Spør mamma om spontanabort?

[AnonymBruker]

Min tante , min mors søster, og jeg snakket om min alder og mine søskens alder og mine søskenbarn, hvem som var født når osv for en liten stund siden. Hun kom til å nevne at min mor hadde mistet et barn, så jeg regner med at det var seint i svangerskapet ( eller seint nok til at hun hadde fortalt om graviditeten til familie- etter første trimester). Jeg regner med at når kvinner opplever spontanabort tidlig i svangerskapet så er det ikke noe de forteller sine søsken om? Folk pleier da vente til etter første trimester før de forteller noe som helst?

Det var før jeg ble født, og etter min storebror, ( og jeg er klar over at mange kvinner opplever spontanabort) men jeg ble overasket over at 1- min familie viste det, 2- at jeg ikke viste det, 3- at familien trodde jeg viste. Jeg latet som det var gammelt nytt og fortsatte samtalen uten problemer, men har lurt på dette i ettertid.

Er dette noe jeg kan spør/snakke med min mor om? Tanken har sittet i meg en stund og jeg vet ikke om det kommer påvirke hvordan jeg er rundt mor?

Jeg vil ikke at hun og min tante skal bli uvenner, og jeg vil absolutt ikke såre mamma!

Anonymous poster hash: 9ffb3...45a

[AnonymBruker]

Jeg har visst om graviditetene som endte i dpontanabort hos mine svigerinner. Den ene informerte allerede på første positive test, og da må man jo oppdatere når det går galt. Grunnen til at du ikke har fått høre det er vel at du var barn eller ikke født enda da det skjedde, og når du ble gammel nok var det mange år siden det skjedde?

Anonymous poster hash: ed883...958

[Gjest M1A]

Mitt forhold til mine søsken er såpass tett at jeg ville fortalt dem det om jeg opplevde en spontanabort. Om jeg hadde prøvd å holde det hemmelig hadde de uansett skjønt at noe var galt. Jeg ville nok følt at det var best at de visste, så jeg kunne kommet til dem for trøst/forståelse.

Mamma opplevde en graviditet utenfor livmoren, mens tante opplevde at barnet døde i magen. Da jeg var liten snakket de åpent om dette med meg tilstede, men jeg var såpass liten at jeg ikke skjønte det helt. Senere, etter at jeg ble voksen, opplevde jeg det samme som deg, at de snakket om det som om jeg selvfølgelig visste. Jeg gjorde som deg og latet som om det var gammelt nytt. I etterkant har jeg og min mor snakket mer om det, slik at de detaljene jeg ikke husket/visste ble klare for meg og jeg slapp å spekulere.

I min krets bruker man gjerne ordlyden at man mistet et barn uavhengig av hvor langt man var på vei, så jeg ville ikke brukt det som utgangspunkt for å spekulere i om det var tidlig eller sent i svangerskapet.

Jeg anbefaler at du snakker med din mor om det. Jeg ville følt at du brydde deg om meg og min vonde opplevelse ved å gjøre det. Om det skulle være et veldig sårt tema enda vil du merke det raskt, og kan i så fall la det ligge uten å grave mer.

Ønsker deg lykke til!

[Gjest snoopy_93]

Da jeg hadde spontanabort som 16åring valgte jeg å ikke si noe til søsken eller familie i det hele tatt fordi jeg var redd for reaksjonen deres. I ettertid når jeg har fortalt pappa om det ble han overrasket og sa noe som "hvorfor fortalte du det ikke? Så kunne vi hjulpet deg!" I en ganske vennelig tone.

Jeg fortalte kun mine aller nærmeste venner og kjæresten om det.

Det er jo mulig at moren din ikke ville si noe fordi "det er glemt og skjedd er skjedd". Jeg vet at min mamma har mistet et barn tidligere også og jeg vet at hun ikke liker å snakke om det selv om hun er glad det gikk den veien siden hun på daværende tidspunkt var sammen med en psykopat som sa noe som "hvis du blir gravid skal jeg sparke ungen ut av deg".

Jeg er sikker på at hvis du spør om det du lurer på og legger til "vi må ikke snakke om det hvis du ikke har lyst/er komfortabel med det" så får du helt sikkert vite mer.

[AnonymBruker]

Det er et veldig interessant tema. Jeg tror nemlig også min mor har spontanabortert, men jeg er ikke helt sikker da hun selv jobber på sykehus, og sikkert inni mellom kan være en av de ansatte som skal se til de som vil utføre medisinske aborter. Jeg husker i alle fall at hun nå nylig snakket om noe i forhold til reservasjonsdebatten at hun hadde opplevd å være i et rom med flere som hadde vært gjennom medisinsk abort, og som skrøt over hvor mange de hadde hatt i løpet av livet (medisinske aborter altså). Jeg forstod det slik at hun følte det svært nedverdigende å måtte være på samme rom som dem da, men jeg er ikke helt sikker på om hun selv har opplevd spontanabort, eller om det var hun som følte deres tanker gikk i strid med hennes religiøse meninger/etiske holdninger. Jeg lurer også på om jeg skal spørre om det, men det er et veldig vanskelig tema å skulle ta opp.

Anonymous poster hash: 8a775...f04

[AnonymBruker]

Spontan er jo noe annet enn senabort.

Anonymous poster hash: 68760...402

[AnonymBruker]

Jeg hadde en tidlig spontanabort som jeg ikke fortalte noen om der og da, men "alle" vet om den nå siden jeg har nevnt det mange ganger. Er likevel ikke sikker på at barna har fått det med seg. Nevner det sjelden nå siden det er lenge siden, så når ungene blir store er det ikke sikkert at de husker å ha hørt det, slik at de kan få høre det fra andre slik du har fått. Men det var ingen dramatikk eller noe rundt spontanaborten, og den var helt tidlig i sv.skapet.

Anonymous poster hash: 0f929...9b5