Jeg er ulykkelig uten noe å være ulykkelig for

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på 17 år. Når vennene mine beskriver meg beskriver de som en gal, glad og pen jente. Jeg har et bra liv med foreldre som er glad i meg og mat på bordet hver dag. Jeg har mange venner og sliter ikke sosialt.

Allikevel så føler jeg og har følt i to år nå at jeg dør litt mer inni meg hver dag. Jeg klager til meg selv enda jeg vet jeg ikke har noe å klage på. (f.eks. for lite klær, jeg er alt for stygg alt for sjukk osv) Jeg gjør lite av arbeide mitt på skolen (ikke fordi jeg er lat jeg lover, men jeg mister motivasjon) enda jeg vet så godt at dette kommer til å ødelegge framtiden min. Enkelte dager isolerer jeg meg hjemme fordi jeg er umotivert til å gjøre noe som helst. Jeg får ikke sove om kveldene enda jeg er døds trøtt fordi jeg ligger å tenker på alt mellom jord og himmel. Enkelte kvelder når jeg er for meg selv får jeg bare sammen brudd og begynner å grine. Hver gang jeg griner slår jeg meg selv eller har lyst til å kutte meg (noe jeg ikke kommer til å gjøre fordi jeg vet selvskading er vanskelig å slutte med), dette gjør jeg fordi jeg er sint på meg selv fordi jeg ikke klarer å være lykkelig selv om jeg har det så bra. Den smerten jeg har inni meg av og til er helt ubeskrivelig, og noen ganger finner jeg ikke meningen med å leve når det er en nedtur hver natt.

Har ikke sakt dette til noen fordi jeg vil fortsette å være den gale og glade jenta.

Jeg skrev ikke dette for å få medfølelse. Men jeg trenger råd. Pappa har altid sakt at jeg skal nyte ungdomstiden fordi det er den beste tiden i livet. Hvis dette er top, da vet jeg at livet ikke er verdt å leve. Jeg vet at det er mange som opplever dette, men de fleste har en god grunn. Jeg har et fint liv og har absolutt ingen grunn til å være ulykkelig.

Så til dere som er ferdig med ungdomstiden: Er dette normalt? Har dere opplevd lignende og kan dere fortelle meg om det isåfall? Noe jeg kan gjøre for å få opp motivasjonen så jeg kan komme meg videre i livet?

Takk for alle svar

Anonymous poster hash: 960ed...6c9

Anonymous poster hash: 960ed...6c9

[Gjest Violetta]

Har du noen du kan snakke om dette med?

Jeg synes slett ikke den tiden du går igjennom nå er den beste. Det stilles mange krav, du må ta stilling til mye som får store konsekvenser uten at du egentlig har forutsetninger for det. Og hormonene raser i kroppen din.

Kanskje du kan få luftet dette med en lærer eller en annen voksen du stoler på?

[AnonymBruker]

Pappaen din har glemt hvor vanskelig det var å være ungdom. Det er helt normalt å ha det litt tøft som 17-åring og det vil gå over.

Se fremover, er mitt eneste råd.

Anonymous poster hash: f629b...64a

[kaffekjærring]

Helt enig. Det ER en tung tid! Og foreldre har en tendens til å glemme at kua har vært kalv! Det er kjempemasse krav som stilles, du skal bestemme deg for hva du "vil bli når du blir stor" å generelt mye å tenke på! Så jeg forstår det veldig godt, de fleste får en nedtur når de er 17! SPESIELT jentene! Er og enig i at du bare må se fremover! Livet blir lysere! :-)

[Verpus]

Jeg kan kjenne meg litt igjen i det du skriver. Jeg hadde det ikke så ille at det ble tanker om selvskading og sånt, men jeg kjenner meg igjen i den følelsen når du skriver at du er ulykkelig uten grunn. Jeg har aldri skjønt at folk kan være så utrolig lykkelige hele tiden, og tenkt at de fleste må være falske. Dette har jeg egentlig aldri helt funnet ut av, men jeg pleier å tenke at folk gjerne ikke viser de triste sidene ved eget liv.

Det som har hjulpet meg hvertfall, er å skrive dagbok. Du trenger ikke ha noe mål med skrivingen, eller noe spesielt å skrive om. Bare skriv. Det hjelper for å få tankene ut av hodet, så de ikke bare surrer rundt i hodet hele tiden. Det kan også være greit å snakke med noen. Jeg har ikke gjort det enda, men burde gjort det den gangen det var ille. Nå har jeg min kjære å snakke med, men merker at det ikke gir helt den samme effekten siden jeg ikke kan si hva som helst. Er vanskelig å være brutalt ærlig om alt, uansett hvem man snakker med. En upartisk person kan derfor være grei å snakke med. En tredje ting du kan gjøre er å prøve å finne noe du brenner for. Livet er morsommere med en hobby el. som man kan kose seg med.

Når faren din sier at ungdomstiden er den beste tiden i livet ditt, ja, da er det kanskje hans mening. Det er absolutt ikke sånn det har vært for meg. Tror ikke det er noen fasit på det. Alle perioder i livet har positive og negative sider, og noen ganger kan det virke overveldende, men du må tenke at det går over.

[Gjest *dragoon*]

Jeg vil foreslå å snakke med en psykolog. Selv om du ikke akkuratt nå vet hvorfor du føler det sånn, så kan en profesjonell hjelpe deg. Det høres ut som depresjon.

Du kan ta en tur til fastlegen og forklare hvordan du har det (f eks kan du printe ut det du skrev her og vise det) og da vil du mest trolig bli henvist til psykolog.

Ellers har kanskje kommunen din gratistilbud til ungdom. Psykriatisk helsetjeneste.

Det viktigste er at du tar tak i dette, NÅ! Det er svært vanskelig å snu dette selv og ingen fortjener å ha det slik. Jeg har vært gjennom helvette på jord og kan takke diverse psykologer for at jeg lever i dag!

Og det er ikke flaut å be om hjelp!

God klem og lykke til.

Edit: Send meg gjerne PM om du vil prate med noen.

Endret 24. april 2014 av *dragoon*

[kaffekjærring]

Jeg vil foreslå å snakke med en psykolog. Selv om du ikke akkuratt nå vet hvorfor du føler det sånn, så kan en profesjonell hjelpe deg. Det høres ut som depresjon.

Du kan ta en tur til fastlegen og forklare hvordan du har det (f eks kan du printe ut det du skrev her og vise det) og da vil du mest trolig bli henvist til psykolog.

Ellers har kanskje kommunen din gratistilbud til ungdom. Psykriatisk helsetjeneste.

Det viktigste er at du tar tak i dette, NÅ! Det er svært vanskelig å snu dette selv og ingen fortjener å ha det slik. Jeg har vært gjennom helvette på jord og kan takke diverse psykologer for at jeg lever i dag!

Og det er ikke flaut å be om hjelp!

God klem og lykke til.

SIGNERER!

[AnonymBruker]

Jeg har/hadde det akkurat slik jeg og, TS. Ble sånn da jeg var 19. Nå er jeg 22 og føler det fremdeles slik noen ganger. Har faktisk flott familie, samboer, bil, hus, hund og utdanning, få men gode venner og greit med penger, likevell følte/føler jeg meg heøt tom noen ganger. Har absolutt masse å være lykkelig for, men føler meg veldig tom og ulykkelig noen ganger.

Løsningen for å føle deg bedre?

For meg funket det å trene siden det frigjør endorfiner(gjør deg glad), gjør ting som får deg lykkelig, feks meld deg inn i danseklubb hvis du liker å danse, ta med deg noen venninner på jentetur når du bøir 18, og viktigst av alt: snakk med foreldrene dine og evt en psykolog. Noen må du hvertfall snakke med om dette!

Anonymous poster hash: 0a06c...300

[AnonymBruker]

Jeg vil foreslå å snakke med en psykolog. Selv om du ikke akkuratt nå vet hvorfor du føler det sånn, så kan en profesjonell hjelpe deg. Det høres ut som depresjon.

Du kan ta en tur til fastlegen og forklare hvordan du har det (f eks kan du printe ut det du skrev her og vise det) og da vil du mest trolig bli henvist til psykolog.

Ellers har kanskje kommunen din gratistilbud til ungdom. Psykriatisk helsetjeneste.

Det viktigste er at du tar tak i dette, NÅ! Det er svært vanskelig å snu dette selv og ingen fortjener å ha det slik. Jeg har vært gjennom helvette på jord og kan takke diverse psykologer for at jeg lever i dag!

Og det er ikke flaut å be om hjelp!

God klem og lykke til.

Edit: Send meg gjerne PM om du vil prate med noen.

Psykolog tror jeg ikke er noe alternativ. Vi bor i en veldig liten by og jeg kjenner de fleste voksne. Mora til bestevennina mi er psykolog og jeg er redd hun er den eneste i byen.

Men takk for rådet!:-) Om jeg ikke har forbedret meg etter jeg har flyttet hjemme skal jeg ta kontakt med en psykolog.

Anonymous poster hash: 960ed...6c9

[AnonymBruker]

Det trøster det dere skriver.

Unnskyld for å si det, men blir glad når flere har opplevd det samme. Er ekstremt trøstende å vite at det ikke er noe veldig feil med meg.

Jeg har et håp om at det blir bedre når jeg får flyttet vekk. Vekk fra det samme gamle. Den store bekymringen min er at jeg faktisk må være hær i over et år til. Og det året her er det verste jeg har hatt, etter forrige år som er det nest verste jeg har hatt. Derfor er jeg veldig redd for at det skal bli verre, om det går. Jeg vet uansett at jeg ikke ville gjort noe med meg selv, kunne aldri gjort det med familie og venner uansett.

Men jeg er veldig bekymret for at skolen skal gå i dass sammen med framtiden min. Jeg er en ambisiøs jente og vil ikke nøye meg med en vaske jobb resten av livet. Derfor skulle jeg ønske det var noe å få gjort med fravær å dårlige karakterer. Men det er vel ikke det?

Anonymous poster hash: 960ed...6c9

[kaffekjærring]

Det trøster det dere skriver.

Unnskyld for å si det, men blir glad når flere har opplevd det samme. Er ekstremt trøstende å vite at det ikke er noe veldig feil med meg.

Jeg har et håp om at det blir bedre når jeg får flyttet vekk. Vekk fra det samme gamle. Den store bekymringen min er at jeg faktisk må være hær i over et år til. Og det året her er det verste jeg har hatt, etter forrige år som er det nest verste jeg har hatt. Derfor er jeg veldig redd for at det skal bli verre, om det går. Jeg vet uansett at jeg ikke ville gjort noe med meg selv, kunne aldri gjort det med familie og venner uansett.

Men jeg er veldig bekymret for at skolen skal gå i dass sammen med framtiden min. Jeg er en ambisiøs jente og vil ikke nøye meg med en vaske jobb resten av livet. Derfor skulle jeg ønske det var noe å få gjort med fravær å dårlige karakterer. Men det er vel ikke det?

Anonymous poster hash: 960ed...6c9

Det ENESTE du kan gjøre er å ta deg i nakken, si til deg selv at det blir bedre FOR DET BLIR DET! Og få deg en hobby du trives med! Feks maling å tegning er terapi for meg :-)

[AnonymBruker]

Du skriver at du har grunn til å være fornøyd. Med familie og venner. Vet du,det er ofte vanskeligere å føle slik du gjør da, for du blir sint på deg selv i tillegg. Du får sikkert også skyldfølelse fordi du ikke har en åpenbar grunn til å føle som du gjør.

Du må ikke føle skam. Ikke bli sint på deg selv heller, for følelser kan en umulig styre.

Det virker som om du er noe deprimert, men ser over her at du ikke vil tkl psykolog.

Kan du ikke åpne deg opp for en god venn/venninne? Du går jo hele tiden i en rolle som den glade, litt gale, og det må koste en del energi og jobb. Hvis du ikke klarer åpne opp for noen, så enig med den over som foreslår at du skriver. Det er så viktig å få ut ting, sette ord på det! Trening og all form for mosjon hjelper mye.

Håper noen av rådene her er til hjelp, det er vanskelig å ha det som deg. Tro ikke du er alene heller. Det er mange som sliter i ungdomsstiden.

Anonymous poster hash: f8c04...caf

[AnonymBruker]

Herregud, kjenner meg så godt igjen. Jeg er 16 år, har venner, familie, til og med jobb og verv. Men er så sliten, lei og lite motivert og dette ødelegger. Vet ikke hva jeg skal si, men vit at du ikke er alene, det er nok flere enn du tror som har det sånn. Og ja, det er slitsomt, det er helt jævlig faktisk.

Anonymous poster hash: 7ee0d...afc

[Gjest *dragoon*]

Psykolog tror jeg ikke er noe alternativ. Vi bor i en veldig liten by og jeg kjenner de fleste voksne. Mora til bestevennina mi er psykolog og jeg er redd hun er den eneste i byen.

Men takk for rådet!:-) Om jeg ikke har forbedret meg etter jeg har flyttet hjemme skal jeg ta kontakt med en psykolog.

Anonymous poster hash: 960ed...6c9

Du skriver at du er redd for at skolen skal gå i dass.. Du skriver om selvmordstanker (ikke direkte, men nevner flere ganger at du tviler på om livet er verdt å leve) Du skriver at du bedriver med selvskading...

Og at dette har pågått over flere år.

Da er ikke dette bare en fase som går over. Svært usannsynlig i alle fall. Og det er viktigere å ta tak i dette enn å bekymre seg over ubetydelige ting, som om noen du kjenner finner ut av det. Dette er livet ditt det er snakk om.

Psykologer har taushetsplikt og selv om det tilogmed skulle være moren til veninna di du støter på, vil ALDRI noen andre få vite at du har oppsøkt hjelp.

Håper ikke du tolker svaret mitt krasst, ikke ment slikt. Jeg vil bare ikke at noen skal måtte havne så langt ned som jeg havnet før de søker hjelp. Det er igrunn så unødvendig.

[Heiiio]

Det ENESTE du kan gjøre er å ta deg i nakken, si til deg selv at det blir bedre FOR DET BLIR DET! Og få deg en hobby du trives med! Feks maling å tegning er terapi for meg :-)

Jeg trener 5 ganger i uka. Går på innebandy og trener på helsestudio. Jeg har det bra når jeg er ute blandt folk. Jeg kan smile og til og med få latterkramper av og til. Derfor syns jeg det er så rart at når jeg kommer for meg selv og plutselig blir helt nedfor. Det er selvfølgelig ikke på disse dagene det er verst. De gode dagene med latter er de som holder meg gående. De verste dagene er når jeg er for meg selv hele dagen og bare tenker for mye på ting. Men det skal vel ikke være sånn? Jeg vet jeg har så mye å være lykkelig for men klarer ikke å se lyst på livet. Jeg har aldri lyst å stå opp lengre, og vil bare sove bort dagen selv om jeg absolutt ikke er noe sovemenneske.

[AnonymBruker]

...Men det skal vel ikke være sånn? Jeg vet jeg har så mye å være lykkelig for men klarer ikke å se lyst på livet. Jeg har aldri lyst å stå opp lengre, og vil bare sove bort dagen selv om jeg absolutt ikke er noe sovemenneske.

Skriker depresjon lang vei spør du meg..

Anonymous poster hash: 32a77...8a4

[mae1234]

Jeg er en jente på 17 år. Når vennene mine beskriver meg beskriver de som en gal, glad og pen jente. Jeg har et bra liv med foreldre som er glad i meg og mat på bordet hver dag. Jeg har mange venner og sliter ikke sosialt.

Allikevel så føler jeg og har følt i to år nå at jeg dør litt mer inni meg hver dag. Jeg klager til meg selv enda jeg vet jeg ikke har noe å klage på. (f.eks. for lite klær, jeg er alt for stygg alt for sjukk osv) Jeg gjør lite av arbeide mitt på skolen (ikke fordi jeg er lat jeg lover, men jeg mister motivasjon) enda jeg vet så godt at dette kommer til å ødelegge framtiden min. Enkelte dager isolerer jeg meg hjemme fordi jeg er umotivert til å gjøre noe som helst. Jeg får ikke sove om kveldene enda jeg er døds trøtt fordi jeg ligger å tenker på alt mellom jord og himmel. Enkelte kvelder når jeg er for meg selv får jeg bare sammen brudd og begynner å grine. Hver gang jeg griner slår jeg meg selv eller har lyst til å kutte meg (noe jeg ikke kommer til å gjøre fordi jeg vet selvskading er vanskelig å slutte med), dette gjør jeg fordi jeg er sint på meg selv fordi jeg ikke klarer å være lykkelig selv om jeg har det så bra. Den smerten jeg har inni meg av og til er helt ubeskrivelig, og noen ganger finner jeg ikke meningen med å leve når det er en nedtur hver natt.

Har ikke sakt dette til noen fordi jeg vil fortsette å være den gale og glade jenta.

Jeg skrev ikke dette for å få medfølelse. Men jeg trenger råd. Pappa har altid sakt at jeg skal nyte ungdomstiden fordi det er den beste tiden i livet. Hvis dette er top, da vet jeg at livet ikke er verdt å leve. Jeg vet at det er mange som opplever dette, men de fleste har en god grunn. Jeg har et fint liv og har absolutt ingen grunn til å være ulykkelig.

Så til dere som er ferdig med ungdomstiden: Er dette normalt? Har dere opplevd lignende og kan dere fortelle meg om det isåfall? Noe jeg kan gjøre for å få opp motivasjonen så jeg kan komme meg videre i livet?

Takk for alle svar

Anonymous poster hash: 960ed...6c9

Anonymous poster hash: 960ed...6c9

Høres ut som meg når jeg var like gammel som deg...:-) det ser mørkt ut å du tror du aldri kommer til å være lykkelig å trives i ditt eget jeg.. Men jeg LOVER, det blir bedre:-) hvis JEG fikk det bra, så er det håp for ALLE. For jeg var virkelig langt nede. Jeg var også morsom, pen å hadde mange venner å var populær.. Men såg ikke dette selv den gang, å trodde ikke på noen av komplimentene jeg fikk:-) jeg er 25 nå, å trives så godt i mitt eget selskap at jeg kan ha det drit morro når jeg er alene til og med, å bare kose meg:-) jeg trodde aldri dette ble mulig for meg, men det ble det altså:-) hadde jeg hatt pc nå kunne jeg skrevet et helt kapitell her til deg, både visdomsord å erfaring, men jeg bruker telefonen min så det er litt tungvint akkurat nå:-) men send meg gjærne en privatmelding om du vil prate.. Jeg vet åssen du har det, å du skal ikke holde det for deg selv.. Det hjelper MASSE å prate om det:-) hold hodet høyt, lille pike, å vit at det blir bedre:-) er bare åssen man takler det mens det står på:-) håper det går litt bedre med deg, er jo så mange vakre mennesker her inne som har så mye vettugt å si:-) klem

[AnonymBruker]

I fjor gikk jeg gjennom en periode der jeg ikke gledet meg til noe. Jeg sa jeg var syk, fordi jeg ikke orket å gå på jobb. Jeg var trist, selv sammen med mine beste venner. Og det til tross for en fantastisk barndom og tilsynelatende ingentingvå være lei meg for. Trodde jeg. Jeg fant ut at for å komme over det og bli positiv igjen, måtte jeg snakke med noen. Så jeg gikk til psykolog. Jeg gikk bare et par ganger, men det hjalp veldig! Jeg snakket om hendelser fra hele livet mitt, og det viste seg at jeg nok hadde fortrengt en del. For eksempel trodde jeg ikke jeg ble mobba på ungdomsskolen, men da jeg begynte å se tilbake, fant jeg ut at det faktisk var mobbing. Og det preget meg mer enn jeg trodde. Jeg skulle nok gått ril psykolog lenge før jeg faktisk gjorde det. Men etter å endelig ha snakket med henne, ble jeg, uansett hvor klisje det høres ut, som et nytt menneske. Jeg har dorandret meg så mye, i positiv forstand, det siste året, at det nesten er litt skremmende å tenke på! Jeg tør mer, gleder meg til ting, er positiv og jegcer meg selv, uansett hvilke mennesker jeg er sammen med. Herlig!

Jeg vil absolutt anbefale deg å snakke med noen om hvordan du har det. For meg var det best å snakke med noen jeg ikke kjente. Og jeg fikk et slags spark i rævva av psykologen Ønsker deg masse lykke til, dette ordner seg!

Anonymous poster hash: 912eb...302

[Cassiuss]

Jeg er en jente på 17 år. Når vennene mine beskriver meg beskriver de som en gal, glad og pen jente. Jeg har et bra liv med foreldre som er glad i meg og mat på bordet hver dag. Jeg har mange venner og sliter ikke sosialt.

Allikevel så føler jeg og har følt i to år nå at jeg dør litt mer inni meg hver dag. Jeg klager til meg selv enda jeg vet jeg ikke har noe å klage på. (f.eks. for lite klær, jeg er alt for stygg alt for sjukk osv) Jeg gjør lite av arbeide mitt på skolen (ikke fordi jeg er lat jeg lover, men jeg mister motivasjon) enda jeg vet så godt at dette kommer til å ødelegge framtiden min. Enkelte dager isolerer jeg meg hjemme fordi jeg er umotivert til å gjøre noe som helst. Jeg får ikke sove om kveldene enda jeg er døds trøtt fordi jeg ligger å tenker på alt mellom jord og himmel. Enkelte kvelder når jeg er for meg selv får jeg bare sammen brudd og begynner å grine. Hver gang jeg griner slår jeg meg selv eller har lyst til å kutte meg (noe jeg ikke kommer til å gjøre fordi jeg vet selvskading er vanskelig å slutte med), dette gjør jeg fordi jeg er sint på meg selv fordi jeg ikke klarer å være lykkelig selv om jeg har det så bra. Den smerten jeg har inni meg av og til er helt ubeskrivelig, og noen ganger finner jeg ikke meningen med å leve når det er en nedtur hver natt.

Har ikke sakt dette til noen fordi jeg vil fortsette å være den gale og glade jenta.

Jeg skrev ikke dette for å få medfølelse. Men jeg trenger råd. Pappa har altid sakt at jeg skal nyte ungdomstiden fordi det er den beste tiden i livet. Hvis dette er top, da vet jeg at livet ikke er verdt å leve. Jeg vet at det er mange som opplever dette, men de fleste har en god grunn. Jeg har et fint liv og har absolutt ingen grunn til å være ulykkelig.

Så til dere som er ferdig med ungdomstiden: Er dette normalt? Har dere opplevd lignende og kan dere fortelle meg om det isåfall? Noe jeg kan gjøre for å få opp motivasjonen så jeg kan komme meg videre i livet?

Takk for alle svar

Anonymous poster hash: 960ed...6c9

Anonymous poster hash: 960ed...6c9

Ganske normalt dette, kjære deg. Men ingen her inne vet hvordan du egentlig har det. Det kan sågar være at du går mot en liten depresjon, og slikt synes jeg man skal ta alvorlig. Prat med en fagperson om dette. Helsesøster, fastlege eller hvem det skulle være du stoler på OG som har ekspertise utover kjerringråd.

Du virker både reflektert og klok, så du har nok mer å glede deg over enn du føler akkurat nå.

[Cassiuss]

Vil også legge til; det du nå gjennomgår og som du opplever som tungt, vil senere i livet med stor sannsynlighet være en styrke for deg. I tillegg blir du et helere menneske litt tidligere enn mange andre som seiler gjennom ungdomstiden uten særlig utfordringer og får en ordentlig på tryne når de blir noe eldre. Du er forberedt, klokere og sterkere. Dette var som en liten motvekt til det faren din sa om at ungdomstiden skal være den beste tiden