Små barn, depresjon , flytte ut?

[AnonymBruker]

Vi har to små barn sammen og har hatt det kjempefint sammen inntil vi fikk barn. Da begynte kranglingen. Jeg har slitt med fødselsdepresjon lenge og går til psykolog, men jeg tror skaden allerede har skjedd. Jeg har vanskeligheter for å knytte bånd med den minste pga depresjonen. Mannen min ser på meg som en dårlig mor fordi jeg ikke klarer å ta meg sammen. Jeg tror han fryktelig skuffet over meg.

Jeg på min side kunne trengt litt støtte for å komme meg gjennom denne vanskelig tiden, men det får jeg ikke. Vi driver lengre og lengre fra hverandre og jeg lurer på om jeg bare skal gi opp og flytte.

Jeg har lite tillit til han og han har lite/ingen tillit til meg. Kan dette repareres?

Anonymous poster hash: 09619...bc5

[frøkna]

Hvor lenge er det siden dere fikk barn? Det er klart at tillit kan repareres.

Det er mer og mer vanlig med fødseldepresjon, og fagfolk vet mer om hvordan det skal hanskes med. Ofte trenger man først og fremst tid. Jeg ville ventet litt før jeg gjorde noe så drastisk som å flytte ut.

[nyher]

Har du tenkt til å flytte fra barna dine og da eller?

[AnonymBruker]

Har du tenkt til å flytte fra barna dine og da eller?

Var det jeg også lurte på da jeg så historien.

Anonymous poster hash: e46a0...856

[AnonymBruker]

Kanskje mannen din kan være med til behandleren din eller evt få en time på egenhånd for å få litt mer informasjon om svangerskapsdepresjoner. Det virker ikke som om han vet så mye om det hvis han mener og tror at du kan ta deg sammen.

Anonymous poster hash: a44c8...347

[AnonymBruker]

Hvor lenge er det siden dere fikk barn? Det er klart at tillit kan repareres.

Det er mer og mer vanlig med fødseldepresjon, og fagfolk vet mer om hvordan det skal hanskes med. Ofte trenger man først og fremst tid. Jeg ville ventet litt før jeg gjorde noe så drastisk som å flytte ut.

Eldste er 2,5 år og yngste er snart 1 år

Anonymous poster hash: 09619...bc5

[AnonymBruker]

Har du tenkt til å flytte fra barna dine og da eller?

Hvis jeg flytter så blir det ut av byen og til hjemplassen min 1 time unna. Tenker det er greit for barna at de får bo i samme hus og gå i samme barnehage som før.

Anonymous poster hash: 09619...bc5

[nyher]

Hvis jeg flytter så blir det ut av byen og til hjemplassen min 1 time unna. Tenker det er greit for barna at de får bo i samme hus og gå i samme barnehage som før.

Anonymous poster hash: 09619...bc5

Det er ikke bare å flytte fra alt ansvaret, bare fordi det virker lettest for deg. Du må ta tak i deg selv og gjøre noe med depresjonen og ta tak i mannen din og si at dere må gjøre noe før det er for sent. Man flytter bare ikke fra barna sine!

[Ciara]

Terapi! Både alene og for dere som par. Dere kan ikke gi opp ennå selv om dette helt klart er veldig tøft.

[AnonymBruker]

Ta kontakt med familievernkontoret i dag! De kan hjelpe dere å snakke bedre sammen og gjøre sånn at dere ser hverandre bedre.

Anonymous poster hash: f1be0...099

[AnonymBruker]

Dette tror jeg du vil se annerledes på når depresjonen slipper taket.

Har du fått hjelp for fødselsdepresjonen? Et annet bud er at dere må ringe familievernkontoret.

Du kan ikke tenke på flytting nå, det løser ingenting.

Så enkelt og så vanskelig er det. De fleste har det på sitt tøffeste når de får barn nr.2, og verste perioden er fra 0-2 år på yngste barn.

Det er da skilsmissestatistikken er høyest, så på en måte er det fornuftig å vente med drastiske avgjørelser til den perioden er over og et tilbakelagt kapittel.

Men for å overleve må dere faktisk jobbe med forholdet - og når man får barn sammen plikter man å jobbe hardt for å holde sammen.

Fødselsdepresjon er også en ting man må ta med som endel av den pakka, forutsatt at man jobber med saken.

Dog hjelper det jo ikke når mannen jobber mot - den ser jeg. Han trenger veiledning til hvordan han kan håndtere dette.

Du er ikke en dårlig mor - og han trenger hjelp av andre for å slutte å gi deg den følelsen.

Vårt første barn er nå snart halvannet år, og det er først nå jeg synes vi begynner å få forholdet litt som smått på glid igjen.

Før det ville jeg ofte skille meg, og var ufattelig pessimistisk på forholdet fremtid. Jeg trenger fortsatt tid for å se at det nok blir oss, men det går fremover.

Jeg oppsøkte hjelp tidlig.

Anonymous poster hash: 8e7a1...7bf

[AnonymBruker]

Det kan sannsynligvis repareres. Men i verste fall, om dere begge gjør det beste dere kan og det likevel ikke fungerer, så flytt med god samvittighet. Det er ikke alltid det er best å holde sammen for barnas skyld.

Anonymous poster hash: cff41...93c

[Ciara]

Dette tror jeg du vil se annerledes på når depresjonen slipper taket.

Har du fått hjelp for fødselsdepresjonen? Et annet bud er at dere må ringe familievernkontoret.

Du kan ikke tenke på flytting nå, det løser ingenting.

Så enkelt og så vanskelig er det. De fleste har det på sitt tøffeste når de får barn nr.2, og verste perioden er fra 0-2 år på yngste barn.

Det er da skilsmissestatistikken er høyest, så på en måte er det fornuftig å vente med drastiske avgjørelser til den perioden er over og et tilbakelagt kapittel.

Men for å overleve må dere faktisk jobbe med forholdet - og når man får barn sammen plikter man å jobbe hardt for å holde sammen.

Fødselsdepresjon er også en ting man må ta med som endel av den pakka, forutsatt at man jobber med saken.

Dog hjelper det jo ikke når mannen jobber mot - den ser jeg. Han trenger veiledning til hvordan han kan håndtere dette.

Du er ikke en dårlig mor - og han trenger hjelp av andre for å slutte å gi deg den følelsen.

Vårt første barn er nå snart halvannet år, og det er først nå jeg synes vi begynner å få forholdet litt som smått på glid igjen.

Før det ville jeg ofte skille meg, og var ufattelig pessimistisk på forholdet fremtid. Jeg trenger fortsatt tid for å se at det nok blir oss, men det går fremover.

Jeg oppsøkte hjelp tidlig.

Anonymous poster hash: 8e7a1...7bf

Skriver under på denne.

Det er MANGE som får problemer i forholdet etter å ha fått barn. Jeg har lest at å få barn betraktes som et traume for forhold, så stor er omveltningen. Og det er uten at det er fødselsdepresjon med i bildet.

Jeg forstår i grunnen både TS og mannen hennes. Det er tøft å være dem begge to, både å være deprimert og å være den som lever med en deprimert partner.

Som sagt: Jeg håper de ikke tar forhastede beslutninger og heller søker hjelp.

[AnonymBruker]

Å ta store beslutninger i en depresjonsfase er ikke nødvendigvis så lurt heller.

Akkurat nå fortoner det seg kanskje som en drøm å flytte ut, slippe krangler og slike ting. Men det kan du ikke være sikker på. Kanskje du sitter alene i en liten, leid leilighet og føler deg like ille eller verre også.

Støtter forslaget om familievernkontor! Jo fortere jo bedre. Jeg tror de prioriterer de som har små barn hvis du forklarer situasjonen. Hvis mannen din ikke vil være med, går du alene til første time. Men å ta noen store beslutninger akkurat i den perioden som kanskje er aller vanskeligst kan være veldig dumt.

Anonymous poster hash: 1abd1...09b

[AnonymBruker]

Tusen takk for saklige kommentarer. Skal ta kontakt med familievernkontoret. TS

Anonymous poster hash: 09619...bc5

[AnonymBruker]

Vil gi deg en stor KLEM, TS! Det er depresjonen som snakker om å flytte fra familien din, det er ikke fornuften din. For å strekke det veldig langt nå; slik tenker de som er så langt nede at de tar selvmord. De som mener at familien får det best uten dem. Jeg sier jo selvfølgelig ikke at du er der, men det er sykdommen/depresjonen din som lurer deg. Barna dine trenger deg og mannen din trenger deg!! Føler du at du ikke får utbytte av psykologen din? Selv måtte jeg bli sykemeldt og pappaen overta permisjonen for at jeg skulle bli bedre. Det hjalp også ekstremt mye å komme ut i jobb igjen i stedet for å gå hjemme med barn. Nå som jeg er frisk ser jeg at perioden med fødselsdepresjon var den desidert tøffeste i hele mitt liv. Og vet du hva, siden jeg kom ut av den så har alt vært lekende lett, så gled deg, det kan bare gå oppover! Stor klem @-)-

Anonymous poster hash: 93a40...1d0

[minister-mio]

Fullfør behandlingen for depresjonen først. Kommer du deg ut av den og blir frisk er det stor sjanse for at du ser annerledes på ting.

Dere kan også få behandling som par, noe som jeg mener er verdt et forsøk da dere for bare noen år siden var så glade i hverandre at dere fikk barn sammen.

[AnonymBruker]

Skriver under på denne.

Det er MANGE som får problemer i forholdet etter å ha fått barn. Jeg har lest at å få barn betraktes som et traume for forhold, så stor er omveltningen. Og det er uten at det er fødselsdepresjon med i bildet.

Jeg forstår i grunnen både TS og mannen hennes. Det er tøft å være dem begge to, både å være deprimert og å være den som lever med en deprimert partner.

Som sagt: Jeg håper de ikke tar forhastede beslutninger og heller søker hjelp.

Jeg fikk et veldig godt råd av terapeuten min, og det var at man generelt burde vente med avgjørelser om samlivsbrudd til man har overskuddet til å håndtere det.

Selvsagt finnes det unntak, eksempelvis dersom man blir ødelagt av selve samlivet med den personen.

Men, det krever enormt å stå i den fasen, og man trenger være litt ovenpå ifht søvn/verste småbarnsperiode.

Anonymous poster hash: 8e7a1...7bf

[AnonymBruker]

Eldste er 2,5 år og yngste er snart 1 år

Anonymous poster hash: 09619...bc5

gi det tid, jeg tror at selv om du kanskje er helt i kjelleren nå, er det det du trenger Håper det ordner seg, og at det skjer fort Men tiden er din venn Lykke til

Anonymous poster hash: 794fb...a14

[AnonymBruker]

Vi har to små barn sammen og har hatt det kjempefint sammen inntil vi fikk barn. Da begynte kranglingen. Jeg har slitt med fødselsdepresjon lenge og går til psykolog, men jeg tror skaden allerede har skjedd. Jeg har vanskeligheter for å knytte bånd med den minste pga depresjonen. Mannen min ser på meg som en dårlig mor fordi jeg ikke klarer å ta meg sammen. Jeg tror han fryktelig skuffet over meg.

Jeg på min side kunne trengt litt støtte for å komme meg gjennom denne vanskelig tiden, men det får jeg ikke. Vi driver lengre og lengre fra hverandre og jeg lurer på om jeg bare skal gi opp og flytte.

Jeg har lite tillit til han og han har lite/ingen tillit til meg. Kan dette repareres?

Anonymous poster hash: 09619...bc5

Først av alt: Du er ingen dårlig mor. Det må du aldri tro. Du må heller ikke tro at du er alene om dette. Det er svært mange kvinner, og noen menn, som får fødselsdepresjoner. Det er ikke unormalt.

Du skriver at du trenger støtte. Hva med at du legger deg inn et sted? Da tenker jeg primært på et familieopphold for dere alle. Der du kan få hjelp, støtte, samtale og ro. Og der din mann kan få hjelp til å takle dette, lære hvordan han kan støtte deg og der dere sammen kan samtale med terapeut.

Tenker sånn type Vikensenteret som finnes i Troms.

Det er viktig at du får hjelp, men det er vel så viktig at mannen din får hjelp. Jeg skal ikke unnskylde ham, men han skjønner kanskje ikke helt hva som skjer, han er frustrert og han er forvirret.

Vedr. tilknytning til minste barnet så kan det repareres. Så lenge barnet har en til god omsorgsperson barnet er tilknyttet til (tenker da på far) så er det ingen fare. Via far lærer barnet god tilknytning. Men det er viktig at dere får hjelp slik at du også kan begynne å knytte bånd til barnet. Og om far ikke har god tilknytning til barnet så er det prekært og da er det også noe dere må få hjelp til - tilknytning og samspill.

Og så er det et barn til oppi det her....

Snakk om dette og søk dere inn sammen.

Anonymous poster hash: 6eff9...647