir mye syk, ungen blir mye syk. Du har igjen masse fravær. Du er sliten, tidsklemma som man før bare leste om blir en realitet. Dårlig samvittighet for at ungen må være i barnehagen, dårlig følelse fordi du velger å søke arbeidsgiver om å jobbe deltid en periode.

Jeg ser i alle fall veldig klart at jeg ville unngått å føle meg så "illojal" og dårlig arbeidstaker om jeg hadde jobbet skikkelig hardt ett år først. Da hadde jeg liksom fått etablert et solid inntrykk og på den måten mindre dårlig samvittighet ovenfor jobb hele tiden. Det kommer selvsagt an på hvilken jobb du har, tilgang på vikarer og så videre. Men i mange jobber er det jo en del ansvar og ting som må følges opp. Det er vanskelig å jobbe litt av og på hele tiden.

Nå snakker jeg jo mye om jobb. Ville aldri ha byttet ut det skjønne barnet mitt med noe. Men ser tilbake og vet at mye ville blitt annerledes om jeg bare hadde ventet ett år cirka. Derfor kommer vi til å vente ett år denne gangen. Selv om vi er klare nå.

Anonymous poster hash: 1155b...17f

[AnonymBruker]

Bah det er ikke så lett å være kvinne alltid... Sitter med litt samme dilemma, bare at det gjelder barn nr2... Er i et nytt vikariat på et sted jeg virkelig vil jobbe for alltid! Har lyst til å begynne å prøve i april, da har jeg jobbet her et år. Har så sykt lyst på fast jobb først, slik at jeg har noe å komme tilbake til. Samtidig vil jeg ikke ha for stor aldersforskjell (blir da minimum 4år), så har ikke lyst til å vente lenger enn april... Krysser fingrene for at det åpner seg noe fast snart. Jeg vet at jeg blir skikkelig dårlig når jeg er gravid, så har lyst til å ha fast jobb pga dette også, så ikke det siste de husker var ei som bare var sykmeldt og spøy..

Anonymous poster hash: 2719e...43a

Krysser fingrene for deg, at du snart får fast stilling :D

Anonymous poster hash: 78c8d...bfa