Hvor går grensen din?

[AnonymBruker]

Tenker da på behandling/avliving av dyr. Er i en dum situasjon, der hunden må utredes fordi pga kramper. Litt avhengig av hva resultatet blir, må vi velge å behandle, eller avlive. Vi har på forhånd en avtale om å ikke behandle kreft, siden vi mener det medfører mer lidelse enn glede for å si det sånn (hunden skjønner jo ikke at man gjør det for å være "snill", den lever der og da og skjønner bare at den lider noe helt forferdelig).

Men små, enkle operasjoner uten lang rehabiliteringstid synes vi er ok. Men mener dyr som lider skal få slippe hvis behandlingen er plagsom/smertefull og langvarig. Kastrerte hunden en gang pga sykdom, det gikk ikke lang tid før han var sitt normale jeg og trengte bare metcam i 3-4 dager. I sånne tilfeller er det greit å behandle.

Men jeg har det alltid i bakhodet at hunder ikke forstår at vond behandling og stress hos veterinær er for å hjelpe. De skjønner ikke det. Og når alt kommer til alt, handler dyrehold om dyrenes velferd, ikke eiernes behov for å slippe sorg når dyret må dø.

Anonymous poster hash: caea5...974

[AnonymBruker]

Jeg har samme syn som deg. Så lenge det er snakk om "enkle" grep for å sørge for et langt og ikke minst smertefritt liv så er det okei. Om rehabilitering er lang og smertefull mener jeg det er bedre å avlive.

Anonymous poster hash: 5c72c...eb3

[Tabris]

Jeg har ingen forhåndsbestemt grense. Skulle jeg komme opp i en situasjon hvor jeg må ta et slikt valg, så ser jeg på den individuelle situasjonen der og da og bestemmer meg utfra det.

[Aurora M.]

Som Tabris sier synes jeg det er umulig å fastsette en sånn grense på forhånd. Det er avhengig av så mangt: Dyrets alder og helse ellers, eiers mulighet/vilje til å følge 100% opp og ikke minst dyrets egen livsvilje.

Jeg har vært borti tilfeller som i utgangspunktet så håpløse ut med elendige prognoser, men der dyrets livsvilje var så sterk og tydelig at det ville være et svik å ikke behandle. Det er også så store individuelle forskjeller på hvordan dyret responderer på behandlingen at resultatet nesten aldri er gitt på forhånd.

En sort-hvitt tenking er ofte dumt fordi man låser seg. Når en sånn situasjon dukker opp, er jeg for å være åpen til sinns og lydhør overfor dyrets egne signaler. Det er heller ingen krise å starte en behandling, se hvordan det utvikler seg, og så event. avslutte underveis.

[Gjest Honeyblossom]

Jeg har ingen forhåndsbestemt grense. Skulle jeg komme opp i en situasjon hvor jeg må ta et slikt valg, så ser jeg på den individuelle situasjonen der og da og bestemmer meg utfra det.

Signerer denne.

Har heldigvis kun opplevd en slik situasjon en gang. Det var da eldste tispa fikk akutt livmorsbetennelse i en alder av 9 år. Oppdaget det ikke før rundt 19 på kvelden, men vi hastet oss allikevel til vet selv om de stengte kl. 20. Naturligvis var operasjon eneste mulighet for å redde henne, men det var en risiko for at hun ikke ville tåle en slik operasjon pga leverproblemer.

Vi valgte å ta risikoen og hun ble operert og levde lykkelig frem til hun ble 12 år Fikk en saftig regning, men det var verdt alle pengene uten tvil.

[AnonymBruker]

Jeg er enig med deg, TS, om at vi går for langt når vi behandler kjæledyrene våre, og jeg mener å ha lest at flere veterinærer er enige. Noen forhåndsbestemt grense har jeg ikke, men jeg vil nok si stopp lenge før mange andre dyreeiere ville gjort det.

Jeg har avlivet en hund pga. kreft i ganske ung alder, men kreft kan komme i mange former og oppdages i mange forskjellige stadier. Hundens alder, personlighet og smerteterskel er også viktig. Jeg har hatt flere hunder gjennom livet, og terskelen min ville ha vært forskjellig fra hund til hund. Min første ville håndtert både operasjoner og rehabilitering bedre enn de andre 3, for han hadde høy smerteterskel, ville vært mulig å holde i ro over tid, og han hadde veldig sterk psyke.

Anonymous poster hash: 88b03...285

[Aurora M.]

Jeg er enig med deg, TS, om at vi går for langt når vi behandler kjæledyrene våre, og jeg mener å ha lest at flere veterinærer er enige. Noen forhåndsbestemt grense har jeg ikke, men jeg vil nok si stopp lenge før mange andre dyreeiere ville gjort det.

Jeg har avlivet en hund pga. kreft i ganske ung alder, men kreft kan komme i mange former og oppdages i mange forskjellige stadier. Hundens alder, personlighet og smerteterskel er også viktig. Jeg har hatt flere hunder gjennom livet, og terskelen min ville ha vært forskjellig fra hund til hund. Min første ville håndtert både operasjoner og rehabilitering bedre enn de andre 3, for han hadde høy smerteterskel, ville vært mulig å holde i ro over tid, og han hadde veldig sterk psyke.

Anonymous poster hash: 88b03...285

Det jeg har uthevet forsto jeg ikke helt. Man får jo ikke tak i bl.a kreftmedisin på egen hånd, det er veterinærer inne i bildet her. Min erfaring er den stikk motsatte, nemlig veterinærer som anbefaler livslang medikamentell behandling med for lite fokus på bivirkninger, og/eller svindyre operasjoner med høyst usikkert resultat. Motsatt- at eier motsetter seg avliving når det er klart anbefalt av veterinær, er sjeldnere.

[AnonymBruker]

Det jeg har uthevet forsto jeg ikke helt. Man får jo ikke tak i bl.a kreftmedisin på egen hånd, det er veterinærer inne i bildet her. Min erfaring er den stikk motsatte, nemlig veterinærer som anbefaler livslang medikamentell behandling med for lite fokus på bivirkninger, og/eller svindyre operasjoner med høyst usikkert resultat. Motsatt- at eier motsetter seg avliving når det er klart anbefalt av veterinær, er sjeldnere.

Det har du rett i, men noen har gått ut til media om at vi går for langt. Og med vi, så mener jeg ikke eierne alene, for som du sier så er man jo avhengig av veterinær uansett hva man velger å gjøre.

Et kjapt google-søk fant denne:

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/--Mange-venter-for-lenge-med-a-avlive-kjaledyr-6775694.html

Anonymous poster hash: 88b03...285