Jeg føler at det ikke er noe håp for meg, ser ikke lys i tunnelen :(

[AnonymBruker]

Jeg sliter psykisk, angst for det meste, for å bli gravid, angst for å kaste opp, se magen vokse, kjenne liv i meg.

Jeg kan plutselig få panikk for en liten ubetydelig ting som ender med at jeg hyperventilerer og besvimer, jeg får panikk veldig lett. Har slitet med dette i tre år, og jer er 33 år. Har en mann, hus og hund, men ingen barn da angsten min hemmer meg.

Jeg går til behandling, men det tar tid å komme over angsten. Det at jeg blir eldre for hvert år skremmer meg enda mer. Alle rundt meg har barn som er store, ser jeg på tv handler det om barn, er jeg på besøk så er det barn tilstede, alle venninnene har barn, alt rundt meg handler om barn for tiden og det får en stor press over meg.

Jeg vil bli mamma, men den angsten er fortsatt her om ikke mer. I det siste har jeg begynt å våkne flere ganger om natten helt svett, plages med nattesvette og det eneste jeg tenker på er det verste, at jeg kanskje er i overgangsalderen Har en mann som støtter meg 100% og stilt opp for meg i alle disse årene. Og ikveld sa han til meg " ikke for å skremme deg, men tiden er ikke på din side, du er 33 år, du må ikke tenke at tiden løper ikke fra deg, du er ikke 20 år lenger ". Jeg vet ikke om det såret meg, men etterpå gråt jeg og følte meg så alene, ingen forstår meg. Vet ikke hva jeg skal gjøre, dette er ikke noe liv.

Er det flere der ute som meg? Som føler at håpet er ute?

Anonymous poster hash: f8ec4...083

[AnonymBruker]

Ikke gjør det verre enn det er. Skulle nesten tro at det å få barn er noe hokus pokus hvor du må være perfekt for å sette barn ut i verden.

Slapp av, barn trøkkes ut hvert eneste sekund i denne verden. Og mange av de dør før de når 1 års alder, pga mangel på medisin og mat. I Norge blir alle barn som er født, født med gulloddet. Uansett hvordan foreldrene skulle være. Slapp av..

Anonymous poster hash: 53da2...a63

[kisskissbangbang]

Adopsjon?

[AnonymBruker]

Adopsjon kan bli vanskelig hvis TS har psykiske plager som hemmer henne i hverdagen, dessverre. Men det er jo mulig å gå i gang med prosessen og samtidig gå i behandling?

Når det gjelder dette med å bli gravid, tror du kanskje at du problematiserer det for mye? Enig med AB over i at det er ikke noe hokus pokus, kvinner gjør dette hver eneste dag og du klarer det helt sikkert like bra som alle andre. Men hvis du sliter med generell angst for veldig mye, til de grader at du hyperventilerer og besvimer "for ingenting", så bør du kanskje fokusere på å bli bedre først. Klart det er vanskelig at tiden går og du blir eldre, men det er mange år igjen. Og det å være forelder innebærer nye situasjoner og en del bekymring, så hvis du er veldig sart kan det hende det blir utfordrende.

Masse lykke til videre med behandling, håper det ordner seg for deg!

Anonymous poster hash: bb180...361

[kisskissbangbang]

Jeg leste ikke nøye nok og trodde angsten bare var forbundet med det å gå gravid og føde. Da blir ikke adopsjon like enkelt, nei..

[AnonymBruker]

Adopsjon er uaktuelt dersom det viser seg at jeg fortsatt er fruktbar.

Jeg har angst for alt som innebærer graviditet, og det stopper meg i å bli gravid og få barn. Jeg har så lyst å bare gå inn i det, så får det skje det som må skje, andre kvinner går gravide og føder opptil flere ganger, så kan vel jeg å.

PS. Jeg skrev innlegget inatt, og skjønner ikke hvorfor den ikke kom på trykk før idag.

Anonymous poster hash: f8ec4...083

[AnonymBruker]

Dere MÅ jo ikke få barn, er dere sikre på at barn er riktig for dere? Hvis angsten handler om noe annet grunnleggende for deg er det kanskje heller ikke riktig for deg å bli mamma? Det virker på innlegget som at du føler et stort press, på noe som du kanskje føler ikke er riktig for deg?

Det er nok lurt å bli frisk først. Jeg vet ikke hvordan mors psykiske helse virker inn på barnets utvikling i magen, men jeg er tilbøyelig til å tro at angst og stress ikke er optimalt. Du er bare 33, og har fortsatt mange år på deg!

Anonymous poster hash: ca21a...9d8

[AnonymBruker]

Dere MÅ jo ikke få barn, er dere sikre på at barn er riktig for dere? Hvis angsten handler om noe annet grunnleggende for deg er det kanskje heller ikke riktig for deg å bli mamma? Det virker på innlegget som at du føler et stort press, på noe som du kanskje føler ikke er riktig for deg? Det er nok lurt å bli frisk først. Jeg vet ikke hvordan mors psykiske helse virker inn på barnets utvikling i magen, men jeg er tilbøyelig til å tro at angst og stress ikke er optimalt. Du er bare 33, og har fortsatt mange år på deg! Anonymous poster hash: ca21a...9d8

Vi har veldig lyst på barn. Skrev det før men skriver det igjen, jeg vil så veldig gjerne oppleve det å bli mor, gå gravid og få mitt barn.

Anonymous poster hash: f8ec4...083

[AnonymBruker]

Det er jo ganske mye mer enn å gå gravid og føde barnet. Den virklige utfordringen begynner når barnet er født. Det høres ut som du har seriøse problemer med deg selv, klarer du i det hele tatt ta ansvaret for et lite og fullstendig avhengig spedbarn? At du besvimer og får panikkanfall for omtrent ingenting høres ikke spesielt bra ut for en hverdag med en baby som er krevende allerede for friske mennesker. Anonymous poster hash: a24f8...4b0

[Gjest incognita]

Jeg sliter psykisk, angst for det meste, for å bli gravid, angst for å kaste opp, se magen vokse, kjenne liv i meg.

Jeg kan plutselig få panikk for en liten ubetydelig ting som ender med at jeg hyperventilerer og besvimer, jeg får panikk veldig lett. Har slitet med dette i tre år, og jer er 33 år. Har en mann, hus og hund, men ingen barn da angsten min hemmer meg.

Jeg går til behandling, men det tar tid å komme over angsten. Det at jeg blir eldre for hvert år skremmer meg enda mer. Alle rundt meg har barn som er store, ser jeg på tv handler det om barn, er jeg på besøk så er det barn tilstede, alle venninnene har barn, alt rundt meg handler om barn for tiden og det får en stor press over meg.

Jeg vil bli mamma, men den angsten er fortsatt her om ikke mer. I det siste har jeg begynt å våkne flere ganger om natten helt svett, plages med nattesvette og det eneste jeg tenker på er det verste, at jeg kanskje er i overgangsalderen Har en mann som støtter meg 100% og stilt opp for meg i alle disse årene. Og ikveld sa han til meg " ikke for å skremme deg, men tiden er ikke på din side, du er 33 år, du må ikke tenke at tiden løper ikke fra deg, du er ikke 20 år lenger ". Jeg vet ikke om det såret meg, men etterpå gråt jeg og følte meg så alene, ingen forstår meg. Vet ikke hva jeg skal gjøre, dette er ikke noe liv.

Er det flere der ute som meg? Som føler at håpet er ute?

Anonymous poster hash: f8ec4...083

Jeg sliter med angst og panikk selv, og ønsker meg også barn en dag.. nå er ikke min angst slik at jeg nødvendigvis er spesielt engstelig for å gå gravid, men det er likevel en tanke som skremmer meg litt. Jeg tenker dog at det er det mest natulige i hele verden - det å gå gravid og å føde barn. Jeg tenker at her vil ikke angsten få råde, for kroppen vil rett og slett "ta over". Jeg aner ikke om det blir slik, eller om jeg vil ligge i fosterstilling og hyperventilere den dagen jeg finner ut jeg faktisk er gravid, men jeg velger iallefall å tro at det er slik det vil være. Dette er ikke noe jeg må kunne eller få til, liksom.. skjønner du hva jeg mener?

[Suss81]

Går du til behandling da TS? Det er vel evt. første bud.