Når far ikke vil ha kontakt :(

[AnonymBruker]

Hei! Jeg er mor til verdens beste 5 åring, som sitter i en veldig vanskelig situasjon. Kort fortalt så vil ikke barnefar ha noe med barnet vårt å gjøre. Han flyttet langt avgårde med sin nye familie og siden har vi ikke hørt noe fra han. Dette er nå et par år siden, og i begynnelsen gikk det delvis greit. Men etterhvert som tiden har gått så forstår ungen mer og mer at pappa ikke blir å komme tilbake. Spør veldig mye om han, spørsmål som: "er han glad i meg?" osv. Gråter nå og da, og later som om h*n kan prate med pappa både gjennom radio og tv. Og jeg sliter sånn med hva jeg skal si/gjøre. I begynnelsen hadde jeg jo et ørlite håp om at han skulle ombestemme seg eller ta kontakt etter ei stund, så jeg kunne f.eks si at "pappa bor så langt unna at det er litt vanskelig å komme på besøk akkurat nå","Såklart er han glad i deg" men nå føler jeg at jeg gir ungen falske forhåpninger hvis jeg fortsetter å komme med sånne type svar. Jeg kan jo ikke si rett ut hva som faktisk er sant uten å knuse hjertet på ungen heller. Jeg har heller aldri hørt om fedre som fullstendig kutter kontakten med barnet sitt heller, uten å gi lyd i fra seg nå og da, eller i det minste er litt nysgjerrig på ungen, uansett hvor "dårlige" fedre de er. Min største frykt er at dette er noe ungen kommer til å slite med fremover, eller tro at det er noe galt med h*n siden pappa ikke vil ha noe med h*n å gjøre lengre. Nå som det har gått så lang tid så tror jeg ikke ungen husker faren sin så veldig godt lengre, men det er vel mer fantasien og ønsket etter pappaen som plager h*n. Så er det noen som har noen gode råd? Noen som er i samme situasjon/har vært i samme situasjon? Eller vet hva som blir det rette å si når de litt vanskelige spørsmålene kommer?

Hilsen en mamma som hadde tryllet frem 15 pappaer og 1 ponnie om hun hadde klart det.

Anonymous poster hash: 532b7...1f2

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp uten pappa, dvs han var i livet mitt frem til jeg var rundt 3 år, før han forsvant. Nå er jeg jente, har mistanker om at det kan være vanskeligere for en gutt å vokse opp uten pappa enn for en jente, men det er vel individuelt.

For å være helt ærlig vet jeg ikke hva du skal si til han.. Det er jo kjempetrist at det er sånn, men hvis det hjelper noe, så er det fryktlig mange i samme båt. Jeg kjenner flere personlig som har vokst opp uten pappa - noen har vært inn og ut med noen års mellomrom og andre har kuttet helt. (Jeg foretrekker at de kutter helt hvis de først ikke klarer å bestemme seg for om de vil delta eller ikke, ellers blir det en skuffelse som gjentar seg igjen og igjen og igjen).

Faren til mitt barn vokste også opp uten sin far, og jeg tror han hadde det vanskeligere med det enn jeg hadde. Til gjengjeld er han verdens beste pappa selv nå. Men han har hatt mye aggresjonsproblemer og utagerte mye i tenårene, uten at jeg vet om det hadde noen sammenheng med å ikke ha en farsfigur tilstede.

Du finner deg kanskje en mann etterhvert som kan være et forbilde og en støttespiller for sønnen din? Det vil kanskje hjelpe litt, selv om det nok ikke fjerner savnet etter hans egentlige pappa.

Anonymous poster hash: d298f...75d

[AnonymBruker]

Du serverer 5 åringen din en løgn hverken han eller du selv tror på.

Barnet har avslørt løgnen din for lenge siden, barn er ikke dumme.

Kontakt helsesøster og be om hjelp fra Helsestasjonspsykologen, som er et geatis lavterskeltilbud. Der både du og barnet får snakket om pappaen og satt tingene litt på plass. Kanskje kan helsestasjonspsykologen og få kontakt med pappa?

Jo lengre du venter og utsetter sannheten desto mer svikter du barnet, kanskje på en like "feig" måte som pappaen?

Vi hører bare din side av saken, ikke pappaens og kan derfor ikke uttale oss noe som helst om hans motiver for å handle som han gjør.

Barn som blir løyet til på denne måten av personer som skal beskytte og verne dem mot alt og alle, får problemer med å stole på denne voksne når løgnen blir stor nok. Når tid en løgn blir stor nok, er det ingen som vet!

Så søk hjelp, alt i morgen.

Anonymous poster hash: 4bf50...034

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon. Far ønsker ikke kontakt (og ja, vi var samboere og barnet var planlagt).

Jeg har sagt rett ut at det er ikke alle mammaer og pappaer som vil være mamma og pappa, men det er aldri barnas feil. Sier ikke noe ufordelaktig om far, men jeg sier såpass at barnet skjønner at det ikke er hennes feil og at hun ikke har gjort noe galt.

Mange barn sliter med selvfølelse og skyld når foreldre kutter kontakt. Jeg gjør det jeg kan for at min datter skal slippe det. Hun er bare 4 år og kan ikke bære ansvaret for fars valg.

Jeg tror det er viktig å være ærlig med barna. Man trenger ikke brette ut vonde detaljer eller innvolvere dem i voksenproblemer, men å si noe om at ikke alle foreldre kan eller vil være mamma / pappa mener jeg man må gjøre.

Anonymous poster hash: d65e9...d5e

[AnonymBruker]

Ville ha prøvd å snakke med feks en psykolog om dette eller annet fagpersonell. Men fra det jeg vet er usikkerhet noe av det som er absolutt mest skadelig for barn. Jo fortere du kan stabilisere situasjonen på en måte som gjør at barnet ditt slutter å bekymre seg jo bedre.

Anonymous poster hash: b1176...239

[AnonymBruker]

Du serverer 5 åringen din en løgn hverken han eller du selv tror på.

Barnet har avslørt løgnen din for lenge siden, barn er ikke dumme.

Kontakt helsesøster og be om hjelp fra Helsestasjonspsykologen, som er et geatis lavterskeltilbud. Der både du og barnet får snakket om pappaen og satt tingene litt på plass. Kanskje kan helsestasjonspsykologen og få kontakt med pappa?

Jo lengre du venter og utsetter sannheten desto mer svikter du barnet, kanskje på en like "feig" måte som pappaen?

Vi hører bare din side av saken, ikke pappaens og kan derfor ikke uttale oss noe som helst om hans motiver for å handle som han gjør.

Barn som blir løyet til på denne måten av personer som skal beskytte og verne dem mot alt og alle, får problemer med å stole på denne voksne når løgnen blir stor nok. Når tid en løgn blir stor nok, er det ingen som vet!

Så søk hjelp, alt i morgen.

Anonymous poster hash: 4bf50...034

Så har du noen gode råd til hva jeg kan fortelle ungen? H*n er alt for liten til at jeg kan si rett ut at pappa bryr seg ikke om deg og du blir aldri å få se han igjen, og vil egentlig alltid være "for liten" til å høre den brutale sannheten. Helsestasjonen har jeg pratet med, men de hadde dessverre ingen gode råd annet enn at jeg skulle vente og se med tiden. Ikke engang fars familie får han til å ombestemme seg ang kontakt, så å få noen til å prate med han nytter nok ikke.

Anonymous poster hash: 532b7...1f2

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon. Far ønsker ikke kontakt (og ja, vi var samboere og barnet var planlagt).

Jeg har sagt rett ut at det er ikke alle mammaer og pappaer som vil være mamma og pappa, men det er aldri barnas feil. Sier ikke noe ufordelaktig om far, men jeg sier såpass at barnet skjønner at det ikke er hennes feil og at hun ikke har gjort noe galt.

Mange barn sliter med selvfølelse og skyld når foreldre kutter kontakt. Jeg gjør det jeg kan for at min datter skal slippe det. Hun er bare 4 år og kan ikke bære ansvaret for fars valg.

Jeg tror det er viktig å være ærlig med barna. Man trenger ikke brette ut vonde detaljer eller innvolvere dem i voksenproblemer, men å si noe om at ikke alle foreldre kan eller vil være mamma / pappa mener jeg man må gjøre.

Anonymous poster hash: d65e9...d5e

TS her, takk for svar. Det er også en datter jeg har(Prøvde å gjøre innlegget mest mulig ugjenkjennelig). Har prøvd å svare kort når hun spør, så hun ikke sitter igjen med nye spørsmål. Tilleggsproblemet her tror jeg er at far har et til barn som han bor med, noe hun er klar over og som hun også vil møte. Hun ser også familien/slekten hans veldig ofte så hun blir vel påminnet han der en del. Men det var kanskje en grei måte å si det på, slik du har forklart det. Så takk for tips

Anonymous poster hash: 532b7...1f2

[AnonymBruker]

Så har du noen gode råd til hva jeg kan fortelle ungen? H*n er alt for liten til at jeg kan si rett ut at pappa bryr seg ikke om deg og du blir aldri å få se han igjen, og vil egentlig alltid være "for liten" til å høre den brutale sannheten. Helsestasjonen har jeg pratet med, men de hadde dessverre ingen gode råd annet enn at jeg skulle vente og se med tiden. Ikke engang fars familie får han til å ombestemme seg ang kontakt, så å

få noen til å prate med han nytter nok ikke. Anonymous poster

hash: [acronym="Full hash:

532b70e8521beccb5ced904d0a9eb1f2"] 532b7...1f2

Du er tydelig vis helt nødt til å gå en runde til med helsestasjonen og spesifikt spørre etter time hos Helsestasjonspsykologen!

Alternativet er å be om psykologhjelp via fastlegen.

På det du skriver, så er det tydelig at du trenger hjelp til å takle dette.

Ingen kan, desverre, tvinge noen som ikke vil til å være foreldre. Uansett hvor vondt og vanskelig det er, men barnet har rett på å få vite sannheten, og ikke måtte leve på en løgn.

Kanskje pedagogisk personale i barnehage kan hjelpe?

For fremmede å drive rådgivning via nettet er bare ikke mulig, det skjønner du nok selv.

Anonymous poster hash: 4bf50...034

[AnonymBruker]

TS her, takk for svar. Det er også en datter jeg har(Prøvde å gjøre innlegget mest mulig ugjenkjennelig). Har prøvd å svare kort når hun spør, så hun ikke sitter igjen med nye spørsmål. Tilleggsproblemet her tror jeg er at far har et til barn som han bor med, noe hun er klar over og som hun også vil møte. Hun ser også familien/slekten hans veldig ofte så hun blir vel påminnet han der en del. Men det var kanskje en grei måte å si det på, slik du har forklart det. Så takk for tips Anonymous poster hash: 532b7...1f2

Snakk skikkelig med henne. Gi rom for spørsmål. Svar på de vanskelige spørsmålene og vær ærlig.

Ser at flere foreslår psykolog. Det er ingen god idè. Det signaliserer at det er henne det er noe feil med og hin må fikses. Det hun trenger er en ærlig mamma som kan snakke om dette i trygge omgivelser hjemme.

Anonymous poster hash: d65e9...d5e

[AnonymBruker]

Sånn går det når man får barn uten at mannen vil....

Anonymous poster hash: a2dcd...6d8

[AnonymBruker]

Du er tydelig vis helt nødt til å gå en runde til med helsestasjonen og spesifikt spørre etter time hos Helsestasjonspsykologen!

Alternativet er å be om psykologhjelp via fastlegen.

På det du skriver, så er det tydelig at du trenger hjelp til å takle dette.

Ingen kan, desverre, tvinge noen som ikke vil til å være foreldre. Uansett hvor vondt og vanskelig det er, men barnet har rett på å få vite sannheten, og ikke måtte leve på en løgn.

Kanskje pedagogisk personale i barnehage kan hjelpe?

For fremmede å drive rådgivning via nettet er bare ikke mulig, det skjønner du nok selv.

Anonymous poster hash: 4bf50...034

Psykologhjelp er nok ikke et alternativ da ungen da blir mer obs på at "noe er galt", som er det stikk motsatte av hva jeg vil hun skal føle. Det er snakk om perioder med mye snakk om far ol. Hensikten min med dette innlegget var ganske enkelt å høre fra de som er i samme situasjon eller har vært i lignende situasjon. Motivet til far for å kutte kontalt eller mer utfyllende informasjon om barnet mitt som forøvrig er både trygg og glad ellers, kan utelates her.

Anonymous poster hash: 532b7...1f2

[AnonymBruker]

Sånn går det når man får barn uten at mannen vil....

Anonymous poster hash: a2dcd...6d8

Og hvem sa at jeg gjorde det? TS.

Anonymous poster hash: 532b7...1f2

[AnonymBruker]

Og hvem sa at jeg gjorde det? TS.

Anonymous poster hash: 532b7...1f2

Ville han få barn?, ba han deg ta abort?

Anonymous poster hash: a2dcd...6d8

[AnonymBruker]

Snakk skikkelig med henne. Gi rom for spørsmål. Svar på de vanskelige spørsmålene og vær ærlig.

Ser at flere foreslår psykolog. Det er ingen god idè. Det signaliserer at det er henne det er noe feil med og hin må fikses. Det hun trenger er en ærlig mamma som kan snakke om dette i trygge omgivelser hjemme.

Anonymous poster hash: d65e9...d5e

Ja, psykologhjelp er uaktuelt, da jeg har samme mening som deg ang det. Men takk for gode råd. ts

Anonymous poster hash: 532b7...1f2

[AnonymBruker]

Ville han få barn?, ba han deg ta abort?

Anonymous poster hash: a2dcd...6d8

Ja, han ville ha barnet. Men dette har absolutt ingenting med saken å gjøre, så du kan spare deg for sånne spydige kommentarer. Ts

Anonymous poster hash: 532b7...1f2

[AnonymBruker]

Ja, han ville ha barnet. Men dette har absolutt ingenting med saken å gjøre, så du kan spare deg for sånne spydige kommentarer. Ts

Anonymous poster hash: 532b7...1f2

Ok, da tok jeg feil, beklager da!

Anonymous poster hash: a2dcd...6d8

[Kontormus]

Sånn går det når man får barn uten at mannen vil....

Anonymous poster hash: a2dcd...6d8

Ånei du, det er nok ikke alltid slik! Mange fedre er faktisk i stand til å forlate de ønskede barna sine for å tekkes et eller annet nepskrell de treffer på seminar eller lignende...

[AnonymBruker]

Ånei du, det er nok ikke alltid slik! Mange fedre er faktisk i stand til å forlate de ønskede barna sine for å tekkes et eller annet nepskrell de treffer på seminar eller lignende...

Ok, beklager hvis din mann gjorde det.

Anonymous poster hash: a2dcd...6d8

[Kontormus]

Ok, beklager hvis din mann gjorde det.

Anonymous poster hash: a2dcd...6d8

Min mann gjorde ikke det. Han har stilt opp for barnet sitt. Men kjenner dessverre flere slik som jeg beskrev.

[AnonymBruker]

Min mann gjorde ikke det. Han har stilt opp for barnet sitt. Men kjenner dessverre flere slik som jeg beskrev.

Hvis du kjenner dem, sier du noe til dem da, eller klager du bare her på KG?

Anonymous poster hash: a2dcd...6d8