Dele utgifter likt eller prosentvis?

[79kreps]

Om han betaler mer på strømmen enn deg for at det skal jevne seg ut så sitter jo ikke han igjen med noe av den grunn bortsett fra større utgifter. Fordeling av huslån gjør at utgiftene han får ekstra også gir mening.

En annen ting er jo å fordele matbudsjettet opp. Som du sier så spiser han ca dobbelt så mye som deg, og dermed kan det være naturlig at han spytter inn mer penger der og du mindre?

Nå sier du jo ikke noe om hvor store forskjeller det er snakk om.

Om jeg måtte bruke 1000 kroner mer på husholdningen eller lån enn hva min samboer gjør så hadde jeg ikke brydd meg. Om jeg derimot måtte betale 2500 eller mer ekstra hver måned så blir det faktisk ganske mye penger over tid, og da ville jeg hatt noe mer igjen enn å føle meg som en forsørger for en annen.

[AnonymBruker]

Jeg syntes det er rettferdig at man betaler 50/50 hvis dere bare nylig har blitt samboere. Har man felles barn syntes jeg det er anderledes, da jobber man for felles mål. Det gir ingen mening at EN skal sitte igjen med masse lommepenger når man er en familie. Skal far dra på ferie i Karibia og mor på campingferie i Sverige, fordi de har forskjellig budsjett?

Anonymous poster hash: a2df8...9fc

[AnonymBruker]

Vi betaler etter evne. Etter faste og variable "fellesutgifter" sitter vi igjen med ca like mye "lommepenger" med unntak av at jeg sparer mer enn han i BSU. Sparepengene regner vi dog med at vil komme felles fremtid til gode.

Jeg tjener mer per i dag, mens han har utsikter til mer i framtiden. Vi har i grunnen alt felles, og det fungerer for oss. Vi er gift, felles barn og eier hus 50/50.

Anonymous poster hash: 10ba2...a1e

[AnonymBruker]

Hei!

KJøpte hus sammen med samboer i fjor og til nå har vi delt 50/50 på felles utgifter (lån, strøm osv) men betaler hver for seg på biler, studielån og mat.

Men han har en god del mer i lønn selv om vi begge jobber bortimot 100 %.

Men siden vi betaler likt til felleskontoen så blir jeg alltid fri for penger først siden jeg bruker ca 40 % av min inntekt til felleskontoen og resten går til studielån, bil og mat og da er det fritt. Mens han har mer igjen.

Men er det vanlig at man heller bidrar med like stor prosentandel av sin inntekt? F.eks. at begge betaler 30 % av sin inntekt til felles utgifter? (Hvis det blir nok til at det skal gå rundt).

Eller er det vanligst å betalte samme beløp? Vil jo at vi skal fortsette å betale like mye på selve boliglånet sånn at huset tilhører oss begge like mye.

Hvordan gjør andre det som har ulik inntekt?

Her sier du at dere ikke har felles mat?

Anonymous poster hash: a701b...da7

[nojac]

Ingen kan forlange at samboer skal betale mer enn 50 % uten å eie mer enn 50 %.

Er dere derimot gift eller har felles barn er situasjonen en annen...

[79kreps]

Som gift går jo slike ting under ekteskapsloven der en har forsørgerrett for den andre.

Som samboere, felles barn eller ikke, så har en ikke forsørgerrett ovenfor den andre voksne, men selvsagt for felles barn.

[AnonymBruker]

Jeg synes 50-50 virker å være den beste ordningen.
Men det skyldes mye at jeg har vært vitne til veldig mange " yte etter evne - få etter behov "-forhold.

Han sitter med svært god lønn men lite formue - hun sitter med en gjennomsnittliglønn og litt oppspart egenkapital.

Ved brudd sitter hun igjen med lite, fordi hun ikke har mulighet til å kjøpe ut ham. På bolig, bil, hytte, osv.

Underveis i forholdet har han kjøpt de dyreste møblene og tekniske duppeditter, mens hun har stått mye for mat og interiør.

Så når forholdet er over, har hun igjen en furuskjenk hun har malt hvit selv og skiftet knotter på, samt det meste av interiørstæsj. Lysestaker, pynteputer, fotorammer, vaser og askjetter.

Han sitter ofte igjen med historien om at han forsørget henne
og hun sitter igjen med historien om at de bare levde etter hans standard

Anonymous poster hash: d27f2...318

[AnonymBruker]

Det er en ting dere må bli enige om. Noen har delt økonomi etter 50/50, noen prosentvis etter inntekt og noen har felles økonomi. Og i noen familier er det kun en som drar lasset økonomisk, mens den andre er hjemmeværende.

For meg ville det ikke fungert å betale 70% av utgiftene til hus og hjem, og så eie bare 50%. Da skal jeg eie 70% av huset. Er det partneren min som har høyest lønn og vi hadde delt etter prosent, hadde jeg sett det som naturlig at jeg eide mindre av huset også. Skiller man seg aldri, så er det jo ikke noe problem at en eier mer enn den andre.

Anonymous poster hash: 07341...e14

[AnonymBruker]

Jeg synes 50-50 virker å være den beste ordningen.

Men det skyldes mye at jeg har vært vitne til veldig mange " yte etter evne - få etter behov "-forhold.

Han sitter med svært god lønn men lite formue - hun sitter med en gjennomsnittliglønn og litt oppspart egenkapital.

Ved brudd sitter hun igjen med lite, fordi hun ikke har mulighet til å kjøpe ut ham. På bolig, bil, hytte, osv.

Underveis i forholdet har han kjøpt de dyreste møblene og tekniske duppeditter, mens hun har stått mye for mat og interiør.

Så når forholdet er over, har hun igjen en furuskjenk hun har malt hvit selv og skiftet knotter på, samt det meste av interiørstæsj. Lysestaker, pynteputer, fotorammer, vaser og askjetter.

Han sitter ofte igjen med historien om at han forsørget henne

og hun sitter igjen med historien om at de bare levde etter hans standard

Anonymous poster hash: d27f2...318

Det blir litt forskjell på historien din og tilfeller der både ansvar for gjeld, dagligeutgifter og eierforhold følger av en samboerkontrakt.

Anonymous poster hash: 19b48...ae4

[AnonymBruker]

Jeg synes 50-50 virker å være den beste ordningen.

Men det skyldes mye at jeg har vært vitne til veldig mange " yte etter evne - få etter behov "-forhold.

Han sitter med svært god lønn men lite formue - hun sitter med en gjennomsnittliglønn og litt oppspart egenkapital.

Ved brudd sitter hun igjen med lite, fordi hun ikke har mulighet til å kjøpe ut ham. På bolig, bil, hytte, osv.

Underveis i forholdet har han kjøpt de dyreste møblene og tekniske duppeditter, mens hun har stått mye for mat og interiør.

Så når forholdet er over, har hun igjen en furuskjenk hun har malt hvit selv og skiftet knotter på, samt det meste av interiørstæsj. Lysestaker, pynteputer, fotorammer, vaser og askjetter.

Han sitter ofte igjen med historien om at han forsørget henne

og hun sitter igjen med historien om at de bare levde etter hans standard

Anonymous poster hash: d27f2...318

Det blir litt forskjell på historien din og tilfeller der både ansvar for gjeld, dagligeutgifter og eierforhold følger av en samboerkontrakt.

Anonymous poster hash: 19b48...ae4

[Gjest Nimbi]

Her sier du at dere ikke har felles mat?

Anonymous poster hash: a701b...da7

Stemmer. Maten kjøper vi hver sin gang når vi er på butikken. Og vi handler ca for samme beløp ila en måned. Men han spiser jo mer så mye av den maten jeg kjøper spiser jo ikke jeg.

Vi får kanskje gå til banken og dele lånet til f.eks. 70/30 i stedet for.

Vet at jeg ikke vil få bedre inntekt før om ca 2-3 år og kan jo ikke leve med minus hver måned frem til da.

[79kreps]

Du vil jo gå i minus ved å eie 30% vs 50% også dersom boligprisene fortsetter å øke. Vil være dyrere for deg å kjøpe deg inn igjen etter 3 år med verdistigning.

Du kan jo be om å få lånet avdragsfritt i 3 år dersom du vet at inntekten øker om 3 år. Det vil jo bli noe dyrere om 3 år, men det vil hjelpe deg nå, og med høyere inntekt er det ikke sikkert at det er noe problem med høyere utgifter da.

[nojac]

Bare for ordens skyld: Eierandelen blir ikke nødvendigvis 70/30 fordi om lånet betjenes 70/30.

For boligen er vel ikke 100 % lånefinansiert?

Dessuten kan verdien ha endret seg siden kjøpstidspunktet.

[79kreps]

Selvsagt ikke, burde utdypet det bedre.

[Cowboy Lotte]

Jeg mener at min hans inntekt er vår, mens min inntekt er min. Jeg nekter å bruke mine egne penger på ting som kjæresten burde gjøre, han tjener jo mer enn jeg får i trygd. Jeg føler det burde være slik at vi kvinner burde bli forsørget, for da vet vi at kjæresten bryr seg om oss... Og de får jo tross alt sex hos oss!