Han klager og klager, jeg tilrettelegger

[AnonymBruker]

Da er den store "bunaddagen" over, og i år, som i fjor, og året før der, klager mannen min på at han har blitt tjukk.

Først må jeg si at jeg har ingen problemer med kroppen til mannen min, det er han som klager på at han har fått et for stort midjemål, ikke jeg!

Men i alle fall, problemet er at han er misfornøyd og klager på at magen har blitt for stor, og vil gå ned i vekt.

Jeg spør hvordan han ønsker å gå ned i vekt, og tilrettelegger så godt jeg kan med mat, drikke, tid til trening osv.

Han drikker blant annet 3 liter pepsi max hver dag, og fant ut at han skulle drikke vann.

Men vann fra springen drikker han ikke, derfor kjøpte jeg flaskevann til ham.

Flaskevannet har jeg nå drukket opp, etter at det lå 4 uker i kjøleskapet uten at han rørte det.

Han skulle begynne å gå/jogge.

Vi reiste ned til sportsbutikken, fant gode joggesko til ham, og spurte hver ettermiddag om han ville være med meg på min daglige gåtur.

"Jeg tar det i morgen", eller "jeg begynner til helgen" var svarene jeg fikk i lang tid, til slutt gadd jeg ikke spørre lenger.

Jeg spurte hva problemet var, og han mente det var lettere å kunne trene hjemme.

Vi gikk til innkjøp av en tredemølle, og en styrkebenk.

Tredemøllen bruker jeg når det er dårlig vær, styrkebenken står ubrukt, og kommer til å gå ut av huset neste gang det står annonsert at noen trenger lopper.

Det var altså ikke lettere å trene hjemme, men hvis han begynte på treningssenter ble det lettere... han har nå vært støttemedlem i snart ett år, og medlemsskapet blir ikke fornyet.

Problemet mitt er altså at jeg er lei av at han klager og klager uten å gjøre noe med hva han selv mener er et problem. Dette har jeg også sagt til ham, men det virker ikke som om det går inn.

Er det noen som har noen tips til hva jeg kan gjøre for å få slutt på klagingen?

[Chelmon]

Neste gang han klager sier du "kom så går vi og jogger en tur med en gang". Enten så kommer han med en dårlig unnskyldning, da kan du poengtere hva problemet hans er (at han ikke gidder å trene). Eller så blir han med og da er han et skritt i riktig retning

[Gjest Nanne70]

Slutt å bruke tid og krefter på å legge tilrette for ham! Neste gang han klager, sier du bare -"ja, men da får du gjøre noe med det da, i stedet for bare å klage". Mannen min ble så lei av min klaging over vekta at han rett og slett ba meg holde kjeft og gjøre noe med det, fordi han var lei av å høre på klagingen min. Og det virket

[Sekretæren]

Du er veldig snill! Men Nanne70 har nok rett! Det ER tungt å sette i gang, og han trenger hjelpen fra deg, men det er nok tough love som må til her, nå!

[Tullepia]

Da er den store "bunaddagen" over, og i år, som i fjor, og året før der, klager mannen min på at han har blitt tjukk.

Først må jeg si at jeg har ingen problemer med kroppen til mannen min, det er han som klager på at han har fått et for stort midjemål, ikke jeg!

Men i alle fall, problemet er at han er misfornøyd og klager på at magen har blitt for stor, og vil gå ned i vekt.

Jeg spør hvordan han ønsker å gå ned i vekt, og tilrettelegger så godt jeg kan med mat, drikke, tid til trening osv.

Han drikker blant annet 3 liter pepsi max hver dag, og fant ut at han skulle drikke vann.

Men vann fra springen drikker han ikke, derfor kjøpte jeg flaskevann til ham.

Flaskevannet har jeg nå drukket opp, etter at det lå 4 uker i kjøleskapet uten at han rørte det.

Han skulle begynne å gå/jogge.

Vi reiste ned til sportsbutikken, fant gode joggesko til ham, og spurte hver ettermiddag om han ville være med meg på min daglige gåtur.

"Jeg tar det i morgen", eller "jeg begynner til helgen" var svarene jeg fikk i lang tid, til slutt gadd jeg ikke spørre lenger.

Jeg spurte hva problemet var, og han mente det var lettere å kunne trene hjemme.

Vi gikk til innkjøp av en tredemølle, og en styrkebenk.

Tredemøllen bruker jeg når det er dårlig vær, styrkebenken står ubrukt, og kommer til å gå ut av huset neste gang det står annonsert at noen trenger lopper.

Det var altså ikke lettere å trene hjemme, men hvis han begynte på treningssenter ble det lettere... han har nå vært støttemedlem i snart ett år, og medlemsskapet blir ikke fornyet.

Problemet mitt er altså at jeg er lei av at han klager og klager uten å gjøre noe med hva han selv mener er et problem. Dette har jeg også sagt til ham, men det virker ikke som om det går inn.

Er det noen som har noen tips til hva jeg kan gjøre for å få slutt på klagingen?

Det er fint at du vil støtte mannen din med å legge om livsstilen, men det ser dessverre ikke ut til å gå så bra. Kanskje forsvinner motet fra mannen din ettersom du virker å være litt flinkere? Det finnes ikke noe som er så ille som å trene sammen med folk som er i mye bedre form enn en selv, da vil man alltid sammenligne seg med den andre. Kanskje det ville være bedre for mannen din å bli med kameratene på jakttur, sykkeltur, fjelltur, gåtur eller noe annet lavterskel? Hvis de er i omtrent samme form er det kanskje lettere, dessuten vil han ikke plages av at kvinnen i huset er i bedre form (latterlig, ja, men sånn ER det. Menn har sin stolthet).

Du får bare la mannen din fortsette å klage. Alt ligger til rette for ham, så den dagen han virkelig mener noe med klagingen sin vil han gjøre noe. Til da får du ha tålmodighet.

[liv]

Jeg hadde bedt han holde munn frem til han er klar til å trene.

[AnonymBruker]

I starten var jeg selv slik at "jeg starter på mandag", eller "i morgen".

Det er lett å utsette ting når man ikke har kommet igang, men etter 1-2 uker etter å ha kommet seg over dørstokken så er det mye letter. Problemet er at han ikke vet dette, fordi han har ikke prøvd.

Jeg har også prøvd hjemmetrening, har ellipsemaskin og hantler. Jeg har også prøve å trene på senter.. det fungerte ikke. Det eneste var å gå tur og jogge.

Begynn med å gå tur.. det er da koselig, ikke se på det som en trim, men noe som dere gjør sammen annenhver kveld f.eks. Det er utrolig hvor mye man kan få snakket sammen om i løpet av en gåtur! =)

Om han ikke slutter og bare klager så hadde jeg sagt at jeg ikke tar han seriøst, siden han ikke gjør noe med det og du har prøvd å tilrettelegge for ham uten at han gjør noe. Si at alle har problemet med dørstokkmila i starten, men så fort man merker forskjell, bare 1 kg ned, så stiger motivasjonen.

[AnonymBruker]

Sliter med det samme. Har en som har klaget i 5 år nå.

[AnonymBruker]

Neste gang han klager skal du si: "Ja, du har blitt feit, men det er mye, mye verre at du klager over det og ikke gjør noe med det. Så gjør noe med det eller slutt og klage, for jeg orker ikke å høre på deg mer"

[Knitcat]

Du får bare la mannen din fortsette å klage. Alt ligger til rette for ham, så den dagen han virkelig mener noe med klagingen sin vil han gjøre noe. Til da får du ha tålmodighet.

Det synes jeg var et dårlig råd. Jeg synes at du skal be ham om å finne noen andre og klage til eller å få fingeren ut og gjøre noe med det. Gjør det helt klart for ham, at du ikke vil høre ett til ord om overvekt og slett ikke om trening, med mindre han vil fortelle hvor mye han nå tar i benkpress eller hvor mange mil han har sprunget i løpet av en uke.

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen.

Slutt å bruke tid og krefter på å legge tilrette for ham! Neste gang han klager, sier du bare -"ja, men da får du gjøre noe med det da, i stedet for bare å klage". Mannen min ble så lei av min klaging over vekta at han rett og slett ba meg holde kjeft og gjøre noe med det, fordi han var lei av å høre på klagingen min. Og det virket

Det blir nok denne jeg faller ned på.

Det er fint at du vil støtte mannen din med å legge om livsstilen, men det ser dessverre ikke ut til å gå så bra. Kanskje forsvinner motet fra mannen din ettersom du virker å være litt flinkere? Det finnes ikke noe som er så ille som å trene sammen med folk som er i mye bedre form enn en selv, da vil man alltid sammenligne seg med den andre.

Dette er nok ikke grunnen for ham.

Han er mye sprekere enn meg, fordi jeg holder på med opptrening etter lang tids sykdom, og å gå i ca 20 minutter hver dag er hva jeg klarer pr i dag, og han ville ikke hatt problemer med å holde følge for å si det slik.

[AnonymBruker]

Nå er det 3 år siden jeg skrev denne tråden, og aldri hadde jeg trodd at jeg kom til å dra den opp igjen for en oppdatering, men jeg ba ham slutte og klage, og heller gjøre noe med problemet, og at jeg ikke lenger hadde lyst til å være den som framsto som en masekjerring fordi jeg prøvde å få han opp av stolen, selv om det var det han sa han ville.

Nå er jeg seriøst bekymret for helsen hans.

Som sagt har det gått 3 år, mannen har kommet i gang med styrketrening, i alle fall litt sporadisk, og han syklet noen turer i fjor høst, og investerte i sykkelmølle for å kunne sykle i vinter også. Den er ubrukt.

Nå har han meldt seg på et amatørsykkelløp til høsten, og må virkelig i gang med seriøs og regelmessig trening for i det hele tatt å klare å gjennomføre det, så i går satte han seg på sykkelen. Han skulle sykle en lang tur på minst en time.

23 minutter senere var han tilbake, hostende og harkende, og uten pust.

Da hadde han fått et astmalignende anfall, og han innså endelig hvor dårlig form han var i.

Han hadde syklet rolig, men pulsklokken løy ikke, den viste at hans rolige sykkeltur ga ham trening opp i mot 95 % av makspuls, og det gikk nesten 3 timer før pulsen var under 100, og den var ikke nede i 80 før han la seg for kvelden.

Om bare 5 små år er han like gammel som hans far var da han fikk sitt første hjerteinfarkt!

Magemålet har økt betraktelig de siste årene, og kostholdet er mildt sagt grusomt!

Han er i en elendig form!

Og jeg har fått skyldfølelse.

Hadde jeg bare fortsatt å tilrettelegge! Hadde jeg bare mast litt på ham, så kunne kanskje dette vært unngått.

Jeg føler nå at jeg, ved å slutte å tilrettelegge for ham når han ytret ønsket å trene, i stedet har har tilrettelagt for et snarlig hjerteinfarkt om ikke ting blir gjort veldig raskt.

Hilsen TS

Anonymous poster hash: 5c542...54c

[Invicta]

Jeg føler nå at jeg, ved å slutte å tilrettelegge for ham når han ytret ønsket å trene, i stedet har har tilrettelagt for et snarlig hjerteinfarkt om ikke ting blir gjort veldig raskt.

Anonymous poster hash: 5c542...54c

Ok. For da du tilrettela, da trente han ganske ivrig, ikke sant? Beklager, men han gjorde jo ikke det. Du kjøpte joggesko han ikke brukte, meldte ham inn i et treningssenter han ikke gikk på, kjøpte en tredemølle han ikke brukte, kjøpte vann han ikke drakk. Hvordan kan det gi ham bedre helse?

Den eneste som kan gjøre noe med dette, er ham selv.

[AnonymBruker]

Ok. For da du tilrettela, da trente han ganske ivrig, ikke sant? Beklager, men han gjorde jo ikke det. Du kjøpte joggesko han ikke brukte, meldte ham inn i et treningssenter han ikke gikk på, kjøpte en tredemølle han ikke brukte, kjøpte vann han ikke drakk. Hvordan kan det gi ham bedre helse?

Den eneste som kan gjøre noe med dette, er ham selv.

Rasjonelt sett har du rett, men skyldfølelsen er ikke rasjonell, og det var derfor jeg skrev her inne.

Jeg ble fortvilet da jeg så hvor dårlig form han egentlig er i, og jeg føler irasjonell skyld.

Jeg tenker nå at om jeg hadde fortsatt å tilrettelegge, så hadde jeg i alle fall visst at jeg hadde gjort hva jeg kunne for at han skulle føle det enkelt å gjøre sin del.

Det er vel ikke bare jeg som av og til tenker "hvis bare"?

Anonymous poster hash: 5c542...54c

[Invicta]

Så lenge du selv vet at det er irrasjonell skyld

Neida, å tenke "hvis bare" er det nok mange som gjør. Og jeg skjønner fortvilelsen. Håper han kjente på det selv, også.

[Gjest Runforit]

Før jeg pisket meg selv i form så hadde jeg dager der jeg småklaget. Følte meg dvask og out of shape. Da sa mannen bare: Okey. Så gjør noe med det da istedenfor å bitche om det.

Så da gjorde jeg det

Det er bare en selv som kan ta avgjørelsen om å endre livsstilen. Slutt å dikke med mannen din og be han enten holde kjeften om at han føler seg feit eller gjøre noe med det.

[Wolfmoon]

Men fikk han en vekker nå?

For du kan aldri gjøre ham motivert, motivasjonen må han finne selv.

[Kira-delta]

Folk forandrer ikke livet sitt før de selv vil det, tror ikke det hadde hjulpet om du maste på han.

[AnonymBruker]

Før jeg pisket meg selv i form så hadde jeg dager der jeg småklaget. Følte meg dvask og out of shape. Da sa mannen bare: Okey. Så gjør noe med det da istedenfor å bitche om det.

Så da gjorde jeg det

Det er bare en selv som kan ta avgjørelsen om å endre livsstilen. Slutt å dikke med mannen din og be han enten holde kjeften om at han føler seg feit eller gjøre noe med det.

Det var det jeg gjorde, og det er det jeg har skyldfølelse for nå.

Anonymous poster hash: 5c542...54c

[AnonymBruker]

Men fikk han en vekker nå?

For du kan aldri gjøre ham motivert, motivasjonen må han finne selv.

Jeg vet ikke om han fikk en vekker.

Jeg tror han ble litt skremt, men jeg har en følelse av at det er for ubehagelig å tenke på, og at han dytter det bort.

Anonymous poster hash: 5c542...54c