Det å være en utenforstående i en familiekrise (langt!)

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men svigerfamilien min er midt oppi en alvorlig krise nå. Broren til samboeren min har fått kreft, i hjernen. Uhelbredelig kreft. Han er ung (under 20), og fremtidsutsiktene er dårlige. Jeg og samboer fikk barn bare 3 mnd før han fikk diagnosen, så babytiden har blitt veldig avstumpet, og har vært fylt med de største gleder og sorger på èn og samme tid.

Min samboer og jeg bor på andre siden av landet, og det har dermed blitt mye reising med baby for å besøke broren hans og familien. Utdannelse har blitt satt på vent, og det er generelt mye usikkerhet liggende i oss alle.

Jeg har forferdelig vondt av dem, men føler meg litt utenfor. Jeg vet ikke hva jeg har å tilby, og hva jeg kan hjelpe med. Det er så vanskelig å være en utenforstående i en så alvorlig situasjon. Også føler jeg meg så dum som synes dette er en vanskelig situasjon. Jeg føler ikke jeg har noen rett til å ha de tankene jeg har, når de har det så mye verre enn meg. Det jeg bekymrer meg for er jo bare peanuts i forhold.

Jeg prøver å gjøre det jeg kan for dem, og har (selvfølgelig) sagt ja til å flytte til andre siden av landet, slik at vi kan være nære broren og familien hans. Vi skal bo midlertidig i en liten hytte, hvor de som eier denne hytta kan komme og bruke den som de vil. Vi må altså ta med oss baby ut av hytta og flytte inn i huset til min samboers familie mens hyttefolkene er der. Men igjen føler jeg ikke at jeg kan klage. Det skulle jo bare mangle at vi innrettet oss, så lenge samboer får være sammen med broren sin. Vi er vant til å bo i en av Norges største byer, og skal flytte til en plass med under 15 000 innbyggere. Jeg kjenner INGEN, og skal gå hjemme med baby mens samboer er på jobb. Så det sier selv at det kommer til å bli en veldig omveltning i livene våre, og igjen føler jeg meg egoistisk som bekymrer meg for det.

I tillegg så sliter jeg en del med angst (sykdomsangst og sosialt) og er veldig introvert av meg. Jeg merker det tærer veldig når vi bor oppå hverandre, og det hele tiden er familiesammenkomster. Jeg skyver selvfølgelig dette til side, og gjør alt jeg kan for samboer og broren hans. Det hele ender opp med en enorm skydlfølelse siden jeg i det hele tatt kan tenke på den sosiale angsten min i en slik situasjon.

Huff. Jeg har jo så vondt av broren til samboer. Han er et fantastisk menneske, og jeg ser mye av meg selv i han. Det er kanskje derfor jeg får ekstra vondt av han, og kan sette meg inn i hva han føler.

Og kanskje det verste med hele situasjonen (utenom om kreften!) er når jeg ser samboer løpe mellom moren sin, sin bror, søster, far, og babyen vår. Han skal hjelpe alle, og alle forventer å få hjelp av han. Jeg er så redd han skal bli utslitt av alt dette, så jeg prøver så godt jeg kan å ta meg av baby. Samtidig er jeg redd han skal skli vekk fra baby hvis jeg tar for mye ansvar med h*n. Også blir jeg så sint, men samtidig prøver jeg å forstå når alle forventer han skal stille opp.

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, men hele situasjonen er surrealistisk, og jeg sliter mye med dårlig samvittighet (og nå får jeg selvfølgelig dårlig samvittighet fordi jeg tenker på min dårlige samvittighet når andre sliter så mye mer enn meg )

Det er, som dere sikkert skjønner, tusen tanker i hodet mitt, og jeg har ingen jeg kan prate med om dette. Så jeg følte jeg trengte å få ut litt.

Anonymous poster hash: 008c3...45b

[AnonymBruker]

Dette høres ut som en utrolig vanskelig og vond situasjon Sender varme kvelder til dere <3

Anonymous poster hash: 10dc2...08d

[AnonymBruker]

All honnør til deg, du virker som et sammvittighetsfullt og empatisk menneske og en god partner.

I alt dette skal du også overleve med et nytt barn og alt. Ingen vil tjene på at dere to ikke har en god hverdag. Når en viss tid har gått og sjokket lagt seg litt, må du ta hensyn til hvem du er og dine behov. Strekker du deg for langt vil regningen for dette uansett komme. Jeg tror man tidlig må prøve å oppnå en viss balanse, selv om livet nå er helt snudd på hode. Det går an å opprette et tilnærmelsevis normalt liv for dere etterhvert og samtidig være en god støtte for broren. En kreftdiagnose som broren hans har er veldig alvorlig, men kan strekke seg ut over lang tid, for noen over flere år. Det kan være uklokt for deg i din situasjon å strekke strikken for langt. Opp i dette er du en nybakt mor og det må finnes rom for å glede seg over dette. Du vil også trenge ekstra oppmerksomhet og støtte nå, jeg håper samboeren din også ser deg i denne vanskelige tiden.

Alle gode ønsker til dere!

Anonymous poster hash: 9a4d6...a1e

[SiMa]

Har dere noe tidsperspektiv på hvor lenge svogeren din har igjen? Hvor lenge er det siden han fikk diagnosen og beskjed om at det ikke var noe å gjøre?

Jeg skjønner dette er vanskelig for deg. Du må ta vare på deg selv oppi alt dette. Behold kontakten med dine venner og din familie så godt det lar seg gjøre når dere flytter. Gjør det du kan for å bli kjent med andre på det nye stedet/i nærheten. Gå i åpen barnehage, bli med på babysvømming etc.

Jeg tenker også på samboeren din. Det blir utmattende for han også om han/dere skal leve i unntakstilstand over lang tid. Han trenger et frirom, et frirom han kan få sammen med deg og barnet deres. Både dere tre, og familien til samboeren din trenger noen lyspunkter oppi alt dette. Det kan ofte et lite barn bidra med.

[AnonymBruker]

Ja, nå har du muligheten til å vise at du er et stort og uselvisk menneske og la andres behov komme først for en stund. Det blir tidsnok din tur igjen.

Anonymous poster hash: 64116...f10

[AnonymBruker]

Ja, nå har du muligheten til å vise at du er et stort og uselvisk menneske og la andres behov komme først for en stund. Det blir tidsnok din tur igjen.

Anonymous poster hash: 64116...f10

Som det står i innlegget så er mine behov noe jeg skyver til side og ikke prater med noen om. Men det betyr ikke at jeg ikke synes ting er vanskelig for det.

I tillegg er det ikke bare mine behov jeg bekymrer meg for, langt mindre dem enn f.eks min samboers behov, barnet vårt og ikke minst brorens hans. Men midt oppi alt dette skal man overleve selv også.

TS

Anonymous poster hash: 9faf3...138

[AnonymBruker]

Har dere noe tidsperspektiv på hvor lenge svogeren din har igjen? Hvor lenge er det siden han fikk diagnosen og beskjed om at det ikke var noe å gjøre?

Jeg skjønner dette er vanskelig for deg. Du må ta vare på deg selv oppi alt dette. Behold kontakten med dine venner og din familie så godt det lar seg gjøre når dere flytter. Gjør det du kan for å bli kjent med andre på det nye stedet/i nærheten. Gå i åpen barnehage, bli med på babysvømming etc.

Jeg tenker også på samboeren din. Det blir utmattende for han også om han/dere skal leve i unntakstilstand over lang tid. Han trenger et frirom, et frirom han kan få sammen med deg og barnet deres. Både dere tre, og familien til samboeren din trenger noen lyspunkter oppi alt dette. Det kan ofte et lite barn bidra med.

Han fikk diagnosen i februar, og gjennomsnittslevealder etter diagnose er 14 mnd. Da han tok MR sist var det ikke tegn til spredning siden han fikk diagnosen, noe som var en enorm lettelse for oss. Det kan jo bety at han har lengre enn 14 mnd igjen!

Ja, jeg tenker forferdelig mye på samboeren min som ikke har tid til å tenke på seg selv ett minutt engang. Er det ikke baby, så er det å hjelpe alle andre. Føler meg så maktesløs.

Tusen takk for gode ord.

TS

Anonymous poster hash: 9faf3...138

[SiMa]

Han fikk diagnosen i februar, og gjennomsnittslevealder etter diagnose er 14 mnd. Da han tok MR sist var det ikke tegn til spredning siden han fikk diagnosen, noe som var en enorm lettelse for oss. Det kan jo bety at han har lengre enn 14 mnd igjen!

Ja, jeg tenker forferdelig mye på samboeren min som ikke har tid til å tenke på seg selv ett minutt engang. Er det ikke baby, så er det å hjelpe alle andre. Føler meg så maktesløs.

Tusen takk for gode ord.

TS

Anonymous poster hash: 9faf3...138

Klarer han å kose seg sammen med babyen? La tankene fare og bare være til stede der og da?

For dere rundt blir det veldig lenge å leve i en "unntakstilstand". Det tærer både på den enkelte og forholdet mellom dere og ellers i familien. Hvordan har broren til samboeren din det? Er han sengeliggende, mye smerter, problemer med å gå/snakke el.? Eller er han rimelig oppegående til tross for sykdommen? Også for hans del er det viktig å fylle dagene med positive opplevelser, med mennesker som hygger seg sammen og ikke bare står rundt med et bekymret uttrykk. Dere andre får flere somre, får mulighet til hyggelige opplevelser når denne situasjonen er over. Det gjør ikke han. Og han vil merke om dere stiller opp av "plikt", eller om dere tar han med på ting/gjør ting sammen med han som dere alle liker. Og ta med babyen på besøk, la dem bli kjent. Ta mange bilder av dem sammen også. Små barn tvinger en til å leve i nuet, noe som kan være veldig bra i den situasjonen dere er i nå.

Du trenger å ta vare på deg selv, dere trenger å ta vare på familien deres og forholdet mellom dere. Hvis dere setter livet på vent et år kan det bli en dyr pris å betale, både for deg og samboeren deres, og for forholdet deres.

[AnonymBruker]

Klarer han å kose seg sammen med babyen? La tankene fare og bare være til stede der og da?

For dere rundt blir det veldig lenge å leve i en "unntakstilstand". Det tærer både på den enkelte og forholdet mellom dere og ellers i familien. Hvordan har broren til samboeren din det? Er han sengeliggende, mye smerter, problemer med å gå/snakke el.? Eller er han rimelig oppegående til tross for sykdommen? Også for hans del er det viktig å fylle dagene med positive opplevelser, med mennesker som hygger seg sammen og ikke bare står rundt med et bekymret uttrykk. Dere andre får flere somre, får mulighet til hyggelige opplevelser når denne situasjonen er over. Det gjør ikke han. Og han vil merke om dere stiller opp av "plikt", eller om dere tar han med på ting/gjør ting sammen med han som dere alle liker. Og ta med babyen på besøk, la dem bli kjent. Ta mange bilder av dem sammen også. Små barn tvinger en til å leve i nuet, noe som kan være veldig bra i den situasjonen dere er i nå.

Du trenger å ta vare på deg selv, dere trenger å ta vare på familien deres og forholdet mellom dere. Hvis dere setter livet på vent et år kan det bli en dyr pris å betale, både for deg og samboeren deres, og for forholdet deres.

Ja, jeg synes han greier det. Babyen er nok hans friområde. Men selv om det er mye kos, og får han til å glemme ting litt, så blir man jo sliten. Og i tillegg til å ha altfor mange andre ting han må gjøre, så kan det fort bli litt mye for et menneske.

Broren hans har det stort sett greit. Han sliter med synet sitt, og mangler sidesyn på begge øynene. Han greier derfor ikke se på TV. Filmer og tv-spill (som har vært hans lidenskap) er derfor ikke aktuelt lenger. Han sliter også med hukommelsen. Han glemmer ofte ord o.l. Det vi merker han mestrer, prøver vi å gjøre mye av, men det er ikke bare-bare å sette seg ned og spille monopol når man har en baby som krever sitt.

Han er dessverre ikke så interessert i baby. Om han er litt redd for å gjøre noe feil, eller om det er fordi han er usikker pga synet, vet jeg ikke. Men han virker ganske demprimert, så å tøyse og tulle er ikke noe han gjør mye av.

Vi prøver å få han med på ting når vi har mulighet. Vi drar på bowling, jeg har flyttet noen dager til min mor, for at han og samboer skal få litt alenetid (det kan jo fort bli litt kjedelig for han når samboer har baby han er opptatt av) og vi bader. Han sa senest i dag at han syntes det var gøy å bade, og jeg hørte han le ordentlig godt mens vi badet. Det var så fint. Så det må vi prøve å gjøre mer av.

Anonymous poster hash: 9faf3...138

[AnonymBruker]

All honnør til deg, du virker som et sammvittighetsfullt og empatisk menneske og en god partner.

I alt dette skal du også overleve med et nytt barn og alt. Ingen vil tjene på at dere to ikke har en god hverdag. Når en viss tid har gått og sjokket lagt seg litt, må du ta hensyn til hvem du er og dine behov. Strekker du deg for langt vil regningen for dette uansett komme. Jeg tror man tidlig må prøve å oppnå en viss balanse, selv om livet nå er helt snudd på hode. Det går an å opprette et tilnærmelsevis normalt liv for dere etterhvert og samtidig være en god støtte for broren. En kreftdiagnose som broren hans har er veldig alvorlig, men kan strekke seg ut over lang tid, for noen over flere år. Det kan være uklokt for deg i din situasjon å strekke strikken for langt. Opp i dette er du en nybakt mor og det må finnes rom for å glede seg over dette. Du vil også trenge ekstra oppmerksomhet og støtte nå, jeg håper samboeren din også ser deg i denne vanskelige tiden.

Alle gode ønsker til dere!

Anonymous poster hash: 9a4d6...a1e

Tusen takk for støtten! Det er utrolig godt å høre, selv fra en ukjent.

TS

Anonymous poster hash: 9faf3...138

[AnonymBruker]

Jeg er sikkert et utrolig dårlig menneske, men hele den hyttegreia hadde jeg aldri orket med en liten baby. Full forståelse at dere vil være nærmere broren, men en liten baby trenger også ro og stabilitet. Du trenger det og den lille familien dere er trenger det. Å bo i ei hytte dere må "rømme" fra hver gang hyttefolket vil på tur høres uholdbart ut. Sorry, men så langt ville jeg ikke strukket meg.....

Anonymous poster hash: 5610e...c93

[AnonymBruker]

Jeg er sikkert et utrolig dårlig menneske, men hele den hyttegreia hadde jeg aldri orket med en liten baby. Full forståelse at dere vil være nærmere broren, men en liten baby trenger også ro og stabilitet. Du trenger det og den lille familien dere er trenger det. Å bo i ei hytte dere må "rømme" fra hver gang hyttefolket vil på tur høres uholdbart ut. Sorry, men så langt ville jeg ikke strukket meg.....

Anonymous poster hash: 5610e...c93

Jeg er egentlig veldig enig med deg, og jeg har kjent mye på akkurat det du sier. Spesielt det med at en baby trenger stabilitet.

Men så er det dessverre sånn at ettersom jeg skal være hjemme med baby, så har vi ikke råd til noen annen leilighet enn den (vi leier av noen slektninger). Og da har vi ikke mulighet til å flytte bort i det hele tatt.

TS

Anonymous poster hash: 9faf3...138

[SiMa]

Ja, jeg synes han greier det. Babyen er nok hans friområde. Men selv om det er mye kos, og får han til å glemme ting litt, så blir man jo sliten. Og i tillegg til å ha altfor mange andre ting han må gjøre, så kan det fort bli litt mye for et menneske.

Broren hans har det stort sett greit. Han sliter med synet sitt, og mangler sidesyn på begge øynene. Han greier derfor ikke se på TV. Filmer og tv-spill (som har vært hans lidenskap) er derfor ikke aktuelt lenger. Han sliter også med hukommelsen. Han glemmer ofte ord o.l. Det vi merker han mestrer, prøver vi å gjøre mye av, men det er ikke bare-bare å sette seg ned og spille monopol når man har en baby som krever sitt.

Han er dessverre ikke så interessert i baby. Om han er litt redd for å gjøre noe feil, eller om det er fordi han er usikker pga synet, vet jeg ikke. Men han virker ganske demprimert, så å tøyse og tulle er ikke noe han gjør mye av.

Vi prøver å få han med på ting når vi har mulighet. Vi drar på bowling, jeg har flyttet noen dager til min mor, for at han og samboer skal få litt alenetid (det kan jo fort bli litt kjedelig for han når samboer har baby han er opptatt av) og vi bader. Han sa senest i dag at han syntes det var gøy å bade, og jeg hørte han le ordentlig godt mens vi badet. Det var så fint. Så det må vi prøve å gjøre mer av.

Anonymous poster hash: 9faf3...138 [/acronym]

Bading er gøy. Gjør så mye dere kan av det i sommer. Og kanskje i svømmehall til vinteren?

Hvis hørselen er i orden kan kanskje musikk være en god ide?

Jeg vil ikke male fanden på veggen her, men dere må huske å ta vare på dere selv også. Dere kan ikke leve et helt år, kanskje mer, bare ut fra hva din samboers bror ønsker/trenger. Dere kommer til å gå på en smell begge to, og forholdet kan ryke.

Hva med resten av familien? Du skriver om en søster og en bror til, hvordan tar de dette? Hvor gamle er de? Kan de stille opp, eller kommer de i større grad trenge hjelp og støtte selv? Og hva med foreldrene? Hvordan takler de dette? Det høres ut som veldig mye faller på samboeren din, som om hele familien vender seg til ham og han må støtte og hjelpe. I en situasjon som dette må alle støtte hverandre, og din samboer trenger kanskje hjelp til å sette grenser for hvor langt han skal strekke seg for familiens skyld. Han har sin egen familie å ta seg av også.

Hvordan er denne hytta? Standarden er veldig forskjellig, minstekrav er innlagt strøm og vann, og vaskemaskin hvis dere skal bo der med en baby. Ligger den veldig usentralt? Må dere ofte reise til svigers fordi de som eier hytta skal bruke den? Og er dette noe dere vet i god tid, eller er det noe som kan skje på sparket? Jeg ville prøvd å finne et bedre/mer stabilt og privat bosted mens dere bor der. Har dere snakket om hvor lenge dere skal bli boende? Skal dere tilbake til deres "gamle liv" når alt dette er over? Har dere snakket om det? Snakket med svigers om hvor lenge dere har tenkt å bli boende? Den vanskelige tiden er ikke over etter begravelsen.

[AnonymBruker]

Bading er gøy. Gjør så mye dere kan av det i sommer. Og kanskje i svømmehall til vinteren?

Hvis hørselen er i orden kan kanskje musikk være en god ide?

Jeg vil ikke male fanden på veggen her, men dere må huske å ta vare på dere selv også. Dere kan ikke leve et helt år, kanskje mer, bare ut fra hva din samboers bror ønsker/trenger. Dere kommer til å gå på en smell begge to, og forholdet kan ryke.

Hva med resten av familien? Du skriver om en søster og en bror til, hvordan tar de dette? Hvor gamle er de? Kan de stille opp, eller kommer de i større grad trenge hjelp og støtte selv? Og hva med foreldrene? Hvordan takler de dette? Det høres ut som veldig mye faller på samboeren din, som om hele familien vender seg til ham og han må støtte og hjelpe. I en situasjon som dette må alle støtte hverandre, og din samboer trenger kanskje hjelp til å sette grenser for hvor langt han skal strekke seg for familiens skyld. Han har sin egen familie å ta seg av også.

Hvordan er denne hytta? Standarden er veldig forskjellig, minstekrav er innlagt strøm og vann, og vaskemaskin hvis dere skal bo der med en baby. Ligger den veldig usentralt? Må dere ofte reise til svigers fordi de som eier hytta skal bruke den? Og er dette noe dere vet i god tid, eller er det noe som kan skje på sparket? Jeg ville prøvd å finne et bedre/mer stabilt og privat bosted mens dere bor der. Har dere snakket om hvor lenge dere skal bli boende? Skal dere tilbake til deres "gamle liv" når alt dette er over? Har dere snakket om det? Snakket med svigers om hvor lenge dere har tenkt å bli boende? Den vanskelige tiden er ikke over etter begravelsen.

Ja, svømmehall er absolutt aktuelt! Og kanskje noen konserter i ny og ne, når det er mulighet. De bor jo på en veldig liten plass, så det er litt begrenset med muligheter her, men om han er i form til det, er det mulighet for å reise en liten time eller to.

Søsteren (min svigerinne) er i midten av tjueårene, og har akkurat født en liten, så hun vil være ganske bundet de neste månedene. Hun har heller ikke et like nært forhold til min syke svoger, som det samboer har. De to er bestekompiser, og dermed er det naturlig at han føler et ansvar, og at familien legger ansvar på han. Jeg tror nok det ligger gaaanske langt inne for samboer å innrømme at han trenger å ta litt vare på seg selv. Jeg prøver å oppmuntre han til å tørre å si nei, og tørre å si i fra. Kanskje han trenger å prate med noen profesjonelle.

Hytta er som et lite hus. Det er vanlig bad, og kjøkken (riktignok uten oppvaskmaskin, men det overlever vi), vaskemaskin og to soverom, pluss stue.

Og heldigvis ligger den omtrent vegg i vegg med svigers, så det blir jo ikke lange biten å dra når hyttefolkene kommer. Men jeg kjenner fortsatt på det at det blir litt ustabilt for en baby å ikke ha noe "fast" bosted. Nå kan det jo hende (forhåpentligvis) at hyttefolkene ikke vil bruke hytta noe mer enn at det blir like ofte som barnebarn generelt er på overnattingsbesøk hos besteforeldre.

Vi har bestemt at studier blir satt i gang til høsten neste år, så det vil si at vi er nødt til å flytte tilbake neste sommer. Det blir dermed ikke lange tiden vi skal bo her. Men jeg kjenner jeg er litt usikker på om de planene vil la seg gjennomføre med tanke på at det er langt frem i tid, og mye kan ha skjedd med sykdommen da.

Igjen, tusen takk for at du tar deg tid til å svare! Det er godt å få andres synspunkter på ting. Vi lever i en boble for tiden, og det er vanskelig å se utenfor den.

TS

Anonymous poster hash: 9faf3...138

[AnonymBruker]

Dette høres ut som en utrolig vanskelig og vond situasjon Sender varme kvelder til dere <3

Anonymous poster hash: 10dc2...08d

Tusen takk

Anonymous poster hash: 9faf3...138

[Gjest pærecider]

Du virker som et utrolig godt menneske, som bryr seg om andre mennesker. Sender deg og samboeren din en god klem. Du skal ikke ha dårlig samvittighet, syns det er stort at dere ofrer mye for å være der for ham den siste tiden, mtp bosted, utdannelse og det at du sliter med å være innadvendt. At du kanskje føler at baby kommer litt i annen rekke er naturlig, men må si at den ungen er og heldig som har så fine foreldre og som er gode eksempler. Har vel egentlig ikke så mye annet å si, men håper at dere klarer å ta vare på hverandre i denne tida.

[AnonymBruker]

Du virker som et utrolig godt menneske, som bryr seg om andre mennesker. Sender deg og samboeren din en god klem. Du skal ikke ha dårlig samvittighet, syns det er stort at dere ofrer mye for å være der for ham den siste tiden, mtp bosted, utdannelse og det at du sliter med å være innadvendt. At du kanskje føler at baby kommer litt i annen rekke er naturlig, men må si at den ungen er og heldig som har så fine foreldre og som er gode eksempler. Har vel egentlig ikke så mye annet å si, men håper at dere klarer å ta vare på hverandre i denne tida.

Så god du er, tusen takk. Jeg håper jeg gjør det jeg kan, men det er virkelig ikke lett å vite hvordan man skal takle en slik situasjon og hvordan man kan gjøre det best mulig for den syke. Og det blir jo sånn at man nesten får litt dårlig samvittighet for å kose seg, og være glad - for hvordan kan man være glad nå, liksom.

Anonymous poster hash: 9faf3...138

[AnonymBruker]

Det gjør det du kan. La samboeren din sove litt lenger innimellom, spør din svigermor om å gå turer ect..

Det eneste du kan er å være der og bare være en støtte. Innimellom vil en støtte også kunne være å være stille og evt gi en klem.

Når en så nær person står overfor å dø er det ikke lett å vite hva man skal gjøre... snakk med mannen din og spør heller om hva du kan gjøre enn å føle at du står i veien. For du står ikke i veien.

Ang sosiale angsten oppe i alt sammen så heller se på det slik at det er en gylden anledning til at du kan jobbe med problemene du selv har og. Med tanke på at du nå i en periode må sette deg selv til side kan det hende det på et vis blir lettere å utfordre deg selv?

Anonymous poster hash: 37eae...835

[AnonymBruker]

Det gjør det du kan. La samboeren din sove litt lenger innimellom, spør din svigermor om å gå turer ect..

Det eneste du kan er å være der og bare være en støtte. Innimellom vil en støtte også kunne være å være stille og evt gi en klem.

Når en så nær person står overfor å dø er det ikke lett å vite hva man skal gjøre... snakk med mannen din og spør heller om hva du kan gjøre enn å føle at du står i veien. For du står ikke i veien.

Ang sosiale angsten oppe i alt sammen så heller se på det slik at det er en gylden anledning til at du kan jobbe med problemene du selv har og. Med tanke på at du nå i en periode må sette deg selv til side kan det hende det på et vis blir lettere å utfordre deg selv?

Anonymous poster hash: 37eae...835

Jeg prøver å vise hensyn ovenfor samboer, spør om han vil sove inne med broren sin, reiser vekk for å gi dem ro, lar han sove ut, ber han om å legge seg nedpå når jeg ser han er sliten.

Å gå turer med svigermor hadde blitt litt rart tror jeg, vi har ikke helt det forholdet. Tror nok hun hadde begynt å lure litt hvis jeg hadde tatt initiativet til noe sånt. Men jeg prøver å prate, og være hjelpsom.

Når det kommer til å prate om hva jeg kan gjøre for han/dem, så svarer han bare at han ikke vet, og at det ikke er så mye å gjøre annet enn det jeg allerede gjør; å være der. Han vet nok ikke helt selv hva han kan gjøre.

Det med angsten tror jeg du har helt rett i. Som du sier, så har jeg egentlig ikke noe valg, enn å bite det i meg. Og da blir jeg nesten litt tvunget til å jobbe med den.

Takk for råd og tips!

Anonymous poster hash: 9faf3...138

[AnonymBruker]

Dere er i en tøff og vanskelig situasjon, men har strukket dere utrolig langt for å "gjøre det rette" og det beste for alle. Det skal du være stolt av, og ikke vær for streng mot deg selv. Du har lov å synes det er kjipt å bo slik i ei hytte, å måtte presse deg sosialt, og å være borte fra egen familie og vennekrets.

Ta kontakt med helsestasjonen. Kanskje kan du koble deg på ei barselgruppe og bli kjent med andre mødre som har baby på samme alder som din. Dessuten kan helsesøster være en nøytral og god samtalepartner for deg, så du får lettet litt på trykket.

Prøv så godt du kan å holde kontakten med egen familie og venner. Kanskje kan du og baby reise til ditt hjemsted og være ei uke eller to når det passer sånn. Da får du et pusterom.

Anonymous poster hash: 2430e...5e8