Intens svigermor?

[mae1234]

Hei!

Er ei dame på 25 som fant min drømmemann (24) for snart ett år siden.

Vi bor sammen å har det kjempe fint. Vi er to veldig like vesen, å har aldri hatt en ordentlig krangel. Diskusjoner har det vært, å hver gang har det vært om svigermor. Jeg trenger hjelp av dere utenforstående til å forstå det hele; om det er meg det er noe galt med, eller om svigermor faktisk er litt for intens i forholdet våres.

Jeg går faktisk om dagen å spør meg selv om det egentlig er dette jeg vil, trodde aldri jeg skulle havne i en slik situasjon, men nå er jeg desverre her..

Jeg merket ganske tidlig at kjæresten min sin mor var en meget dominant og bestemt dame, å hadde en finger med i hva enn min mann foretok seg; alt fra hva vi gjorde på fritiden, regninger, vasking, hvordan ting skulle gjøres i hjemmet, alt egentlig en mor stikker nesa si oppi når man bor hjemme hos foreldre enda. Hun har egen nøkkel til huset vi bor i (som kjæresten min forvrig hadde kjøpt før jeg kom inn i bildet), å hun har mange ganger låst seg inn enten vi er hjemme eller borte. Hun har ved et par anledninger låst seg inn, imens jeg har stått halvnaken på badet på veg inn i dusjen. Svigers buser bare inn uansett, uten å verken ringe på døra eller å gi beskjed i forveien.

Tidligere i forholdet kunne hun dra hjem til oss mens vi var på jobb å vasket huset, vasket klær å div. Jeg tenker det var godt ment, men føler samtidig litt invadering av privatliv. Hva hvis jeg hadde noe som jeg ikke ville andre skulle se? Hun ser også igjennom regningsbunken vår, å tar med seg regningene hans å betaler dem for han, da det er hun som har kontroll over hans konto.

Det som irriterer meg mest er de gangene vi har en plan på ting, å etter han da har vært på besøk hos sin mor, så er planene endret, da også ting som har med økonomien vår å gjøre. Det virker som hun klarer å overtale ham i gjøre ting på en slik måte at det faller i favør til han om noe skulle skje... Jeg føler meg totalt ubrukelig i forholdet, å føler ikke at kjæresten min har tillit til meg i det heletatt, da snakker jeg om ting som f.eks en tlf til lege for kjæresten min, hvor jeg videreformidler den beskjed jeg får, men får etterpå høre at svigermor har også ringt for å dobbeltsjekke.. Mannen min ringer sin mor hver gang det er noe! Er det ikke meg han skal ty seg til når det er noe? Eller er det slik at jeg bare skal være der å lage maten hans å vaske huset? Føler meg ikke viktig i dette forholdet i det hele tatt, da det er moren sin han tyr seg til hver gang det er noe viktig, dette igjen går veldig utover selvtilliten min da jeg før dette forholdet var en meget selvstendig dame siden jeg var veldig ung. Nå må jeg plutselig få hjelp å veiledning av svigermor enten det gjelder å male inventar eller møblere om i et rom. Fikk en oppvekker da jeg sto med malekosten i hånda å skulle pusse opp et skap, å spurte meg selv; klarer jeg dette selv, eller skal jeg vente til svigermor kommer å hjelper meg....? Så ingen tvil om at det blir rot i hodet av dette.

Jeg er så glad i kjæresten min, men vi har hatt en del diskusjoner om dette i det siste, da alt dette bygger opp en iritasjon meg, å han sa selv igår at jeg må gå inn i meg selv å finne ut hva jeg vil å hva jeg egentlig holder på med... Han har tidligere hatt en dame som klaget på akkurat det samme som meg, å konfronterte da sin mor, å da hadde visst h******* braket løst med moren. Å han ønsker ikke det igjen. Jeg forventer heller ikke det, da jeg har gidd han beskjed om at jeg heller trekker meg rolig ut av forholdet, enn at han skal ødelegge forholdet med sin mor. Jeg tørr ikke konfrontere henne ordentlig heller, da jeg har hørt måten hun prater om eksen hans på (noe hun snakker om ofte!). Jeg vil ikke sitte i samme bås som eksen hans gjorde, for gud hu trur jeg måtte gjennomgå mye drit fordi hu valgte å si sine meninger... Kjæresten min sier dog han hadde sagt til moren sin her om dagen at vi må få bestemme ting selv... Hvilken måte han har lagt frem dette på vet jeg ikke, men jeg har merket i det siste litt ''frekke tendenser'' fra svigermor sin side, i form av kommentarer og væremåte.. En del av meg vil dra herifra, da jeg nå ser en mann som neppe blir selvstending med det første og en svigermor som aldri kommer til å kutte navlestrengen til lillegutten sin. Men samtidig så vil jeg prøve, da han ellers er en helt fantastisk snill man, som både har godheten å utseende med seg.. Det er så mye mye mer, men jeg tørr ikke gå i mer detaljer da jeg er redd det kan bli igjenkjent.. Men utifra det jeg nå har skrevet; kan noen med hånden på hjertet fortelle meg om det er meg eller svigermor som her må tenke seg om 2 ganger? Er alt dette grunnen til at jeg begynner som smått å betvile mine følelser? Kan noe som helst av dette være grunnen til at jeg ikke ''tenner'' på ham lenger?

Eller er det bare jeg som overdriver det hele, å at jeg irriterer meg så mye og undøvendig over bagateller at hodet mitt skaper problemer som i utgangspunktet ikke er der...??

[Sandie]

Her er det etter min oppfatning helt tydelig at svigermor har fått for stor makt.

Hva i all verden skal hun med nøkkel til deres leilighet? Hun har da ingenting der å gjøre når dere

ikke er hjemme.

Virker også som at mannen er en skikkelig mammadalt,og det kan være vanskelig å avvenne slike menn med den uvanen. Har møtt menn langt opp i 30- og 40-årene som fortsatt er slik og aldri blir bedre.

Jeg ville nok tatt en alvorsprat med ham,og bedt svigermor levere tilbake husnøkkelen.

Tenk hvordan det blir om dere får barn?Det er best å stoppe denne utviklingen nå.

[Nordis]

Jeg tror absolutt svigermors oppførsel er grunnen til at du ikke tenner på han lenger. Hvem tenner vel på en mammagutt? Han må klippe navlestrengen nå, ellers er dette dødsdømt, dessverre.

[AnonymBruker]

Trengte ikke å lese langt nedover før jeg fikk flashback.

Ikke før for et par år siden forsto jeg hva folk mente med uttrykket "svigermonster". Da hadde jeg ei selv.

Jeg var forsiktig med å prøve å få eksen til å innse hvordan mora var. Følte meg litt paranoid og. Men så viste hun sitt sanne jeg foran flere, først da sa jeg nøyaktig hva jeg tenkte og følte.

Selv om eksen fikk opp øynene litt da, var det for sent for min del. Hun ville aldri forandret seg, og hun vil uansett være mora hans.. Så jeg stakk.

Anonymous poster hash: caf12...a03

[Nordis]

Gutter kommer ofte i skvis mellom kjæresten og ei dominerende mor, ikke ukjent dette. Vet også om menn i godt voksen alder som daglig ringer mamma og spør om råd om ditt og datt, i stedet for å spørre kona. Jeg foreslår at dere i det minste skifter til ny lås på ytterdøra. Da kan hun ikke bare brase inn i tide og utide, og du blir i hvertfall trygg på at hun ikke snoker rundt mens dere er borte på dagtid.

[AnonymBruker]

Vis denne tråden til kjæresten din etterhvert som du får flere svar.

Dette er ikke bra for noen av dere, bortsett fra svigermor selvsagt. Hun kommer til å ødelegge alle han har. Han er faktisk nødt til å sette ned foten og ta et oppgjør med henne uansett hvor ubehagelig det blir.

Hvis ikke så hadde hvertfall jeg gått om han var min kjæreste.

Anonymous poster hash: dedb7...9dc

[Gjest]

Her er det vel ikke mye å gjøre annet enn å flytte, om kjæresten din virkelig vil fortsette å ha dette forholdet til moren!

Ikke rart du ikke tenner på han lenger.

[mae1234]

Tusen takk for svar alle dere som har tatt dere tid:-)

...Så er det kanskje ikke jeg som er helt tullete i hodet alikevel da. Jeg tenker å tenker på hvordan jeg skal gripe det ann.. Som han selv sa så ville han ikke trigge moren sin på den måten da han vet hvordan hun vil reagere ved en eventuell konfrontasjon, å om han hadde gjort det så kan jeg bare tenke meg i åssen det blir å være meg da hvis svigermor ikke får det som hun vil. Jeg prøvde selv en gang å bare hinte frempå at jeg ikke er vant med slikt og at jeg føler meg som et dårlig koneemne hvis jeg "må ha hjelp" til alt, å da fikk jeg som svar at hvis jeg skulle være i hans liv så måtte jeg innfinne meg med at de var en slik familie.. Jeg sliter veldig nå med en stemme inni meg som sier at dette forholdet er dømt uansett, å det er fryktelig leit... Jeg føler også at "skaden" allerede er skjedd da jeg har store vanskeligheter for å smile å være glad hver gang jeg treffer henne, siden alt som har skjedd og hva det mest sannsynlig vil føre til, irriterer meg helt grenseløst... Jeg klarer bare ikke å dra på meg det falske gliset og humøret, å kommer nok heller ikke til å gjøre med det første... Jeg er nok mest redd for ikke å treffe en så trofast, god å snill person som han igjen.. Samtidig vet jeg at han sliter med det at han på en måte får et ultimatum av sin mor, at det er "her way or the highway". Å hvis han velger å konfrontere henne, å det blir gnissninger, så mister han familien sin, å det gjør meg så vondt å vite.. Jeg er veldig glad i han å vil han bare det beste, å han vil ikke at jeg skal dra, så samvittigheten spiller en stor rolle i det hele for min del... Ikke har jeg samvittighet til å dra, selv om jeg innerst inne vet at dette kanskje hadde vært det beste, å jeg har iværtfall ikke samvittighet til å presse han til å ta et oppgjør med moren når jeg vet konsekvensen...

Nei det skal ikke være lett... Men var veldig greit å få innspill fra dere utenforstående, slik at jeg fikk til en grad feid det av banen at det er jeg som overreagerer på svigermors innblandinger...

[Gjest]

Du må i første rekke ta ansvar for ditt eget liv!

Jeg forelslår at du finner deg et krypinn som du kan flytte til, eller flytter hjem til foreldrene midlertidig.

Forklar han hvorfor du velger som du velger. Si at han har et vanvittig tett bånd med moren sin, er umoden, tar ikke ansvar (lar henne styre økonomien sin) og slipper moren helt inn i deres private sfære.

Si at du kan forstå at han velger å ha det slik, da det uten tvil er konfortabelt for han, men du ønsker ikke å være en del av dette. Du vil ha en mann som er partneren din, som respekterer deg, og som ønsker å dele livet og ta de store avgjørelsene med deg og ikke med sin mor.

Så får du reise, og gi han plass til å tenke. Ikke lag drama.

Enten så tar han til vettet, og setter moren på plass, eller han fortsetter å klamre seg til henne. I sistnevnte tilfelle så kan du lukke øynene og se for deg hvordan han dilter etter mamma fortsatt om 15-20 år, fortsatt uten langvarige forhold. Ingen dame med vett og forstand ønsker å være en del av et sånt forhold.

I forhold til "my way or the highway" som moren sier, så må mannen selv gjøre seg opp en mening om det er verdt å ødelegge en hver sjangse til et selvstendig, fritt liv for å tekkes mamma.

Om han setter ned foten, og begynner å ta ansvar for seg selv, så kan det nok hende hun blir sur en periode, men jeg vil tro at hun innerst inne ikke ønsker å miste forbindelsen til den elskede sønnen.

Tatt i betraktning at du egentlig alt har gått lei, og er kommet til et punkt der du får frysninger av moren hans, så er det i hvert fall tydelig at du trenger en pause fra henne. Du kommer til å ødelegge deg selv om du fortsetter på denne måten.

[Lars1009]

Kanskje undervurderer du svigersmors evne til å tilpasse seg en ny situasjon, etter å ha blitt fortalt hvordan andre opplever den nåværende situasjonen? Hun er jo en voksen dame.

Høres ikke uløselig ut dette med god kommunikasjon og evne til å legge ting bak seg.

[AnonymBruker]

da fikk jeg som svar at hvis jeg skulle være i hans liv så måtte jeg innfinne meg med at de var en slik familie..

Noe lignende fikk jeg også høre. Trodde det ble sagt på tull først, men fikk se at det var ganske ekstremt mor-sønn-forhold.

Etter at jeg gjennomskuet min ekssvigermor som den manipulerende og syke dama hun er, så ville det aldri fungert å late som at jeg var fornøyd med ting. Hun la alle som var uenig med seg for hat, jeg ville ikke være en nikkedukke.

Det finnes så mange gode menn der ute, TS. Som tar deg på alvor, og synes dine behov er like viktige som hans. Ikke minst finnes det nok en god svigerfamilie også for deg!

Som du sier, så har det nok gått for langt her, uansett hva som "kanskje kan skje senere.

Ta ansvar for ditt liv, ikke finn deg i dritt!

Det er mulig at det går opp et lys for svigermora di, og at hun forstår at hun må gjøre ting annerledes for å ha et sunt forhold til sønnen, men jeg synes det virker lite sannsynlig.

Anonymous poster hash: caf12...a03

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i denne! Stakkars deg Jeg valgte forøvrig å ta det opp med svigermor, sammen med mannen min.. Hun ble riktignok dritsur.. i mange måneder.. Men forholdet mellom meg og mannen min har blitt MYE bedre. (vi kranglet også hovedsakelig om svigermor, før jeg tok det opp meg ham og at han skjønte alvoret i at han faktisk måtte velge mellom meg eller moren sin. For jeg orket ikke at hun skulle ha en finger med i spillet i forhold til ALT vi tok oss til.) Lykke til!

Anonymous poster hash: b1bb9...5cc

[mae1234]

Det har gått en liten stund siden jeg skrev innlegget, å det er ikke mye som har forandret seg. Virker som han nå bærer litt nag til meg fordi jeg har satt tankene i surr i hodet hans.. Som sagt så har jeg kanskje vært litt fraværende tankemessig pga alt dette tullet, så jeg har ikke klart å være meg selv 100%.. Han sa for noen dager siden at han var dritlei av at jeg skal gå rundt å være sur hele tiden, å at jeg har forandret meg så mye. Foreldre, besteforeldre og søsken av ham hadde visstnok også sagt det samme til han, at jeg virket så sur å gretten. Det eneste jeg har gjort galt er at jeg ikke er så snakksalig lenger, da humøret å tankene er langt nedi kjelleren.. Jeg lager fortsatt mat til han til alle døgnets tider, vasker huset hans, plukker opp klær etter han som han slenger ifra seg der det passer han, vasker opp etter han har vært på kjøkkenet å laget seg noe å spise.. gjør fortsatt alt jeg alltid har gjort for han, men får den slengt i fjeset at jeg har blitt ei helt anna dame enn den han traff for et år sia, kun fordi jeg ikke hopper å spretter av glede å lykkerus hele dagen.. Vi var nære på å gå fra hverandre for ei uke siden, da det nok en gang ble diskusjon ang moren hans. Jeg sa det rett ut at jeg ikke takler at det skal være sånn mer, å føler at jeg ikke klarer å vokse som person når moren hans gjør alt for oss. Han foreslo at vi tok en pause, men angret på det han sa minutter etterpå. Det gikk seg egentlig til å jeg ble værende.. Idag kom moren hans imens han var på jobb, kom rett inn uten å ringe på døren. begynte å åpne regningene hans å tok dem med seg når hun dro, da han visstnok hadde ringt henne å ba henne gjøre akkurat det. Det var visst et brev der som ikke var så hyggelig, grunnet en manglende betaling, så hun sa hun skulle ringe ham å fortelle hvor landet ligger.

Da kjæresten min kom hjem, var noe av det første han sa at vi måtte sette oss ned å snakke om økonomien, så regner med moren har vært i passe humør når hun hadde ringt han.

Jeg fikk klar beskjed om at jeg måtte pushe han til å hente posten å åpne regningene sine, da han var vandt med at noen pushet han, å jeg ikke brydde meg i det hele tatt.............

Jeg ble litt forbandet inni meg, da jeg stadig vekk minner han på disse regningene. Jeg spurte hvordan han mente jeg skulle pushe han, når han uansett ikke har kontroll over egen konto og betaler regningene sine selv. Skal jeg da bare pushe på deg å legge frem regningene slik at de er klare til enhver tid til å fraktes opp til moren din? Hvis jeg på noen måte skal begynne å kunne hjelpe deg å ha kontroll over regningene dine så må du starte med at du har kontroll over nettbank å div selv! Han ble så sint å sa at hvis jeg ikke kunne gjøre det, så kom han til å fortsette å bruke moren sin..

Jeg føler selv at jeg kanskje har vært så ''frempå'' ang dette med innblandingen av moren hans, at jeg selv kan for å ha fått han til å bli så kald imot meg.. Han sier nesten ikke hadet lenger engang når han drar ut døra.. Er vi på trening sammen så er det nesten som om han ikke kjenner meg. Idag fikk han en tlf som han valgte å ikke ta, før han hadde tredd på seg skoene for å gå ut i bilen for så å ringe vedkommende opp igjen... Er så vondt å se og oppleve så kald han har blitt, å klandrer nå meg selv for å være årsaken til dette.. Vi som engang hadde det så bra sammen, å nå har jeg på en måte latt alt falle i grus pga irritasjoner over moren hans...

[Gray]

Det har gått en liten stund siden jeg skrev innlegget, å det er ikke mye som har forandret seg. Virker som han nå bærer litt nag til meg fordi jeg har satt tankene i surr i hodet hans.. Som sagt så har jeg kanskje vært litt fraværende tankemessig pga alt dette tullet, så jeg har ikke klart å være meg selv 100%.. Han sa for noen dager siden at han var dritlei av at jeg skal gå rundt å være sur hele tiden, å at jeg har forandret meg så mye. Foreldre, besteforeldre og søsken av ham hadde visstnok også sagt det samme til han, at jeg virket så sur å gretten. Det eneste jeg har gjort galt er at jeg ikke er så snakksalig lenger, da humøret å tankene er langt nedi kjelleren.. Jeg lager fortsatt mat til han til alle døgnets tider, vasker huset hans, plukker opp klær etter han som han slenger ifra seg der det passer han, vasker opp etter han har vært på kjøkkenet å laget seg noe å spise.. gjør fortsatt alt jeg alltid har gjort for han, men får den slengt i fjeset at jeg har blitt ei helt anna dame enn den han traff for et år sia, kun fordi jeg ikke hopper å spretter av glede å lykkerus hele dagen.. Vi var nære på å gå fra hverandre for ei uke siden, da det nok en gang ble diskusjon ang moren hans. Jeg sa det rett ut at jeg ikke takler at det skal være sånn mer, å føler at jeg ikke klarer å vokse som person når moren hans gjør alt for oss. Han foreslo at vi tok en pause, men angret på det han sa minutter etterpå. Det gikk seg egentlig til å jeg ble værende.. Idag kom moren hans imens han var på jobb, kom rett inn uten å ringe på døren. begynte å åpne regningene hans å tok dem med seg når hun dro, da han visstnok hadde ringt henne å ba henne gjøre akkurat det. Det var visst et brev der som ikke var så hyggelig, grunnet en manglende betaling, så hun sa hun skulle ringe ham å fortelle hvor landet ligger.

Da kjæresten min kom hjem, var noe av det første han sa at vi måtte sette oss ned å snakke om økonomien, så regner med moren har vært i passe humør når hun hadde ringt han.

Jeg fikk klar beskjed om at jeg måtte pushe han til å hente posten å åpne regningene sine, da han var vandt med at noen pushet han, å jeg ikke brydde meg i det hele tatt.............

Jeg ble litt forbandet inni meg, da jeg stadig vekk minner han på disse regningene. Jeg spurte hvordan han mente jeg skulle pushe han, når han uansett ikke har kontroll over egen konto og betaler regningene sine selv. Skal jeg da bare pushe på deg å legge frem regningene slik at de er klare til enhver tid til å fraktes opp til moren din? Hvis jeg på noen måte skal begynne å kunne hjelpe deg å ha kontroll over regningene dine så må du starte med at du har kontroll over nettbank å div selv! Han ble så sint å sa at hvis jeg ikke kunne gjøre det, så kom han til å fortsette å bruke moren sin..

Jeg føler selv at jeg kanskje har vært så ''frempå'' ang dette med innblandingen av moren hans, at jeg selv kan for å ha fått han til å bli så kald imot meg.. Han sier nesten ikke hadet lenger engang når han drar ut døra.. Er vi på trening sammen så er det nesten som om han ikke kjenner meg. Idag fikk han en tlf som han valgte å ikke ta, før han hadde tredd på seg skoene for å gå ut i bilen for så å ringe vedkommende opp igjen... Er så vondt å se og oppleve så kald han har blitt, å klandrer nå meg selv for å være årsaken til dette.. Vi som engang hadde det så bra sammen, å nå har jeg på en måte latt alt falle i grus pga irritasjoner over moren hans...

.

Herregud. HVORFOR er du sammen med han enda?? Mer udugelig type skal du lete lenge etter..

[Gjest Jørild]

Han trenger tydeligvis ikke en kjæreste, men enda en mor. Jeg hadde flyttet for meg selv.

[Lou Salome]

Dump ham.

[AnonymBruker]

Dump ham.

Her er jeg faktisk enig i dette. Han bruker deg som hushjelp og tjener, men du har ingenting du skulle ha sagt ellers. Slik du beskriver det er det helt ekstremt. Det går ikke an å ha det slik.

Jeg kjenner meg igjen i problemstillingen, og vet hvor frustrerende det er. Hadde ikke min samboer tatt meg alvorlig hadde det ikke vært håp. Det har vært mange fighter, men det begynner å bli bedre nå som vi har flyttet en time unna. Men grunnen til at vi fremdeles er sammen, er fordi samboeren min hører på meg og respekterer meg når jeg sier at det er nok. I ditt tilfelle virker det ikke som om det er slik, og da spørs det om det er håp.

Anonymous poster hash: 2970b...218

[Jade]

Vent til dere får barn... Hvem tror du kommer til å stå for oppdragelsen?

[AnonymBruker]

Les det du har skrevet her TS. Hva ville du sagt til en god venninne av deg, om det var hun som var i din situasjon?

Humøret ditt er dårligere, tankene er i kjelleren, du gjør husarbeid og står på, samtidig blir du tvunget til å være en ekstra mor for han.

Forstår det er vanskelig å si at nok er nok, når dere diskuterer og krangler. For man vil gjerne at et forhold man har investert i skal vare. Nå virker det som at det har vart på grundig overtid..

Nå ville jeg sagt ifra om at ingenting er endret, nå flytter jeg. Ville nok ordnet med praktiske ting først, så jeg kunne flytta veldig raskt. Det er mulig han virkelig får øynene opp da, men det beste for deg er å flytte uansett. Og ikke ha kontakt med han, for da vil han nok bare prøve å overbevise deg.

Han trenger tid til å virkelig løsrive seg og SE ting som de er.

Dette kan ta lang tid. Handlinger betyr mer enn ord.

Først når han har et mye mindre intenst forhold til moren, ville jeg vurdert å ta han tilbake. Men bare vurdert...

En sånn relasjoner kan sitte dypt i han, siden dette har vært det vanlige så lenge han har levd.

Anonymous poster hash: caf12...a03

[AnonymBruker]

Selvrespekt og selvfølelse kan få seg en real ripe, forresten. Å la dette gå over særlig mer tid, vil bare gjøre vondt verre.. Ser han ikke hva han bidrar å gjøre mot deg? Ser du ikke hva du gjør mot deg selv?

Anonymous poster hash: caf12...a03